Noen gledes-nyheter! ♥


Bare ett livstegn fra meg. ♥ Hei dere. Hvordan har dere det? Håper dagene er snille mot dere og at dere kjemper på dere som sliter en kamp med dere selv. Jeg heier på dere alle! ♥

Denne uken har for meg vært fullstendig kaotisk og jeg kan idag ENDELIG puste ut å ta helg! (selv om det er torsdag) Hver eneste dag har det vært en eller to avtaler - og alle avtalene har vært på andre dager OG tidspunkt enn hva det pleier å være. Noe som gjør meg veldig satt ut og stresset, fordi jeg føler jeg da ikke har noen som helst oversikt over dagene og klarer ikke henge med. (Svært dårlig kortidshukommelse)
- Blir veldig urolig å stresset når avtaler blir byttet og skiftet på osv. Heldigvis har jeg klart å holde hode kaldt, da en voksen venninne av meg har vært mye med meg hver eneste dag så jeg har klart å finne litt ro oppi alt kaoset. (Tuuusen hjertelig takk!!!) 

Har dissosiert mye disse dagene. I natt da jeg trillet inn på toalettet lå der fullt av glasskår av ett lysrør, noe jeg idag fikk vite var 13 åringen som hadde vært veldig lei seg og tenkt å skade seg, men heldigvis en telefonsamtale med trøstende ord hjalp. ♥ Hurra for det! - Er fryktelig sliten om dagen, derfor blusser symptomene opp mer enn til vanlig.. Lite og dårlig søvn, mye indre uro og engstelse, men samtidig har jeg veldig mange gode nyheter å komme med.. Det er #HÅP


1. Fysioterapi.

Jeg har kommet meg mye. Jeg er på beina igjen til jul HÅPER jeg! Og TROR jeg! - Og den dama ass, fysioterapeuten? FANTASTISK DAME! Hun kommer ukentlig hit for opptrening av beina mine. Hun er helt RÅ! Jeg digger henne! Hun er SÅ positiv og motiverende, jeg blir alltid så glad av å møte henne. Hun er virkelig en energibombe i seg selv! Jeg digger måten hun møter meg på, oppmuntrer meg for hver lite steg jeg klarer ta med prekestolen. I begynnelsen klarte jeg ikke løfte bena i det hele tatt fra gulvet da jeg satt i sofaen, nå løfter jeg de mange centimeter. I begynnelsen gikk jeg helt stakato, nå er det mer flyt. Det går virkelig fremover, og jeg VET nå at jeg kommer til å gå igjen! Jeg er utåmodig, men må bare ta tiden til hjelp. Det tar tid, men det får bare ta den tiden det trenger. Jeg jobber super bra sier hun, og jeg er så evig takknemlig for at hun følger meg opp så godt som hun gjør! ♥

2. BPA.
Jeg har til nå TO brukerstyrte personlige assistenter. De har tildelt like mange timer som skal deles utover uken. Det blir hele tiden vurdert hvordan det fungerer, timer, osv. Nå som de ser at jeg har utrolig god effekt av denne type oppfølging, altså - stabile trygge FÅ personer å forholde meg til, så vil jeg fremdeles få dette tilbudet. Og idag ble jeg etter møte med kommunen veldig positivt overasket og veldig glad, for jeg har fått innvilget ikke bare noen få timer til i uken, men faktisk så mye som det dobbelte av det jeg har nå. Det vil si at jeg vil få en trefje person inn. Noe som vil gjøre hverdagen og øke livskvliteten min til det mye bedre, både ift trygghet og oppfølging, men også praktisk hjelp og det å komme meg mer ut av hus. Så, hurra!!!! 

3. Terapi.
For første gang i alle mine 15 år i behandling, har jeg endelig en terapeut som tar meg på alvor og har ett oppriktig  ønske om å hjelpe meg til å få en bedre livskvalitet. Hun ser at diagnosene mine som står fra før av ikke kan stemme, så vi har begynt på utredning for å finne ut hva som er riktig og ikke.. Vi har begynt å jobbe med de riktige tingene og hun SER MEG bak alt som står skrivet. Hun vil bli kjent med MEG, Luna, bak alle diagnoser, symptom, innleggelser, osv. Hun har kompetanse på akkurat min problematikk, og har hjulpet mange som sliter med dissosiasjon og traumer til å klare å leve MED de og ikke sloss for overlevelse. Jeg er SÅ glad for å endelig få RIKTIG hjelp, men føler også at det jaggu meg var på tide..... 

