hits

Takk for at dere finnes! ♥

Latteren satt løst i går, venner som dette gjør livet litt lettere å leve, eller ikke bare litt - men å ha venner som dette gjør livet VERDT å holde fast i når det stormer som verst!  Venner som dette det er en velsignelse. Venner som dette er ikke en selvfølge - og man skal aldri ta det for gitt.  Mennesker som SER deg og LIKER deg for den du er, som godtar alle sider ved deg, og som stiller opp når du behøver det, og som FORSTÅR.
Det er EKTE VENNER, det. Og jeg er UENDELIG takknemlig for disse fine menneskene som jeg er så heldig å få lov å kalle mine venner.


Åååå, de er så fine! Og jeg er så ubeskrivelig glad i dem alle! ♥ ♥ 









Vellykket kveld, så absolutt! ♥ Gleder meg allerede til 2 søndag i advent, da skal vi nemlig lage pepperkake-SLOTT! WOW, det blir gøy!!! 

Akkurat nå er jeg SUPER sliten og verker i både bein og armer, har nemlig hatt tidenes beste fysioterapi-time! Det går fremover, bokstavelig talt ! ;) Hehe! Og jeg må bare si at denne fantastiske dame jeg er så heldig å ha som fysioterapeut? Hun er GULL VERDT! Hadde det ikke vært for hennes optimisme fra DAG 1 så hadde jeg nok ikke kommet meg så raskt som jeg har. Hun er noe av det mest positive, sprudlende og godeste menneske jeg har møtt! Jeg er helt overbevist om at hadde alle mennesker i helsevesenet bydd på seg selv på den måten hun gjør, så hadde vi alle blitt bedre og FØLT oss bedre. Hun er helt UNIK! ♥
 

Nå er det kun å slappe av resten av dagen, kroppen er sliten, så kanskje jeg skal finne en film eller noe. BPA kommer ikveld, og det gleder jeg meg veldig til. Hun er så god og snill at det finnes ikke ord! ♥
For noen fine mennesker jeg har rundt meg nå.. Det er nesten så jeg må klype meg i armen for å forstå at det er virkelig.
Å ha ett team rundt seg her ute som er SÅ omsorgsfulle og inkluderende og forståelsesfulle, ja og som faktisk forstår meg SÅ godt på så kort tid, som ser MEG - og ikke en diagnoser eller som ett problem de må løse, fy søren for en herlig gjeng av medmennesker jeg har av hjelpere nå. - Det er så trygt at det nesten er litt skremmende. Det er ukjent.
Men det er ALT jeg noen gang har ønsket meg. Å bli sett som LUNA. Ikke som en diasgnose eller ett tall i statestikken. 


Takk for at dere finnes. Alle dere som er rundt meg.
Både venner, famile og hjelpere, jeg er så inderlig glad i dere! ♥


- Lunaen - 

Only human...


Tired
Oh, sometimes I get tired on myself
And I feel like things won't be alright
Lonely
Oh, sometimes I get lonely in your company
'Cause we are the same, you and me



What are we made of?
What have we come to believe?
Tell me, say how you feel
Are we made to hide how we feel inside?
If I cross that line, would you hold me?
What are we made of?
And if I cross that line, would you hold me?



Angry
Oh, sometimes I get angry with myself
But you won't even care as long as you're near
Hopeless
Oh, sometimes it get hopeless thinking you're not here
I want it to end, to be free



What are we made of?
What have we come to believe?
Tell me, say how you feel
Are we made to hide how we feel inside?
If I cross that line, would you hold me?
What are we made of?
And if I cross that line, would you hold me?


- Joakim Lundell - 

Når man hvert år gruer seg til jul..hva gjør man da?

