GIVEAWAY! Sliter du med en spiseforstyrrelse og ønsker hjelp til å nå dine mål?

#I samarbeid med Recoverybook


Hei alle hjerter!! ♥
Idag er jeg suuuuper glad for å få lov å gi en gave til en av dere, som kan være til god hjelp og støtte for dere som er i kamp for en hverdag UTEN spiseforstyrrelse! Jeg er SUPER EXCITED!!
 

Nettopp fordi Recoveryboken jeg bestilte for en tid tilbake hjalp meg såååå utrolig mye på veien til å nå målet mitt - nemlig å gå opp i vekt HJEMME, uten sonde-ernæring og uten innleggelse, da jeg har forsøkt og hatt den "hjelpen" hvert år i over 15 ÅR nå, og det har IKKE fungert i mitt tilfelle. Det har kun vært BRANNSLUKKING, og det varer jo ikke i lengden..
- Derimot det å kunne bestemme farten selv, ja altså bruke den tiden DU SELV trenger, lære meg å ta ansvar for eget liv og helse, lære meg å lage til og ordne maten min selv uten at noen smører den på for meg, lære meg å avlede meg selv uten at noen må passe på meg en time etter hvert måltid,- ja, og ikke minst mestringen over å klare det, har hjulpet meg til å fortsette å fortsette helt frem til hit jeg er IDAG.
Noe som er 15 KG mer enn for ett år siden!! 



Jeg vet at boken hjalp meg mye på veien, og tok derfor kontakt med Lise, som selv har slitt med alvorlig spiseforstyrrelse, det er hun som har designet selvhjelpsboken #Recoverybook. Så jeg spurte om hun var villig til å gå inn i ett samarbeid med meg for å gi en av dere en bok helt gratis!
Og jeg er sååååå glad for at både jeg og Lise er helt enige om at DET fortjener dere!♥ Så derfor har jeg nå fått den nye boken i posten og den ligger allerede klar til å sendes til den heldige vinneren!♥

♥ SE SÅ FIN! ♥


 

En dagbok utviklet for mennesker med spiseforstyrrelser

Designet for å motivere og inspirere deg til daglig loggføring
Recoverybook samler alt du trenger for å fokusere på å bli frisk, uavhengig om det er anoreksi, bulimi eller overspising. Recoverybook kombinerer matlogging med måltidsplanlegger, ukesevaluering og oppgaver direkte knyttet til din spiseforstyrrelse og tankemønster.
Boka passer for alle som har en spiseforstyrrelse og kan brukes alene eller i samråd med din behandler.


- Recoverybook - Hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse -


Legger ved noen bilder av innholdet i boken, så dere kan se litt selv hvordan den ser ut.. Det er så fargerik, noe jeg elsker! Den er fullstappet av inspirerende og motiverende Quotes/ Sitater, der er oppgaver å gjøre for å få satt tankene i gang, sette ting i perspektiv, der er avledning i form av fargelegging, og mye mye mer!
Just see for yourself!:


♦ Planlegg ukas kostliste​


♥ THE VOICE IN YOUR HEAD THAT SAYS YOU CAN'T DO IT, IS A LIAR! ♥


♦ Daglig loggføring



♥ YOU WAKE UP EVERY DAY TO FIGHT THE SAME DEMONS THAT LEFT YOU SO TIRED YESTERDAY, AND THAT MY LOVE, IS BRAVERY ♥

♦ Oppgaver før hver uke



♥ IT WILL GET BETTER, DON'T GIVE UP! ♥



♥ I AM NOT DEFINED BY MY RELAPSES, BUT MY DECISION TO REMAIN IN RECOVERY DESPITE THEM ♥​


♦ God plass og mange sider for å skrive ned tanker og følelser underveis.


♦ Evaluer uka som gikk



Les mer detaljert om boken, og historien bak boken på Recoverybook.no sin hjemside, du kan også bestille den der!
Trykk HER: Recoverybook.no - hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse




For å delta i konkuransen om å vinne denne fantastiske selvhjelps boken gjør du følgende:

♥ Lik siden til Recoverybook på FB OG følg Recoverybook på Instagram, tagg gjerne deretter en venn (eller flere) som du tenker kunne ha behov for denne boken og dermed gi dem også en sjanse til å delta.
FB: Recoverybook
Instagram: Recoverybook

♥ Lik blogg-siden min på FB og følg meg på Instagram, tagg gjerne deretter en venn (eller flere) som du tenker kunne ha behov for denne boken og dermed gi dem også en sjanse til å delta. ♥
FB: Lunach.blogg.no
Instagram: Lunaench


Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet i dette innlegget og skrive du er med!♥ 
NB: Husk fornavn og email adresse, så jeg får kontaktet den heldige vinner!


Vinneren trekkes Fredag den 17 November!


♥Husk: Sharing is caring!♥


Masse LYKKE til!
KLEM og GOD LØRDAGS-KVELD fra 


- Lunaen - 


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Spiseforstyrrelse #Recovery #Konkuranse #Recoverybook 

SF: Svar på spørsmål etter ønske fra leser. RECOVERY IS POSSIBLE! ♥

Dette er noe av det mest motiverende jeg har lest på lenge. Jeg ble utrolig glad. Det er så godt å se at noen som har vært så syk som deg kan få det bedre! Jeg er selv i en fase der jeg prøver å fri meg fra spiseforstyrrelsen men er også veldig opphengt i kalorier. Jeg har aldri vært så lav i vekt som deg men har gått opp flere kilo og er nå nesten normalvektig. Jeg lurte på om du vil (og orker) å skrive et mer detaljert innlegg om akkurat hvordan du "tok steget" hvis du skjønner hva jeg mener. Det hadde vært utrolig fint og fått noen tips på veien. Sluttet du "på dagen" med å telle kalorier? Hvordan endret du tankesettet ditt med hensyn til vekt? Var det plutselig, eller en lang prosess? Hvordan har du greid og forholde deg til den nye kroppen din? Var du noengang redd for at vektoppgangen ikke skulle slutte? Jeg har selv slitt med til tider en utrolig hunger. Da mener jeg nesten umenneskelig slik at jeg kunne revet av meg armen for bare å ha noen å tygge på. Jeg vet det er vanlig, skjedde det med deg? Det gjør meg bare så vanvittig redd.

Takk for at du skrev dette innlegget.

 

Hei kjære Kristina! Og tusen tusen takk for så fine ord, er så godt å høre at ordene mine og erfaringene jeg har kan gi håp til andre! Og takk for så mange gode og viktige spørsmål! 
Jeg vil veldig gjerne svare deg på hvert eneste spm du stiller, og derfor lager jeg innlegget du ønsket, i håp om at det kan være til hjelp og støtte for deg (og andre i lignende situasjon) ♥ Jeg heier på deg, foresten! ♥ ♥ Lykke til videre, og så håper jeg å høre fra deg igjen om hvordan det går med deg! ♥


♦ 1.
Du spør om hvordan jeg klarte å slutte telle Kalorier. Om jeg sluttet på dagen?

