hits

Tre personligheter i en kropp. #Dissosiasjon

- Bli kjent med Irene, 13 åringen.

"Hvorfor får ikke jeg lov å skrive på bloggen til Luna da? Jeg skriver jo ikke noe galt da!"
"Kan vi se film ikveld? Bare du og jeg?"
"Er det trygt å sove i natt? Sikker? Du låser døra sant?!"
"Er så sulten... Har ikke Luna spist idag?! Kan jeg ta meg noe mat?" 
"Takk for at du er her med meg, jeg er glad i deg!"


Og, som tennåringer flest ...

"Jammen!! Forstår ikke hvorfor! Hvorfor må JEG sove alene hver natt!" 
"Nei! Jeg trenger barberblad! Så IKKE kom viss du ikke har med!"
"NEI! det hjelper ikke! Åååå du forstår jo INGENTING!"
"Sier du ja... Men jeg VET du er er mer glad i Luna og vesla enn meg! Det er ikke mulig å være glad i en som meg!"

 


NB: Alt som står i dette innlegget er gjenfortalt av personer nær meg, mine BPA-er, voksen støtteperson, venner og helsepersonell. Eller hva jeg har lest blitt skrive på tekstmeldinger på sms og FBvhatten.

 

13 åringen har mange tanker.. Hver gang jeg ser på tlf når jeg kommer til meg selv, og er alene, ser jeg hvem som har vært tilstede.. For det er ikke vanskelig å se forskjell på skrivemåten og bruk av emojier...
Det er mange ting som går igjen og igjen hos 13 åringen. Hun sliter fryktelig. Trenger mye MYE omsorg kjærlighet og nærhet av de få trygge hun stoler på. Ikke minst trenger hun en hel masse bekreftelse. - Bekreftelse på at hun er verdt noe, at hun er bra nok som hun er, at hun ikke behøver straffe seg selv, at hun ikke har gjort noe galt, og at hun er verdt like mye som alle andre. At noen er glad i henne.

Hun selv mener hun ikke er verdt å elske, hun sier/skriver ofte at hun hater seg selv mer enn noe på jord, at hun aldri burde blitt født, at hun er ett forferdelig grusomt menneske, og hun vil ofte skade seg selv. Spesielt når hun ikke tåler sine egne følelser eller noe uforutsett skjer som skremmer henne, da sier de runt at det er som om hun er helt i sin egen verden. Leter hele leiligheten igjennom etter noe å skade seg med, hun er nesten ikke til å snakke med.

Hun hater når folk hun stoler på går ut døren og hun må være alene.
Hun forstår heller ikke hvorfor hun må være alene så sent på kveld og natt. Hun er jo bare 13 år gammel. 

Min lege sa for litt siden..
"Det er spessielt å være tilstede å se når du skifter, når jeg møter Irene er alt annereledes, for du prater som en tannåring og har ett helt annet kroppsråk og ett annet ordforråd. Da må jeg også endre meg, for da forholder jeg meg til en tennåring plutselig. Når vesla dukker opp, snakker du som ett barn og lurer på ting som barn undrer seg over. Da må jeg svare til henne slik som jeg gjør til barn for at hun skal forstå. - Det er en veldig spessiel opplevelse."


13 åringen liker å skrive. Det gjør vi alle tre. For en stund siden våknet jeg opp og fikk temmelig panikk da jeg såg at hun hadde skrivet her på bloggen. Jeg las bare litt før jeg slettet det. Visste ikke hvor mange som hadde lest det.. men nå har BPA-ene sagt at hun ikke må skrive på bloggen til Luna, men at hun kan skrive i den fin dagbok hun har fått i gave av en voksen person som hun er blitt svært så trygg på.  De snakker ofte sammen, også når hun har det vanskelig, da kan hun ringe henne og si f.eks som en gang før: "Hvorfor tar du ALLTID fra oss barberbladene! Jeg trenger dem!!!!" og hun svarer at det er fordi vi nå jobber hardt for at ingen av oss skal skade oss, vi trenger ikke straffe oss mer, vi har straffet oss nok, osv. Men det er ikke alltid det går inn, og noen ganger sier hun: "Jeg kommer en tur bort til deg nå, ok?" "NEI! Ikke kom, jeg er opptatt!" (Det hun egentlig vil er nok at hun skal komme, men hun vil samtidig at hun skal ta med barberbladene hun tidligere på dagen hadde tatt med seg.) 


Det kan nok fort oppfattes som om hun er en vrien og vrang tennåring der og da, men hun ER egentlig ikke vanskelig, hun HAR det så fryktelig vanskelig, og det er to veldig forskjellige ting.



Irene, liker ikke mennesker så godt. Hun har opplevd ting som gjør at hun må ha hjelp til å komme seg videre. Men hun har endelig slippet inn noen ytterst FÅ. 
Det som er så fint NÅ, er at hun har blitt så glad i og slippet inn ETT menneske helt inn i hjerte sitt. Hun bad personen om å skrive en hilsen fremst i boken (tror jeg, eller de bestemte det sammen, jeg husker ikke helt hvordan det hang sammen men.) Det var vanskelig å bestemme seg for hvilken side det skulle være fordi det var hjerter litt lenger bak i boka, men hun fant ut at hun kunne heller klistre på noen hjerter for det hadde "Luna" hjemme hadde hun sagt. Hjerte- klistermerker.
 

Etter at hun fikk noen å prate med, har hun roet seg betraktelig ift både utagering i leiligheten (knuser ikke ting lenger) og selvskadingen er det blitt lite av. Jeg vet hun kjemper og prøver å forstå, og jeg er så heldig at de rundt meg tar vare på Irene - selv når hun er avvisende. Fordi de har lært henne å kjenne, når hun avviser er det fordi hun er redd - desto større grunn er det å bli.  
 

Det er ikke lett å leve med DID.
 Men jeg har lært meg en måte å takle livet på, og det er å bruke HUMOR. Jeg bruker mye humor i hverdagen, om ikke hadde jeg nok gått til grunne for lengst. Da hadde jeg ikke maktet leve. 
Humor hjelper på det meste, og galgenhumor er en stor del av hverdagen min (og de rundt meg), og jeg tror faktisk det er min største styrke! Å kunne le av meg selv og situasjonen jeg er i. Det er jo morsomme ting som skjer når man er tre personligheter i en kropp. Om ønskelig kan jeg fortelle om noen situasjoner som har fått både meg og de rundt meg til å le! Hehe..


