"Hvis sårene våre hadde ord, hva hadde de fortalt?"

♦ There are wounds that never show on the body,
that are deeper and more hurtful than anything that bleeds. ♦




Sent i går kveld kom jeg tilfeldigvis over kronikken
"Pasientene ingen vil hjelpe" NRK YTRING, skrivet av sykepleier Sarah Nazeem Eriksen. Jeg kjente umiddelbart på sinne, nei ikke bare sinne, jeg ble faktisk rasende forbanna! Men samtidig kjente jeg også på en lettelse over å ikke være alene om denne vonde erfaringen jeg gang på gang opp igjennom årene har måttet tålt, stått i, og kjempet med nebb og klør for HJELP. Samt kjenner jeg på en enorm fortvilelse, for når skal mennesker som selvskader få den hjelpen de sårt behøver når de er i krise, den hjelpen som de faktisk som alle andre mennesker fortjener og faktisk HAR krav på?! Når ble det greit å ekskludere en pasientgruppe fra å få hjelp i dette landet?
Og når skal noen i psykisk helsevern som ikke er enige i at denne "behandlingen" av syke mennesker slutte å være så FEIGE og faktisk STÅ OPP og si at NOK ER NOK, "Jeg vil ikke være en del av denne umenneskelige oppførselen mot denne sårbare gruppen av mennesker lenger." NÅR har noen tenk å gå inn i seg selv, og innse at systemet svikter og liv som kunne reddes går tapt!? 


Har du ikke lest kronikken ennå, anbefaler jeg deg å lese den HER: Pasientene ingen vil hjelpe

Jeg ble forbanna. Og jeg ER forbanna! Jeg forstod nok en gang at det IKKE har blitt det døyt bedre på disse 13 siste årene siden jeg selv først gang måtte som 15 åring få sydd mine selvpåførte skader, og det skremmer meg at vi ikke i 2017 har kommet lenger enn dette! For det er en ukulturen som befinner seg overalt i psykisk helsevern rundt denne pasientgruppen, og den MÅ tas tak i!
- Du som ansatt skal "overse pasienter som selvskader", "du skal ikke gi oppmerskomhet til slik type adferd",
og dette er ikke kun på EN avdeling ETT sted i landet, men på så altfor altfor mange døgn-avdelinger rundt om i hele landet. Dette vet jeg av personlig erfaring fra flere steder hvor jeg selv har vært innlagt på døgn-avdelinger flere steder i landet, og fordi andre jeg kjenner som sliter med samme problematikk sier de også opplever både krenkelser, lite og ingen forståelse, og møter ofte mye motstand når de ber om hjelp.


Det er ikke få ganger pasienter med symptomet (LES: SYMPTOM) selvskading blir enten:
A: Kastet ut av avdelingen om hun/han har skadet seg selv avdelingen, til tross for at grunnen for innleggelse var jo nettopp fordi fare for alvorlig selvskade var tilstede. (Ja, forstå det den som vil.)  Du blir rett og slett kastet ut av samme grunn som du kom inn for.
B: Blir kjørt fra legevakt eller sykehus i ambulanse/politibil med papirer fra lege/kirurg om at det er fare for liv og helse. Kommer frem til akutt psykiatrisk døgnenhet, samtalen med vakthavende lege er kort, og pasienten blir sendt hjem uten hjelp. (Til tross for sykehusets lege/kirurg mener døgn-opphold er livsnødvendig!) 


♦ I DON'T WANT YOU TO SAVE ME. I WANT YOU TO STAND BY MY SIDE AS I LEARN TO SAVE MYSELF.
 

I kronikken står det følgende:
"Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte, og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.

Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet. 


Jeg har mistet helt troen på psykiatrien.
Jeg har innsett for lenge siden at jeg aldri kommer til å bli møtt med hverken forståelse for mine plager, symptom og min lidelse. Jeg har innsett at å bli møtt med empati og medmenneskelighet er en sjeldenhet viss du er innlagt med denne type problematikk, og jeg har innsett at å be om hjelp når jeg trenger det er det ikke lenger noe poeng i, for jeg blir ikke hørt likevel. Det jeg der imot opplever, er at mennesker UTEN utdanning, uten å være en del av dette systemet, er der imot til STOR hjelp! Når ufaglærte mennesker forstår mer enn en psykiater og psykolog med mange mange års skolegang, ja det er en temmelig absurd OG skremmende erfaring.
 

Selvskading er kun ett symptom på at noe er galt, og hjelper man ikke menneske med den bakenforliggende grunnen for selvskadingen, som ofte er alvorlige traumer, vil denne destruktive adferden opprettholdes. -SÅ enkelt, men tydelig SÅ vanskelig å forstå for mennesker i helsevesenet.