For de som ikke vet, så er dette noe mange (ikke alle), men mange med spiseforstyrrelse gjør. Både teller, regner på, og prøver å unngå for alt i verden både kalorier, karbohydrater og sukker. Jeg husker jeg kunne bruke timevis i butikken, for det var ALTFOR mye kalorier i nærmest alt jeg kikket på. (I forhold til hva jeg kunne tilate meg å spise). Jeg stod og las bak på pakkene og prøvde å regne ut sånn ca hvor mye det ville bli, og alltid endte jeg opp med å legge det tilbake i hylla og ta "det trygge sikre" som jeg alltid pleide kjøpe. Det var frustrerende husker jeg, når jeg egentlig var dritt lei av å kjøpe de samme gamle varene som jeg hver gang i slike dårlige perioder gjorde. Det var ikke sånn at jeg "sluttet på dagen" å telle kalorier, jeg har kanskje heller begynt å telle andre ting. Haha! - For meg handlet det egentlig ikke om kaloriene i seg selv, eller maten - men om kontroll. Å telle gir meg kontroll på NOE når jeg føler jeg ikke har kontroll over hverdagen og livet mitt generelt. Vi har jo alle forskjellige grunner for hvorfor vi utvikler en spiseforstyrrelse, og min grunn var i hovedsak kontroll-behov, og straff. Det handlet aldri om kropp og utseende. Ikke var det at jeg ikke likte mat heller. Jeg kunne bare ikke unne meg mat, for jeg hadde en vrangforestilling om at jeg ikke fortjente mat. Derfor måtte jeg ta det som ikke gav kroppen min nok næring, men bare akkurat nok til å holde den i live. Jeg har fremdeles slike tanker, men ikke på samme måte som før. Nå klarer jeg å la de surre i bakhode og likevel nyte maten. Noe jeg ikke kan huske å ha gjort noen gang før, og det føles befriende.  

Å telle kalorier er ikke lett å "bare slutte" med. Det er en prosess som går gradvis jo mer vekten øker, det var i alle fall slik med meg. Men jeg tror det aller viktigste er at jeg begynte å tenkte mer på at kroppen min trengte ikke bare næring til å holde seg gående, i live, men faktisk næring for å bygge seg opp igjen. For jeg kom til det punktet at jeg var utslitt av å leve slik. Av å bare overleve, kun eksistere, å ha så lite krefter og energi at jeg ikke maktet være med på noenting, at jeg ofte var lange tider innesperret på avdelinger, all tiden den spiseforstyrrelsen har stjålet fra meg, alt spiseforstyrrelsen frarøver meg i livet. Jeg begynte å jobbe med tankene om at jeg, som alle andre, er like mye verdt. Det jobber jeg fremdeles med, men jeg har kommet mye lenger i for hold til selvfølelse og selvverdi. Jeg tror det viktigste du gjør er å bestemme deg. Du bestemme deg: "Vil jeg at dette skal være livet mitt?" , Eller vil jeg ha ett liv med innhold og opplevelser? Hva ønsker jeg ut av livet mitt? - Disse tankene er viktige, og det er DER du må starte.  

♦ 2. Hvordan endret du tankesettet ditt med hensyn til vekt? Var det plutselig, eller en lang prosess?

Det er en enormt lang prossess, og jeg er ennå ikke i mål. Jeg er fremdeles ikke helt komfortabel med meg selv, men det er mye bedre enn før. Jeg har dessuten innsett at det handler ikke om vekt, kalorier, kropp - men alt bak, det handler om meg, det indre- om min usikkerhet på meg selv, mine tidligere traumer som er grunnen for hvorfor jeg tar kontroll over maten. Det handler om mitt elendige selvbilde og manglende selvtillit. Det er DET jeg jobber med, viss vi ikke retter blikket innover å jobber med det som faktisk er grunnen kommer man ingen vei. Man kan ikke bare jobbe med symptomene, man må ta tak i grunnen for hva som gjør at man har fått en spiseforstyrrelse. 

Jeg har før vært på TO spesial avdelinger for spiseforstyrrelse. Men jeg ble ikke bedre, jeg gikk litt opp, men da jeg kom hjem raste jeg igjen. Nettopp fordi det er tilmålt tid på disse spesial postene. Du får 3 mnd på deg å bli bedre lissom. For meg måtte jeg ha mye lenger tid enn det. Og jeg har nå brukt nå ETT ÅR på å komme meg så langt som jeg har, og jeg er ennå ikke helt i mål- men jeg har aldri vært så bra som jeg er den dag idag. Nettopp fordi jeg har brukt den tiden JEG behøvde, jeg ble ikke presset til noe, ingen presset på meg kostlister, ingen overvåket meg mens jeg spiste, ingen satt her i 30 minutter etter måltid for å passe på at jeg ikke kastet opp, alt jeg har gjort har vært på mine egne premiss, og i den farten JEG trengte og hadde behov for. Og det er det som fungerer - i alle fall for meg.
Å ta steg for steg i det tempoet man selv kjenner man trenger. Jeg tror det er viktig at vi selv må få lov å bruke den tiden VI som individ trenger, ikke en oppmålt tid, for vi er alle ulike, og har selvsagt da ulike behov.
For min del var det å ikke ha vekt i huset noe som har vært effektivt, de årene jeg hadde vekt på badet tråket jeg på den hver eneste morgen, og viste den mer enn dagen før? Da var det totalt krise. Jeg fikk beskjed om å ikke ha vekt hjemme, kastet den - og selv om det var en avvennings sakt, som tok tid, er det det beste jeg har gjort for meg selv i Recovery-prossessen. Kast vekten! Du behøver den IKKE. Jeg synest å veie meg to ganger i uken gjorde meg vondt verre da jeg var innlagt, fordi jeg ble så sykelig opptatt av tallene. Jeg ville, og ønsket inderlig, å få ett normalt forhold til kropp og vekt. Og etter jeg kastet vekten, og sluttet å ukentlig veie meg, lettet det mange kg fra mine skuldre. Det er ikke nødvendig så lenge du ikke er sykelig undervektig, jeg forstår man da må følges opp slik at man blir innlagt viss det går for langt - men da mener jeg at pasienten faktisk ikke burde se tallet selv. At man står baklengs. For når man har ett sykelig forhold til vekt og tall - burde man eksponeres for å gi slipp på den kontrollen. Det gjorde jeg, helt selv, og jeg ser at det var det som skulle til. Det er ikke "normalt" å veie seg i hytt og pine, jeg var/er ute etter å få ett mer "normalt" liv. Hva nå det enn er. Men ett liv som ikke oppslukes og kun handler om kontroll, mat, og tall. Jeg var vell bra klar også nå, for å gi slipp. Tiden var på en måte inne nå.   
 