Julen kommer uansett om man vil eller ikke. Du har aldri noe valg der- DESEMBER MND kommer, og vi alle må gjøre det beste ut av det. Vi kan ikke unngå den, ja ikke selv om vi så hadde reist til syden som mange gjør. For den er der, det vet du jo. Datoene kommer uansett hvilken destinasjon man oppholder seg i. Du kjenner det inne hjerte ditt. Og ikke alltid føles det så godt, for noen så føles julen forferdelig vond, det er en sårbar tid for så altfor mange her i landet - og vi må prate om det. Vi må inkludere de ensomme, vi må vise respekt og forståelse for de som sliter og syns julehøytiden er tung.
Forventningene er der, fra alle kanter, og også fra deg selv. Og du selv sliter med å forholde deg til alt, handling av gaver, strekker pengene til i år? Det er ett stort problem for mange. Andre sliter med om de klarer komme seg på ut døren og inn på en butikk for å handle i tide? Når sosial-angsten topper seg. Andre igjen, hvor skal jeg være i år? Er det noen som vil/ kommer til å invitere meg?
Så har vi andre, som lurer på om det ok viss han/hun velger å være alene, vil det ble respektert? 


- Alt som omhandler JUL, kan være for mange svært tøft. Kanskje vanskelig for andre som synes julen er så koselig, så herlig og gleder seg hvert år uten en eneste bekymring. Men det er viktig å huske at ikke ALLE har det like lett denne tiden på året. Det må være rom for dem også, mener jeg. 

Jeg selv er en av de. Som gruer meg til jul. Det har jeg gjort i alle de år, kan ikke huske sist jeg faktisk GLEDET meg til jul. Stresset rundt julegaver å innkjøp gjør meg ofte syk(ere), stress er noe av det jeg tåler svært dårlig. Jeg tenker på de jeg har mistet som jeg elsker men ikke kan nå.. Ikke kan sende en julehilsen til selv om det er alt jeg ønsker. Til og med er mange av de i live.. som foreldrene mine... Jeg bekymrer meg og tenker på hvordan de har det.. er de sammen med noen.. hva føler de.. hva tenker de.. Jeg sørger hver julaften. Og jeg har aldri riktig klart å være helt og holdent tilstede i julen det siste 10året..

Men i ÅR vil jeg tenke nytt. Jeg vil prøve å tenke at dette skal være MIN JUL. Ikke tenke på alle forventingene folk muligens har til meg. Jeg skal gjøre det JEG ønsker og vil, være der JEG vil, Ja, jeg skal nemlig gjøre denne julen til MIN jul. - Så idag tok jeg første skritt mot en hyggelig juletid. Jeg laget en gruppe på FBchatten og samlet alle mine nærmeste venner, og nå har vi allerede avtalt at førstkommende søndag skal de som har anledning til det komme hit til meg på juleverksted, julekort skal vi lage, og spise pepperkaker og godis, drikke julebrus å kose oss sammen med julemusikk i bakgrunnen. 10 des. skal i også samles her hos meg, og da skal vi lage VERDENS FINESTE pepperkakehus!!! Gjett om jeg gleder meg!

Denne desember mnd skal bli en bedre enn det har vært det siste ti året. Og jeg skal kose meg, jeg skal være hjemme og ikke innlagt, og jeg skal gjøre denne julen til MIN JUL. ♥ Håper DU som er i lignende situasjon som meg, kanskje også kan tenke at DU har rett på en bedre desember, at det er DIN JUL også - ikke bare alle andres. Gjør det som er BEST FOR DEG. Gjør noe hyggelig for deg selv eller noen du bryr deg om. Prøv å gjøre som meg - lag din egen jul. En som kan føles bedre. En glede. 


Husk by the way konkuransen min: GIVEAWAY! Sliter du med en spiseforstyrrelse og ønsker hjelp til å nå dine mål?​
Trekker vinner IKVELD KL 20.00! SO STAY TUNED!♥ 


Kjærlighet fra,
Lunaen - ♥




 

You ask - I answer! Spørsmålsrunde!

God kveld ♥ er det lenge siden jeg har hatt spørsmålsrunde her på bloggen, så tenkte det kanskje var på tide med det igjen? Viss dere lurer på noe, uansett hva - om det er helt hverdags spmørsmål til psykisk helse, ask - I answer! 

