Recoverybook konkurranse - the winner is ..... ♥

♥ Recoverybook er en bok utviklet for å hjelpe deg til å bli frisk fra din spiseforstyrrelse. Boka vil guide deg gjennom en ukentlig planleggingsfase, oppgaver, daglig loggføring og evaluering i fem uker. Ved å bruke boka får du raskt en oversikt over dine mønster og triggere. Når du er klar over disse blir det enklere å forstå hva du må jobbe med og du kan lage en plan på hvordan du skal bryte negative mønster. 

- Recoverybook - hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse - 

#I samarbeid med Recoverybook




Jeg har trukket vinneren av konkurranse om Selvhjelpsboken "Recoverybook", og navnet som ble trukket var: !!! EV

- Gratulerer så mye med å vinne denne fantastisk motiverende og inspirerende boken!!!! ♥ Håper den kan hjelpe deg like mye som den hjalp meg på veien mot å nå dine mål for ett mer normalisert forhold til mat, vekt og generelt - hjelp til å få det bedre i ditt liv! GRATULERER SÅ MYE!! ♥ ♥ 



♥ EVERY ACCOMPLIISHMENT STARTS WITH THE DECISION TO TRY! ♥




Jeg kontakter deg på din Email adr ikveld for å få din adr så jeg kan sende deg boken og en liten hilsen ved siden av fra meg! ♥ 



Recoverybook - kan kjøpes HER: Recoverybook - Et verktøy som hjelper deg i kampen mot spiseforstyrrelsen

Klemmer og masse varme fra Lunaen ♥

Se filmene om hvordan barn blir skadet og påvirket av omsorgssvikt og/eller traumatisering.

Hei hei dere, idag vil jeg gjerne dele noen veldig flotte Youtube-videoer som jeg syns forklarer så veldig godt hvorfor noen mennesker blir syke voksne. 

Jeg behøver egentlig ikke si så mye mer enn det, enn at disse vidoene er bra å se både for de som sliter med følelsene sine, altså, som sliter selv- for jo mer man forstår hvordan hjernen og kroppen fungerer og hvorfor man føler og handler som man gjør, jo mer bevisst blir man og jo mer sjanse har man på å få det bedre. De er også flotte å se for de som er venner/familie med mennesker som sliter med å regulere følelsene sine og reaksjonene sine, fordi da er det lettere å hjelpe personen, når man forstår hva som skjer og hvorfor. 
Helsepersonell - SE og LÆR. Dette er fantastiske enkle og gode små videoer som forklarer alt det grunnleggende viktige for å forstå OSS som dere skal hjelpe. 



♦ 1. Hvordan barn blir skadet og påvirket av omsorgssvikt og traumatisering - Forståelse og tiltak 


♦ 2. Traumefeltets mest "hendige" modell

Her er det en GOD forklaring på hva TOLERANSEVINDUET er. Noe vi ALLE mennesker har.

 

 


♦ 3. Reguleringsstøtte

 

♦4. Alfred & Skyggen - en liten film om følelser
 

Håper dere synes de var informativt og hjelpsomt, slik som meg. :)
Stoooor Klem fra Lunaen ♥

And I miss you, you know..


Det er rart med det... Hvert kapitell i dette livet ender med noe godt, og noe vondt. Det er vell slik livet er, tenker jeg. Det er slik balansen er. Det er aldri kun vondt, eller kun bra, det er en salig blanding av fine opplevelser og minner, men samtidig også vonde. Jo eldre man blir, jo mer klarer man å se mer helhet - i alt det som skjer. Ikke alltid er det så godt, noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var en person som faktisk ser mer enn mange gjør. For jeg ser, føler, sanser - sterkt. Det er en del av det å ha personlighets trekket: Høysensitiv. Og det blandet med PTSD, er ikke en av de beste kombiene man kan ha. MEN samtidig er det jo det, for man merker når man burde beskytte og skjerme seg, man ser ting før de skjer ofte, for alle sanser er ute.

Det som jeg ikke så for meg, skulle noen gang skje, var at de menneskene som i snart ett ti år ville trekker seg ut og bort fra meg. De som har hatt meg som både inneliggende pasient i mange år i strekk, og i etterkant vært nær meg ute i boligen. Og ja, jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår det er vanskelig når de får nye restirksjoner på jobben, de omlegger avdelingen og hvordan de skal utføre arbeidsoppgavene sine. Og at de ikke lenger skulle følge opp brukere på den måten de i alle år har gjort. 
MEN at de ikke en gang kunne gi meg en avsluttning, det er faktisk det verste med det. At jeg ikke en gang var verdt en forklaring på hvorfor de aldri kom når jeg trengte dem og bad om hjelp, - avist gang på gang, uten noen forklaring. Kun en kulde og en avstand som jeg aldri før hadde kjent så sterkt på, siden dette var mennesker som hadde holdt meg i armene mine til jeg sovnet, som tørket tårene mine når jeg gråt. Som smurte maten min når jeg ikke klarte det selv. Som lyttet til alle mine vonde erfaringer i livet - ja, de som våget ta imot ordene mine. De som sa: Vi vil alltid være her for deg når du behøver oss.

Men nå er det bare ord. Ord uten handling blir kun ord. Og jeg var sint i lang langt tid, - nå? Nå er jeg bare trist. Trist for at dette gode samarbeide vi hadde, endte på en så stygg måte. For når man ikke får noen forklaring direkte fra dem som man en gang følte og trodde var glad i deg (siden de sa det) - men man hører det gjennom andre, da føler man seg ganske lite verdt. 
Jeg begynner å tro jeg har en verdi som menneske, og jeg har begynt å stå opp for meg selv. Jeg lar meg ikke lenger bli tråkket på. Men når slik skjer, etter så mange år med løfter som ble holdt så lenge at jeg til slutt faktisk hundre prosent klarte å stole på dem, - til så å ende med - ingen svar, ingen svar på sms, selv hvor mye jeg blottla mine egne følelser om hvor vondt dette gjør.
Hvordan skal jeg da tro jeg var noe mer enn bare ett tall i statestikken for dem?
Hvordan tror de jeg føler meg, når jeg ikke en gang er verdt en forklaring på deres plutselige og brå avvisning?
Hvordan tror de jeg føler meg, når sykehuset fra intensiv avd gang på gang ber de om hjelp,men ingen av de kommer? 


At jeg ikke en gang var verdt nok for en forklaring, av de to nærmeste av de, som lovet på tro og ære skulle være her når jeg behøvde det, forsvant helt uten en gang ett adjø.. Jeg håper aldri dette skjer med noen andre relasjons skadet mennesker, at de har lært av sine feil. For jeg, som alle andre, har føleleser. Vi er mennesker, vi også. Vi er ikke kun ett tall i statestikken - selv om man ofte kan føle seg som det. 

Jeg er verdt en forklaring, og ett adjø. En halv times prat. Er bare fryktelig leit at de to som var mine nærmeste i nesten 10 år, var så feige at de istedet for å komme til meg å si det som det var, heller stakk hode i sanden og trodde (mrkelig nok) det var det beste. Men jeg er ikke lenger sint. Jeg er bare fryktelig såret og lei meg over at det endte på denne måten, når det faktisk kunne ha blitt en vakker avsluttning på ett veldig fint teamwork. ♥ 

- Lunaen - 

"Metoo" kampanjen.......