♦ 3. Hvordan har du greid og forholde deg til den nye kroppen din?

Jeg klarer det ganske bra, men jeg syns fremdeles det er vanskelig, og noen dager ønsker jeg meg tilbake. Og har ikke lyst å spise i det hele tatt for å være helt ærlig. Det er beintøft! - Men det handler igjen ikke om utseende som skjønnhet eller idealer osv, det handler mer om det å ike kjenne igjen meg selv. - Det er DET jeg sliter med når jeg kjenner det er vanskelig å forholde meg til "den nye kroppen min". Det er ikke lett når man plutselig har fått former man aldri har hatt før, og ett ansikt som ikke er slik du er vandt til å se deg selv. Samtidig vet jeg at dette er noe som går over, det er bare å være tålmodig, jeg blir kjent med denne "nye meg". Og det er ganske deilig å kunne shave seg under armene på 1/2 minutt enn å stå å streve med det i 5 minutter fordi armhulene er så innhulet at du ikke når til med barberhøvelen ;) haha!!! (Fakta F!)

♦ 4. Var du noengang redd for at vektoppgangen ikke skulle slutte?

Oh my God, ja!!! Det var jeg drit redd for! Jeg var sikker på at jeg kom til å ende opp på å være 250 kg til slutt! Men det fantastiske med kroppen er jo at den faktisk stabiliserer seg, og det har jeg jo erfart! - Jeg har ikke gått opp noe nå på en god stund, den har på en måte stabilisert seg godt her på denne vekten jeg er på. En vekt som er sunn og bra for en på min høyde, og jeg spiser og drikker akkurat det jeg vil og ønsker.
Jeg har endelig oppdaget at jeg ikke kommer til å rase opp til overvekt, for kroppen er ganske utrolig sammensatt - den regulerer seg selv.
 Så IKKE vær redd, du blir ikke 300 kg altså, det er bare SF som lurer deg til å tro! Kroppen stabiliserer seg, og du får jo mest trolig tilbake en mer normal sult/metthets - følelse også.

(Jeg må si at jeg har det mye bedre NÅ, enn jeg noen gang hadde det da jeg var så undervektig som på dette bildet. Det er ikke mer enn 1 og 1/5 år siden dette bilde er tatt, og siden har jeg jobbet beinhardt HJEMME for å nå MINE egne mål. Det aller viktigste for Recovery er at DU VIL DET SELV. Du klarer det ikke om det ikke er noe du virkelig ØNSKER SELV. Alle rundt deg kan pushe deg å tvinge deg, men har du ikke en indre driv SELV så går det ikke.)

♦ 5.
Hunger.  Jeg har selv slitt med til tider en utrolig hunger. Da mener jeg nesten umenneskelig slik at jeg kunne revet av meg armen for bare å ha noen å tygge på. Jeg vet det er vanlig, skjedde det med deg? Det gjør meg bare så vanvittig redd.


Haha, ja!! Men det var mest da jeg var skikkelig under-ernært og sultet meg i ukevis. Da var jeg så sulten i begynnelsen av "fasten" at jeg kunne nok nesten revet av meg armene og beina bare for å ha noe å tygge på, hahahaha! Uff, er jo ikke noe å le av sånn sett, men er rart å se tilbake på det. For det var så sykt vondt å ha det sånn! Jeg unner ikke min verste fiende å ha det slik.. Så ja, det har skjedd meg. Jeg hadde det ofte slik, og det var fryktelig. Nå? Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det slik. Det må være i alle fall ett år siden. Etter jeg ble normal vektig, og har vært her neon mnd nå, så har jeg ikke kjent på den følelsen overhode. Og det er nok fordi kroppen min nå FÅR jo den næringen den behøver for å fungere, før gav jeg den jo såvidt nok til å kunne klare å holde hjerte mitt i stand til å slå. Når du når normal vekt vil mye forandre seg, mentalt er du mer tilstedet, fordi du klarer å konsentrere deg på en helt annen måte enn når kroppen ikke har næring til å prioritere annet enn det mest nødvendige. Som å holde deg i live.

Gir du kroppen din nok næring i løpet av dagen, vil denne følelsen du beskriver her forsvinne av seg selv.


SF er sterkest når du fighter for å komme over den siste kneika, men når du først har bestemt at NOK ER NOK, det har stjålet nok av livet ditt, da må du hente ALLE dine krefter og din styrke for å komme seg over siste etappe. Det er alltid den jeg har slitt med, - men denne gangen klarte jeg det. Jeg er ennå ikke i mål, selv om man er blitt mer normal vektig er det viktig å huske at grunnen for at man har utviklet en SF må behandles og jobbes med, - det sitter i hode. Og jeg jobber med det ennå. Hver eneste dag! Forskjellen fra ifjor til nå, er at jeg har mer energi og krefter til å faktisk ha mulighet til å jobbe med det, fordi jeg har en hjerne som får nok næring til å følge med i terapi, jeg klarer å konsentrere meg mer enn før, jeg klarer å ta til meg mer informasjon, - og jeg har en kropp som tåler mer enn før. 


♥Håper virkelig dette kan være til motivasjon for deg som stillet spm, og andre i lignende situasjon! Det ER så absolutt verdt å ta dette steget! Og DU fortjener ett bedre liv, for å leve med en alvorlig SF vil jeg ikke si er noe liv. Alle fortjener å leve best mulig, og derfor håper jeg at veien jeg har gått kan være til håp for dere der ute som sliter! Jeg heier på dere alle!!!! ♥


Ønsker alle en så god helg som mulig! Ta vare! 
Hjertelig hilsen og klemmer fra,
Lunaen - 

Follow me on FB: lunach.blogg.no
Follow me on Instagram: 
lunaench


#Helse #Spiseforstyrrelse #Anoreksi #Recovery #Leserspørsmål #Håp #Determulig #HelseNorge

SF-Recovery: Når jeg sluttet å veie meg, - det var da jeg begynte å bli bedre.

♦A healthy outside starts from the inside♦
ED-Recovery is possible
Never give up!