Veldig sliten og mye jobb med både det psykiske og fysiske på samme tid, men jeg står på og kjemper videre.
Jeg har dessuten kommet meg opp på 52 kg fra 38 helt på egenhånd dette året, og det er jeg faen så stolt av! Det har kostet både blod svette og tårer mange ganger, men jeg HAR klart det! Og jeg gleder meg til den dag jeg står på begge beina mine og er ute av rullestolen, da skal jeg begynne å trene styrke trening å bygge muskler. GLEDER meg!
Jeg har også nå ikke skadet meg på 4-5 uker, og det er en daglig kamp som koster utrolig mye krefter. Men jeg gir meg faen ikke! Jeg kjemper en kamp hver dag og natt, og det er langt ifra enkelt. Men jeg vet at jeg har styrken i meg og pågangsmotet til å klare det, selv om jeg noen dager mister fullstendig motet og troen.

Men jeg håper jeg en dag vil kunne bli ett bevis på at det ER mulig uansett hvor lenge man har vært skadet ("syk"), bare man får riktig og tilrettelagt oppfølging og hjelp for å klare takle - LIVET. 



- Lunaen - ♥


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Spiseforstyrrelse #PTSD #Traumer #Dissosiasjon #DID #BPA #Håp

31 år gammel og lever med daglig Amnesi.. (Totalt hukommelsestap)

Og de mørke hullene du fyller, blir aldri fylt. Selv om jeg lar deg tro det. For for meg? Så er det uansett hvor mye du forteller meg hva jeg har sagt og gjort, like tomt. For jeg husker ikke at tiden har gått. For meg har tiden stått stille, de to timene jeg har dissosiert, er for meg borte. Jeg kan like godt fortsette å snakke om det vi snakket om for to timer siden, for jeg er ikke klar over at jeg har vært borte før du sier det. Jeg husker ikke at jeg har tegnet, eller ligget i armene dine, eller ringt deg på kvelden. Timene er mørke hull i hukommelsen min. Og jeg kan ler det bort.... men det er, helt ærlig? Ikke morsomt i det hele tatt.. Det er ikke en gang okey.... Det føles grusomt, fullstendig forferdelig, - selv om jeg har lært meg å leve med det så godt som ett menneske kan.

Men hvordan leve med at man ikke er tilstedet flere ganger daglig, ja selv om kroppen er det.
Hvordan forholde seg normalt til dissosiativ amnesi? Jeg forsøker så godt jeg kan å gjør det beste ut av det, ofte ved å bruke humor. En bra mestrings strategi... Men det er akkurat det det er, en måte å forholde seg overfladisk til en fryktelig vond og tøff tilværelse. 
For jeg takler det ikke så bra som jeg prøver å få de rundt meg til å tro..... Det er ikke lett å være relativ ung, og leve med totalt hukommelsestap. I perioder kan jeg miste dager, andre tider kan jeg holde meg stabilt her og nå i flere dager i strekk.

Alt handler om å føle seg trygg. Tryggehet er alfa omega. Så lenge jeg føler meg trygg, og er i trygge omgivelser, sammen med mennesker som jeg er trygg på - da dissosierer jeg lite og kanskje ikke i det hele tatt den dagen. Men når jeg er sliten og ekstra sårbar, som på kveld og natt - disssosierer jeg ofte. Og jeg vet ikke en gang hva jeg gjør disse nettene... 
Jeg er bare glad jeg ikke lenger går ut av huset noe sted når jeg ikke "er meg" lenger. Det skjer inni mellom, men svært sjeldent - heldigvis. Det er skremmende å våkne opp andre steder enn du var. 
Det siste du husker var du satt i stua, så "våkner du opp" på amfi. Og du aner ikke hvordan du hadde kommet deg dit, hva du gjorde der, hvem du har evt snakket med osv.... 
Eller når du ser på tlf at du har snakket med noen, og du husker ikke å ha ringt. 
Eller det verste - når du våkner opp på badet eller i senga med en oppskåret kropp og må ringe 113 og be om hjelp - men du vet ikke hva som skjedde. Du vet du selv har påført deg skadene, men ikke hvorfor eller når de spør hvor lenge det er siden - så kan du ikke svare. Fordi du var ikke der... kroppen var, men ikke hjernen. 