#Metoo kampanjen er internasjonal, alle land er med, etter at skuespiller Alyssa Milano oppfordret alle mennesker, kvinner og menn, som har opplevd seksuell trakassering eller overgrep/voldtekt til å sette #Metoo som status i sosiale medier som FB, Instagram ol. 

#metoo er en viktig synliggjøring av hvor mange mennesker, ja både kvinner og menn, har opplevd seksuell trakassering og overgrep. Men også slibrige kommentarer, blotting, klåing, ol.
Kampanjen ble startet da Harvey Weinstein, som er en av de verdens mest kjente og største filmprodusenter i Hollywood ble sparket i sitt eget firma, grunnet flere store Hollywood stjerner har uttalt seg og fortalt hva han har utsatt dem for. - Jeg ble direkte kvalm da jeg las saken om han på VG og Aftenposten, det at han i 3 TIår har fått lov å oppføre seg så krenkende mot kvinnelige skuespillere som ikke våget si imot han, det gjør meg rett og slett forbanna! Han missbrukte den makten han hadde, på en av de mest stygge, krenkende og ødeleggende måten. Han fortjener det han nå får. Etter å ha trakkasert flere dusin kvinner i over så mange år, nei det er som jeg sier - KARMA, jeg tror virkelig på karma. Man får igjen, og det er jeg temmelig glad for.

Jeg selv har skrive på FB og Instagram "Metoo" . Jeg har selv opplevd flere voldtekter...... Ett da jeg var 17 år gammel og fremdeles  jomfru. Min første seksuelle opplevelse var en voldtekt. Det ødelegger forholdet man har til slik intimitet, og gjør det vanskelig på mange måter ift kjærester... - Jeg har opplevd flere ting jeg ikke ønsker å dele akkurat nå, men utenom overgrep har jeg også opplevd klåing, tafsing og menn som har kysset meg ufrivillig, ja eldre "vellykket og rike menn" som tror de kan gjøre som de vil, og få det som de ønsker. Men nei, det er ikke riktig. Det disse mennene gjør? Det er både avskyelig og forkastelig, og det ødelegger så utrolig mange liv! 

Jeg jobber hver eneste dag for å føle meg trygg igjen. Det er mange år siden nå, jeg er 31 nå, men jeg fungerer likevel ikke. Jeg går til traume terapi hver uke for å bearbeide og ta tilbake livet mitt. Det er tøft å snakke om slike grusomheter, man vil jo aller helst bare legge det bak seg og gå videre, men når man sjekker om døren du nettopp låste 20 ganger til hver kveld, "bare for å være sikker", man tør ikke dra noe sted uten man er sammen med trygge folk man vet passer på at ingenting galt skjer, man - ja, man rett og slett OVERBESKYTTER seg selv så mye at det tar egentlig fullstendig kontroll over hele hverdagen og livet ens. 

Jeg syns det er flott at så mange har kastet seg på denne kampanjen, det er viktig å stå frem og si klart og tydelig ifra at DETTE er ikke OK. Og jeg er så innmari stolt av hver og en av dere som våger å fortelle og deler! Det er tøft, sårt og ofte føler man skam og skyld. Jeg jobber fremdeles med å legge skylden der den hører hjemme - hos overgriperne. IKKE meg. Men jeg har ennå en lang vei å gå. Men jeg jobber med saken, og jeg er på god vei.

Har du vært utsatt for overgrep, voldtekt, eller seksuell trakassering? Del og fortell det, det å bære på slike fryktelig skremmende og forferdelige opplevelser spiser enn opp innvendig, tro meg - jeg vet. "Metoo" kampanjen viser at det er altfor altfor mange som blir utsatt for dette, og nå er det viktig at det ikke ENDER med det. Vi må løfte temaet og diskutere jevnlig hva man kan gjøre for å hjelpe både de som utfører slike syke handlinger og offerene for de.


#Metoo

- Luanen - ♥

Følelser er ikke alltid å stole på.

Dagen jeg aldri glemmer. Det er flere år siden nå, men jeg glemmer den aldri. Dagen jeg skjønte at det å stille ett eneste lite spm, kan forandret absolutt ALT. - At ETT spørsmål, ville vært så mye bedre og ikke minst så inderlig mye mindre krevende enn all den innsatsen og energien jeg hadde lagt ned i seks år i dette "forholdet", at ett lite spørsmål ville gjort oss til ett team umiddelbart, bare ved å våge stille det. For alle de kreftene jeg hadde brukt ukentlig i alle disse årene? De var så totalt bortkastet. Dette var dagen jeg skjønte at jeg burde seks år tidligere ha spurt rett ut ved første anledning:

"Gjør jeg deg ille bekvem? Hvorfor føles det ut som om du ikke ønsker å være her hos meg? Hva kan jeg gjøre annerledes for at DU skal føle deg vel her? Hva kan vi gjøre annerledes, slik at VI skal fungere sammen og ha det ok den tiden vi skal være sammen?"


Jeg har tenkt en god del over denne episoden, dette "forholdet", og hvor mye jeg lærte av det. Hvor viktig det er at vi våger å spør direkte om det er noe vi undrer oss over, bekymrer oss eller en følelse vi kjenner plager oss. Hvor stor forskjell ett eneste spm kan utgjør. At det å våge å ha en direkte og åpen dialog, uten å pakke alt inn i silkepapir, selvom det kan føles ubehagelig der og da, så kan det faktisk være nøkkelen til å åpne nye lyse dører.

Det er aldri gøy når man eksploderer på noen, det vet vi vell alle. Alle har vi vell opplevd det, at man ikke klarer å ti stille lenger. Når nok er føles nok? Når man har bite tenna sammen i lang lang tid, og til slutt klarer man ikke mer, og man klarer heller ikke alltid å ta en rolig samlet samtale - man rett og slett nærmest spyr ut alt man har bært på innsiden hele den tiden. Jeg er ikke stolt av det, og jeg må si at å bruker stemmen min så høylytt og med ett sinne som den dagen? Det var så langt ifra greit. Og jeg vil ikke legge skjul på at jeg mang en gang har skammet meg over måten jeg håndterte situasjonen på. Men bak den sinte stemmen min, var det egentlig en usikkerheten og reddsel som skjulte seg i undertonene, som jeg hadde båret på i over seks år. Ja ukentlig i timevis, i hele seks år, hadde jeg tiet og bite tenna sammen. Ja helt frem til denne dagen, den dagen jeg eksploderte på denne hjelpepleieren som var på vakt den ettermiddagen.