Tallet 40 på vekten var utenkelig å skulle tråkke over. Aldri i livet om jeg noen sinne skulle over 40 igjen. Men så kom jeg meg over den kneika, med en sondeslange og ett papir med ordene: Tvangsernæring, gikk jeg gråtende, fortvilet, livredd og full av vrangforestillinger og hallunisasjoner de neste måndene i møte. Men etterhvert som angsten over den første STORE barrieren begynte å roe seg, nærmet jeg meg gradvis og over lenger tid det O store - 50 tallet.
- Det var enda verre enn 40 tallet, i mine anorektiske øyne. Og jeg snublet i flere år, ja i nærmere ett helt ti år skulle gå før jeg våget meg over terskelen. For jo nærmere tallet 50 jeg kom på vekten, jo reddere ble jeg, og mer angst og indre uro trenget seg på, og jo mer fiksert og opptatt ble jeg av tallene. Alt annet ble uvesentlig, og tallene bestemte alt.
Jeg målet min verdi som menneske av hva vekten viste om morgenen, og ikke minst: Tallet på vekten ble i mitt hode min identitet. 

Tallene på vekten var også det som tok beslutninger for hvordan dagen min ble. Hadde jeg gått opp noen hundre gram, ja da kunne jeg likeså godt bare grave meg selv ned i hagen - levdende død. Jeg brydde meg ikke. Dagen var allerede før den hadde startet ødelagt. - Verdenen min raste i grus følte jeg jo mer jeg gikk opp. Om det så kun var 100 gram mer enn uken før, (som tilsvarer mest trolig kun ett glass vann.) Om jeg hadde gått opp i vekt, måtte jeg (tvangspreget som jeg var) skade meg selv, trodde jeg. Ja på en eller annen måte måtte jeg straffe meg selv for vektoppgangen,- om det var med trening som endte i at jeg besvimte eller landet på sykehus, eller om jeg fysisk gikk til angrep på meg selv med barberblad eller kniv? - Det bestemte tallet. For jo mer jeg hadde gått opp? Jo strenger straff måtte jeg gjennomføre. Jo mer alvorlig måtte straffen være. Om jeg så døde av skaden jeg påførte meg, nei det var ikke en gang i mine tanker. For alt som betydde noe der og da var: Tallene. Tallene på vekten. Tallene bestemte. 

Hadde jeg der imot gått ned i vekt kunne jeg senke skuldrene for den dagen. Da kunne jeg til og med kanskje unne meg selv noe "så godt" som 1 kopp brokkoli/blomkål rett i koppen suppe, som jeg likte aller best. For til vanlig var ikke det noe jeg kunne unne meg, jeg måtte selvsagt ta den suppen som var minst kalorier i, selv om det var den jeg likte minst. Det var kun snakk om 2 kcal forskjell, men de 2 små kaloriene som stod bak på suppeposen, de utgjorde alt - i mitt anorektiske helvete.
Tall, tall, tall. 
- Jeg var så opphengt og fanatisk på alle tallene, at jeg gråt noen ganger på legekontoret i fortvilelse om det ikke var partall på vekten. Var det oddetall? Ja da var dagen totalt kaotisk fra start til slutt. 


I år gikk jeg bort fra vekten. Den ukentlige veiingen jeg har hatt de siste 10 årene av mitt liv, tok brått slutt da jeg ble sittende i rullestol. Og som det sies: "Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe" - for det var nettopp dette som gjorde at jeg klarte å ta ett steg videre. Jeg sluttet å veie meg, og tvangen rundt vekt og tall har begynt å normalisere seg mer og mer. Så lenge jeg ikke visste hva tallet var, selv hvor stressende det føltes i starten å ikke ha den kontrollen jeg var så vandt til å ha? Ja så dabbet tvangen rundt tallene på vekten seg litt etter litt. Jeg roet meg, det var på en måte en lettelse på mange måter å slippe å tråkke på den vekten på legekontoret hver eneste onsdags morgen. Det var godt å ikke vite, ikke ha den "byrden" hengende over meg hver uke, at fra mandag av var jeg nærmest ett ukonsentrert utilgjengelig vrak - grunnet at jeg gruet meg til veiingen som var onsdagen. I perioder sultestreiket jeg dagene før veiing i panikk for å ha gått opp noen gram, og brukte jevnlig både avføringsmiddler og vanndrivende for å være sikker på at vekten VAR riktig når jeg tråkket på den onsdags morgen kl 08.45.

Jeg trodde aldri jeg kom til å overleve. Jeg trodde aldri jeg kom til å komme meg over 50 tallet. Jeg trodde jeg aldri kom til å være en av de som kunne gå en hel dag uten å tenke på tallene på vekten og kaloriene i maten. 
- Men her sitter jeg, da. Og spiser french fries og drikker julebrus (med sukker i) uten en gang å felle en tanke på hvor mye kalorier det finne i det. Uten å ha lest bak på pakken om hvor mange biter jeg kan tillate meg å svelge før jeg må kaste opp. Fordi jeg kaster ikke lenger opp, og jeg bryr meg midt i hvor mange kalorier det er i denne julebrusen jeg nyter iskald fra glassflaske ikveld.
Jeg spiser det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Og jeg drikker uten ett snev av dårlig samvittighet julebrus MED sukker i.

Det tok tid å komme meg så langt som jeg har kommet idag, og det har kostet meg mye. Jeg har mistet mange mange år, men jeg er fremdeles i live. Og en ting er i alle fall sikkert: Jeg kommer aldri til å eie en vekt i hele mitt liv igjen.
Tallet på vekten viser ikke min (eller din) VERDI som menneske. Det er dine handlinger, din raushet, din omsorg for andre (osv osv) som gjør, - ikke ett tall på en død ting som (burde) stå nedstøvet under vasken på badet.
 

- Lunaen - 

Follow me on FB: Lunach.blogg.no
Follom me on Instagram: Lunaench


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Helsenorge #SF #Spiseforstyrrelse #ED #Recovery #Anoreksi #Håp

Jenta i speilet

Jeg våkner trøtt og sliten etter nok en natt med mange våkne timer.. Ligger en stund og leser nyheter og scroller gjennom fb-feeden på telefonen før jeg makter komme meg opp og ut av sengen, ja som mange av oss gjør. Står opp og triller inn på badet, trøtt i øynene og sliten etter nok en natt med mareritt og angst, men likevel klar for å ta tak i enda en ny dag, en ny uke.. Jeg møter meg selv i speilet, men idag var nok en av de mange dagene hvor jeg ikke kjenner igjen den personen som stirrer tilbake på meg. Nok en dag hvor spiseforstyrrelsen griper tak i meg og ønsker meg tilbake. Tar klørne i meg og hvisker i øret: "Det er ikke forsent å snu, du vet du trenger meg, du vet jeg kan hjelpe deg, jeg er din bestevenn, la meg ta kontroll nå så får du det enkere en stund, det er det venner gjør, ikke sant?"