Jeg er flink å "late som om" det går greit, men det gjør egentlig ikke SÅ greit som jeg forsøker overbevise de nærmeste.... Det er en grunn for at jeg stenger de fleste rundt meg ute, fordi det er skamfult for meg... jeg syns det er skamfult, jeg syns det er flaut... Det er også for å skjerme både meg selv og andre... Fordi jeg har opplevd mennesker som ikke tålte det. Å se meg skifte..... Og mennesker som ikke forstod hva som skjedde meg og kjørte meg på legevakten - som blir en ekstra belasting når alt jeg behøver er trygghet, hvile og å vite der er noen - at noen stryker på armen min og snakker til meg, da våkner jeg opp som regel å kommer tilbake til virkeligheten..

Det er vanskelig å forstå for omgivelsene... Men jeg skal love deg, det er enda vanskeligere å måtte ufrivillig leve slik.... Jeg har amnesi. Totalt hukommelsestap. I en alder av 31 år. 

Jeg blir fortalt at det er "En normal reaksjon på unormale traumatiske hendelser" 

Jeg får endelig riktig hjelp. Og jeg er takknemlig for det. Jeg har troen på denne nye terapeuten jeg har. Hun tar meg på alvor, hun ser og lytter. Og jeg er så evig takknemlig for å endelig bli forstått og sett og lyttet til.. Men jeg er også sliten nå, og svært redd.. Tid som forsvinner, andre personer som lever inni meg og dukker opp når jeg blir redd. Kunne jeg bare styrt det. Stoppet det. Bli "her og nå". 

Tenk at noen mennesker kan være så slemme mot andre mennesker, at de får varige skader som gir så alvorlige skader som Amnesi....


- Lunaen - ♥

UKEN SOM GIKK #2


Ukens høydepunkt:

At jeg har klart å være sosial med flere av vennene mine. Det har absolutt vært en stor opptur! Å mestre det, ikke avlyse tross det ved alle anledninger var det jeg "ville". Det er jo slik det er med depresjon, man kjenner seg totalt tappet for krefter konstant. Nedstemt. Orker ingenting, vil ingenting. Men jeg har denne helgen trosset og gjennomført "på tross av!" Jeg vil ikke bruke begreper som "tatt meg sammen", for det blir så feil. Men jeg har strekt meg, kjenner jeg er fryktelig sliten nå. Men jeg er veldig glad for å ha klart å være mer sosial og ta imot venner på besøk og faktisk vært mer ute av hus enn på lenge.
Her tok jeg og Camilla oss en tur på båthavna og spiste frokost, det var SÅ koselig, og SÅ godt å komme seg ut av husets fire vegger! ♥


 






Ukens nedtur:

Når du vet at uansett hva du gjør i en spessiel, alvorlig og viktig situasjon, og du har faktisk ikke noe valg - og uansett hva du gjør så vet du at det kommer til å gjøre så inderlig vondt.. :'(

Ukens opptur: 

Få cred for "godt jobbet" hos terapeuten. Det er ikke lett å jobbe så hardt med seg selv, når man i tillegg har en del kaotiske ting rundt seg som man ikke får tatt avstand ifra. Er ikke rart man da ikke har mye krefter igjen... Og når man prøver å holde seg opptatt for å ikke tenke på det eller bekymre seg, så blir man totlat utslitt til slutt. DET kjenner jeg ikveld..... at denne helgen? Den har vært litt for mye ........ 

Ukens beste snapchat bilde:



Ukens tanke:

"Jeg slipper aldri fri..før jeg slipper meg selv fri." Det er noenting man aldri slipper fri fra, f.eks fortiden som innhenter enn når det aller minst passer seg, traumer som gjør livet fryktelig vanskelig - ja hver eneste dag er det en lyd, eller en lukt, eller ett ansiktsutrykk eller - ja, hva som helst, noe, - som kaster enn tilbake til det som skjedde. Det er ikke ett valg, det bare skjer. Og man slipper ikke fri, uansett hvor hardt man prøver eller ønsker. Alt man kan er å lære seg å hente seg inn igjen, lære seg å tåle det, lære seg og leve med. Man slipper ikke fri, men man kan - forhåpentligvis med tiden og riktig hjelp og veiledning, lære seg å leve MED...

Ukens følelse:

Sliten.......

Ukens irritasjon:

Husker ikke fra dag til dag, det er vell det som plager meg mest ved å ha PTSD...

Ukens sang:
 
Charlie Puth - One Call Away ♥
 


Håper dere har hatt en så god uke som dere kan ha! 
- Lunaen -♥

Avhengighet og traumer - Min erfaring.

I en artikkel DB la ut idag, den 25.08.2017, står det: "I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme."

På tide, eller?