Håper på mange gode spørsmål, og husk: INGEN spørsmål er dumme å spørre om! ♥


Så still gjerne spørsmål om det er noe du lurer på her i kommentarfeltet under dette innlegget, vil du helst spør HELT anonymt fra offentligheten kan du sende inn spørsmål på min innboks på min offentlige FB side HER: Lunach.blogg.no



Husk foresten GIVEAWAY konkuransen, du har ennå noen dager igjen for å melde deg på! Link HER: GIVEAWAY! Sliter du med en spiseforstyrrelse og ønsker hjelp til å nå dine mål?



- Lunaen - ♥

 


Morgen, kakao og tanker rundt farsdag.

Jeg skriver ikke "God morgen" idag,
jeg velger heller å si: MORGEN, alle fine sjeler der ute! ♥


Fordi jeg VET så inderlig god at dette er en svært så tung dag for mange. Derfor sender jeg ut ekstra med varme idag til dere, jeg har tent ett lys for dere, og sender ut tusenvis av gode trygge holde-rundt-klemmer til alle dere der ute som trenger litt ekstra omsorg akkurat idag.
♥  ♥  ♥  



Farsdag er ikke for alle en god dag, og det er mange forskjellige ulike grunner til det. 

Vit: Jeg tenker på dere alle! Dere barna som har mistet deres far, dere barna som har blitt missbrukt av deres egen far. Dere barn og ungdommer som sitter på rommet deres omringet av ansatte på barnehjem og ungdomshjem fordi far (og/eller mor) er for syk til å ta vare på dere, åååå gud som jeg tenker på dere idag!!♥ Det river og sliter i hjerte når jeg tenker på alle dere som prøver å fortrenge at dagen idag finnes, dere som intenst forsøker å tenke: "Det er kun en vanlig dag. Det er søndag. Det er bare søndag..."
Og jeg tenker på alle dere fedrene som har mistet barnet ditt,
og jeg tenker på alle dere fedre som har blitt fratatt deres barn.


♥ 
Dere er alle i mine tanker idag! 


Husk: Dere er ikke alene, det er alltid noen som er villig til å ta en prat om du behøver det! Det er mange som er i lignende situasjon som akkurat DU er i. Vil du være alene, er det forståelig. Men grip tak i noen du stoler på viss du behøver bare å være sammen med noen idag. Avledning som å se en film. Snakke om du ønsker ,være stille om du ikke orker prate. Bare være sammen.

Eller bare gjør som meg, lag deg en god varm kopp kakao. 


(SLIK lager jeg min kakao, det mangler nemlig ikke på hverken krem eller marshmellows eller nesquick-strøssel som topping!)


Gratulerer med dagen, alle fedre der ute. 
 


- Lunaen - 

Valg som skjærer i hjerte. Er VALG alltid det man anser som definisjonen på - valg?



Valg.. Har vi alltid valg... Noen ganger føles det ut som om jeg ikke har valg i situasjoner, men sett uten ifra så har man alltid valg. Men det føles likevel ikke ut som valg... om du forstår.. Det finnes valg man ikke ønsker å måtte ta, men man blir presset til å ta av livet selv. Valg man må ta for å overleve, rett og slett. Valg som er så vanskelig, så tøffe, så såre og vanskelige at de er umulige å ta nærmest, men likevel - så må man ta dem. 

Det er valg jeg føler jeg kveles av. Valg jeg skulle for alt i verden ønske jeg aldri måtte ta, og jeg skulle ønske ingen her i verden måtte.. Valg som er så vonde at man ikke vet om man klarer stå i dem i lengden, valg som skjærer så dypt i hjerteroten at man ikke vet om man overlever uansett hvilken vei man velger - for begge føles ut som om det tar livet av deg..
Det finnes valg, som ingen skulle måtte ta, men likevel har livet ført slik med deg at du har ingen valg i å velge. Du må ta valget, og du må stå for valget du tar.

Valg. Valg er ikke alltid valg. Det er noen valg som er i nærheten av å være uutholdelige. Og følelsen av å bli kvelt for hver gang man må velge dette valget, noen ganger opptil flere ganger om dagen, det knuser hjerte i tusen biter hver gang. 