Jeg virkelig hater de dagene hvor spiseforstyrrelsen føles sterkere enn meg, når den vil dra meg tilbake til helvete det faktisk er å leve etter strenge regimer
- X antall kalorier i døgnet, ikke ett gram mer, trene X antall timer i døgnet, om ikke er det straff å få. Sulte seg, ja det er den eneste måten å føle man har NOE kontroll over livet.
Men jeg vet bedre nå, jeg vet innerst inne, til tross for at det er fristende å gi opp og snu, det ville vært det enkleste å gjøre, å gjøre som jeg over halve livet har gjort, latt spiseforstyrrelsen ha kontrollen. Men jeg vet bedre nå, jeg hadde ikke kontroll selv om jeg var overbevist om at jeg hadde det. Men jeg hadde aldri det, spiseforstyrrelsen bestemte alt, og den knuste den Luna jeg egentlig var.
 

Hvem er du?  Tenker jeg noen dager når jeg ser speilbildet mitt. Tankene surrer.. for, om dette virkelig er meg, den jenta jeg ser i speilbildet den dag idag.. Så lurer jeg på, hvor har jeg vært alle disse årene? Speilbildet mitt viser den "meg" som jeg egentlig skulle ha vært hele tiden.. Ja det ansiktet som stirrer tilbake på meg NÅ, med de samme øynene som før, bare med mer glimt og liv i de, ja de øynene skulle jeg egentlig ha hatt i mange mange år. Kinnenen med smilehullene mine, de har jeg ikke sett på mange mange år.. Lårene som nå rører hverandre, det kan jeg aldri huske å ha kjent. Jeg kjenner henne ikke igjen. Jenta i speilet. Denne jenta som stirrer tilbake på meg, det er ikke meg. Samtidig så er det faktisk det. Men ansiktet, kroppen, den er for meg totalt ukjent, og jeg føler meg forvirret og bortkommen. Hvem er du, egentlig?  Du som er i speilet mitt.

DETTE var meg, Februar - juni i ifjor. Dette var mitt ansikt, dette var min kropp. Dette er vell det som har vært så å si meg i de fleste årene siden jeg var en femten år gammel tennårings jente, med alvorlige sammensatte problemer som var godt gjemt bak ett smil.

Jeg var innelåst mot min vilje i ett halvt år, med en slange i nesa som holdt meg i livet. Noe jeg er svært takknemlig for den dag idag, for om ikke hadde jeg ikke sitte her idag. Dette var livet mitt. Trusler om belteseng om jeg ikke lot de ernære meg, de hadde skaffet tvangs-vedtak fordi jeg ikke var villig til å bli ernært. Jeg trodde ikke jeg fortjente å leve. Jeg var overbevist om at livet ikke var for meg. Jeg gråt når de ernærte meg.
- Lite frisk luft og tilsyn av personal døgnt rundt. Få turer ut av avdelingen. Røyk og kaffe dagen lang, og fem "måltider" med noen hakk i hælene for hvert skritt jeg tok. 


Nå, nå er jeg ute i samfunnet. Og har vært her ute i ett helt år nå. Ute i min egen leilighet, og jeg spiser selv. Av egen maskin. Jeg har klart å spise så mye hver dag at jeg ikke kjenner igjen jenta i speilet. Fordi jeg har blitt normalvektig. Helt uten sonde, helt uten hjelp fra helsevesenet, jeg har klart målene jeg har satt meg selv underveis i prosjektet MITT, og målet nådde jeg! - Og alle rundt meg er strålende fornøyde og stolte - og det er jeg også! Tro meg, jeg er gørrstolt! For kampen har IKKE vært lett! MEN jeg var ikke forberedt på at jeg skulle se så annerledes ut. Jeg tenkte aldri på det. Jeg var så fokusert på å nå normal vekt at jeg tenkte ikke på at jeg kom til å synes det ville bli vanskelig å forholde seg til det - når jeg hadde nådd det. Målet. Det skulle jo bare være glede? Alle er glad, men jeg er bortkommen. Litt lost. Glad, men samtidig er det vanskelig å ha en helt ny kropp og ett ansikt som er fyldigere og rundere, - selv om det er dette som er NORMALT.


Dette var MEG, i Juli/august i fjor. Da jeg måtte avbryte behandlingen jeg var begynt på grunnet spisevegringen som var så alvorlig at jeg var nær på å miste livet. Jeg ble hentet ut av mine pårørende av behandlingen, hadde jeg ikke gjort det selv - hadde mine pårørende og fastlege bestemt at jeg skulle hjem enten jeg ville eller ei. De hadde myndighet å hente meg hjem på tvang, og de ville gjort det.

Jeg er sta som ett esel, muligens var jeg litt for ambisiøs på det tidspunktet. For stolt til å avbryte selv om jeg så selv at utfallet ville ende fatalt. Jeg var rett og slett for syk på det tidspunktet, men jeg nektet å gi meg. Jeg kunne ikke skuffe alle rundt meg, om jeg så mistet livet på veien. Heldigvis tok de rundt meg her hjemme grep og hentet meg hjem. Jeg kom meg sakte men sikkert i omsorg av mine pårørende, - og behandlingen ble satt på vent. Jeg har alltid hatt i tankene å søke meg inn igjen, og jeg fikk beskjed om at vi tok det riktige valget av de på avdelingen da jeg dro. Men med beskjed om at jeg var velkommen tilbake, og at de ønsket jeg gjorde det da jeg var nådd normalvekt. Og at å nå normalvekt, skulle være MITT prosjekt. Mitt ønske. Mitt mål. Mitt valg.
- Etter nesten ett og ett halvt år med en slange i nesa som gav kroppen min akkurat nok næring til å holde hjerte mitt gående, var jeg nå uten, og jeg raste i vekt da behandlingen var så tøff at jeg nesten gikk til grunne. For en så kognetivt svekket person som jeg var på det tidspunktet grunnet underernæring, hadde jeg ikke klart å kunne få det utbytte jeg ville idag ha hatt av behandlingen. De som kjenner meg og var nær meg, vet at jeg tok riktig avgjørelse da jeg ble med hjem, og jeg er glad selv for det. For om ikke hadde jeg ikke vært her nå. Det viktgiste var å redde livet på det tidspunktet. 

Og jeg har gjort som de lærte meg på BET - jeg gjorde det til MITT prosjekt. Ingen har tatt noen valg for meg. Ingen har bestemt over meg. Ingen har fulgt med. Ingen har kommentert eller deltatt. Dette var ene og alene MITT mål - og jeg nådde det. Nettopp, fordi ingen tvang meg. Jeg hadde forstått at jeg HAR valg. Og rett til å velge SELV. Ingen snakket over hode på meg på møter, ingen bestemte hva jeg skulle spise eller ikke, ingen låste meg inne (man trenger positive inntrykk og mennesker som er glad i enn rundt seg), ingen kostlister hvor jeg var PLIKTIG til å følge, ingen hyppig veiinger, osv. 
- Så ja, dette var meg. Helt frem til for ett par uker siden.