Til uka kan jeg fortelle om 7 åringen, "vesla", viss dere ønsker..
 

- Lunaen - ♥

#Helse #Helsenorge #Psykiatri #Psykiskhelse #DID #Dissosiasjon #Personlig #Blikjentmedmeg #PTSD #KompleksPTSD 

DID: "Jeg er som ett kinderegg" #Dissosiasjon

Kinderegg, TRE overaskelser i ett. 
Akkurat som jeg er..
Luna 31, Irene 13, Lisja 7 år.


God formiddag, fine leserene mine! ♥


Dette er ett veldig personlig innlegg,
om ett veldig vanskelig tema. Jeg vil påstå at det er ett vanskelig tema nettopp fordi det er så komplekst og for mange helt totalt uforståelig, og det å forklare slik at andre kan forstå med kun bruk av ord? 
Det er ikke en enkel oppgave, - likevel forsøker jeg.
Igjen. Nettopp av den enkle grunn fordi
 det er ett så viktig tema å opplyse om, fordi det er så mange som sliter med nettopp dette, og fordi det er så innmari lite kunnskap om det, både i helsesektoren og ellers. Jeg tenkte nettopp derfor å bruke tid idag på å forsøke å forklare nærmere hvordan en hverdag med #DID er, ja altså #Dissosiasjon.

DID er veldig komplekst, og ikke enkelt å forstå. Det kan vi vell si oss enige i, alle sammen. 
Noen mennesker syns det er vanskelig å forholde seg til det når de opplever det på nært hold, mens andre takler det bedre.
Men jeg syns det er viktig å huske på at verst er det jo for den personen som nettopp har det slik. Som ufrivillig må leve slik, og har ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Det er en GRUSOM opplevelse å ikke ha kontroll over seg selv, sin egen kropp, sine egne ord og sine egne handlinger. Tro meg, jeg opplever det i perioder DAGLIG..




De som er i nær relasjon til mennesker med DID må også klare å forholde seg til de ulike delene av personen, og det kan være tøft til tider, samtidig kan det også gå veldig veldig greit. Jeg selv har opplevd både positive og negative erfaringer med mennesker når det kommer til dissosiasjon. Men jeg har full forståelse for alle reaksjonene, uansett positive eller negative. Jeg har forståelse for at ikke alle takler det like bra. Jeg selv takler det ikke alltid så bra, heller.Så, hehe.. Det er en vanskelig hverdag til tider, og fører til mye angst og uro, frykt for livet, og mange våken netter..
 

Først og fremst litt fakta: 
Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler. Dissosiasjon kan spille en rolle ved ulike psykiske lidelser, og i alvorlige tilfeller danne grunnlaget for en omfattende oppsplitting av personligheten. Kilde: - Hjelp til hjelp- 




Tiden forsvinner, ikke som i at tiden går fort, men den forsvinner, blir helt helt borte. Som ett sort mørkt hull i hukommelsen.. Jeg klarer ikke hente frem ett eneste minne fra timene som forsvant.. Jeg vil, men jeg kan ikke. Det er umulig. Det er en form for amnesi. Altså, hukommelsestap. 
Jeg kan såvidt erindre at BPA-en var her i går kveld, men jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg VET at hun skulle komme igår, eller om jeg var her og nå LITT... Jeg er usikker.. Jeg vet hun skulle komme i går kveld og være her til kl 22.00, det står nemlig oppført på planen, men jeg kan ikke huske henne, eller hva vi gjorde, eller når jeg la meg...

Så BPA-ene fyller hullene i hukommelsen om jeg ønsker det, viss jeg spør henne når hun kommer kan du f.eks si at: "Irene var her igår. Hun lå i armene mine og vi så en koselig film." 
Eller hun kan fortelle meg at: "Lisja va her, hun sa hun ville fargelegge sommerfuglene. (jeg har sommerfugl-lylenke over ett speil som er over sofaen) Da sa jeg bare at hun måtte først spørre Luna om det var greit." Thank god.....

Neste dag kan jeg få høre at: "Irene var her, hun var stressa og redd. Letet febrilsk overalt etter barberblad fordi hun trengte å straffe seg, jeg klarte til slutt å roe henne så hun lå litt i armene mine før hun la seg under kuledynen, det gikk bra.."



Kveldene er ekstra tøffe og jeg forsvinner mye da, særlig i perioder som det er mye forandringer rundt meg, når jeg er stresset eller har mye angst og indre uro.
 - Det er ofte det som gjør at jeg ikke klarer være tilstede i meg selv til slutt, fordi jeg blir så veldig veldig redd, ikke bare som litt redd som når man er mørkeredd for eksempel, men en helt intens frykt som spiser meg opp. 

Denne helt intense frykten kommer ofte på kveldstid, redd for å være alene, får ofte mye flasbacks fra overgrep, frykt for at noen skal komme å skade meg. Men jeg vet jo at den frykten ikke er rasjonell nå, den er irrasjonell. Fordi jeg er trygg nå. Men der og da, så er det vanskelig å holde seg i nåtid. (Nettopp dette øver jeg meg på akkurat nå hos terapeuten min, og har fått hjemmelekse ift dette. Øve øve øve. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.) 
 

Jeg må i tillegg sjekke dørene at de er låste flere ganger i timen, uansett om det er meg, 13-åringen eller 7-åringen som er tilstede. Jeg vet jo at jeg har låst, men likevel jeg sjekke. Det er blitt til en tvangshandling jeg føler jeg bare gjennomføre, for å føle meg trygg. 



Jeg har nå endelig fått TO trygge BPA-er som er her på ettermiddag og kveld hos meg.
Mange kvelder i uka har jeg en person som jeg er trygg på og som også 13 åringen er blitt trygg på, som er her helt til kl 22.00. Jeg er så glaad for at hun (den nye BPA-en) har mulighet til å ta sene vakter, fordi da roer kroppen seg, og om jeg ikke har sovnet før hun låser seg selv uu, så har jeg i alle fall funnet ro i kroppen og får oftere nå sove ganske bra.