- Det hadde bygget seg opp over tid, denne frustrasjonen over å aldri føle at jeg gjorde noe riktig uansett hva jeg forsøkte. At jeg ikke var bra nok for henne. At det var noe jeg gjorde som var så fryktelig galt, og jeg klarte aldri å skjønne hva det var jeg gjorde som var så ille.
Ikke sa hun noe som tilsa at dette var det HUN følte, men det var det JEG følte når vi var sammen.
Du vet den følelsen, når du har besøk og besøket sitter i sofaen din uten å si noenting, og svarer i korthet når du forsøker så godt du kan å komme i dialog? Du merker på hele kroppspråket at denne personen virkelig ikke har det greit i ditt selskap.. Denne ubehagelige stillheten som dirrer i luften klarer du lissom ikke lavære føle på, en energi som er så ubehagelig at den nærmest stikker som kniver i hjerte ditt hver gang dere er sammen.. Ja når du ser at personen vrir seg i sofaen, ja virkelig VIRKELIG føler seg ubekvem i ditt selskap... I ditt hjem, hva gjør man? Når besøket ser jevnlig på klokka eller telefonen mange ganger i timen dere skal tilbringe sammen, når han/hun tror du ikke ser det.. Men du har sett det, du. I hele seks år. Men du har tiet. Du prøver bare ENDA hardere på å forandre deg så personen skal ha det bra, så personen kanskje DENNE dagen vil "like deg". Du skjønner at denne personen ikke har det særlig greit i ditt selskap, men du vet ikke hvorfor. Det er en fryktelig vond følelse.-  Du har følt på det i mange mange år nå og det har gått til det punktet at du har begynt å avlyse besøkene som skal hjelpe deg å få i deg mat da du sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse. Men du føler jo bare ubehag, og det gjør dere jo begge to, forsåvidt. Det merker du jo hver gang, og det gjør vondt å vite at personen ikke har det bra, og det får deg til å føle deg verre - fordi du har jo allerede på skalaen fra 1-10 på minus siden når det gjelder selvtillit og følelse av selvverdi. Denne realsjonen mellom deg og denne ansattte? Den forsterker bare følelsen av å "ikke være bra nok".  

Det er en veldig krevende situasjon å være i. Når man som bruker av ett hjelpeapperat må ta imot besøk av mennesker man ikke føler seg komfortabel sammen med, men likevel ikke har valg. Dette går to veier. Det er ikke alltid omsorgs-arbeideren føler seg komfortabel sammen med brukeren heller. Men man kan ikke velge hvem som er på jobb eller hvem man skal følge opp, når det er turnuser de går i, og vi som brukere noen perioder behøver daglig assistanse av omsorgspersoner. Det krever, av begge parter, når kjemien ikke er tilstedet.

Jeg begynte ofte å avlyse på forhånd når jeg visste det var hun som var på jobb, eller så avsluttet jeg besøket etter bare kort tid, med små hvite løgner om at jeg skulle på besøk eller fikk besøk, eller ikke hadde behov for oppfølging den dagen, var invitert på middag, osv. Små hvite løgner for å slippe "ta meg sammen" , for å slippe forsøke være GOD NOK for pleieren som skulle bistå meg i en vanskelig og krevende periode i livet. - For jeg visste jo hvordan det ville bli. Hvor mye energi det krevde av meg. Hvor sliten jeg ble etter besøket. Og ikke minst, hvor liten jeg følte meg.

- Jeg kunne jo ikke avlyse hver gang, og i stedet for å spør rett ut, som jeg burde og skulle ønske jeg hadde gjort på den tid, så gjorde jeg alt i min makt for å få denne hjelpepleieren til å føle seg vel. Ja jeg kokte kaffe og tilbydde vedkommende kjeks eller andre små ting, prøvde å snakke om forskjellige helt hverdagslige triviell ting som været og tv-programmer. Noen ganger hadde jeg satt på TVen rett før besøket bare for å ha noe å legge øynene på, slik at vi hadde NOE å prate om - det som gikk på tv..  
Vi klaffet lissom aldri, og det ble aldri bedre. Det ble bare for meg fryktelig krevende og energien jeg brukte gjorde meg mer sliten og utmattet enn jeg allerede fra før av var. Det som skulle være til hjelp, ble istedet mer belastende. Jeg følte meg helt utilstrekkelig. Og jeg forandret meg. Jeg satte meg selv til side for at hjelpepleieren skulle ha det bra. Jeg hadde det langt ifra bra selv, jeg brukte mye energi og krefter på å ta meg sammen for hennes del, prøvde å være som jeg trodde hun ville jeg skulle være. Jeg hadde alle sansene ute for å forsøke føle meg frem til riktig fremtoning. Ja, i stedet for å våge spør direkte: "Gjør jeg noe galt, siden vi har det så ekstremt ubehagelig sammen?"

Så eksploderte jeg en ettermiddag. Og så til de grader! - Alt ble sagt, ja helt uten noen som helst filter, uten å legge noe i mellom. Jeg slapp rett og slett en bombe av frustrasjon som jeg hadde båret på i alle disseårene, alt ble nærmest skrike ut hvordan jeg opplevde besøkene av henne, hvordan jeg følte meg når vi var sammen og hvordan jeg hadde det etter hun hadde forlatt huset. Og det var da jeg lærte en svært viktig ting: "Følelser er ikke alltid å stole på". Og: Hadde jeg spurt, (eller hun) ville besøkene disse seks årene vært utrolig koselige.. For i etterkant av denne dagen, ble de faktisk utrolig hyggelige.


Jeg trenger egentlig ikke dele hva hun svarte, hvorfor hun hadde oppført seg som hun hadde. For poenget i denne saken handler ikke om henne, eller meg. Men om hvor mye en ærlig og åpen dialog mellom to mennesker har å si. - Det å våge spør, våge spørre de vanskelige spørsmålene, våge stille spørmål som er ubehagelige - for som oftes er ikke følelser å stole på. Det JEG følte var jo at jeg ikke var bra nok, noe som ligger som en grunnleggende følelse hos meg. Men da vi for første gang etter alle disse årene snakket sammen om annet enn været og TV-programmet, fikk jeg vite HVA som lå bak hennes oppførsel når hun var hos meg. Det handlet ikke om meg i det hele tatt. Og det handlet så langt ifra om at hun ikke likte meg, for hun likte meg hun. Det handlet om henne - og hennes selvtillit, selvfølelse, selvverdi.  -Jeg satt rett og slett som ett spm tegn i flere timer i etterkant av denne samtalen, denne dagen, for alt JEG hadde trodd og følt? Stemente overhode ikke! - Det vart nærmest totalt OMVENDT av hva JEG hadde trodd, følt og tenkt. Og jeg innså den dagen: "Følelser er ikke alltid å stole på", og det å våge å stille tøffe spm? Det kan åpne viktige dører.

Mennesker i omsorgsyrke er kun mennesker de og. Vi er alle bare mennesker. Det er en viktig ting å huske på både som bruker/pasient og ansatt. Vi er bare mennesker, og alle har vi følelser, tanker og alle er vi FORSKJELLIGE.


- Lunaen - ♥

15kg opp og 2 mnd skadefri? Om jeg er glad? - Jeg burde vært... men.......