Jeg personlig mener at man trenger ikke å være ett orakel akkurat for å forstå at det er en bakenforliggende grunn når man handler destruktivt i tennårene/tidlig voksen liv og som voksen. Men, kanskje forstår jeg det fordi jeg selv har levd dette livet, jeg har kjent det på kroppen selv. Jeg som alle andre har en historie, en bakgrunn, men jeg har også flere forskjellige traumer som jeg ikke har fått bearbeidet, tross jeg har levd på instutisjon nesten sammenhengende i underkant av ett tiår, og jeg har oppført meg selvdestruktiv over halve livet jeg har eksistert. I psykiatrien var det ikke mye hjelp å få innså jeg raskt da jeg kom dit som 18 åring. Jeg kom utmagret på en vekt som var lavere enn ett menneske skulle ha overlevd, totalt utsultet, overtrenet, utmattet, ja så og si levende-død, med oppskåret armer ble jeg tvangs innlagt for å redde livet mitt etter å ha besvimt på jobb. 

Desverre var det kun to ting de gjorde. 1. Ja, de reddet livet mitt. 2. De straffet meg på ulike måter viss jeg ikke gjorde som de sa. Nemlig- ikke skade meg selv. Noe jeg forsøkte å lavære, selvsagt. Pliktoppfyllende og redd for straff, men jeg "sprakk" inni mellom når det hadde bygget seg for mye opp på innsiden som jeg ikke fikk pratet med noen om, - nettopp fordi jeg hadde ingen andre verktøy for å håndtere traumene jeg hadde blitt utsatt for. Jeg var ikke den som ville ta plass, jeg tillot meg ikke å ta plass. Så jeg bad sjelden om samtale, for å fortjene maten jeg skulle i følge kostlisten spise, satte jeg meg i siste rekke. Var det ikke nok personal til å gå tur med alle, sa jeg at de andre kunne gå. Jeg kunne fint vente til neste dag, det gjorde ingenting. Jeg serverte både pasienter og ansatte kaffe, og jeg var alltid på tilbuds siden om noe skulle gjøres. Som å brette hånduker og dekke på bordet til både frokost/lunch, middag og kvelds. Jeg ryddet også av. Sammen med peiere som var SÅ fornøyde med at jeg var så "snill og rolig" .. Jeg husker jeg fikk høre a en pleier: "Det er så greit å ha deg her, Luna. Du er så stille og rolig du, er ikke så bråk med deg!" Jeg ble glad der og da, men nå tenker jeg at dette var ikke positivt i det hele tatt. For de som bråket, de som hylte å skreik og gjorde motstand, var også de som ble sett og fikk hjelp. Vi som var stille og sa ikke så mye, vi ble oversett og overlatt til oss selv. Jeg skulle ønske noen hadde sett at også vi som var stille, var der av en grunn. Vi også behøvde noen å prate med. Hjelp. Vi var jo ikke tvangsinnlagt for gøy? Men det virker også som at mange ikke tør å snakke med oss som sliter med selvskading, for ingen spurte de riktige spørsmålene, de viktige spørsmålene. Nei, ikke før NÅ, 13 år senere...

DB skriver i artikkelen: "Den kunnskapen vi har opparbeidet oss over de siste 20 årene har etter vår oppfatning folkehelsepolitisk betydning. Den viser oss hvor avgjørende viktig det er å sikre barn en trygg oppvekst. I tillegg forteller den oss at voksne med utfordringer må møtes av et hjelpeapparat som ikke kun ser nåtidens utfordringer, men også årsakene bak."

Det har vært tøft å bli straffet av voksen personer på de ulike avdelingene som egentlig skulle være de som hjalp deg, støttet, viste omsorg og ta de vanskelige samtalene, ja de som skulle være der for deg. Tilliten forsvant fort.... Når noen av personalet som aldri skulle ha jobbet der, grep tak i meg flere ganger så hardt i armene at jeg fikk vondt, når de gjentatt ganger stod tre/fire rundt meg og kjeftet på meg i stede for å snakke rolig til meg som ett medmenneske etter selvskade episode, de kunne også stenge meg ute fra miljøet og jeg måtte holde rommet som straff for at jeg hadde skadet meg selv. Dette skulle visst hjelpe.....? Jeg måtte spise alle måltidene på rommet, ALENE. Selv på lørdags kveld hvor alle samles i stuen for å kose seg med en leigd film og godis, så ble jeg ekskludert viss jeg hadde skadet meg. Jeg fikk ikke være med....
 - Tilliten forsvant mer og mer da jeg såg medpasienter ble lagt i bakken uten grunn, når en medpasient som ble en av mine nærmeste venninner ble knekt beinet på og dopet ned på lovlig legemiddel slik at hun idag, 13 år senere, har fått påvist hjerneskade etter overmedisineringen. Den overmedisineringen vi alle har i mer eller mindre grad måttet gå igjennom..... Når en annen måtte sy flere sting i pannen fordi personalet hadde slengt han i bakken og hode hans traff veggen....
Jeg hadde traumer før jeg kom i psykiatrien, jeg har en ekstra bagg full av traumer som også må bearbeides og jobbes med - nemlig opplevelsene i psykisk helsevern.  