ER så takknemlig og glad for å endelig få riktig hjelp, som kan bidra til BEDRING - UTEN mer legemiddler, uten inneleggelser, uten missforståelser og vonde opplevelser i psykiatrien. Det er godt å bli hørt og sett, få bekreftelser, føle seg trygg og ivare tatt. Kanskje jeg en dag vil begynne å tro at jeg IKKE er ett ugress på denne jord, og at jeg faktisk fortjener å leve, jeg også? 

 

Det går som oftes bra på dagtid. Da dissosierer jeg sjeldent nå. Da er jeg enten hjemme å skriver, trener, har besøk av venner, selvsagt møter opp til legetime og møter osv. Men det er derfor det er godt at BPA er på senvakt og kevld, - nettopp fordi jeg da ofte er temmelig sliten av dagen og ofte "Switcher", så derfor er det trygt at her er noen da. Så vet at alt går greit. Både trygt for meg selv, men også for de rundt meg.♥ De føler seg mye tryggere nå etter at den nye BPA-en er kommet, to uker ca har det gått nå siden hun begynte, og det har vært himmla bra! Kunne aldri funnet en bedre person til jobben. Når 13 åringen i meg stoler så på henne at hun snakker med henne, ligger i armkroken hennes, - altså, DET sier mye. Siden hun er den som er mest sint, frustrert, redd, hater mennesker og vil ikke slippe noen innpå seg, og skader seg heftig. NÅ? Håper vi alle at det skal roe seg. 

Det er ett krevende liv, men jeg bruker mye humor rundt det, det er vell min måte å takle alt som skjer som er utenfor min kontroll. Jeg ler mye og bruker mye galgenhumor, det er en overlevesles mekanisme DET og! Og en innmari bra en, syns nå jeg! :D Hehehe.. Hadde jeg ikke harr humor oppi alt dette, så tror jeg ikke jeg hadde vært i live idag. Det ville blitt for mørkt å trist,da.



Nå kommer søsteren min med den lille prinsessa, så det blir kos! :D Gleder meg sykt mye! :D Så henter en venninne meg, vi skal bort til henne å legge negler. Kvalitetets tid. Er spent, for jeg har ikke vært der etter jeg ble sittende i rullestol. Men de har heis, så det skal gå kjeme fint sa hun. Tror det blir en fin dag, idag! 

Håper dette var litt informerende, selv om jeg vet det er vanskelig å forstå uten å se det med egne øyne.. Det sa en venninne her om dagen: Hadde jeg blitt fortalt dette hadde jeg sikkert ikke klart å forstå det, men etter å ha opplevd det så mye etter at vi ble så nære venner? Det er jo helt tydelig, og så lett å kjenne hver enkelt, for til og med stemmen, måten å prate på, skriften, kroppsbevegelser- alt er jo annerledes. 13 åringen prater og oppfører seg som en tennåring, 7 åringen oppfører seg som ett barn, og dere alle tre liker forskjellig pålegg, farger, klær, osv. 

Så, jeg er som ett kinderegg pleier jeg å tulle med. Tre i EN. Jeg Luna, Irene tennåringen, og 7åringen. Men vi klarer oss nokså bra, alle tre, nå. Får håpe det varer.



- Lunaen - ♥

"Hun responderer ikke på hverken lys eller berøring, dette burde gjort vondt" - Ett døgn hvor livet mitt hang i en tynn tråd

"Nå er alt bra, ikke sant? Nå er alt trygt? Hun kommer til å overleve? Hun er helt utenfor fare nå ikke sant? Ja nå som hun er her på sykehuset og får motgift?" 
- Legen svarer det han ikke ønsket høre, det ingen vil høre om de man er glad i..."Nei, det er dessverre ikke det. Vi vet ingenting før hun våkner, hun responderer ikke på noenting. Så vi må bare vente å se. Viss hun våkner, vet vi ikke om hun har fått varige skader på hjernen heller. Vi får bare håpe. Det var en svært alvorlig overdose dette. En dødelig en."



(Foto tatt av min bestevenn som følget etter ambulansen til sykehuset. Redigert av meg selv.)
 

Selvmordsforsøk i Dissosiativ tilstand. DVS: Jeg var ikke tilstede i meg selv, jeg visste ikke at jeg hadde gjort det jeg hadde den kvelden. Alt som blir skrivet her, er gjenfortalt av mine nærmeste venner, ja de som fant meg og var hos meg. - Det er dette som er det mest skremmende med DID, man vet ikke hva den/de andre "personlighetene" gjør mot MIN/"vår" kropp. Det er vell det som skremmer meg mest av alt ved dissosiasjon.... Jeg er redd jeg kommer til å dø uten å ville det. Hver kveld når jeg skal legge meg, er jeg livredd for å ikke våkne neste dag. For jeg kan ikke styre det de to andre gjør viss de er våkne om natten.... Og det skremmer meg mye mer enn jeg har innrømmet tidligere....


Timene går sakte på intensiv avdelig, lange timer er det for de rundt meg som vet hva som har skjedd. De svært få som vet jeg ligger bevistløs på sykehuset. De som fant meg, de får stadig oppdateringer fra han som følget meg. Jeg selv er ikke tilstede i det hele, jeg "sover" i min dypeste søvn. Min aller beste venn er den som dessverre nå sitter ved sengekanten min og får med seg alt dramaet som spinner rundt sengekanten på avdenlig. Jeg kom inn med en promille på 4, samt blandet med både paralgin forte og paracet, ja og alt som var å finne i huset. Jeg ble funnet forsent til å bli pumpet, så motgift var eneste sjanse...

Legen kommer og går med korte mellomrom hele kvelden og natten igjennom.. Sykepleieren våker over meg hyppig, og tar godt vare på min venn som nekter å dra fra meg før han vet jeg overlever natten.. Prøver blir jevnlig tatt, men etter noen timer begynner det plutselig å gå fryktelig galt.. 
Kroppen min begynner å kollapse. Hjerte mitt slår raskere og raskere, alle organer og alt i kroppen min går på høygir der jeg ligger, men jeg responerer ikke. Ikke på hverken lys eller berøring, og legen er oppriktig bekymret. Han aner ikke hva han skal gjøre akkurat nå. - Motgift på motgift fylles opp i den urørlige kroppen min mens jeg virker til å bare "sove".
Det er bare å vente, og håpe. Vente og - håpe.