Og noen ganger vet jeg ikke lenger om det er verdt det.. - Noen netter er uutholdelige. Noen netter tenker jeg at valg jeg har tatt gjør mer vondt enn smerten ved å gå den andre veien hadde gjort. Hvordan velge når begge utfall av valget gjør at du skjærer deg på glasskår, hver eneste dag.. Hvilken vei er best å gå, når begge to fører til ett stup...? 
Noen ganger er valgene du må ta, så nær som umulig å forholde seg til. Noen ganger er valgene du vet er riktige, likevel de som er med på å dra deg ned.. Er det verdt det? Likeså om du hadde valgt det stikk motsatte. Begge veier fører til - den samme intense smerten som skjærer opp hjerte ditt hver eneste dag og natt..

 

Noen valg er umulig for andre å forstå. Noen valg må du stå i alene. Du kan rådføere deg, du kan lytte på anbefalinger og råd. Men du står likevel ensom i det - for kun DU føler smerten. Andre kan kun forestille seg smerten du går igjennom, men de kan aldri riktig forstå. Valg. Ikke alle valg er valg. Noen valg må tas, om man vil eller ikke. Og selv om man har valgt det selv, minsker ikke det smerten du hver dag går igjennom...
 
 

- Lunaen - ♥​

Grateful heart ♥

♥ Thank you! ♥

Jeg vet ikke helt hvordan starte dette innlegget. Jeg vet rett og slett ikke hvordan skrive noe som helst, akkurat nå. Hvordan skal jeg vell kunne klare å fortelle DEG akkurat hvor mye dine ord og din handling, betyr for meg? Jeg vet ikke annet enn å si TUSEN HJERTELIG TAKK.

Takk for at DU, som er for meg en helt ukjent person, ett menneske jeg ikke kjenner, som ikke bor på samme sted som meg, som jeg aldri har møtt, aldri har snakket med, aldri har skrivet en eneste meld med, syns JEG fortjente en rosebukett.




Tusen hjertelig TAKK for at du mener jeg bidrar her i samfunnet med denne lille bloggen min, tusne tusen takk for at du mener at det jeg deler av livet mitt av både oppturer OG nedturer er med på å bryte tabuer. Tusen takk for at du mener jeg har lært deg mye.
 Tusen takk for at du SER meg og føler jeg er VERDT noe i dine øyne, - til tross for at vi ikke kjenner hverandre.

Men aller aller mest: Tusen hjertelig takk for at du viser meg hva nestkjærlighet faktisk ER. Takk for at du idag viste meg at verden fremdeles har vakre mennesker i seg,  

At ett menneske fra ett annet sted i landet, som kun "kjenner meg" via ordene mine gjennom bloggen, velger å gi meg en så fin gave - en hel blomsterbukett med så vakre nydelige roser til helgen, det gjør meg bare så innmari rørt. Jeg hadde tenkt å skrive ett langt innlegg om dette med hvorfor vi mennesker har så mye enklere for å kritisere hverandre, enn å løfte hverandre opp, hvorfor vi ikke snakker hverandre OPP istedte for NED, hvorfor vi ikke fokuserer på alt menneske får til - og ikke alt menneske IKKE får til. Men jeg vil er egentlig ganske tom for ord nå... 



Så jeg vil heller bare takke deg, fra bunnen av mitt hjerte- for at du viser meg at nestkjærlighet, medmenneskelighet og empati blant befolkningen fremdeles finnes. ♥
Tusen hjertelig takk for den vakre nydelige rosebuketten, du må være ett veldig vakkert menneske! ♥ Takk for at du finnes der ute! ♥ 
(Ta gjerne kontakt på innboks på FB siden min, så jeg får skrivet en mer personlig hilsen til deg.)



Og til alle som leser dette innlegget: Vi alle har mye å lære av dette menneske. ♥ Er det noen du syns spesielt om? Er det noen du er svært takknemlig for i livet ditt? VIS og SI det! Om det er bestevenninnen din, ektemannen din, betsemoren din, fastlegen eller what ever- Ikke bare tenk at dette menneske automatisk VET at du mener det og det om han/henne. - Alle behøver å høre at de er satt pris på iblant, at det de gjør blir verdsatt, - alle trenger å høre at noen er gla i dem. Så en oppfordring til dere: La oss lære av denne damen som sendte meg denne vakre hilsenen, la oss ta vare på hverandre og løfte hverandre opp og frem, si positive ting til hverandre og vise kjærlighet, omsorg og varme - dette samfunnet behøver SÅ mye mer av det! ♥ 

- Lunaen - ♥ 

Vanskelig å forklare, og vanskelig å forstå...