For noen uker siden, spurte jeg om å få veie meg for første gang på mange mnd. Jeg er snart ett og ett halvt år år senere, 15 kg tyngre enn på det tidspunket bildene ble tatt.

Jeg blir noen dager svært oppmerksom på armene mine, og lårene mine. Og noen dager føles de ikke lenger ut som mine. De er sterkere nå, før var de så svake at å holde i en kaffekopp kunne gi meg sterke smerter resten av dagen og jeg måtte inni mellom hvile armene i fatle. - Men de var i alle fall mine.. Mine armer. Hvem er disse armene jeg nå har sine?  De er friskere, sterkere. MYE sterkere. De har krefter nå og er uten de sterkeste og verste smertene. De klarer løfte og de klarer bære. Men de føles ikke ut som mine hver dag, de ser så annerledes ut nå, og de kjennes annerledes ut. Genserene er blitt trange, noen gensere klarer jeg ikke ha på meg fordi jeg føler alt er så trang og inntilsittende. De sitter mest trolig slik de alltid har skullet, men siden jeg ikke hadde en normalvektig kropp - hang og slang de alltid på meg. Og det er det jeg er vandt til.
At mitt høyre lår møter mitt venstre, det er også en absurd opplevelse for meg. Det at bukser ikke trenger belter lenger for å holdes oppe, og noen bukser er helt inntilsittende, de som alltid (og da mener jeg ALLTID) før var baggy-buker. Kjoler jeg ikke får på meg lenger fordi jeg faktisk har fått rumpe. Jepp, jeg sitter ikke på bein lenger, jeg har faktisk fett der nå. (det er ganske deilig å slippe sitte på BEIN lenger;)
Armene har fått muskler, mine armer har aldri hatt muskler, for kroppen min begynte å spise på seg selv til slutt. Ja for å holde liv i meg. Det er slik med alvorlig undervekt, kroppen spiser opp seg selv til slutt. (sykt, men sant)

Men jeg hadde ikke forberedt meg på at jeg skulle føle det så vanskelig å forholde seg til utseende mitt. Jeg hadde ikke forberedt meg på at noen dager skulle bli vanskelige at jeg har lyst å snu og sulte meg igjen, kun for å gjenkjenne meg selv. Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle føle meg som en annen jente. En fremmed i meg selv. Men jeg vet likevel, at det tar tid. Alt tar tid, og nå HAR jeg tid. Jeg vet at jeg må bare ta tiden til hjelp, og bli kjent med den Luna som er her NÅ. For å gå tilbake til spiseforstyrret-helvete, det skal jeg kjempe imot. Jeg har nådd målet mitt, og jeg skal klare dette også - bli kjent med denne jenta som er i speilet.

- Lunaen - ♥

Følg meg på FB: Lunach.blogg.no
Instagram: Lunaench

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Spiseforstyrrelse #Spisevegring #Anoreksi #Recovery #Håp #Determulig 

"Alt vil føles bedre om jeg bare slutter å spise igjen"..

Hello monday! ♥ En ny uke, og jeg henger såvidt med. MEN det viktigste, jeg henger fortsatt med. 

Idag kommer BPA-en kl 16.30 og blir til 19.30. Da skal vi dra å handle litt. Mandag er handle-dag. Siden jeg ikke tør å dra alene så er jeg helt avhengig av følge. Så det blir bra, for nå mangler jeg endel ting her.. Må ha noen middager, selvom jeg akurat nå er ganske så mat lei. Mest trolig grunnet jeg ikke klarer helt å akseptere denne nye kroppen min, at det til stadighet blir tommere i kleskapet da klærne er trange og jeg ikke føler meg komfortabel i dem lenger - og mye er altfor smått. 

15 kg opp? Det er ikke rart at mye ikke lenger passer. Men det absurde er jo at NOE av det JEG trodde ikke passet lenger, ble jeg fortalt av venninne at PASSET. Og jeg tenkte: "Herregud, hun har helt rett. Det er faktisk SLIK denne buksa/genseren SKAL sitte. Det er bare at jeg har vært så tynn at den har hengt og slengt på meg..."
- Men en stor forvandling er det, og jeg lever i pysjamas store deler av tiden - det eneste plagget jeg føler meg helt komfortabel i... Det blir vell lettere med tiden. Jeg skal i alle fall ikke ned igjen, selv om jeg sliter veldig mye med de tankene nå om dagen, at "alt vil føles bedre om jeg bare slutter å spise igjen".. MEN, jeg vet at det er kun spisefrostyrrelsen som lurer meg til å tro det. Jeg vet av erfaring at DET hjelper IKKE. Det gjør alt vondt verre. Men det er likevel en indre kamp og indre dialog som må vinnes, hver eneste dag. Jeg kjemper imot trangen til å snu, jeg vet så innmari godt at jeg behøver all den styrken og kreftene jeg har for å komme meg på beina igjen. Til å bli fysisk frisk igjen, til å kunne klare stå på mine egne to bein og kaste rullestolen. Å rase ned i vekt igjen nå hadde vært totalt krise - da ville det tatt mye lenger tid til jeg klarer gå igjen, nå er det viktgiste opptreningen
 av beina - så mat er første prioritert uansett hva! Jeg skal ikke la spiseforstyrrelsen lokke meg inn i dens tilsynelatende "trygge havn" igjen. For jeg vet, alt den forteller meg er kun løgn og bedrageri. Jeg håper bare jeg er sterk nok til å stå imot til den svinner mer og mer hen.

Jeg lærte på en spiseforstyrrelse enhet som jeg var innlagt på i 5 mnd, at variasjon ift pålegg var viktig. Det har jeg tatt med meg videre i hjemmet. Der fikk vi ikke lov å ta bare ETT pålegg på de TO brødskivene vi skulle spise. Der måtte vi variere. Og på den tid, så spiseforstyrret hjernen min var da, gråt jeg mine modige tårer i fortvilelse over å måtte blande. Måtte velge - mellom valg som ikke tilhørte mitt forskrudde kosthold. Det var ikke noe på den listen som var tillat i mitt hode. Heldigvis er det nå andre tider.. Det er ikke spiseforstyrrelsen som konntrolerer MEG, det er JEG som klarer å holde DEN under kontroll. Det betyr ikke at jeg ikke er spiseforstyrret, men at jeg klarer å holde den under kontroll.