Jeg? Jeg får ikke med meg noe av dramaet som spant rundt meg. Og jeg visste ikke en gang hva som har skjedd da jeg omsider, 12 timer senere slo opp øynene mine...  
Jeg var heldig, jeg våknet, og jeg ble nesten meg selv igjen. Jeg blir meg selv igjen. - "Du skremte oss skikkelig i natt", sa legen som kom med en gang jeg våknet, sammen med sykepleieren som hadde våket over meg kontinuerlig gjennom natten.
Hvordan dette hadde skjedde kunne jeg ikke svare på, for det siste jeg husket var langt ifra at jeg hadde skadet meg selv - jeg ante ikke hva som skjedde de timene i forkant, og jeg forstod ikke hva jeg gjorde på sykehuset. Skremmende som alltid, livredd som alltid, og jeg var i sjokk.  - De første fem timene kunne ikke se ordentlig. Synet var slørete og jeg klarte heller ikke snakke ordentlig. 
Kroppen og hjernen var i sjokk. Hode hadde fått seg en ordentlig smell. Jeg lo, totalt uten kontroll og helt ufrivillig, når legene spurte alvorlige spm som da de ble spurt om det var i selvmords-hensikt denne handlingen var utført. Jeg lo når ingen sa ett ord, jeg lo - og jeg lo og lo enda mer. Og jeg begynte å bekymre meg inni mellom om hvorfor jeg lo hele tiden. Dette var jo ikke morsomt. Ingenting av dette var morsomt. Så hvorfor lo jeg, var hjernen min skadet? Og ville dette vare evig?
"Neida, det går over. Du er bare litt i sjokk", trøstet de meg. Og så lo jeg igjen.
Redd for min egen latter.



Jeg skulle få lov å ta meg en røyk etter at kateteret var tatt bort og jeg hadde kommet LITT mer til meg selv... timene gikk... Jeg ante fremdeles ikke hva som hadde skjedd. Hvorfor jeg ligger der. Ikke før bestekompisen min som fremdeles sitter ved min side,  forteller meg..
Det var en av de andre i meg, 13 åringe "meg", en av de som trer frem når jeg ikke makter lenger å være tilstedet i meg selv, i livet. Da trer en av de andre inn og tar over. Hun hadde gjort dette, i suicidal hensikt.....

Dissosiativ identitetsforstyrrelse (forkortet DID), tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse, kjennetegnes av A: eksistensen hos en person av to eller flere personligheter, eller personlighetstilstander. B: minst to av disse personlighetene tar kontroll over personens adferd og C: En svikt i å gjenkalle personlig informasjon som er såpass omfattende at den ikke er forenlig med vanlig glemsomhet. DID antas å gjenspeile en manglende evne til å integrere ulike aspekter ved identitet, hukommelse og bevissthet. Hver personlighetstilstand kan oppleves som om den har en tydelig personlig historie, selvbilde og identitet, inkludert et eget navn. Personer med denne forstyrrelsen erfarer store hull i hukommelsen av personlig historie. I tillegg har de alvorlige tilpasningsvansker overfor familie, jobb og venner. Videre opplever de følelsesmessig ustabilitet, redusert impulskontroll, spiseforstyrrelse og selvskading, og tap av realitetstestende evne (derealisasjon). Disssosiativ identitetsforstyrrelse kan forvekslet med schizofreni, og dermed føre til at pasienten ikke får riktig behandling.
- Wikepedia -

 
Jeg var heldig som overlevde. Jeg var heldig som ble funnet i tide. Jeg var heldig som ikke fikk varig skade på hjernen. Jeg var heldig, selv om jeg har sittet i rullestol i 6 mnd nå, så er jeg heldig - for jeg vet jeg kommer til å gå igjen. Jeg vet jeg er på beina igjen om innen 3.4 mnd. - Jeg pådro meg skader, men jeg overlevde - og det er det viktigste. 
Men det er skremmende, dissosiasjon. Ikke bare for de som er glad i meg, men også for MEG. Jeg er livredd. For jeg ønsker jo å leve. - Jeg skulle ønske flere i helsevesenet kunne om traumer og traumereaksjoner, og om dissosiasjon. For det er mange som sliter fryktelig med dette, og dessverre er det altfor lite kunnskap i 2-linje tjeneste om dette. 



- Luanen - ♥

PTSD - Ensomhet


Det verste med å leve med #PTSD er faktisk ikke (for meg vel og merke) marerittene som konstant hjemsøker meg i drømmene, hver eneste natt, som gjør at jeg er minst like sliten om morgenen som når jeg la meg etter nok en slitsom og krevende dag.. Det er heller ikke alle de jævlige flashbacks-ene som kommer strømmende på jevnlig gjennom dagen av den minste lyd eller ett ord eller en lukt som sender meg rett tilbake til overgrepene, - det er heller ikke den dårlige hukommelsen som gjør at jeg mister fullstendig kontroll over hverdagen, avtaler og hverdagslige gjøremål, de som hver dag går i glemmeboken. Nei, det har jeg heldigivs fått ett godt hjelpemiddel for. Nei det er heller ikke den manglende konsentrasjonen min, selv hvor frustrerende det er å ikke klare å følge med i en samtale eller en film grunnet forstyrrende tanker og minner som til stadig dukker opp som små fragmenter i hjernen min. Nei heller ikke dissosiasjonen er det verste, selv hvor jævelig det er å være splittet i flere biter - og de sorte mørke hullene i hukommelsen min som aldri kommer til å fylles - selv hvor mye folk rundt meg forteller hva som har hendt og hva "jeg" har sagt/gjort. Nei, vet du hva det aller verste er?  Det er ensomheten som følger med PTSD. Isolasjonen. Denne alene og annerledes-følelsen. Den indre konflikten som herjer hver eneste bidige dag om å slippe folk inn, stenge folk ute, det å kjenne på den konstante følelsen av å være totalt alene i verden, samtidig som du har så mange fine vakre sjeler rundt deg, men som du likevel ikke klarer slippe helt helt inn i din verden, - du klarer ikke ta vare på vennskapene du vet så inderlig godt hvor heldig du er å være omringet av. Nei, når det står på som verst stenger du verden ute, og de som bryr seg om deg likeså. Og du forstår ikke en gang hvorfor du gang på gang gjør det.. Stenger deg inne i deg selv. Isolerer deg. Forsøker være sosial - men det fører ofte bare til at du føler deg enda mer ensom, enda mer annerledes, enda mer isolert. (Jeg vet, helt sikkert vanskelig å forstå..)

