Alt, og - Ingenting



Ubrukelig
Brukbar
Stygg
Pen
Levende
død



Sterk
Svak
Asosial
Sosial
Uvanlig
Normal




Livsglad
suicidal
Venninne
datter
hatet
elsket



Tillitsfull
Skeptisk
Tankefull
Tom
Full

Alt

og -

Ingenting.


- Lunaen - 

(Inspirert av ett innlegg av Sophie Elise)

Hvem er jeg.. Finnes jeg? Og, er jeg virkelig så grusom som jeg selv tror jeg er...

Jeg rives i stykker. Av meg selv. Rives mellom den syke og den friske(re). Det er en drakamp som til tider sliter meg fullstendig ut. - Hvem er jeg, egentlig? Bak alle diagnoser og symotom, bak anoreksien, bak selvskadingen, bak dissosiasjonen, de andre personighetene, ja bak alt det destruktive jeg gjør mot meg selv og for å overleve. Ja, hvem er EGENTLIG Luna...?
For underveis i "behandlingen" og årene bak låse dører, med medisiner som sørget for å holde MEG langt (LANGT) borte fra meg selv, ja, der forsvant JEG mer og mer. Hjelp er ikke alltid HJELP...
- Jeg tilpasset meg hvert enkelt menneske jeg var sammen med. Helsepersonell som pasienter, venner som familie. Prøvde iherdig å være den jeg TRODDE den jeg var sammen med VILLE og ØNSKET jeg skulle være... Jeg prøvde iherdig å være såkalt "NORMAL", ja hva det nå enn er..  

Jeg aner den dag i dag ikke hvem jeg er. Alle disse "normale" samtalene jeg har med de "normale" menneskene. For bak all denne forsøkelsen på å "passe inn", være såkalt "normal" i dette samfunnet jeg fremdeles den dag i dag ikke føler noen som helst tilhørighet til, så er det vell ett menneske..... Jeg er vell ett menneske, bak alle disse ansiktene mine, jeg også?  Selv om jeg ikke føler det slik alltid.... Og jeg er fryktelig redd for hvem jeg finner, bak all sykdom og symptom.  

Terapeuten som jeg har fått nå, sa at det menneske hun ser? Det er ikke det jeg ser og er redd for finnes bak der. Men jeg er fremdeles usikker. Ordene "Jævelunge" og "monster" har festet seg i hjernen min og står på reapet døgnet rundt, - og det er det eneste jeg tror finnes under lagene av medisiner, diagnoser, symptomer, SYKDOM SYKDOM SYKDOM... 

Men...... Hvem er jeg, bak alt dette..? Finnes JEG egentlig? 
Hvem er jeg... Og viss jeg finnes, er jeg virkelig så grusom som jeg selv tror jeg er...


- Lunaen - 

Når det blir for mye .... tanker og følelser idag ...

Sometimes something hurts so much
It stops hurting at all..



Idag er en av dagene det har blitt litt FOR mye på en gang... Jeg sitter her med øretelefonene plugget i PCen med musikk på, for å stenge ute verden og alle mennesker som finnes i den. Bare prøve å lytte til teksten, tonene... De kjente. Det kjente. Det trygge. Ingen andre lyder kommer igjennnom, jeg kan ikke bli trigget av noenting. For dørene er låst, og lyder trenger ikke igjennom disse øretelefonene. Jeg er trygg.. Jeg er 31 år og det er 2017. Jeg lytter til den musikken jeg selv ønsker og jeg låser døren og slipper inn den jeg selv ønsker. Mitt valg, jeg er voksen nå, i alle fall på papiret.. Og jeg velger selv..