Når jeg såg dette bilde av meg selv idag, ble jeg nesten skremt. Jeg tenkte: "Oi faen, var jeg virkelig SÅ skrinn?!"  Ja, det var jeg. Jeg var alvorlig undervektig i mange mange år, så gikk jeg litt opp, men så var det noe som satte meg ut av spill på veien som gjorde at jeg falt tilbake til det gamle mestreings mønsteret mitt. Som var å nekte meg selv mat. Nekte meg selv mat var løsningen på alle mine problemer, og å skade meg fysisk. - I 15 år har dette vært min måte å løse hverdagen på. Holde kontroll i alt kaoset i livet mitt. I fortiden - i nåtiden - for fremtiden.


Jeg trodde jeg hadde kontroll, helt til jeg mistet den på veien. For både spiseforstyrrelsen og skadingen hjalp ikke, det har kanskje holdt meg i live, men det har ikke ført meg noe sted - jeg er femdeles på stedet "hvil". Her har jeg vært i 15 år.. Og nå har jeg begynt å komme meg, ser det ut til.... Tror mange. 
Og ja, jeg har gått opp 15 kg, og jeg har klart det helt på egenhånd. Jeg har også akjurat idag 2 mnd uten "egen villet skade" som det så fint kalles på fagspråk, - men det koster.

Og noen dager, spessielt de siste par ukene, har jeg undret meg over: Er det verdt det? Kostnaden av å holde ut?
Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg, og en kamp gjennom hele natten til dagry. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For idag burde jeg vært glad, jeg burde kjent på en enorm mestring, men istedet kjenner jeg kun på frykt, reddsel, og spesielt: utmattelse.

Kampen er så hard, og alle rundt meg er glade og stole for "fremgangen". Jeg skulle ønske jeg selv også følte det. At jeg følte FREMGANG. Men alt jeg føler? Det er en kamp uten ende, en krig som er uendelig, som om jeg hver dag i år har blitt skyllt under vann av en flodbølge å kjempet med nebb og klør for å komme til overflaten igjen. Og slik går dagene. Nettene. Døgnet ha 24 timer i mitt liv. De fleste får pause på natten, så det blir kortere. Jeg kjemper i søvne til og med, ja d få timene jeg får av søvn. 
Og jeg lurer, er det verdt det? Vil det bli bedre? For det føles jaggu ikke slik. 
Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles idag. Jeg kjemper etter pusten og for å "holde ut" enda ett døgn i Recovery. 

Men jeg er hverken glad, eller stolt idag, jeg kjenner meg bare mett. Mett av å kjempe, mett av å forsøke, mett av å høre hvor bra det går. For det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har. Jeg har ikke mer til overs til å ha ett liv. 
Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til.  Hva er det for ett liv...
Ofte nå om dagen tar jeg i meg selv i å tenke at det var bedre da jeg sultet meg, for da var jeg i alle fall ute på kafe og jeg klarte å dra på legesenteret selv uten å måtte ha hjemmebesøk istedet. Jeg hadde venner på besøk, nå orker jeg nesten ikke det en gang. Jeg hadde kontakt med folk, dro på butikken selv,  og jeg kjente meg ikke i nærheten så utmattet og utslitt som jeg gjør idag. Nesten 15 kg tyngre....

Mest trolig vil det endre seg til det bedre .... men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. For jeg er så ubeskrvelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. - 
- Det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært ett tøft ÅR.

Og jeg er ikke glad. Eller stolt. Det eneste jeg er, er totalt utmattet og utslitt. 

- Lunaen -

10 September, Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Verdensdagen for selvmordsforebygging, 10. september. Den internasjonale sammenslutningen for selvmordsforebygging (IASP, International Association for Suicide Prevention) er initiativtaker for Verdensdagen.  Antall registrerte selvmord i Norge i 2015 var 590, 400 menn og 190 kvinner. I 1988 var selvmordsraten i Norge på sitt høyeste med 709 selvmord totalt.


(En av de bedre dagene hvor jeg maktet å stelle meg.)

Hver eneste dag er en kamp mot selvmordstankene og selvskade-tankene. Hver eneste dag er det det samme, jeg løfter mine 53 kg over fra sengen til rullestolen i pysjen.. Smilet er sjelden tilstede, for bak fasaden som vises i media og på butikken som vi alle viser? Der bak, så har vi alle ett annet ansikt. Ett ansikt som man ikke viser alle.. Kanskje de nærmeste får ta en titt, men som regel - ingen.. For persiennene er nede. Gardinene er trukket godt for. Naboen hilser og jeg klarer ikke en gang smile tilbake, men sier God morgen høflig før jeg stirrer raskt ned i telefon igjen med ett håp om at han ikke skal komme bort for å prate. Å være sosial er det siste jeg ønsker. Jeg vil ikke annet enn å være alene på dager som dette. Være mest mulig usynlig, - gjemme meg bort til jeg klarer putte på meg masken og smilet igjen.

Idag klarer jeg ikke en gang komme meg ut av pysjen. Å pusse tennene mine føles som en helt umulig oppgave, - sminken fra gårdsdagen blir værende på til imorgen..
- På de tyngste dagene ser du meg ikke. De tyngste dagene, som idag er en av dem, er jeg ikke tilstede her i livet. Jeg forholder meg ikke til min egen kropp, ei heller til verden utenfor leiligheten. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg er som pauseknappen på fjernsyns kontrollen. Jeg står på pause.
Kroppen og psyken min er delt. Idag er en av de dagene hvor apatien er den eneste følelsen jeg kjenner på. Om jeg i det hele tatt kjenner noenting..  

Jeg triller meg inn på kjøkkenet, tar medisinene mine som hjemmesykepleien leverer hver morgen kl 06.00, men som jeg noen dager ikke orker å hente før flere timer etter jeg har våknet.. Angsten er lammende noen ganger. Fysisk lammende. Jeg kan kjenne abstinensene krype seg inn under huden min sammen med den helvetes angsten, svetten renner og jeg sjelver der jeg ligger anspent og redd, men jeg klarer ikke bevege meg. Jeg ligger der bare, kjemper en indre krig for å vekke kroppen til liv, mens jeg venter på at jeg skal klare reise meg og få følelsen i kroppen tilbake. Kampen har allerede før kl 07.00 0m morgenen begynt. Og du vet allerede da at dette blir en av de tøffeste dagene å holde ut..
Når jeg endelig har kommet meg tilstedet i min egen kropp, fått følelsen i hendene og overkroppen, kommer jeg meg omsider over i rullestolen og triller meg i sakte fart inn på kjøkkenet for å sluke de to Sobrilene som ligger i dosetten, - angstdempende medisin, så en tabelett Lyrica, den også angstdempende og i tilegg smertelindrende, og så de to andre smertestillende som jeg får for nerveskadene jeg selv har påført meg...... 
- Ja, ved å skade min egen kropp. Frivillig. Ufrivillig. Alt ettersom hvordan man ser det...