"Det hjelper ikke at fornuften og iq'en er utviklet, 
når følelsene og behovene ikke er det..."



 

Siden hverdagen stort sett blir styrt av de...

Vi er sammen, men helt i totalt stillhet.


(Takk for at du finnes.) 

"Jeg sitter i sengen i pysjen fortsatt, kl har akkurat bikket 12.30, og jeg prøver å "kvinne meg opp" til å klare komme meg i dusjen. Jeg sitter her med pcen på fanget, øretelefonene er på for å unngå noen triggere. Musikken jeg spiller er kjent, jeg har hørt den tusen ganger før men blir aldri lei. Det er trygt, det kommer aldri noen overaskelser, det er kjente ord og det er kjente toner.. Alt er forutsigbart og trygt.  Og akkurat idag? Så er det kun det jeg behøver. Og deg. Noen. For dagen idag er mildt sagt
jævelig vond og jeg vet ikke om jeg klarer stå i den alene. Jeg er redd. Og du vet det.

Jeg sitter her med døren liggende helt inntil, men ikke igjen. For jeg har besøk, faktisk. Ja, på den andre siden av døren? Der sitter min gode nabo og en av mine beste venner. 
Og jeg tenker at dette?  Det er vennskap, det! ♥ 
Tenk å ha en så god venn? At vi ikke føler ubehag selv om vi ikke snakker sammen. Vi er ikke en gang i samme rom, men det føles helt er dette vi begge trenger idag. Bare være sammen, i stillhet. Og det føles ikke en gang rart. Kanskje er det fordi vi kjenner hverandre så ufattelig godt nå og er så trygge på hverandre, at dette? Det er fullstendig normalt for oss. Kanskje rart for andre, men normalt for oss. Jeg selv mener at dette? DET er ekte vennskap. Når man ikke bestandig behøver å finne på noe sammen, eller prate sammen, man kan være helt stille - sammen. Det er viktig det, også.

Det er litt som vi pleier si: "To små tullinger som oss" , som er en setning vi har ifra en av våres favoritt sanger:
Eva Weel Skram - Evig Eies - Kun Et Dårlig Rykte

Dette er ikke dagen idag, men bare noen tanker jeg ville dele. Slike dager har jeg inni mellom, og ofte er det slik onsdager etter traume-terapi, jeg behøver å ha noen rundt meg, men jeg klarer ikke gi noe av meg, fordi jeg er så å si sengeliggende etter timen. Det er beintøft i behandling, og da er det godt med slike gode venner som også synes stillhet er helt okey. - Og jeg er så ubeskrivelig heldig som har så fantastiske mennesker rundt meg. Dette er kun en av flere som jeg kan sitte i stillhet med, og jeg føler meg ubeskrivelig takknemlig at livet har ført oss sammen.

Som idag, når bestekompisen min bare stikker innom for å ta en kaffe, ikke ringer å spør, ikke avtaler noe, men bare stikker innom, er jeg ikke hjemme? Nei vell, da tar vi det igjen. Men er jeg hjemme, så er det så herlig med en sånn fin overaskelse. Jeg blir alltid glad da. Vennene mine gjør meg glad.

Vakre øyeblikk og opplevelser i livet ♥ De små vakre tingene. Takk for at dere finnes, dere vet hvem dere er ♥

- Lunaen - 

Alt, og - Ingenting



Ubrukelig
Brukbar
Stygg
Pen
Levende
død



Sterk
Svak
Asosial
Sosial
Uvanlig
Normal




Livsglad
suicidal
Venninne
datter
hatet
elsket



Tillitsfull
Skeptisk
Tankefull
Tom
Full

Alt

og -

Ingenting.


- Lunaen - 

(Inspirert av ett innlegg av Sophie Elise)

Hvem er jeg.. Finnes jeg? Og, er jeg virkelig så grusom som jeg selv tror jeg er...