Jeg kjente det allerede før timen hos terapeuten idag. Denne indre uroen som noen dager oppstår ut av ingenting. En energi som fyller hver en celle i kroppen, - ja, den energien som forteller deg at idag for å være helt ærlig? Ikke blir særlig god. Og dessverre ja, idag ble det så absolutt ikke en av de gode dagene. Dessverre var det ikke kun en av de "negative automatiske tankene" som tok sin rett til å fylle hele meg. Nei magefølelsen vår har som regel rett, - og man bør lytte til den.
- Den fikk i alle fall rett idag også.. Tre ting har allerede vært tøffe idag. Tre uforutsette ting på en dag? Det setter meg totalt ut av spill. EN ufortsett ting kan gjøre meg sengeliggende av utmattelse, - idag ble det tre på en gang.. Og jeg kjenner meg ekstremt urolig og klarer ikke hentet meg inn igjen nå, jeg kjenner bare en enorm tomhet som fyller hele meg, en usikkerhet som brenner innvendig, behovet for alene-tid er sterkt tilstede. Ja tid alene helt uten inntrykk fra noen kant. Kjenner jeg ikke har lyst å møte noen, snakke med noen, være sosial, - eller, det blir faktisk ekstremt feil å si, at jeg har ikke lyst? Klart jeg har lyst! 
- Det handler vell om at jeg kjenner jeg ikke har mer overskudd. Jeg klarer ikke smile. Jeg klarer ikke følge med i samtaler. Jeg klarer ikke konsentre meg. Jeg klarer rett og slett ikke være den jeg skulle ønske jeg var, og den jeg forsøker i alle fall å være når jeg ER sammen med andre. 

Jeg er bare tom og redd nå, og veldig preget av mange påkjenninger som kom kastet over meg på en gang.. Jeg hater ufoutsette ting. Det er vell noe av det som gjør meg mest satt ut av spill og mest sliten. Utmattet. Alle har vi behov for en viss forutsigbarhet i hverdagen, for meg er den absolutt hundre prosent nødvendig for at jeg skal klare å følge med å være tilstedet her og nå. Desverre er ikke livet forutsigbart, det er tvert imot. Så jeg tviholder på de faste tingene og forsøker stå i det som blir i mellom, - men jeg kan ikke si annet enn at jeg hater det. Jeg kan ikke fordra det. Og det er vell fordi jeg vet konsekvensene av det...

Jeg blir syk av det. 

Timen hos terapeuten var tøffere enn jeg hadde forventet... Mye tøffere enn jeg valgte å si når jeg satt i bilen på vei hjem, ordene "Det går bra" og svaret "Bra"  tilbake var lissom det jeg klarte å dele og ta imot.. Som alltid.... som alltid kveler jeg ordene og sier det stikk motsatte enn hva jeg egentlig føler.. "Nei, spøkelsene er frem i dagslys nå og jeg kveles av de." 

Kanskje fordi jeg er vandt til å svare: "Det går bra" uansett, muligens med ett lite håp om at mottakeren av svaret vil se det på meg, og svare: "Jeg ser det ikke går bra, vil du snakke om det" , eller i alle fall bare få bekreftet, at noen SER.. Ikke bare tror på svaret, når svaret ofte er ett automatisk svar, noe man dessverre er altfor vandt til å gi fordi den andre parten skal føle seg bedre. Slippe bekymringer. Slippe forholde seg til MIN (og din) smerte. Den er jo min, det er min byrde å bære, min ryggsekk - den skal ikke belaste andre.. - Ikke mer enn den allerede gjør fra før av.. 

Vell.. Mest trolig ble kvelden ikveld så tøff som den er nettopp fordi jeg åpnet meg mer enn jeg noen gang har gjort hos en terapeut.. Henne er en jeg våger å si og fortelle ting til, - fordi vi har på kort tid bygget opp en god og trygg relasjon, jeg stoler på henne, fordi jeg merker og sanser at hun ønsker meg det aller beste, hun ønsker å hjelpe meg, - hun jeg ser at hun SER meg, og hun LYTTER til meg... - Så selv hvor mye skam og skyldfølelse og vonde tanker og følelser jeg har som svirrer som flaggermus i magen, så åpner jeg meg om ting jeg aller helst skulle ønske jeg bare kunne glemme og legge bak meg. Ting jeg mer enn gjerne skulle latt være å tenke på, ting jeg skulle så gjerne ha puttet i en skuff og aldri dratt frem igjen.

Tenk om vi bare kunne gjort det...? Putte alt som gjør vondt fra fortiden i en skuff og der lå de, spøkelsene, og vi slapp å forholde oss til dem. Men så er det vell slik at man må igjennom det, man må snakke om det og man må lære seg å leve med det. Både det gode og det vonde - det er vell slik livet er.. Vi må bare lære oss å leve med. 

Men det er lettere sagt enn gjort.... 