Det er det verste for meg. Denne ensomheten jeg føler på, særlig nå i disse mørke timene av døgnet, året.. Det å føle at man er den eneste som har det på akkurat denne måten, selv om man vet at det desverre er mange mange der ute som helt sikkert kjenner på akkurat den samme følelsen som jeg gjør, ja akkurat her og nå i dette sekund sitter det nok mange og tenker de samme mørke tunge tankene som jeg gjør.. Vi er mange. Denne følelsen av ensomhet, tomhet, maktesløshet, - det å finne lite og ingenting av mening i noenting.. 

Eksistensielle spørsmål dukker til stadighet opp, ofter og oftere. Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg født inn i denne verden? Hva er min misjon her? Finnes det noe annet der ute? Finnes det en Gud? Eller ble vi bare til, av intet? Hva er vell meningen med livet, når hver dag føles ut som en eneste stor uovervinnelig kamp for overlevelse? Når hver dag føles ut som ett spill for galleriet? Smile når det passer seg å smile, le når det passer seg å le. Gråte? Det gjøres kun når gardinene er trukket for og lyset er slukket.. Da kan man falle sammen, da kan man tillate seg å bryte sammen, - da kan man slippe masken og bare - være. 
De store spørsmålene, men ingen svar. Finnes det noe etter dette livet? Har vi levd før, er det ett liv etter dette? Finnes himmelen, og hvordan er det egentlig der? Skal vi videre, bli født på ny, eller er det over - bare helt mørkt og stille, når hjerte vårt slutter slå?
Eksistensielle spørsmål, de store ubesvarte spørsmålene dukker til stadighet opp, vel viten at ingen har svarene du leter etter.

Hva er vell meningen med livet, når hver dag føles ut som om man drukner mer og mer i ett mørke få kan begipe hvor dypt det er, der nede hvor man leter etter hvert ett lysglimt man intenst og sårt behøver, i ett desperat forsøk på å finne noe håp i alt det mørke og tunge, - ja for å holde ut en time til, så enda en time. Enda en dag, og enda ett åndedrag. Ett pust til, og så ett til.
Når dagene, ukene, mnd og årene går, og du føler du likevel står på stedet hvil, selv hvor hardt du jobber hver eneste dag med deg selv og gjør det du blir anbefalt. Alt kun for å overleve, men følelsen av å leve er sjeldnere og sjeldnere tilstede...

Ensomt. Denne verden hvor du ikke klarer slippe folk helt og holdent inn i verdenen din, tankene dine, - selv om du VET og stoler på at de nærmste ville ha tålt det. Tålt deg. Men du klarer bare ikke.. Det finnes en grense, en sperre, en stopp-knapp uten at du trykker på den. Den slår seg på av seg selv. Det er ensomt, å føle at du lever i en helt annen verden enn andre, en bare du eksisterer i, samtidig som du lever i denne "normale" verdenen samtidig, såkalt jorden.
Forvirrende. Slitsomt. Ensomt

 

- Lunaen - ♥

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Kompleksptsd #Traumer #Ensomhet #Personlig #Ærlig #Følelser

Fuck PTSD..

Ikke slem, men trist
Ikke bråkete, men uregulert
Ikke sint, med redd
Ikke ond, men utrygg
Ikke intensjonell, men triggerstyrt
Ikke vond vilje, men et uttrykk for smerte


- RVTSsør -

PTSD er ett helvete å leve med, både for meg selv, men også noen ganger når det går utover de som er glad i meg.. Hadde det kun gått utover meg selv hadde det vært på en måte LITT enklere å leve med, men når man sårer de man elsker mest her i livet, uten vondvilje- så gjør det å leve med PTSD tusen ganger verre.. Og selvhatet styrkes for hver gang jeg blir overveldet og er midt i ett traume- som ikke andre vet er grunnen for mine urasjonelle reaksjoner sett uten ifra... For de er jo inni MEG. Det synest jo ikke på utsiden. De ser og opplever og sanser jo ikke det JEG gjør i det øyeblikket. Og derfor gjør det ting så mye verre.. For noen ganger innhenter fortiden meg brutalt at jeg ikke lenger klarer å tenke klart. (Dere som lever med PTSD forstår nok hva jeg snakker om.. og hvor sykt vondt det gjør når dette skjer..)


Man er ikke "Her og nå",  man er ikke tilstedet i nåtiden, man er tilbake i fortiden, man er midt i ett traume - og man reagerer deretter. Og man er redd. Livredd.
- Mennesker med PTSD klarer ikke tenke klart alltid, hjernen vår fungerer annerledes enn andres. Den har koblet seg av noen ganger. Den har aktivert følelses-hjernedelen som overkjører derfor "tenke-hjernen, - det betyr at man ikke lenger klarer tenke rasjonelt, for den delen av hjernen er koblet ut, og man er styrt kun av følelser. Dette er ikke noe man kan noe for, sa terapeuten min i en time jeg hadde for litt siden. Men man kan lære seg metoder for å hente seg inn FØR hjernen aktiverer seg på denne måten. Det tar tid å lære seg det, og det tar mye krefter og mye øvelser. Men det kan gå, og jeg SKAL få det til.