- Lunaen - ♥

Sliter du med selvskading? Check out: Appen CALM HARM ♥


Hei kjære dere! ♥ Beklager kjempe sent innlegg, men dagen har gått helt i ett og jeg har ikke hatt ett eneste ledig alene øyeblikk idag uten om den timen jeg sov. Har vært hos terapeuten i formiddag og var helt kake etterpå, jeg følte meg rett og slett svelgt ned, tygd og gnafset på for så å bli spyttet ut igjen, hah! Men det vil vell si at behandlingen er BRA! Når man etterpå føler seg så UTMATTET og utslitt at man ikke orker tanken på annet enn å få i seg noe mat for så å legge seg? Jepp, det kaller jeg himla God terapi! ♥

Vell, jeg la ut ett bilde på Insta idag, og sa jeg skulle dele ett innlegg idag om en App jeg har begynt å benytte meg av. Dette er ikke noe reklame for å si det slik, dette er kun en personlig anbefaling fra meg fordi jeg selv syns at den hjelper meg når jeg trenger det. - Og kanskje kan den også være til hjelp for DEG? (Det håper jeg i alle fall)
Syns det er viktig å dele informasjon om selvhjelp som kan være andre til nytte, når man selv føler det er nyttig.


Vell, den heter altså CALM HARM, og du kan laste den ned helt gratis på Appstore. Den er for å forhindre selvskade, og den har mange forskjellige funksjoner. Trenger du avledning? Så er der mange forslag for hvordan avlede og få tankene over på andre ting. Trenger du trøst? Vell, trykk på knappen COMFORT. Trenger du å utrykke deg selv? Trykk på knappen EXPRESS YOURSELF, altså - få ut evt følelser som sinne, aggresjon, frustrasjon, tristhet, osv, der er MANGE mange fine gode råd som IKKE skader deg, men gir deg mulighet til å få ut det som du behøver å - ja, rett og slett FÅ UT. 

Der er også en funksjon som jeg benytter meg mest av, og har erfart er ufattelig viktig. Noe som de fleste tar som en selvfølge. Men, det er det ikke for mange, og spesielt ikke for oss som sliter med traumer og PTSD. Den heter BREATH. Den er min absolutt FAVORITT. For pusten er noe av det ALLER viktigste å fokusere på for å roe angsten og stressreaskjoner. 

Legger ved her noen bilder av appen, så kan dere se de ulike metodene. Håper virkelig det kan være hjelp til deg som også sliter med selvskade! Du fortjener så mye bedre enn å skade seg selv, husk det. Du fortjener ett liv som er godt, alle mennesker gjør det - også DU. selv om du kanskje ikke tror det, så er det sannheten. Jeg selv jobber mye med den tanken om dagen, selvhatet mot meg selv er noe jeg jobber mye med..







Det er vell verdt ett forsøk? Jeg syns i alle fall det. Ta vare ! Og husk: Du er bra nok AKKURAT slik du er. ♥
Masse klemmer fra Lunaen, med ønske om en riktig så god natt, - og så håper jeg drømmene er snille og vennlige mot deg i natt.

- Lunaen - ♥

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Selvskade #Selvskading #App #Appstore #Calm #Ro #Calmharm #Personlig #Recovery #PTSD #Kompleksptsd #dissosiasjon #DID

We need a break...



Jeg kan endelig idag føle du slipper taket, kanskje har du gitt opp, eller kanskje ligger du kun i dvale og venter på riktig øyeblikk og tidspunkt for å lure meg inn i din favn igjen. Eller kanskje, så har jeg klart å overseiret deg for denne gang. For en stund, forhåpentligvis en lang lang stund. Kanskje har jeg ikke, og om noen dager er du her og setter meg så ut av spill at DIN måte føles der og da som den eneste og riktig løsningen for å håndtere dagen på. Men jeg håper, og tror, at det nå er en tid hvor jeg får en puste pause fra deg.

For jeg trenger det. Jeg trenger så inderlig en pause fra deg. Og det gjør kroppen min også. Vi trenger å leges, både psyken og kroppen min, før du bryter løs igjen. Og mine pårørende trenger ro, de også. Fra reddselen for å miste meg. Og få tilbake venninnen sin, søsteren sin, i en bedre og tryggere tilstand enn du noen gang har gitt meg. Så vi kan finne på ting igjen, kun være venner uten at de føler de må se til meg for å "passe på"... uten at jeg selv ønsker det. Men de bryr seg, og jeg ville gjort akkurat det samme for dem også. Teamwork på sitt beste. ♥

Men jeg håper det er riktig hva jeg føler ikveld, at det nærmer seg en lettere periode hvor du, - selvskadings-stemmen holder deg i bakgrunnen. Ikke pusher meg over grensen mer. Men at jeg klarer ta kontroll og kan endelig få - en puste pause - fra befalingene dine. Og fra mine egne destruktive tanker om at jeg kun fortjener å ha det vondt, fortjener å bli straffet fordi jeg tidligere har blitt straffet i livet. Jeg håper du kan gi meg og de som er glad i meg, en pause nå. Vi trenger det så sårt. 