#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #Dissosiasjon #KompleksPTSD #Psyk #Personlig #Tanker
- Lunaen - ♥

New home.. Prøver å bo meg inn...Og andre tanker...


God morgen, fra meg og den fineste puten, - ehm, pute-bamsen jeg eier- Hello Kitty ! ♥ Sitter her i sofaen og drikker kaffe, i favoritt pysjen min og ser meg rundt. Er dette hjemme? Vil det føles som ett hjem snart? Mitt hjem?
Jeg tror det ... men jeg føler det ikke ennå, det er fremdeles etter en uke, eller er det to nå jeg har bodd her? Jeg aner ikke.. men det er like skummelt og nytt ennå.. Det tar tid å bo seg inn, det tar tid å venne seg til alt som er nytt.
Jeg har begynt å bli sliten av å tilpasse meg nye steder, nye lyder, nytt sted å sove, - nye plasser å bo.. Er vell noe med at jeg vil ha noe varig, ett sted jeg kan bo resten av livet nå - etter å ha vært en kasteball hele livet, hit og dit frem og tilbake, det tar på... og jeg er begynt å bli veldig trøtt nå. Vil helst bare gjemme meg fra omverden å gå under jorden så jeg slipper forholde meg til dette livet... Alle som har en mening, synest og tror det og det er best for meg, tror og synser og snakker.. Det er vell konsekvensen av å være så åpen som jeg er, da er det vell bare å svelge kamelene, det at det sittes på en fredagskveld på pubben og snakkes om jeg kommer hjem fra sykehuset eller ei, og om "hva har hun gjort denne gangen mot seg selv da". . . .Uten å faktisk skrive en liten melding til MEG og spør hvordan det går...

- Jeg legger ikke ut noe steder på internett når jeg er på sykehuset, der og da har jeg mer enn nok med meg selv.. Men folk ser jo ambulansen, og folk snakker.. folk undrer, noen bekymrer seg fordi de oppriktig og ekte bryr seg, - mens noen snakker nedlatende og lurer kun av nyskjerrighetens grunn.. Men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til med akkurat det.  Alt jeg kan? Er å forsøke så godt jeg kan å holde symptomene i sjakk så godt jeg kan oppi alt kaoset som er nå. At jeg har vært på sykehuset mange ganger i det siste? Det vet hele bygda, ja selv uten at JEG selv sier ett eneste ord om det.. Aldri har jeg en eneste gang lagt ut på hverken snapchat eller fb at jeg er der, når jeg er der.. selv hvor mange dager jeg ligger på intensiven.. Likevel snakkes det..Venner blir spurt hvordan det går med meg, noen fordi de bryr seg, andre fordi de som skrivet over - bare er nyskjerrige. - Men det jeg syns er merkelig, er hvorfor spør dem ikke MEG i stedet? Jeg er her, jo... Jeg har telefon. Jeg har pm på fb. Det er bare å sende en melding om det er noe.. Vennene mine blir faktisk ganske lei av alle spm.. De har også fått beskjed av meg å ikke svare, og viss de svarer kan de si at "Du kan jo spør henne selv".  
For vennene mine blir lei av det .... Bare sånn til informasjon...

Vell, tilbake til leiligheten.. Jeg har kommet rimelig godt på plass.. er nesten ferdig utpakket og nedpakket.. nedvaskingen av gamle leiligheten skal diskuteres idag hvordan gjennomføres, sier seg jo selv at når man sitter å rullestol er det ikke akkuurat så enkelt å gjennomføre selv... Nå er det egentlig bare bildene på veggene som er igjen som jeg skal få hjelp til å henge opp i løpet av uken, tror nok det vil hjelpe en hel del på denne manglende "home sweet home" - følelsen. 

Er temmelig sliten nå. Det er så mye nytt å forholde seg til. Men jeg får bare ta tiden til hjelp og tenke at "HER skal jeg bo i mange maange år, dette skal bli MITT hjem." 
Vil absolutt ikke flytte noe sted nå, ikke innlegges eller reise noe sted. Nå vil jeg finne ro. Ro både her jeg er, og i meg selv. 

Jeg lengter etter denne "indre roen" jeg ikke finner igjen. Håper den en dag snart dukker opp så jeg får hvile litt, når jeg er alene.


(Middag igår)

- Lunaen - ♥
 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



hits