Jeg rives i stykker. Av meg selv. Rives mellom den syke og den friske(re). Det er en drakamp som til tider sliter meg fullstendig ut. - Hvem er jeg, egentlig? Bak alle diagnoser og symotom, bak anoreksien, bak selvskadingen, bak dissosiasjonen, de andre personighetene, ja bak alt det destruktive jeg gjør mot meg selv og for å overleve. Ja, hvem er EGENTLIG Luna...?
For underveis i "behandlingen" og årene bak låse dører, med medisiner som sørget for å holde MEG langt (LANGT) borte fra meg selv, ja, der forsvant JEG mer og mer. Hjelp er ikke alltid HJELP...
- Jeg tilpasset meg hvert enkelt menneske jeg var sammen med. Helsepersonell som pasienter, venner som familie. Prøvde iherdig å være den jeg TRODDE den jeg var sammen med VILLE og ØNSKET jeg skulle være... Jeg prøvde iherdig å være såkalt "NORMAL", ja hva det nå enn er..  

Jeg aner den dag i dag ikke hvem jeg er. Alle disse "normale" samtalene jeg har med de "normale" menneskene. For bak all denne forsøkelsen på å "passe inn", være såkalt "normal" i dette samfunnet jeg fremdeles den dag i dag ikke føler noen som helst tilhørighet til, så er det vell ett menneske..... Jeg er vell ett menneske, bak alle disse ansiktene mine, jeg også?  Selv om jeg ikke føler det slik alltid.... Og jeg er fryktelig redd for hvem jeg finner, bak all sykdom og symptom.  

Terapeuten som jeg har fått nå, sa at det menneske hun ser? Det er ikke det jeg ser og er redd for finnes bak der. Men jeg er fremdeles usikker. Ordene "Jævelunge" og "monster" har festet seg i hjernen min og står på reapet døgnet rundt, - og det er det eneste jeg tror finnes under lagene av medisiner, diagnoser, symptomer, SYKDOM SYKDOM SYKDOM... 

Men...... Hvem er jeg, bak alt dette..? Finnes JEG egentlig? 
Hvem er jeg... Og viss jeg finnes, er jeg virkelig så grusom som jeg selv tror jeg er...


- Lunaen - 

Når det blir for mye .... tanker og følelser idag ...

Sometimes something hurts so much
It stops hurting at all..



Idag er en av dagene det har blitt litt FOR mye på en gang... Jeg sitter her med øretelefonene plugget i PCen med musikk på, for å stenge ute verden og alle mennesker som finnes i den. Bare prøve å lytte til teksten, tonene... De kjente. Det kjente. Det trygge. Ingen andre lyder kommer igjennnom, jeg kan ikke bli trigget av noenting. For dørene er låst, og lyder trenger ikke igjennom disse øretelefonene. Jeg er trygg.. Jeg er 31 år og det er 2017. Jeg lytter til den musikken jeg selv ønsker og jeg låser døren og slipper inn den jeg selv ønsker. Mitt valg, jeg er voksen nå, i alle fall på papiret.. Og jeg velger selv..

Jeg kjente det allerede før timen hos terapeuten idag. Denne indre uroen som noen dager oppstår ut av ingenting. En energi som fyller hver en celle i kroppen, - ja, den energien som forteller deg at idag for å være helt ærlig? Ikke blir særlig god. Og dessverre ja, idag ble det så absolutt ikke en av de gode dagene. Dessverre var det ikke kun en av de "negative automatiske tankene" som tok sin rett til å fylle hele meg. Nei magefølelsen vår har som regel rett, - og man bør lytte til den.
- Den fikk i alle fall rett idag også.. Tre ting har allerede vært tøffe idag. Tre uforutsette ting på en dag? Det setter meg totalt ut av spill. EN ufortsett ting kan gjøre meg sengeliggende av utmattelse, - idag ble det tre på en gang.. Og jeg kjenner meg ekstremt urolig og klarer ikke hentet meg inn igjen nå, jeg kjenner bare en enorm tomhet som fyller hele meg, en usikkerhet som brenner innvendig, behovet for alene-tid er sterkt tilstede. Ja tid alene helt uten inntrykk fra noen kant. Kjenner jeg ikke har lyst å møte noen, snakke med noen, være sosial, - eller, det blir faktisk ekstremt feil å si, at jeg har ikke lyst? Klart jeg har lyst! 
- Det handler vell om at jeg kjenner jeg ikke har mer overskudd. Jeg klarer ikke smile. Jeg klarer ikke følge med i samtaler. Jeg klarer ikke konsentre meg. Jeg klarer rett og slett ikke være den jeg skulle ønske jeg var, og den jeg forsøker i alle fall å være når jeg ER sammen med andre. 