Jeg lever mer i fortiden enn jeg lever i nåtid. Det konstanterte også min terapeut i forige time... Og derfor har jeg noen gang utbrudd som jeg ikke klarer kontrollere, fordi jeg er mitt i ett traume-helvete, og jeg klarer ikke hente meg inn igjen.. Det er da hjernen min har koblet seg "feil". Og jeg HATER virkelig når det skjer, og selv om jeg har klart meg bra en stund, så betyr ikke det at jeg har det enklere, det betyr bare at jeg kjemper som en helt hver time 24 timer i døgnet 7 dager i uken.
Det er så sykt tøft å skulle bearbeide og snakke om traumer, å faktisk gå inn i dem og sette ord på de i terapi. For så å skulle klare seg dagene etterpå - være tilstedet HER OG NÅ, i 2017, mens man akkurat har åpnet skuffer som man aller helst ville latt være å åpne. Dagene etter en terapi time som dette, er en kamp uten like for å velge riktig, klare lukke skuffen for å overleve til neste time, - man vil så gjerne være tilstedet i hverdagen, ikke tenke mer på det, gå videre, - men så finnes det så mange triggere man ikke vet om, ikke kan forutse, og - det går noen ganger veldig galt og hjernen har feilkoblet seg igjen. Noen ganger hater jeg meg selv mer enn jeg trodde var mulig når dette skjer, når jeg i etterkant vet at det har gått utover noen jeg aldri i livet med vilje ville ha såret.

Hvordan forstå det uforståelige, hvordan forklare... Hvordan forklare det som er uforklarelig.. Og hvordan klare å åpne enda en ny skuff neste uke når man ser at reaksjonene blir så ille i etterkant...? Mest av alt idag vil jeg bare avbryte hele behandlingen og slutte å gå til psykolog. Lukke alle skuffer og skap og låse dem alle med kjetting rundt for så å kaste nøkkelen i havet! - Men jeg vet jeg ikke burde det, jeg vet jo at for å bli bedre og håntere livet på en bedre måte, så ER dette veien jeg må gå... Man må bearbeide og snakke om det som er vanskelig, - ja selv om man får det helt jævelig i mange dager i etterkant.. Men om jeg har lyst akkurat nå å bare grave meg ned og nekte å stå opp igjen? Gjett om.. 
Fuck PTSD.. Fuck behandling, fuck ettervirkningene. Fuck hjernens virkning.  - Faen som jeg hater å ikke ha kontroll over meg selv og reaksjonene mine. 

- Lunaen - 

31 år gammel og lever med daglig Amnesi.. (Totalt hukommelsestap)

Og de mørke hullene du fyller, blir aldri fylt. Selv om jeg lar deg tro det. For for meg? Så er det uansett hvor mye du forteller meg hva jeg har sagt og gjort, like tomt. For jeg husker ikke at tiden har gått. For meg har tiden stått stille, de to timene jeg har dissosiert, er for meg borte. Jeg kan like godt fortsette å snakke om det vi snakket om for to timer siden, for jeg er ikke klar over at jeg har vært borte før du sier det. Jeg husker ikke at jeg har tegnet, eller ligget i armene dine, eller ringt deg på kvelden. Timene er mørke hull i hukommelsen min. Og jeg kan ler det bort.... men det er, helt ærlig? Ikke morsomt i det hele tatt.. Det er ikke en gang okey.... Det føles grusomt, fullstendig forferdelig, - selv om jeg har lært meg å leve med det så godt som ett menneske kan.

Men hvordan leve med at man ikke er tilstedet flere ganger daglig, ja selv om kroppen er det.
Hvordan forholde seg normalt til dissosiativ amnesi? Jeg forsøker så godt jeg kan å gjør det beste ut av det, ofte ved å bruke humor. En bra mestrings strategi... Men det er akkurat det det er, en måte å forholde seg overfladisk til en fryktelig vond og tøff tilværelse. 
For jeg takler det ikke så bra som jeg prøver å få de rundt meg til å tro..... Det er ikke lett å være relativ ung, og leve med totalt hukommelsestap. I perioder kan jeg miste dager, andre tider kan jeg holde meg stabilt her og nå i flere dager i strekk.

Alt handler om å føle seg trygg. Tryggehet er alfa omega. Så lenge jeg føler meg trygg, og er i trygge omgivelser, sammen med mennesker som jeg er trygg på - da dissosierer jeg lite og kanskje ikke i det hele tatt den dagen. Men når jeg er sliten og ekstra sårbar, som på kveld og natt - disssosierer jeg ofte. Og jeg vet ikke en gang hva jeg gjør disse nettene... 
Jeg er bare glad jeg ikke lenger går ut av huset noe sted når jeg ikke "er meg" lenger. Det skjer inni mellom, men svært sjeldent - heldigvis. Det er skremmende å våkne opp andre steder enn du var. 
Det siste du husker var du satt i stua, så "våkner du opp" på amfi. Og du aner ikke hvordan du hadde kommet deg dit, hva du gjorde der, hvem du har evt snakket med osv.... 
Eller når du ser på tlf at du har snakket med noen, og du husker ikke å ha ringt. 
Eller det verste - når du våkner opp på badet eller i senga med en oppskåret kropp og må ringe 113 og be om hjelp - men du vet ikke hva som skjedde. Du vet du selv har påført deg skadene, men ikke hvorfor eller når de spør hvor lenge det er siden - så kan du ikke svare. Fordi du var ikke der... kroppen var, men ikke hjernen. 

Jeg er flink å "late som om" det går greit, men det gjør egentlig ikke SÅ greit som jeg forsøker overbevise de nærmeste.... Det er en grunn for at jeg stenger de fleste rundt meg ute, fordi det er skamfult for meg... jeg syns det er skamfult, jeg syns det er flaut... Det er også for å skjerme både meg selv og andre... Fordi jeg har opplevd mennesker som ikke tålte det. Å se meg skifte..... Og mennesker som ikke forstod hva som skjedde meg og kjørte meg på legevakten - som blir en ekstra belasting når alt jeg behøver er trygghet, hvile og å vite der er noen - at noen stryker på armen min og snakker til meg, da våkner jeg opp som regel å kommer tilbake til virkeligheten..

Det er vanskelig å forstå for omgivelsene... Men jeg skal love deg, det er enda vanskeligere å måtte ufrivillig leve slik.... Jeg har amnesi. Totalt hukommelsestap. I en alder av 31 år. 

Jeg blir fortalt at det er "En normal reaksjon på unormale traumatiske hendelser" 

Jeg får endelig riktig hjelp. Og jeg er takknemlig for det. Jeg har troen på denne nye terapeuten jeg har. Hun tar meg på alvor, hun ser og lytter. Og jeg er så evig takknemlig for å endelig bli forstått og sett og lyttet til.. Men jeg er også sliten nå, og svært redd.. Tid som forsvinner, andre personer som lever inni meg og dukker opp når jeg blir redd. Kunne jeg bare styrt det. Stoppet det. Bli "her og nå". 