Og jeg er veldig variert i kostholdet nå. Jeg elsker å prøve nye retter. - Jeg blir dessuten ikke særlig motvivert til å spise når sultfølelsen ikke er helt tilstedet viss ikke kjøleskapet har flere valg enn ett eller to pålegg. Det er viktig for kroppen med variasjon, og særlig vi som har hatt langvarig spiseforstyrrelse - lære oss at ingen pålegg er FARLIG.




Jeg har ennå ikke kommet meg på badet. Eller i det hele tatt gjort annet enn å tenne lys,ryddet på kjøkkenet, spist frokost, og nå - blogget. Jeg er sliten om dagen, og veldig tungsinnet. Da går alle kreftene kun til det jeg vet jeg MÅ gjøre. Og det koster alt jeg har akkurat nå. 
Gleder meg til BPA-en kommer, hun er så trygg, rolig og snill. Gud så høyt jeg verdsetter den dama. Tre timer med trygghet idag. Godt ♥

 

Håper dere har en god start på uken idag. Ta vare på deg. Du er verdifull - selv om du kanskje ikke føler det selv alltid. Men- du er. Ha en dag. Om det er alt du klarer, så er det godt nok. ♥

- Lunaen - 

Misslykket, ubrukelig, verdiløs?

"Jeg kommer jo ingen vei, jeg gå kun i sirkel, år etter år etter år... Jeg er ubrukelig, dette livet er jo helt meningsløst, -det finnes ikke håp for en som meg. Det kommer aldri til å bli bedre, jeg er  totalt misslykket, jeg må være det mest uintelligente menneske som finnes i denne verden, og ikke minst det styggeste. Jeg får jo ikke til noenting, jeg er bare en byrde i dette samfunnet. Jeg går jo bare i ring, og ingenting forandrer seg uansett hvor hardt jeg forsøker." 


- Ja, jeg er rett og slett den største mobberen - mot meg selv.
Noen mennesker er sin egen verste kritiker, sin verste fiende. Og jeg er en av de. For jeg regner med mange av dere som leser her nå kan kjenne seg godt igjen i dette. Mange, så altfor mange har vansker med å se at enn selv er verdt noe, at man kan noe, at man ER noe. - Jeg er en av mange som ikke ser noe av dette i meg selv, kun i alle andre. Jeg forsøker mitt beste, men mitt beste blir aldri (for meg) godt nok. Føler alltid jeg feiler, uansett om andre sier jeg gjorde noe bra. Jeg er så fryktelig redd for å ikke strekke til, uansett hva jeg gjør om det gjelder å være en god venn eller å lage en suppe jeg aldri før har forsøkt å lage. Jeg har en konstant følelse av at jeg kun er en belastning og til bryderi for alle. - Dette er jeg absolutt ikke alene om, mange jeg kjenner har de samme følelsene, og en av mine aller nærmeste venner føler det på akurat samme måte.
"Takk for at du holder ut med meg" sier han inni mellom, og vi har hatt flere gode samtaler om dette de siste ukene.


Det å være syk, og være utenfor både skole og arbeidsliv er tøft. Man vil så gjerne bidra, tilhøre noe, og man prøver igjen og igjen, - men det ender alltid opp med å måtte slutte da man blir sykere og sykere - og det ender med innleggelse på enten somatisk sykehus eller psykiatrisk. Det gjør at man mister enda mer troen på seg selv og selvfølelsen synker enda lenger ned, og selvforakten stiger mer og mer.
- Det er ikke lett å nå opp til samfunnets krav, idealene som er satt - både karieremessig og utseendemessig. Målene er for de aller fleste mennesker uoppnåelige, og for oss som er enten fysisk eller psykisk syke (eller begge deler), er det så å si umulig. 

Misslykket
Ubrukelig
Verden ville bli ett bedre sted uten meg
Jeg fortjener ikke å leve
Jeg får aldri til noenting
Ingenting jeg gjør er bra nok
Jeg burde bli tilbudt aktiv dødshjelp
Jeg koster samfunnet millioner bare for å holdes i live, og for hva?

Jeg har ingenting å bidra med
Jeg er ikke bra nok

Ja, listen bare fortsetter og fortsetter. Jeg kunne nok skrive en hel bok om de stygge tankene som surrer inni meg. Dagene går, ukene, mnd og - år.. Når man har tenkt disse tankene over halve livet sitt, så blir de så innprentet at de blir til slutt sannheten - for deg. Du tror hundre og ti prosent på at dette er fakta. Det er ikke bare noe du tror, det er sannheten. Det er blitt til automatiske tanker, som du ikke en gang lenger trenger å tenke eller si til deg selv. For du vet det, jo. At det er slik. Det har satt seg i hver en celle i kroppen din, i alle årener og sener, i ryggmargen. 



Men idag fikk jeg meg ett lite løft! Jeg er ganske så langt nede i mørket om dagen, og det er det mange grunner til.. Etter jeg ble sittende fastlenket til en rullestol og har mye smerter, driver med opptrening hver mandag, har jeg blitt enda mer symptombelastet. Ikke rart, når man er redd og er vandt til å kunne beskytte seg ved å løpe, gjemme seg, - og plutselig kan du ikke det? Da blir PTSD-symptomene titalls ganger forverret, og det er en av grunnene til at jeg nesten ikke er utfor dør lenger. Jeg er konstant i alarmberedskap, noe som krever alt man har i seg av krefter. Jeg har ikke lenger overskudd til noe.. Men jeg jobber hardt med meg selv hver eneste dag likevel, - både med legesamtaler hver eneste uke og hos terapeuten ukentlig. Samt fysioterapi, og jeg jobber fremdeles med vektoppgang på egenhånd, og få mer kontroll over selvskadingen. Alt dette krever enormt mye! 


Idag da jeg så igjennom bilde mappene mine på PCen, så jeg bildene fra denne tiden ifjor. Og ble rett og slett sjokkert. Jeg har ikke sett på de bildene siden - tja, jeg kan ikke huske sist. Men jeg ble glad, for nå ser jeg jo tydelig at NOE har jeg da klart oppi alt. Jeg har lagt på meg, tja, tipper det må være rundt 10-12 kg siden ifjor på denne tid. Og dette? Har jeg gjort helt på egenhånd. Jeg kunne valgt å søke meg inn på spiseklinikk igjen for å få støtte og hjelp igjennom prossessen, og ble tilbudt hjelp for å søke, - men jeg ville forsøke selv. Alt skulle nå skje på egne premiss, på min egen måte, bruke den tiden jeg behøvde og ikke en tilsatt tid på tre mnd som de fleste spiseklinikker har. Jeg ville også si når målet var nådd: "Jeg klarte det helt på egenhånd. Og det er jeg jævla stolt over! Fuck anorexia!"