Jeg ble redd for å være synlig på samtlige avdelinger, og forsøkte gjøre meg mer og mer usynlig i mange år. Til slutt gikk jeg inn i veggen. Jeg pratet ikke, jeg turde ikke be om hjelp når jeg kjente trang til skade, eller når jeg hadde behøvd bare en prat. Jeg var redd, redd for personalet. Selvsagt ikke alle, det var mange flotte sykepleiere og spesielt ekstra-vaktene som jeg den dag idag fremdeles husker som gode hjelpere. Men dessverre var det, og er fremdeles, mennesker som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien. Det var ikke kun en, de var temmelig mange som oppførte seg virkelig krenkende mot oss i mange år, på de ulike avdelingene. Og resten av personalet? 
Idioter vil finnes overalt. Men de som er gode med-mennesker som ser på at menneske blir krenket og hånet, og ikke sier noenting eller prøver å stoppe det, det er vell de som skuffer meg mest, jeg syns de er utrolig feige. 

Tenk om de i disse årene heller kunne ha snakket med oss, bli kjent med oss, skapt en relasjon? Forsøkt å finne ut grunnen for hvorfor vi skadet oss selv, sultet oss, overspiste, kastet opp, osv.? Hvor ville vi vært idag? Hvordan ville vi hatt det idag?


Det føltes totalt urettferdig og jeg forstod ikke handlingene eller reaksjonene deres. Jeg reagerte med å enten ikke si noe, - ja bli helt stille og trekket meg skamfull tilbake og unngikk å være ute i miljøet i avd på dagevis, eller så ble jeg rasende sint. Etter mange år begynte jeg å få nok - og stod opp for meg selv. Men det straffet seg selvsagt.. Jeg har tenkt så ufattelig mange ganger disse tankene:
"Hva galt har vell jeg gjort denne legen som sydde meg uten bedøvelse? Gang på gang på gang, i årevis.. Hvorfor ønsket disse legene og kirurgene å sy en ungdom, nå voksen,  mange hundrevis av sting til sammen i årenes løp uten bedøvelsen, mens de snakket nedlatende og kommer med krenkende kommentarer til meg? Såg de ikke at jeg hadde det vondt nok fra før av? Hva galt hadde jeg vell gjort dem, ja annet enn å komme inn på deres kontor for å få nødvendig helsehjelp som alle andre mennesker? Hva gjorde meg så mye mindreverdig enn de som kom med ett brukket ben eller arm...?" 

Jeg har ikke være mye eller lenge borti rus, det var en kort periode som er ett avsluttet kapitell for lenge siden. 
Men en avhengighet er ikke kun rusmiddler, det er også mange andre former for avhengighet. Min form for egen-mestring av traumer, har vært preget mesteparten av både alvorlig spiseforstyrelse og alvorlig selvskading. Begge disse er også en avhengighet, på lik linje som rus er. Vi har alle en likhet vi som sliter med destruktive mestrings-strategier, blant alle ulike individene, traumene og historiene våre - så er det den likheten at vi gjør det for å mestre hverdagen vi ikke mestrer uten ett annet verktøy. Får man ikke hjelp tidligst mulig, er det ingen som oppdager det som har hendt ett menneske, og man bærer det alene i årevis på sine skuldre, vil det til slutt bli for mye å bære alene, og man må gjøre NOE for å holde ut. Får man straff og medisiner i stedet for å bli lært nye bedre hensiktsmessige mestrings metoder, vil man fortsette å opprettholde det destruktive. 

Det finnes alltid, ALLTID en grunn for hvorfor ett menneske er selvdestruktiv, og straff hjelper overhode ikke. I mitt tilfelle, har det gjort at jeg har mistet troen på helsevesenet, jeg er redd for å bli tvangs innlagt nå, jeg er redd for å be om hjelp selv når jeg vet jeg trenger det, dette ene og alene for alle årene jeg var innlagt og ble straffet og kjeftet på når jeg hadde det så vondt at jeg skadet meg selv fysisk på ulike måter. 

DB skriver i artikkelen: 

I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme.
(Håper dette gjelder også i psykisk helsevern....)