Det kjennes lettere ut å stå imot idag, ja den første dagen idag på mange mnd.. Jeg håper så inderlig at det varer, både for meg selv, men mest for de rundt meg som er glad i meg og som jeg er så inderlig glad i. Jeg vil bli fri fra deg. Føle meg fri, lære meg å meste hverdagen på en mer konstruktiv måte enn selvskding er. For den er kun destruktiv, og ikke noe som fører meg fremover i livet. Likevel har den på sammen måte holdt meg i livet, ironisk nok, sa min terapeut en gang. Jeg jobber nå intensivt for å stå imot deg, og jeg kjenner nå, ikveld, en indre kraft jeg ikke har kjent i meg selv på lenge. 

 

Kampviljen er sterker enn på lenge. Jeg skal vinne kontrollen tilbake, selv om jeg kanskje faller på veien som jeg har gjort mange ganger, betyr det ikke at jeg er tilbake på start, jeg legger det bak meg og går videre, og står på videre. Like rakrygget som før. Recovery går ikke strake veien opp, den er kronglete og man møter mye motstand og vanskelige valg på veien. Men det SKAL gå.

Ikveld kjenner jeg en ro jeg har lengtet lenge etter. Og jeg er så evig takknemlig for det. Denne roen over å vite at idag klarer jeg å kjenne på litt glede, - ikke kun smerte, sorg og savn. Stemmene er lavere enn før. Tror det har med vekt oppgangen å gjøre.

Jeg vet mange tror jeg aldri kommer til å bli bedre... Og kanskje har de rett. Men jeg gir i alle fall ikke opp. Jeg har sloss å kjempet så utrolig hardt gjennom en hel årrekke nå, ja, jeg legger meg ned å tar en "puste pause" i blant, fordi jeg blir rett og slett så utslitt at jeg klarer ikke mer. Kreftene tar til slutt slutt. - Men etter en stund, hvor jeg har forsøkt bare hvile og samle krefter, har jeg ny gir til å kjempe på videre. Med ny kraft og ny kampvilje. 

- Lunaen -  ♥

Selvskading - en avhengighet. Min avhengighet.

 "An addiction is an obsession, something that takes over your mind and your every thought. You think that you can't live without it." - Demi Lovato - 

We all get addicted to somthing that takes the pain away.. 
- google- 

 

En av de mest kjente fysiologiske forklaringene på behovet for å skade seg selv, er teorien om endorfinavhengighet. Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som har en smertestillende og beroligende effekt. På samme måte som fysisk aktivitet utløser endorfiner, vil selvskading ha samme utløsende effekt. Forskere mener derfor at selvskadere risikerer å utvikle en fysisk og psykisk avhengighet av endorfiner, på samme måte som man kan bli avhengig av narkotika. - nettros.no -


Jeg vet at det kan være det siste jeg gjør... når jeg skader meg selv. Men midt i all den desperasjon jeg opplever der og da, klarer jeg ikke tenke hverken rasjonelt eller klart. Det har lagt seg som en tåke over all fornuft jeg til vanlig tenker.
Der og da er jeg kun desprat etter å finne ro i kroppen, få fred, når hjerte raser i full fart og hode hamrer, når bildene og filmene i hode ikke vil gi seg og står på reapet i time etter time, - ja når spøkelsene jeg ikke orker eller ønsker å forholde meg til ikke vil slutte å myldre opp mer og mer mens jeg ikke har noen redskaper til å stoppe dem,  - Jeg vet det nå, her jeg sitter og skrabler ned tankene mine til deg, at det jeg gjør mot meg selv er svært farlig og at det faktisk IKKE hjelper meg en dritt i lengden. Men
 der og da? Når jeg ikke klarer roe ned kroppen min som er på høygir, når angsten er altoppslukende og jeg ikke lenger klarer puste lenger enn ned til brystkassen og opp igjen, når stemmene brøler at jeg må straffe meg selv, da vet jeg det ikke. Da er det som om all fornuftig tankegang har forsvunnet.  

Det eneste jeg kan, og kjenner til, for å regulere følelsene mine, er å fysisk skade min egen kropp. Jeg vet og har erfart desverre at da får jeg puste igjen.. Da roer kroppen min seg. Alt vondt inni meg forsvinner, alt stopper opp, livet står på mange måter på vent, - det er som om du holder pusten og luften går ut.