Jeg er bare tom og redd nå, og veldig preget av mange påkjenninger som kom kastet over meg på en gang.. Jeg hater ufoutsette ting. Det er vell noe av det som gjør meg mest satt ut av spill og mest sliten. Utmattet. Alle har vi behov for en viss forutsigbarhet i hverdagen, for meg er den absolutt hundre prosent nødvendig for at jeg skal klare å følge med å være tilstedet her og nå. Desverre er ikke livet forutsigbart, det er tvert imot. Så jeg tviholder på de faste tingene og forsøker stå i det som blir i mellom, - men jeg kan ikke si annet enn at jeg hater det. Jeg kan ikke fordra det. Og det er vell fordi jeg vet konsekvensene av det...

Jeg blir syk av det. 

Timen hos terapeuten var tøffere enn jeg hadde forventet... Mye tøffere enn jeg valgte å si når jeg satt i bilen på vei hjem, ordene "Det går bra" og svaret "Bra"  tilbake var lissom det jeg klarte å dele og ta imot.. Som alltid.... som alltid kveler jeg ordene og sier det stikk motsatte enn hva jeg egentlig føler.. "Nei, spøkelsene er frem i dagslys nå og jeg kveles av de." 

Kanskje fordi jeg er vandt til å svare: "Det går bra" uansett, muligens med ett lite håp om at mottakeren av svaret vil se det på meg, og svare: "Jeg ser det ikke går bra, vil du snakke om det" , eller i alle fall bare få bekreftet, at noen SER.. Ikke bare tror på svaret, når svaret ofte er ett automatisk svar, noe man dessverre er altfor vandt til å gi fordi den andre parten skal føle seg bedre. Slippe bekymringer. Slippe forholde seg til MIN (og din) smerte. Den er jo min, det er min byrde å bære, min ryggsekk - den skal ikke belaste andre.. - Ikke mer enn den allerede gjør fra før av.. 

Vell.. Mest trolig ble kvelden ikveld så tøff som den er nettopp fordi jeg åpnet meg mer enn jeg noen gang har gjort hos en terapeut.. Henne er en jeg våger å si og fortelle ting til, - fordi vi har på kort tid bygget opp en god og trygg relasjon, jeg stoler på henne, fordi jeg merker og sanser at hun ønsker meg det aller beste, hun ønsker å hjelpe meg, - hun jeg ser at hun SER meg, og hun LYTTER til meg... - Så selv hvor mye skam og skyldfølelse og vonde tanker og følelser jeg har som svirrer som flaggermus i magen, så åpner jeg meg om ting jeg aller helst skulle ønske jeg bare kunne glemme og legge bak meg. Ting jeg mer enn gjerne skulle latt være å tenke på, ting jeg skulle så gjerne ha puttet i en skuff og aldri dratt frem igjen.

Tenk om vi bare kunne gjort det...? Putte alt som gjør vondt fra fortiden i en skuff og der lå de, spøkelsene, og vi slapp å forholde oss til dem. Men så er det vell slik at man må igjennom det, man må snakke om det og man må lære seg å leve med det. Både det gode og det vonde - det er vell slik livet er.. Vi må bare lære oss å leve med. 

Men det er lettere sagt enn gjort.... 



#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #Dissosiasjon #KompleksPTSD #Psyk #Personlig #Tanker
- Lunaen - ♥

New home.. Prøver å bo meg inn...Og andre tanker...