Jeg trykker deretter på knappen på kaffetrakteren som jeg pleier gjøre klar kvelden før, så jeg får kaffen klar etter at jeg har trillet inn på stuen for å tenne stearinlysene som folk flest gjør kun på kveld.. Idag er en av dagene jeg ikke orket å tenne alle. Jeg tente kun de tre på stuebordet.
Og jeg burde ha tatt meg en brødskive, om ikke to. Men idag ser jeg ikke poenget i å gjøre det. Idag er en dag der alt som holder ett menneske i livet, og hverdagen gående, ikke-eksisterende. Idag er jeg bare. Jeg bare, er. Eksisterer. Idag er en av dagene hvor jeg kun eksisterer. Har du noen gang kjent på den følelsen? Å være så apatisk at det nesten ikke kjennes ut som om du er her, og faren for skade er ytterligere større på dager som dette, jeg vet det.
Jeg vet at jeg idag må kjempe ekstra hardt for å holde ut.. Idag er en kamp for overlevelse, en av de mange mange dagene i løpet av året. Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det på denne måten, samtidig som jeg syns det er vondt å vite at andre også har det slik, så er det også det som på mange måter holder meg her - fordi jeg kan føle en viss tilhørighet.. En som jeg sjelden føler på i det daglige.


(Nydelig armbånd med teksten "Gi aldri opp" som jeg fikk av en av mine BPAer, da jeg kom hjem fra sykehuset etter sist selvmordsforsøk som jeg såvidt overlevde.)

Jeg kjemper idag. Imorgen, og videre fremover. Jeg forsøker så godt jeg kan. Og jeg eksisterer fremdeles.. Hjerte mitt slår. Kroppen min fungerer noen lunde bra, ja jeg er i live selv om jeg idag ikke føler det slik. Og det er vell det som betyr noe, viss noe betyr noe i det hele tatt. - Ja, det at man ikke gir opp. At man på disse tyngste dagene tar en time om gangen, av og til må man ta minutt for minutt.. Og ett pust, så ett til. Dype åndedrag helt ned i magen. 

Selvmordstanker er vanligere enn vi tror. Forskning viser at cirka fem prosent av befolkningen har tanker om å ta sitt eget liv i løpet av et år. I Norge vil det da si at mer enn 250 000 mennesker sliter med selvmordstanker.



Idag er det 10 September, og det er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg tenker idag på alle som har valgt den tunge avgjørelsen å ta sitt eget liv, (RIP), og jeg tenker på alle som sitter akkurat i dette sekund og kjemper en kamp for å makte leve en dag til, - og jeg håper og ber for at hver og en som idag strever med disse tankene klarer å be om hjelp, enten en venn, sine foreldre, eller ringe nødnummeret 112, eller 113.

For, livet ER verdt å leve, det ER verdt å gi livet en sjanse til. Selv om det er vanskelig å se lys på disse tunge mørke dagene, så kommer det dager hvor det blir lettere å puste.. Det har jeg erfart så mange ganger i løpet av mitt 31 år lange liv.. Lyset vil komme tilbake, og følelsene som glede og livslyst vil komme tilbake. Hold ut.. hold ut dagen idag sammen med meg. For dagen idag varer ikke evig, kanskje blir det en litt lysere dag i morgen. Jeg holder deg i hånden viss du behøver det, pust dype åndedrag og hold deg i live. Jeg sier ikke at du skal "tenke positivt" fordi jeg vet at det er ikke mulig for deg som er i det dypeste mørket akkurat nå, men jeg ber deg kun om en ting, og det er: "Hold ut". ♥ Om det er alt du klarer idag? Ja så er det mer enn godt nok.

 


- Lunaen - ♥

Avhengighet og traumer - Min erfaring.

I en artikkel DB la ut idag, den 25.08.2017, står det: "I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme."

På tide, eller?



Jeg personlig mener at man trenger ikke å være ett orakel akkurat for å forstå at det er en bakenforliggende grunn når man handler destruktivt i tennårene/tidlig voksen liv og som voksen. Men, kanskje forstår jeg det fordi jeg selv har levd dette livet, jeg har kjent det på kroppen selv. Jeg som alle andre har en historie, en bakgrunn, men jeg har også flere forskjellige traumer som jeg ikke har fått bearbeidet, tross jeg har levd på instutisjon nesten sammenhengende i underkant av ett tiår, og jeg har oppført meg selvdestruktiv over halve livet jeg har eksistert. I psykiatrien var det ikke mye hjelp å få innså jeg raskt da jeg kom dit som 18 åring. Jeg kom utmagret på en vekt som var lavere enn ett menneske skulle ha overlevd, totalt utsultet, overtrenet, utmattet, ja så og si levende-død, med oppskåret armer ble jeg tvangs innlagt for å redde livet mitt etter å ha besvimt på jobb. 

Desverre var det kun to ting de gjorde. 1. Ja, de reddet livet mitt. 2. De straffet meg på ulike måter viss jeg ikke gjorde som de sa. Nemlig- ikke skade meg selv. Noe jeg forsøkte å lavære, selvsagt. Pliktoppfyllende og redd for straff, men jeg "sprakk" inni mellom når det hadde bygget seg for mye opp på innsiden som jeg ikke fikk pratet med noen om, - nettopp fordi jeg hadde ingen andre verktøy for å håndtere traumene jeg hadde blitt utsatt for. Jeg var ikke den som ville ta plass, jeg tillot meg ikke å ta plass. Så jeg bad sjelden om samtale, for å fortjene maten jeg skulle i følge kostlisten spise, satte jeg meg i siste rekke. Var det ikke nok personal til å gå tur med alle, sa jeg at de andre kunne gå. Jeg kunne fint vente til neste dag, det gjorde ingenting. Jeg serverte både pasienter og ansatte kaffe, og jeg var alltid på tilbuds siden om noe skulle gjøres. Som å brette hånduker og dekke på bordet til både frokost/lunch, middag og kvelds. Jeg ryddet også av. Sammen med peiere som var SÅ fornøyde med at jeg var så "snill og rolig" .. Jeg husker jeg fikk høre a en pleier: "Det er så greit å ha deg her, Luna. Du er så stille og rolig du, er ikke så bråk med deg!" Jeg ble glad der og da, men nå tenker jeg at dette var ikke positivt i det hele tatt. For de som bråket, de som hylte å skreik og gjorde motstand, var også de som ble sett og fikk hjelp. Vi som var stille og sa ikke så mye, vi ble oversett og overlatt til oss selv. Jeg skulle ønske noen hadde sett at også vi som var stille, var der av en grunn. Vi også behøvde noen å prate med. Hjelp. Vi var jo ikke tvangsinnlagt for gøy? Men det virker også som at mange ikke tør å snakke med oss som sliter med selvskading, for ingen spurte de riktige spørsmålene, de viktige spørsmålene. Nei, ikke før NÅ, 13 år senere...

DB skriver i artikkelen: "Den kunnskapen vi har opparbeidet oss over de siste 20 årene har etter vår oppfatning folkehelsepolitisk betydning. Den viser oss hvor avgjørende viktig det er å sikre barn en trygg oppvekst. I tillegg forteller den oss at voksne med utfordringer må møtes av et hjelpeapparat som ikke kun ser nåtidens utfordringer, men også årsakene bak."