Om jeg dør, trist men sant, så betyr det ingenting der og da- fordi jeg tenker kun på en ting: Jeg må ha luft. Jeg må få luft i lungene, jeg må få puste, som om jeg holder på å drukne og såvidt klarer holde hode over vann med flere meters høye bølger som skyller meg under. 
Når desperasjonen er så stor at man faktisk fysisk går til angrep på sin egen kropp... Den smerten? Den unner jeg ikke min verste fiende en gang..  Jeg ser ikke på det som egen villet-skade, som det står skrevet mange steder.. For jeg vil ikke. Ikke egentlig. Jeg ønsker ikke å måtte ty til selvskade for å klare leve og overleve dette livet. Jeg vil tro ingen ønsker å kutte eller brenne i sin egen hud for å klare hverdagen.. Men desperasjonen tar overhånd noen ganger, ja når smerten blir for intens og for vond. Når det hoper seg opp mer og mer på innsiden. Det er som om en skylapp er lagt over min egen rasjonelle tankegang der og da, og jeg angrer etter hvert eneste episode. Skammen jeg føler og skyldfølelsen når jeg har gjort det, er verre enn selve smerten av sårene jeg har påført meg. Sårene som selvsagt kjennes fryktelig vonde ut i etterkant, spesielt når det stikkes nål på nål i de åpne sårene for å få fikset skadene.. Men det er skammen og skyldfølelsen som får meg til å gråte når jeg ligger der i en ensomhet få kan forstå, på operasjonsbordet og blir lappet sammen igjen.. Fortvilelsen over å ha gjort det "enda en gang". Måtte fortelle det til de man er så inderlig glad i, viten at fortvilelsen deres er nærmest like stor som din egen... 
"Ikke nå igjen" tenker jeg alltid når jeg ligger på operasjons bordet.. "Når skal det være over, dette marerittet. Jeg vil ikke fortsette slik. Jeg orker ikke dette livet mer. Det gjør for vondt. Så altfor vondt.."  Og gråten er totalt ustoppelig når jeg ligger der nærmest hver eneste gang, om jeg ikke dissosierer og blir følelse-løs for å fjerne meg selv fra hele situasjonen.. Den fysiske smerten tåler jeg godt, men den psykiske, den tåler jeg dårligere og dårligere. Skyldfølelsen og den enorme skammen er en ekstra belastning oppi alt det vonde. 

Det er (desverre) den eneste måten jeg kjenner til og vet om for å takle, og overleve, den overveldende intense følelsesmessig smerten jeg kjenner på. Det hoper seg opp mer og mer på innsiden, og til slutt klarer jeg ikke håndtere følelsene mer. Jeg kjenner heller ikke til noen annen måte å regulere meg selv på. For å komme innenfor toleransevinduet igjen. Jeg vet ikke hvordan roe kroppen min, tankekaoset og følelses-stormen på. Jeg vet det er farlig. Jeg vet jeg må på sykehuset og få hjelp etterpå. Jeg vet det er ikke noe som gjør livet mitt bedre, noe som gjør livet mitt enklere. Jeg vet at det som en gang var løsningen min, nå er blitt selve problemet. Jeg VET alt dette, akkurat her og nå. Men der og da? Når det har gått så langt at jeg sitter der med barberbladet i hånden, når jeg føler jeg drukner og ikke får puste lenger, når følelse-hjernen har overtaket og "tenke-hjernen" har gått i dvale, ja over på minus siden, da klarer jeg ikke tenke rasjonelt eller handle såkalt "riktig". Jeg er ikke riktig HER.

Nå er det tre uker siden sist jeg skadet meg. Alle stifter og sting er ute av kroppen min. Og jeg forsøker så godt jeg kan å sette ord på det som er vanskelig istedet for skade. Det hjelper å sette ord på det som er vanskelig, det som gjør så vondt, samtidig er det ikke lett å snakke om det som er vondt - når man ikke er vandt til å fortelle om det.. Ikke føler man har lov eller rett til å si noe. Men så vet jeg, jeg vil og ønsker å leve...

Selvskadingen min handler ikke om ett ønske om å dø, men ett ønske om å leve. 

- Lunaen - 

 

Trenger du øyeblikkelig hjelp? Ring 113
Hjelpetelefon, noen å snakke med når du har det tøft, og/eller har tanker om å selvskade:

Ring gratis:
Mental helse: 116 123

Om  hjelpetelefonen: Mental helse hjelpetelefon

Røde kors: 800 33 321
Om hjelpetelefonen: Røde Kors hjelpetelefon

 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Selvskade #Selvskading #Behandling #Følelser #Personlig #Forståelse #Håp

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



hits