Tenk at noen mennesker kan være så slemme mot andre mennesker, at de får varige skader som gir så alvorlige skader som Amnesi....


- Lunaen - ♥

Kompleks PTSD: Når det skjer for mye på en gang.... #Overveldet

Jeg blir fort overveldet. Dessverre er det mange med kompleks PTSD og som i tillegg er høysensitive som blir det. Jeg blir da avvisende og fort irritabel, sur, sint, osv.
- Jeg takler dårlig, svært svært dårlig når det skjer for mye på en gang. For mye for meg? Er nok ikke det samme som FOR MYE for ett menneske uten kompleks PTSD, eller generelt mennesker med PTSD, og ellers høysensitive.

Spesielt uforutsette ting skippler meg, som ett overraskende besøk, selv hvor utrolig hyggelig det er og selv når det er noen av de du elsker mest og høyst i denne verden! Men det kommer brått på, overaskende på, og du må på sekundet omstille deg - for det du hadde sett for deg skulle skje den dagen. Og det er jeg fryktelig dårlig på. Jeg blir kastet tilbake i fortiden, igjen. Og prøver likevel henge med og være "her og nå"- det krever alt du har i deg av styrke å holde fast. 
 
Det skal lite til før jeg blir overveldet, når jeg i går pakket ut ting av plastikkposer og esker som igjen, uforutsett kom, som jeg ikke var forberedt på, - fordi jeg trodde det meste var hentet og pakket ut. Men så ble jeg igjen, overveldet av alle tingene som kom.
Mange av tingene som minner meg på ting som gjør at jeg får flashbacks når jeg pakker dem ut, og jeg prøver - likevel, til tross for alle spøkelsene som dukker opp i hode av bilder og filmer fra fortiden, likevel forsøker jeg så godt jeg kan å smile og le, og være hyggelig. Leke, ha en samtale, osv. Men det skal lite til,  en brå bevegelse, ett blikk. En setning, eller ett ord. Og jeg får bildene og filmene i hode og ordene som gjør at jeg til slutt ikke klarer/tåler mer.

- Fallhøyden er enorm. Og jeg faller ..... Stygt. 


Det kræsjer totalt -  Alt. Alt i meg blir kaos, og jeg behøver tid for meg selv. Tid for å hente meg inn igjen. Det blir for mye for hjernen min og håndtere alle intrykkene både fra utsiden og innsiden. Jeg klarer ikke tenke, roe meg ned, jeg klarer ikke være hverken her og nå eller i fortiden - alt er bare totalt kaos. Og det er da jeg stenger av. Alt i meg skriker: "LA MEG FÅ TID Å HENTE MEG INN. Jeg takler ikke dette!!!! La meg være!" 

Reaksjonene kommer når man er alene. Sinne, fortvilelse, despreasjon, pustevansker, søvnproblemer, Irrasjonelle handlinger, ja bare for å nevne noe.. Fordi hjernen vår har koblet seg ut. Den er overbelatet av inntrykk, både utenifra og innenifra. Hjernen vår scanner tusenvis av inntrykk andre ikke en gang legger merke til. Og alt blir for mye å takle på egenhånd, fordi man klarer ikke selv å sortere alle inntrykkene som har skjedd på disse timene.
For mye på en gang. For mange ting som ikke er avtalt på forhånd, ja faller jeg.... 

Stygt.

Hjernen min er over belaastet.
Tenk deg en PC- hardisken er fullstappet - og der er ikke plass til mer. Hva skjer? ALT stopper opp. Du får ikke overført ferie bildene fra syden turen du har vært på, filmene av barna som for første gang svømmer i bassenget uten baderinger.. For hardisken er full. Og du må sortere, slette og sortere og slette. - Slik er det hos oss med PTSD når det blir for mye på en gang. Hjernen vår blir full. Og vi må sortere... Men det er ikke mulig å sortere når hjernen er overbelatet, den må første lande og finne ro. 


Roen tar tid å finne. For kroppen vil ikke lystre hjernen. Avspaltet. Både kroppen må roe seg, men hjernen også. Man blir desperat etter å "komme seg innenfor toleransevinduet igjen", og ofte blir man avvisende og stenger alle rundt seg ute. For å finne tilbake til seg selv og være "her og nå". Kompleks PTSD er komplisert, og ett helvete å leve med. Og ett helvete for de rundt å forholde seg til.... Jeg mener ikke være sint, sur, aggresiv, avvisende, stenge alle ute, lukke og låse døren for å være alene. Mener ikke såre og skuffe. Jeg prøver.. Så godt jeg kan. Men noen dager blir det for mye, desverre er det en MYE lavere terskel på hvor "for mye" er for mennesker med kompleks PTSD enn mennesker som er psykisk friske.

Jeg skulle ønske jeg og hjernen og kroppen min kunne bare fungere normalt, slik som andres..... Jeg skulle gjort ALT i denne verden for å bli kvitt alle monsterene i fortiden, men de kommer uventet på besøk gjennom lyder, lukter, blikk, ord, bevegesler osv.. Det eneste jeg kan gjøre... er å jobbe hardt for å forsøke å rette opp skadene jeg har blitt påført.. 

Jeg mener det ikke. Jeg prøver ikke være vanskelig.. Jeg har det vanskelig. 

- Lunaen - 

Hva er egentlig PTSD og kompleks PTSD?

Kroppslige problemer (fremmed, nummen, smerter) Dissosiasjon ( mister tiden) Problemer med å styre følelsene. Negative endringer i selvbildet, selvfølelsen. Problemer med selvopplevelsen. Selvskading, selvmordstanker, selvmordsforsøk.
Mellommenneskelig sårbarhet,- ikke for nær ? ikke for fjern. Problemer med å trøste seg selv. Seksuelle problemer. Skam, skyldfølelse. Problemer med å sette hendelser inn i en sammenheng.
Hva er PTSD? Det er en tilstand som oppstår som en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet)En usedvanlig truende eller katastrofal hendelse som vil medføre kraftig påvirkning hos de fleste mennesker.
Definisjon av begrepet traume. Hva er traumer?