Det har vært tøft å bli straffet av voksen personer på de ulike avdelingene som egentlig skulle være de som hjalp deg, støttet, viste omsorg og ta de vanskelige samtalene, ja de som skulle være der for deg. Tilliten forsvant fort.... Når noen av personalet som aldri skulle ha jobbet der, grep tak i meg flere ganger så hardt i armene at jeg fikk vondt, når de gjentatt ganger stod tre/fire rundt meg og kjeftet på meg i stede for å snakke rolig til meg som ett medmenneske etter selvskade episode, de kunne også stenge meg ute fra miljøet og jeg måtte holde rommet som straff for at jeg hadde skadet meg selv. Dette skulle visst hjelpe.....? Jeg måtte spise alle måltidene på rommet, ALENE. Selv på lørdags kveld hvor alle samles i stuen for å kose seg med en leigd film og godis, så ble jeg ekskludert viss jeg hadde skadet meg. Jeg fikk ikke være med....
 - Tilliten forsvant mer og mer da jeg såg medpasienter ble lagt i bakken uten grunn, når en medpasient som ble en av mine nærmeste venninner ble knekt beinet på og dopet ned på lovlig legemiddel slik at hun idag, 13 år senere, har fått påvist hjerneskade etter overmedisineringen. Den overmedisineringen vi alle har i mer eller mindre grad måttet gå igjennom..... Når en annen måtte sy flere sting i pannen fordi personalet hadde slengt han i bakken og hode hans traff veggen....
Jeg hadde traumer før jeg kom i psykiatrien, jeg har en ekstra bagg full av traumer som også må bearbeides og jobbes med - nemlig opplevelsene i psykisk helsevern.  

Jeg ble redd for å være synlig på samtlige avdelinger, og forsøkte gjøre meg mer og mer usynlig i mange år. Til slutt gikk jeg inn i veggen. Jeg pratet ikke, jeg turde ikke be om hjelp når jeg kjente trang til skade, eller når jeg hadde behøvd bare en prat. Jeg var redd, redd for personalet. Selvsagt ikke alle, det var mange flotte sykepleiere og spesielt ekstra-vaktene som jeg den dag idag fremdeles husker som gode hjelpere. Men dessverre var det, og er fremdeles, mennesker som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien. Det var ikke kun en, de var temmelig mange som oppførte seg virkelig krenkende mot oss i mange år, på de ulike avdelingene. Og resten av personalet? 
Idioter vil finnes overalt. Men de som er gode med-mennesker som ser på at menneske blir krenket og hånet, og ikke sier noenting eller prøver å stoppe det, det er vell de som skuffer meg mest, jeg syns de er utrolig feige. 

Tenk om de i disse årene heller kunne ha snakket med oss, bli kjent med oss, skapt en relasjon? Forsøkt å finne ut grunnen for hvorfor vi skadet oss selv, sultet oss, overspiste, kastet opp, osv.? Hvor ville vi vært idag? Hvordan ville vi hatt det idag?


Det føltes totalt urettferdig og jeg forstod ikke handlingene eller reaksjonene deres. Jeg reagerte med å enten ikke si noe, - ja bli helt stille og trekket meg skamfull tilbake og unngikk å være ute i miljøet i avd på dagevis, eller så ble jeg rasende sint. Etter mange år begynte jeg å få nok - og stod opp for meg selv. Men det straffet seg selvsagt.. Jeg har tenkt så ufattelig mange ganger disse tankene:
"Hva galt har vell jeg gjort denne legen som sydde meg uten bedøvelse? Gang på gang på gang, i årevis.. Hvorfor ønsket disse legene og kirurgene å sy en ungdom, nå voksen,  mange hundrevis av sting til sammen i årenes løp uten bedøvelsen, mens de snakket nedlatende og kommer med krenkende kommentarer til meg? Såg de ikke at jeg hadde det vondt nok fra før av? Hva galt hadde jeg vell gjort dem, ja annet enn å komme inn på deres kontor for å få nødvendig helsehjelp som alle andre mennesker? Hva gjorde meg så mye mindreverdig enn de som kom med ett brukket ben eller arm...?" 

Jeg har ikke være mye eller lenge borti rus, det var en kort periode som er ett avsluttet kapitell for lenge siden. 
Men en avhengighet er ikke kun rusmiddler, det er også mange andre former for avhengighet. Min form for egen-mestring av traumer, har vært preget mesteparten av både alvorlig spiseforstyrelse og alvorlig selvskading. Begge disse er også en avhengighet, på lik linje som rus er. Vi har alle en likhet vi som sliter med destruktive mestrings-strategier, blant alle ulike individene, traumene og historiene våre - så er det den likheten at vi gjør det for å mestre hverdagen vi ikke mestrer uten ett annet verktøy. Får man ikke hjelp tidligst mulig, er det ingen som oppdager det som har hendt ett menneske, og man bærer det alene i årevis på sine skuldre, vil det til slutt bli for mye å bære alene, og man må gjøre NOE for å holde ut. Får man straff og medisiner i stedet for å bli lært nye bedre hensiktsmessige mestrings metoder, vil man fortsette å opprettholde det destruktive. 

Det finnes alltid, ALLTID en grunn for hvorfor ett menneske er selvdestruktiv, og straff hjelper overhode ikke. I mitt tilfelle, har det gjort at jeg har mistet troen på helsevesenet, jeg er redd for å bli tvangs innlagt nå, jeg er redd for å be om hjelp selv når jeg vet jeg trenger det, dette ene og alene for alle årene jeg var innlagt og ble straffet og kjeftet på når jeg hadde det så vondt at jeg skadet meg selv fysisk på ulike måter. 

DB skriver i artikkelen: 

I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme.
(Håper dette gjelder også i psykisk helsevern....)


DB skriver i artikkelen: Anerkjennelsen av hvilke tidlige opplevelser som ligger bak en dårlig livssituasjon som voksen, strekker seg imidlertid lengre enn til politikken. Den må berøre oss som mennesker. Den må få en betydning for hvordan vi ser hverandre og behandler hverandre i hverdagen. De menneskene vi ser som virkelig sliter. De som sover på gata. De som ikke klarer å holde på en jobb. De som blir selvdestruktive.

Les hele artikkelen fra DB her: Avhengighet og traumer

- Lunaen - 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #Overgrep #Vold #Helsevesen #Hjelpeaperat

Fortsetter veien mot en bedre livskvalitet

God formiddag, og riktig så god helg til fine tålmodige støttende dere! 

Dere er ikke glemt må dere vite, selv om jeg ikke har skrive her på en stund.. Det er ikke at jeg har skrivesperre eller ikke bryr meg om bloggen lenger, det handler vell mer om at jeg ikke har så mye å dele akkurat nå.. Det er ganske mye som skjer og har skjedd den siste tiden - men som jeg velger å holde for meg selv og mine nærmeste støttespillere. Det er ikke alt jeg deler offentlig, og det er fordi det også innvolverer andre mennesker. Og jeg utleverer ikke alle aspekter av mitt liv. Alle har vi behov for å ha noen deler av livet vårt privat. Også jeg..