DB skriver i artikkelen: Anerkjennelsen av hvilke tidlige opplevelser som ligger bak en dårlig livssituasjon som voksen, strekker seg imidlertid lengre enn til politikken. Den må berøre oss som mennesker. Den må få en betydning for hvordan vi ser hverandre og behandler hverandre i hverdagen. De menneskene vi ser som virkelig sliter. De som sover på gata. De som ikke klarer å holde på en jobb. De som blir selvdestruktive.

Les hele artikkelen fra DB her: Avhengighet og traumer

- Lunaen - 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #Overgrep #Vold #Helsevesen #Hjelpeaperat

Gratful for this day.♥

Dette er dager jeg er veldig takknemlig for. Dager hvor jeg orker å stelle meg, sminke meg og spise en god frokost ved PCen mens jeg leser nyheter og blogger jeg følger inni mellom.. En god morgen, er også en god start på dagen. ♥

Kanskje begynner det å lysne litt nå? Eller er det kun EN god dag, blant de mørke? Jeg aner ikke, det får tiden vise.. Men jeg skal i alle fall nyte denne stunden, her og nå. Hvor jeg kan kjenne at livet er verdt å holde fast i, hvor jeg kan drikke kaffen uten at hjerte hopper tusen slag mer enn det burde, hvor jeg ikke er stresset og urolig og redd. For akkurat idag? Kjenner jeg endelig at jeg ikke er redd og i konstant beredskap. Akkurat her og nå? Nyter jeg stunden hvor jeg lytter til fin rolig musikk og skriver til dere.. For inni mellom alle de mørke dagene som er, så finnes disse små stundene, disse vakre lyse stundene.. Og kanskje varer det ikke i hel dag, kanskje om noen timer er det mørkt igjen. Men det er derfor jeg er så glad for disse lyse timene, hvor jeg har overskudd til å gjøre de enkle hverdagsoppgavene de fleste mennesker tar som en selvfølge, og gjør uten en gang å tenke over at det er noe andre ikke makter. 

Det er godt.. Ja, så ubeskrivelig godt å kjenne en fred i seg selv inni mellom. Jeg tror det er det som holder oss gående, vi som sliter og kjemper en krig i og med oss selv i hverdagen som få kan begripe og forstå hvor krevende og slitsom er... Det er disse stundene, timene, vi må holde fast i og nyte - verdsette og gjøre det vi ønsker når mørket er her og så altoppslukende at du ikke tror det kan lysne noen sinne igjen. Når man ligger i sengen og ikke klarer være til - være her og nå - når alt gjør så vondt at hele deg forsvinner i mørket på den lyseste sommerdag. - Det er da vi må prøve å huske, disse timene som dukker opp inni mellom, hvor vi klarer å stelle oss om morgenen, vi klarer å sette i oppvaskmaskinen, klarer å smøre på brødskiven og koke oss kaffe, ja uten at det er så astrengende at man er utmattet i timevis i etterkant. 

Dette er stunder som holder meg i live. Jeg vet ikke om det blir en hel dag som føles slik. Kanskje skjer det noe iløpet av ettermiddagen som gjør alt ramler sammen inni meg og det blir tungt og mørkt igjen. Men akkurat nå? Så nyter jeg denne stille stunden for meg selv. Denne lyse stunden, som får meg til å føle meg levende. Som om jeg finnes, som om jeg er i live.

Og jeg er uendelig takknemlig, for akkurat denne morgenen. ♥


Håper du får en så god dag som du kan ha! ♥ Ta vare på deg selv!

All min kjærlighet,
Lunaen ♥

UKEN SOM GIKK #1


Ukens høydepunkt:
Uten tvil overnattingen hos noen av mine beste! ♥ Der får jeg hvile og sove trygt. Føle meg trygg. Den viktigste og beste følelsen som finnes. God atmosfære, omringet av gode mennesker, spist god mat, hatt gode dype samtaler, blitt følgt til sengs og hatt ei hånd å holde i. Sove trygt.. Beste døgnet denne uka uten tvil ♥ (Og bildet under, SE utsikten fra vinduet deres. Fantastisk vakkert hva?) Takk B&A ♥ Love you!!♥

Ukens nedtur:

At psykolog-timen gikk ut grunnet sykdom. Slikt skjer, men er kjipt når man har gått å gruet seg i fire dager, og du endelig har kvinnet deg skikkelig opp og våkner til en tekst melding fra poliklinikken kl 08.00 om morgenen fra poliklinikken om at timen ikke blir. Men men, satser på vi er i gang igjen neste uke.