God morgen, fra meg og den fineste puten, - ehm, pute-bamsen jeg eier- Hello Kitty ! ♥ Sitter her i sofaen og drikker kaffe, i favoritt pysjen min og ser meg rundt. Er dette hjemme? Vil det føles som ett hjem snart? Mitt hjem?
Jeg tror det ... men jeg føler det ikke ennå, det er fremdeles etter en uke, eller er det to nå jeg har bodd her? Jeg aner ikke.. men det er like skummelt og nytt ennå.. Det tar tid å bo seg inn, det tar tid å venne seg til alt som er nytt.
Jeg har begynt å bli sliten av å tilpasse meg nye steder, nye lyder, nytt sted å sove, - nye plasser å bo.. Er vell noe med at jeg vil ha noe varig, ett sted jeg kan bo resten av livet nå - etter å ha vært en kasteball hele livet, hit og dit frem og tilbake, det tar på... og jeg er begynt å bli veldig trøtt nå. Vil helst bare gjemme meg fra omverden å gå under jorden så jeg slipper forholde meg til dette livet... Alle som har en mening, synest og tror det og det er best for meg, tror og synser og snakker.. Det er vell konsekvensen av å være så åpen som jeg er, da er det vell bare å svelge kamelene, det at det sittes på en fredagskveld på pubben og snakkes om jeg kommer hjem fra sykehuset eller ei, og om "hva har hun gjort denne gangen mot seg selv da". . . .Uten å faktisk skrive en liten melding til MEG og spør hvordan det går...

- Jeg legger ikke ut noe steder på internett når jeg er på sykehuset, der og da har jeg mer enn nok med meg selv.. Men folk ser jo ambulansen, og folk snakker.. folk undrer, noen bekymrer seg fordi de oppriktig og ekte bryr seg, - mens noen snakker nedlatende og lurer kun av nyskjerrighetens grunn.. Men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til med akkurat det.  Alt jeg kan? Er å forsøke så godt jeg kan å holde symptomene i sjakk så godt jeg kan oppi alt kaoset som er nå. At jeg har vært på sykehuset mange ganger i det siste? Det vet hele bygda, ja selv uten at JEG selv sier ett eneste ord om det.. Aldri har jeg en eneste gang lagt ut på hverken snapchat eller fb at jeg er der, når jeg er der.. selv hvor mange dager jeg ligger på intensiven.. Likevel snakkes det..Venner blir spurt hvordan det går med meg, noen fordi de bryr seg, andre fordi de som skrivet over - bare er nyskjerrige. - Men det jeg syns er merkelig, er hvorfor spør dem ikke MEG i stedet? Jeg er her, jo... Jeg har telefon. Jeg har pm på fb. Det er bare å sende en melding om det er noe.. Vennene mine blir faktisk ganske lei av alle spm.. De har også fått beskjed av meg å ikke svare, og viss de svarer kan de si at "Du kan jo spør henne selv".  
For vennene mine blir lei av det .... Bare sånn til informasjon...

Vell, tilbake til leiligheten.. Jeg har kommet rimelig godt på plass.. er nesten ferdig utpakket og nedpakket.. nedvaskingen av gamle leiligheten skal diskuteres idag hvordan gjennomføres, sier seg jo selv at når man sitter å rullestol er det ikke akkuurat så enkelt å gjennomføre selv... Nå er det egentlig bare bildene på veggene som er igjen som jeg skal få hjelp til å henge opp i løpet av uken, tror nok det vil hjelpe en hel del på denne manglende "home sweet home" - følelsen. 

Er temmelig sliten nå. Det er så mye nytt å forholde seg til. Men jeg får bare ta tiden til hjelp og tenke at "HER skal jeg bo i mange maange år, dette skal bli MITT hjem." 
Vil absolutt ikke flytte noe sted nå, ikke innlegges eller reise noe sted. Nå vil jeg finne ro. Ro både her jeg er, og i meg selv. 

Jeg lengter etter denne "indre roen" jeg ikke finner igjen. Håper den en dag snart dukker opp så jeg får hvile litt, når jeg er alene.


(Middag igår)

- Lunaen - ♥
 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!