Vell. En liten oppdatering er på sin plass føler jeg nå, uansett. Og jeg savner å skrive.. "snakke" med dere. Vet det er mange der ute som bryr seg, og vit jeg virkelig verdsetter hver og en av dere. Er så takknemlig for all støtten dere gir meg, år etter år. Jeg er så rørt over alle fine meldinger dere sender, - vit jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake når jeg er blitt litt sterkere og bedre. Men skal nå forsøke å være litt mer aktiv, da jeg vet at det hjelper både meg selv - og ikke minst som mange av dere sier, det hjelper også dere. Det å føle seg mindre alene om å ha det slik, det betyr mye. Og jeg er så glad for at jeg kan bidra til at dere føler dere mindre ensomme og alene om å slite. Takk for at jeg kan være til og bidra pitte litt for noen av dere.. Det betyr ekstremt mye ♥ Alle mennesker behøver å føle at de kan bidra med noe i samfunnet, det å være til for noen.. Bety noe for andre i deres liv. Gi noe tilbake.

Dagene kommer og går, tiden går og det går fryktelig opp og ned - hver eneste dag. I det ene øyeblikket føles det ut som om livet er begynt å bli hakket bedre, til så å plutselig rase fullstendig sammen. Følelsen av å bli kastet rett i bakken igjen kommer flere ganger daglig, og mye av tiden går til å sove. Triggere gjør livet vanskelig. Vet du ikke hva begrepet TRIGGER er, les en god forklaring HER: Hva er Trigger?
Det skal ikke mye til før jeg ligger nede og må kun fokusere på å puste, puste og holde fast i gulvet. Finne bakkekontakten igjen. Være "her og nå" , forsøke å huske på at det er 2017 - jeg er 31 år, og det er trygt nå. (Dette er ikke alltid lett, og jeg skal øve mer og mer).

Jeg har endelig nå fått en helt suveren behandler, som virkelig tar meg på alvor og med ett dypt og inderlig ønske om å hjelpe meg å bli mer integrert og hel. Lære meg å ta kontroll over reakasjonene mine, lære meg å forholde meg til og håndtere følelser på en konstruktiv måte, istedet for å la dem overvelde meg fullstendig og jeg handler destruktivt. Jeg har MYE jobb fremfor meg, og vi har såvidt akkurat begynt. Det krever enorm mye, men det er den rette veien å gå. Jeg føler endelig jeg har en behandler som SER meg, bak alle diagnoser og symttom, som vil bli kjent med MEG og virkelig har lyst å hjelpe meg. Det er godt å føle man blir tatt på alvor og forstått, og at denne personen er en jeg etterhvert vil få tillit til. Jeg har store tillitsvansker, og det tar tid for meg å stole på noen. Men jeg føler meg tryggere og tryggere på henne, og jeg får nå time hver eneste uke. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å fortsette veien mot helbredelse. Jeg er takknemlig også for at hun er så ærlig med meg å sier rett ut at å bli helt frisk er usansynlig, men at jeg kan få en mye bedre livskvalitet? DET er mulig. Og det er akkurat det vi jobber mot. Det er mye lettere å forholde seg til sannheten, selv hvor kjip den noen ganger kan være å høre. Men det er mye bedre det, enn at noen gir deg falske forhåpninger kun for å trøste deg. 
- Det jeg gjør nå? Er å fortsette spise for å øke vekten så hjernen min får nok næring til å tenke klarere og ergo - klare å fungere bedre i hverdagen og i terapi, - det er noe jeg har gjort lenge nå, og kommet ett veldig godt stykke på veien! Jeg følger ukeplanene med BPA-oppfølging, terapitimer, legebesøk og fysioterapi. Alt dette krever enormt mye av meg, og det å stå imot selvskade er utrolig tøft oppi alt dette. Men jeg har klart meg bra noen uker nå, og kjemper fortsatt for å holde igjen. 

Så, hvordan har dere det i sommer? Tenker på dere som følger meg, og håper dere har klart å kose dere inni mellom i sommer. Nyt de gode øyeblikkene, om så de varer kun en time eller to før verden raser igjen. Det er heldigvis alltid små lyspunkt - og vi får bare fortsette å lete etter de når det stormer som verst. Ta vare, så godt du kan!

Vi blogges.. ♥ Stor hjerte-klem fra Lunaen..



#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Livskvalitet #Tillit #Terapi #Leve #Lysglimt #Håp

Alt forandret seg da jeg våknet etter selvmordsforsøket, da beina mine ikke virket som de skulle.


Å "lage seg en bedre dag" er ikke like enkelt alltid.  Noen dager det det komplett umulig. Når angsten og depresjonen lammer deg totalt, og du har ikke kontroll over din egen kropp og hjerne - når du dissosierer - så er det faktisk ikke mulig å gjennomføre uten BETYDELIG hjelp og tett oppfølging. Men idag, har jeg klart så langt å lage meg en bedre dag... Det er ikke en god dag, slik som da jeg før var fri til å våge gå på butikken alene, eller kunne besøke den jeg ønsket. For alt forandret seg den dagen beina mine sluttet å virke.

Ikke bare sluttet beina å fungere, JEG som menneske sluttet å fungere. Jeg klarer ikke gå og har sittet i rullestol i 2 mnd nå med opptrening hver uke med fysioterapi. Men det var ikke bare beina mine som sluttet å fungere, jeg som menneske sluttet også å fungere, ja som venn. Som søster, som datter.
Jeg kjenner ikke igjen meg selv, for jeg er ikke den jeg en gang var. Jeg håper jeg finner mer og mer tilbake til meg selv, men jeg vet ikke. Jeg vet jeg kommer til å gå igjen, vi satser på at jeg til jul kommer til å klare gå (i alle fall med støtte) , men jeg må innrømme at å gå fra å være fullstendig fysisk funksjonell til å ikke kunne gå - det er temmelig tøft! 
Når man sliter psykisk, med alvorlige traumer og alvorlig dissosiasjon, så er det tøft å att på til få fysiske (sykt intense smerter) og det å ikke kunne bevege seg som man ønsker/behøver.

Jeg er delt i tre. De nærmeste kjenner dem alle. Det er meg, Luna, det er Irene på 13 år, og det er LilleLuna på 7 år. Vi alle deler samme kropp. Så lett å forstå, samtidig så vanskelig. De som har møtt alle delene, ser tydelig forskjell på både kroppspråk og tale og skrift. Det er ikke lett for de utenfor å forstå at man kan splitte selve "selvet" i tre deler. Desverre er det en konsekvens av det jeg har oppplevd i livet. Det er en forsvarsmekanisme som man uten å ønske skaper seg for å overleve.

7 årige "meg", har flere ganger glemt vi ikke kan gå, så hun har falt å slått seg flere ganger når hun har blitt redd å skulle gjemme seg. Og jeg får vondt langt inn i hjerterota, når jeg tenker på at dette er faktisk en 7 åring, som er SÅ redd, at hun glemmer at vi sittter i rullestol nå og løper for å gjemme seg i kleskapet eller under sengen. Hvor redd er hun ikke da?
Det er trist. Jeg husker det ikke, men gjett om hun gjør. Hun gjør. Og jeg får vondt av henne, for ingen 7 åring skulle måtte bo alene og være redd alene.