Ukens opptur:

At jeg har valgt å legge meg å sove hver gang jeg har følt behovet for selvskade. Jeg sloss som en helt hver eneste dag nå,ja -  mot meg selv. Det har IKKE vært lett, og jeg merker humøret i disse dager er fryktelig dårlig.. Blir faktisk både lettere irritabel, lettere sur for små ubetydelige ting jeg ikke egentlig ville brydd meg så mye om til vanlig. Jeg er fryktelig mye mer sårbar enn jeg allerede fra før av er akkurat nå.. Ting som kan prelle av går i disse dager rett under huden på meg helt uten filter.
Føler meg enda mer sår og liten enn til vanlig, trenger mye hvile og søvn for å klare å holde ut og holde igjen nå. Faen så vanskelig det skal være da.. Man skulle tro det ble lettere jo lenger det er siden man har skadet seg selv, men sannheten er at det blir bare tøffere og tøffere jo flere dager og uker som går nå i begynnelsen. Så jeg er stolt av hvert ett døgn jeg klarer nå uten selvskade. For trangen er der konstant, 24/7. Og jeg kjemper mot hvert sekund.. Er en grunn for at jeg la meg kl 19.00 igår... 


Ukens beste snapchat bilde: 

Ukens tanke:
"Hold ut for faen"

Ukens følelse:

Urolig. Stresset. Irritabel. Frustrert. Deprimert (og nei, det er ikke som å være litt lei seg.) Forvirra. Fortvilet. Umenneskelig sliten. Redd. Liten.

Ukens irritasjon:
Jeg mener at når helsepersonell har fått gjentatte beskjeder og rettningslinjer for hva de skal gjøre når de kommer på jobb. Så skal det gjøres, også. Når det er avtalt at de skal sende meg tekst melding hver kveld når de kommer på jobb, så skal det da ikke være så fryktelig vanskelig å gjennomføre det. Når jeg nå hele helgen ikke har hørt en pip, kjenner jeg at jeg blir skikkelig irritert. Selvsagt kunne jeg sendt en tekst melding og gitt beskjed, men det skulle ikke være nødvendig. Og det er en god grunn for at de skal følge dette opp. Men det varer noen uker, så må jeg atter igjen gi beskjed til sjefen om at det igjen har gått mange dager mellom hver tekst melding jeg får - og hun må atter igjen sende dem mail om at dette skal gjøres. Det står i deres protokoll. Det skal da ikke være så fryktelig vanskelig å sende en tekst melding............. 

Ukens sang: 
Elvira Nikolaisen - Love I can't defend





- Lunaen - ♥ Ta vare! 

#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse #Ukensomgikk 

Sorg


Og jeg savner deg
vell, det er vell ikke DEG
men det er vell heller tanken
OM deg
- og det som kunne vært,
mellom oss to

Og det er nettopp det som stikker
som kniver i hjerte mitt, akkurat nå ikveld..
Det stikker, og så vris kniven rundt og rundt
om og om igjen..

Kveld etter kveld, natt etter natt..
Ja helt til, ja det føles ut som om
det bare fortsetter helt til...

- helt til hjerte mitt ikke tåler mer 


.
..
...
....
.....
......
.......


- Lunaen - 2017

Selvskading - en avhengighet. Min avhengighet.

 "An addiction is an obsession, something that takes over your mind and your every thought. You think that you can't live without it." - Demi Lovato - 

We all get addicted to somthing that takes the pain away.. 
- google- 

 

En av de mest kjente fysiologiske forklaringene på behovet for å skade seg selv, er teorien om endorfinavhengighet. Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som har en smertestillende og beroligende effekt. På samme måte som fysisk aktivitet utløser endorfiner, vil selvskading ha samme utløsende effekt. Forskere mener derfor at selvskadere risikerer å utvikle en fysisk og psykisk avhengighet av endorfiner, på samme måte som man kan bli avhengig av narkotika. - nettros.no -


Jeg vet at det kan være det siste jeg gjør... når jeg skader meg selv. Men midt i all den desperasjon jeg opplever der og da, klarer jeg ikke tenke hverken rasjonelt eller klart. Det har lagt seg som en tåke over all fornuft jeg til vanlig tenker.
Der og da er jeg kun desprat etter å finne ro i kroppen, få fred, når hjerte raser i full fart og hode hamrer, når bildene og filmene i hode ikke vil gi seg og står på reapet i time etter time, - ja når spøkelsene jeg ikke orker eller ønsker å forholde meg til ikke vil slutte å myldre opp mer og mer mens jeg ikke har noen redskaper til å stoppe dem,  - Jeg vet det nå, her jeg sitter og skrabler ned tankene mine til deg, at det jeg gjør mot meg selv er svært farlig og at det faktisk IKKE hjelper meg en dritt i lengden. Men
 der og da? Når jeg ikke klarer roe ned kroppen min som er på høygir, når angsten er altoppslukende og jeg ikke lenger klarer puste lenger enn ned til brystkassen og opp igjen, når stemmene brøler at jeg må straffe meg selv, da vet jeg det ikke. Da er det som om all fornuftig tankegang har forsvunnet.  