Hva er posttraumatisk stresslidelse?
3 hovedsymptomgrupper:- gjenopplevelser- triggere- unngåelse- overaktivering- søvnproblemer

Hva er traumer? Hendelser som er mellommenneskelig skadelig:
♦Som involverer fysisk skade eller trussel på livet er mer traumatisk enn andre stressfulle hendelser som f eks naturkatastrofer.
Hendelser som ikke er livstruende, men som inkluderer tilknytningstap og svik av en viktig tilknytningsperson øker risikoen for traumatisering.


PTSD = Post Traumatic Stress Disorder
Posttraumatisk stresslidelse
Post = etter
Traumatisk = traume
Stress = stress/engstelse/redselLidelse
PTSD er en angstlidelse


3 hovedsymptomgrupper
Kriterie B: Tilbakevendende gjenopplevelser av traumet i ?flashbacks?, påtrengende invaderingssymptomer eller mareritt
Kriterie C:Unngåelse av påminnere
Kriterie D: Delvis eller full amnesi for opplevelsen ellervedvarende symptomer på overaktivering (overfølsomhet)


♦ Kriterie B: Hva er gjenopplevelser?

Betyr invadering
Traumet gjenoppleves ved: Tilbakevendende og påtrengende ubehagelige minner (bilder, tanker, sansninger)drømmer/mareritt.

Traumatiske gjenopplevelser kan komme plutselig og nærmest av seg selv. De består nesten bare av bilder og sanseinntrykk. Utløser kroppslige reaksjoner, smerte. Det kjennes nesten som om det samme skjer på nytt,-her og nå.
Gjenopplevelser skjer for alle typer minner, men de ser ut til å være sterkere og trigges lettere for traumatiske minner.
Det kan foregå en seleksjon hvor noe huskes, mens andre ting ikke huskesHva som utelates, varierer og avhenger blant annet av egenrelevans, traumets karakter, individuelle karakteristika og hva som skjer etter traumet.


♦ Hva er triggere? Triggere fører til gjenopplevelser
Triggerne ligner ofte på fysiske stimuli som var til stede rett før eller under traumetEn ?trigger? er en ekstern eller intern hendelse som utløser en ekstrem reaksjon slik som (fight-flight-freeze)


♦Eksempler på triggere:
Matchende stimuli som berøring på deler av kroppen eller feedback fra egne bevegelser.
En kroppslig følelse (f. eks. smerte)
Et ansiktsutrykk
TV-program
Konflikt
Kritikk
En lyd, eller en lukt.

Personen er vanligvis ikke klar over dette. Derfor kommer de påtrengende minnene «som kastet på en».


Symptomer på overaktivering:

Under selve traumet skjer det store forandringer i det hormonelle systemet.
Samt forandringer i hjernens aktiviteter; Kropp og psyke blir rustet til kamp, flukt eller tilstivning (fight, flight, freeze)


Hva er Fight/Flight/freeze?! 

Fight (slåss): 
Vi kan velge å slåss. Vi gjør det oftest når vi tror at vi kan vinne. Når det er en liten dyr som prøver å angripe oss, så vet vi at vi kan vinne bare med å sparke mot den. Men vi kan også slåss på en annen måte, nemlig med å stå imot, f eks å ikke akseptere at noen kjefter på oss, eller å ikke akseptere at noen kommer med urimelige krav, eller ved å si vår mening
Når vi bestemmer oss for å slåss forberede kroppen seg til det: det betyr at muskler får mer blod, og det betyr at hjerter må jobber hardere og dermed banker fortere og sterkere, vi må få kvitt det ekstra varme som kroppen begynner å produsere og derfor svetter vi, vårt hode blir bare opptatt av det som vi vurderer som farlig, vi klarer bare å fokusere på det, alle andre inntrykk blir mindre viktig og vi klarer ikke lenger å konsentrere oss på andre ting. Vi kan få en høyere smerteterskel eller under kampen ikke føle noe som helst smerter. Vi kan føle oss svimmel i hodet.

Flight (flykte): Oftest når vi vurderer at det ikke går an å vinne blir vi opptatt av å flykte. Også her begynner kroppen å forberede seg på det. Litt av samme reaksjoner som ved å slåss (hjertebank, svetting, høyere smerteterskel) men nå blir vi fokusert på utveier.


Freeze (stivne); Den tredje mulighet er å stivne, å spille død (det vel det vi skal gjøre når vi møte en bjørn).Da koble vi av eller ut. Vi kan bli nummen, vi kan føle oss fremmed, vi kan oppleve at vi faktisk forlate vår kropp, stå ovenfor eller ved siden av oss selv. Vi føler oss lammet, klarer ikke lenger å tenke, å konsentrere oss. Og igjen det kan skje ikke bare ved opplevelse av fare for fysisk angrep, men også ved opplevelse av psykisk angrep (kjefting, sinne, kritikk)

Symptomer på overaktivering:
En lever i en konstant alarmberedskap. Et stadig forsøk på å skape balanse mellom invadering av hendelsen i psyken og å unngå den krever store mengder energiKroppen forsøker å redusere stressetKonsekvensene er derfor i utpreget grad kroppslige.

Overaktivering fører til:
søvnproblemer
konsentrasjonsproblemer
hukommelsesproblemer
innlæringsvansker
forvirring
på-vakt beredskap
skvetten
irritasjon
sinne
hjelpesløshet
ensomhet
skyld og skam
isolasjon fra venner og aktiviteter


Tilstanden oppleves ekstremt plagsom og smertefull. Den fører ofte til misbruk av piller og alkohol. Selvmordsfantasier og selvmord. Nedsatt funksjonsnivå.

Søvnproblemer er et av PTSD-pasientens hovedsymptomer:
De fleste marerittene har sterke fellestrekk med de opprinnelige traumatiske opplevelsene. Det vil si at marerittene er å betrakte som nattlige gjenopplevelser.
Det er nylig påvist at pusteproblemer, søvnapné finnes hos mange av PTSD-pasientene. 
Mange føler seg totalt utslitt når morgenen kommer.


PTSD skiller seg fra en rekke andre psykiske lidelser ved at den har en kjent årsakskomponent. Nemlig en hendelse som involverer trussel mot liv, alvorlig skade eller død.
Trygghet er prioritet nr 1.


Kilde: Slideplayer.no.

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!