13 årige meg er derimot tilfreds med å bo alene. Syns det kult. Hun syns vennen min som serverte henne ett glass vin var DRIT KUL, han er bare SÅ KUL ass! hahahha.. Typisk 13 åring. Småfrekk i kjeften kan hun være, lett irritabel å litt småsint, men det er også ett forsvar. Egentlig vil hun bare bli elsket... Hun sa en gang til en av våre voksne nære personer: "Viss du later som du ikke har noe hjerte, holder du folk på avstand. Da kan ingen knuse det igjen. Voksne kan man aldri stole på". 

Så har vi MEG. Som er hovedpersonen i denne kroppen. Som min terapeut forsøker å hjelpe så godt som mulig, å integrerer oss tre som en person. Det er nok ikke mulig, men at vi blir MER hel enn vi er nå? Det skal vi få til. Men det tar tid...
Jeg er en blanding av barn og voksen. Jeg er vell en blanding av oss alle. Og jeg vet faktisk ikke hvor gammel jeg ER. Jeg er 31 år i fødselsår, på papiret, men det er bare en fødselsattest. Livserfaringer kan endre det. Følelsene kan stagnere på ett visst tidspunkt, og ikke alltid er det mulig å rette opp...


Jeg stenger de fleste ute nå, utenom de som "trenger seg på", for å si det slik. Nettopp fordi jeg er så langt nede i mørket at jeg fungerer ikke en gang for meg selv. Det har vært så mange påkjenninger både psykisk og fysisk de siste mnd, at jeg klarer ikke hverken ta kontakt eller ta imot besøk (uten at de hamrer på døren). Det er ikke fordi jeg ikke ønsker, men det går en grense hvor ett menneske ikke takler mer. Og min grense? Den er nådd for lenge siden.. 

Alt handler nå om å overleve. Makte time for time, dag for dag. Til lyset atter igjen kommer... Små lysglimt er det, stort sett hver dag. Men de slokner så fort.. Men jeg vet, INNI MEG, at lyset VIL komme igjen. En dag, så vil det bli lettere å puste, leve... Men akkurat nå, så nyter jeg hver en lysstråle jeg klarer se. 
Jeg har også nettopp flyttet, og det har vært en enorm påkjenning for meg når jeg allerede var så langt nede, som har endt med mange sting i kroppen og en operasjon på sykehus med skader som følge. Jeg tåler dårlig påkjenninger nå, rett og slett fordi jeg har ikke mer å gå på. 
Det tror jeg etthvert menneske ville kjent på samme måte, viss vi var i samme posisjon. 

Men idag har jeg forsøk å gjort det beste ut av dagen, og jeg har klart meg meget bra syns jeg. Så lenge jeg ikke ligger i sengen lammet av frykt (og da mener jeg, lammet!), eller ligger å gråter, men klarer å koke meg en kanne kaffe, stelle meg litt, sitte litt ute - ja da er det en bedre dag. Slik er det nå. 
Og idag, har jeg klart det. Det er jeg takknemlig for. Dager som idag. Da jeg kan klare puste LITT lettere og kanskje møte andre mennesker.

Slike dager som idag er gull verdt. Selv om jeg ikke har det bra, så klarer jeg likevel å fungere LITT. Og DET er alt som betyr noe akkurat NÅ. 

Jeg skal klare dette, og. Jeg er bare sliten av motgang på motgang,
men idag er en av de bedre dagene, og jeg tror jeg skal klare denne dagen uten selvskade.

- Lunaen - ♥

 

Når nattens mørke aldri slutter.


Jeg har ett hvitt ark fremfor meg. Jeg skriver ordene, som ingen ønsker å lese. Og jeg sensurer, og jeg sensurerer enda mer, og til slutt ? Blir arket like tomt og hvitt som det var før jeg begynte.
For det er ikke alt man kan dele, det er ikke alt man ønsker å dele - ei heller KAN dele. Noen ting bevarer man tatt til brystkassen sin, helt til det er så tungt å bære der inne alene at det blir vanskelig å puste. Det blir så fryktelig tungt å puste, når det i metafor føles som en mann på 260 kg står oppe brystkassen din til enhver tid, mens du skal klare å både være sosial å fungere som ett tilsynelatende velfungerende menneske.

Og arket mitt er hvitt igjen. Det er helt blankt, det er helt helt tomt. Jeg har strøket ut hvert ett ord jeg vet ingen ønsker å hverken lytte til eller lese. For det er FOR vondt. - Det er like tomt som innsiden av meg er, nå om dagen. Enten er det så fult av følelser som jeg ikke aner hvordan håndtere så jeg blir liggende i sengen på det nye soverommet jeg ikke kjenner til ennå i frykt og redsel jeg skulle ønske ingen her i verden måtte kjenne på, eller så dissosierer jeg så jeg ikke kjenner noen-ting overhode, ja som nå. Ingen følelser.
Jeg er kald, nå. Kjenner overhode ingenting. Ingen smerte, men ingen glede heller. Tomt. Tomt som en loff. Og det er vell den eneste form for DID (Dissosiasjon) jeg kan si er OK.

Jeg får en pause. Jeg kan puste uten at det gjør vondt. Og jeg kan tenne stearinlysene  og sette på kaffe uten at det tar meg evigheter å klare få det til fordi depresjonen og utmattelsen gjør meg totalt handlingslammet om dagen.

Mørket er ikke kun på nattestid. Mørket varer fra morgen til neste morgen, og jeg forsøker holde fast i de små lysglimtene som finnes. Men å smile i dag? Det klarer jeg ikke. Jeg klarer faktisk fysisk ikke smile ikveld, så jeg burer meg inne - alene. Fordi det er i slike stunder ingen får lov å se meg....
Ingen får se meg i de mørkeste stundene... Da stenger jeg meg inne i meg selv, for meg selv. Kjemper hver sekund for å unngå bryte sammen. 
Klarer jeg smile i morgen?  .....På utsiden vel og merke. Vil du kanskje se meg. Men enn så lenge, nå som jeg er så sliten og utmattet at jeg ikke klarer gi deg ett smil selv om jeg skulle ønske jeg kunne - holder jeg meg inne for meg selv .

Depresjon og suicidalitet er ett helvete, og det en kamp å holde seg i live fra time til time. En time av gangen er nok det, nå. Det er nok det. Vi får holde ut, sammen.
Vi som kjenner mørket heldigivs de fleste slipper kjenne på.

- Jeg holder deg i hånden, du som er i det samme mørket som jeg befinner meg i om dagen. Jeg skulle så gjerne holdt deg i armene mine hver eneste dag og natt og fortalt deg at det er trygt, at livet er  verdt å kjempe seg gjennom dette. Dessverre kan jeg bare gjøre det i tankene mine.
Men vit, jeg vet hvordan det er. Ensomheten man kjenner på når man lever i ett mørket ingen andre kan forstille seg hvordan er , uten å ha kjent på det selv. Jeg forstår, og
du er ikke alene.

Du er ikke alene i mørket.
Jeg er i mørket med deg..


Depresjon,,,,: Les HER

- Lunaen -  ♥


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Depresjon #Suicidal #DID #Dissosiasjon #Angst #tomhet #PTSD #KompleksPTSD #Sliten #Mørkt

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



hits