Og for første gang i mitt liv, har jeg klart å gå opp HELT på egenhånd. Ingen har kommet for å følge opp med påtvunget kostlister og våket over meg for å se om jeg har på nok smør på brødskiven, ingen har låst toalettet for å passe på at jeg ikke kaster opp. Ingen som tvinger meg til å ligge som ett slakt på sofaen i en halvtime etter hvert måltid. Ingen som har presset meg til en eneste ting, jeg har valgt selv. Og hva skjedde?  Når jeg fikk gjøre det på den måten som passet meg, meg -Luna, som ett eget individ, og ikke en mal som skal fungere på alle med spiseforstyrrelse. Ja, jeg har for første gang i mitt liv kommet meg opp på en mye sunnere vekt helt av egen fri vilje på egenhånd, og målet om å nå normalvekt er jeg ikke langt unna nå! 


Alle mennesker med spiseforstyrrelse, har individuelle grunner for hvorfor man sulter seg/overspiser/kaster opp/overtrener, ALLE er vi forskjellige, og alle trenger vi den tiden vi behøver. Vi må også få ta ansvar selv, få lov å ta egne valg, lære oss å ta valg som er gode for oss selv. - Ikke ett stressløp som gjør at man jo - går opp i vekt, men som regel varer det ikke. Man raser når man kommer hjem og er utskrivet, fordi man har ikke fått den tiden man trengte for å tåle den raske vektoppgangen og alt som fører med.  

Og nei, det har ikke vært lett. Det har vært beintøft hele veien! Og jeg sliter fryktelig med å godta denne nye kroppen jeg skal bli kjent med å bo i.. Men det verste med det er at jo mer man går opp? Jo mer føler man. Og en av grunnene til at jeg har sultet meg er for å dempe følelsene til jeg nærmest ble følelsesløs. Nå må jeg lære meg å forholde meg til alle følelsene mine, både glede,sinne,reddsel, frykt, begeistring osv. Alt er nytt - og jeg sliter og må ha mye hjelp for å lære meg å forholde meg til de voldsomme og sterke følelsene som plutselig overvelder meg til stadighet. 

Men akkurat idag, kan jeg for første gang på lenge kjenne en følelse jeg sjelden kan si jeg føler. Jeg er litt stolt over meg selv. Jeg er stolt over å ha tatt tak selv, og valgt denne veien selv. Jeg gjorde det på egenhånd. Og jeg klarte det! 

- Lunaen -  ♥

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #Anoreksi #Recovery #Fremskritt #Tanker #Personlig #Spiseforstyrrelse #Håp

"Jeg SER du har lagt på deg! Du ser SÅ bra ut!" #Spiseforstyrrelse

Kanskje, og ja, mest trolig, eller - selvsagt ser jeg bedre ut. Jeg såg ut som en levende-død person uten fettlagt til å beskytte meg for kun en kort tid siden, og gudene vet hvor mange år det er siden nå at jeg var på den vekten (nærmer meg normalvekt med stormskritt nå)  som jeg er nå. Så selvsagt SER jeg bedre ut, ja nærmest frisk. Men for å si det slik, dere vet at psykisk sykdom? Det SITTER I HODE, og har faktisk så å si INGENTING med hvordan kroppen min ser ut. Hvordan jeg har det? Kan du ikke SE på størrelsen på kroppen min. At jeg ikke lenger har det jeg ikke en gang visste før en blogger skreiv om dette "Tight-gap", så betyr ikke det at jeg er frisk..... Merkelig nok er det mange som tenker nå når de ser meg, ja - de som ikke kjenner meg, men bekjente og ukjente - at siden jeg ser friskere ut VEKTMESSIG, ja KROPPSLIG, det fysiske- ja da er jeg FRISK(ERE). . . . . . 

(Ja, kroppen min er friskere. Kroppen min har mer krefter til overs til andre organer enn annet å passe på at f.eks hjerte mitt slår og jeg våkner opp neste dag.)


(Det er stor forskjell, kroppslig. Kroppen min har det bedre enn her, da jeg var innlagt og kgene var rast ned på 30-tallet og jeg var tvangsernært med sonde-ernæring for å redde livet mitt.)


Men jeg er langt ifra friskere. Og kampen er hardere som jeg er kroppslig større. Det er den tøffeste perioden er, faktisk. Det å fortsette, fortsette å spise og legge på seg til BMI-en er akkurat der den skal være - 20+. Ikke som jeg har ligget på i en årrekke, helt nede på 12 i BMI har jeg vært de siste årene. Og at jeg i det hele tatt har overlevd, er meg og for de fleste rundt meg ett under. Ja de som har gått veien med meg gjennom helvete og fremdeles står sterkt ved min side - fremdeles ikke ute av helvete, for det sitter som sagt - i hode. Tankene. Å kjempe meg opp i  vekt er en kamp uten like, men å holde den der? Det er en enda hardere kamp. 

Idag har jeg fylt en søppelsekk fult av klær som ikke lenger passer, de er for små. Jeg taklet det, men så er jeg jo blitt etterhvert som tiden og årene har gått ekspert på å fjerne meg fra situasjoner som er ubehagelige ved å slå av følelsene. Jeg har mange forsvarmekanismer, og en av de er rett og slett at jeg noen ganger når det blir for mye på en gang- følelsesløs. Jeg føler og kjenner ingenting, jeg bare ER.
Jeg vet at skal jeg bli friskere i beina mine, at skal jeg en dag klare å GÅ igjen, ja da må jeg spise og gi kroppen min næring. Og alt jeg ønsker akkruat her og nå er å klare å GÅ igjen.

Jeg har ett komplekst sykdomsbilde, når ett av symptomene går bedre - går ett av de andre symptomene dårligere. Så derfor har jeg nå tett oppfølging både ved å nå ha tilsyn på natt. Nettopp fordi selv om jeg har lagt på meg, så er jeg svært syk nå. 
At jeg nærmer meg normal vekt er kjempe bra, men desverre går det da dårligere med andre typer av selvskading. 

Men jeg kjemper fortsatt, og jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er så feilaktig bilde både blant befolkningen og faktisk også innen helsevesenet - å tro at viss ett menneske med anoreksi har lagt på seg så har de det bra og det går bedre? Da tar man grundig feil. 
En spiseforstyrrelse handler sjelden om kropp og utseende. Men om kontroll og holde følelser enten i sjakk, eller unna.


- Lunaen - ♥


#Helse #Anoreksi #Spiseforstyrrelse #Kontroll #Kropp #Psykiskhelse #Psykiatri #Recovery #Håp

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



hits