Det eneste jeg kan, og kjenner til, for å regulere følelsene mine, er å fysisk skade min egen kropp. Jeg vet og har erfart desverre at da får jeg puste igjen.. Da roer kroppen min seg. Alt vondt inni meg forsvinner, alt stopper opp, livet står på mange måter på vent, - det er som om du holder pusten og luften går ut.


Om jeg dør, trist men sant, så betyr det ingenting der og da- fordi jeg tenker kun på en ting: Jeg må ha luft. Jeg må få luft i lungene, jeg må få puste, som om jeg holder på å drukne og såvidt klarer holde hode over vann med flere meters høye bølger som skyller meg under. 
Når desperasjonen er så stor at man faktisk fysisk går til angrep på sin egen kropp... Den smerten? Den unner jeg ikke min verste fiende en gang..  Jeg ser ikke på det som egen villet-skade, som det står skrevet mange steder.. For jeg vil ikke. Ikke egentlig. Jeg ønsker ikke å måtte ty til selvskade for å klare leve og overleve dette livet. Jeg vil tro ingen ønsker å kutte eller brenne i sin egen hud for å klare hverdagen.. Men desperasjonen tar overhånd noen ganger, ja når smerten blir for intens og for vond. Når det hoper seg opp mer og mer på innsiden. Det er som om en skylapp er lagt over min egen rasjonelle tankegang der og da, og jeg angrer etter hvert eneste episode. Skammen jeg føler og skyldfølelsen når jeg har gjort det, er verre enn selve smerten av sårene jeg har påført meg. Sårene som selvsagt kjennes fryktelig vonde ut i etterkant, spesielt når det stikkes nål på nål i de åpne sårene for å få fikset skadene.. Men det er skammen og skyldfølelsen som får meg til å gråte når jeg ligger der i en ensomhet få kan forstå, på operasjonsbordet og blir lappet sammen igjen.. Fortvilelsen over å ha gjort det "enda en gang". Måtte fortelle det til de man er så inderlig glad i, viten at fortvilelsen deres er nærmest like stor som din egen... 
"Ikke nå igjen" tenker jeg alltid når jeg ligger på operasjons bordet.. "Når skal det være over, dette marerittet. Jeg vil ikke fortsette slik. Jeg orker ikke dette livet mer. Det gjør for vondt. Så altfor vondt.."  Og gråten er totalt ustoppelig når jeg ligger der nærmest hver eneste gang, om jeg ikke dissosierer og blir følelse-løs for å fjerne meg selv fra hele situasjonen.. Den fysiske smerten tåler jeg godt, men den psykiske, den tåler jeg dårligere og dårligere. Skyldfølelsen og den enorme skammen er en ekstra belastning oppi alt det vonde. 

Det er (desverre) den eneste måten jeg kjenner til og vet om for å takle, og overleve, den overveldende intense følelsesmessig smerten jeg kjenner på. Det hoper seg opp mer og mer på innsiden, og til slutt klarer jeg ikke håndtere følelsene mer. Jeg kjenner heller ikke til noen annen måte å regulere meg selv på. For å komme innenfor toleransevinduet igjen. Jeg vet ikke hvordan roe kroppen min, tankekaoset og følelses-stormen på. Jeg vet det er farlig. Jeg vet jeg må på sykehuset og få hjelp etterpå. Jeg vet det er ikke noe som gjør livet mitt bedre, noe som gjør livet mitt enklere. Jeg vet at det som en gang var løsningen min, nå er blitt selve problemet. Jeg VET alt dette, akkurat her og nå. Men der og da? Når det har gått så langt at jeg sitter der med barberbladet i hånden, når jeg føler jeg drukner og ikke får puste lenger, når følelse-hjernen har overtaket og "tenke-hjernen" har gått i dvale, ja over på minus siden, da klarer jeg ikke tenke rasjonelt eller handle såkalt "riktig". Jeg er ikke riktig HER.

Nå er det tre uker siden sist jeg skadet meg. Alle stifter og sting er ute av kroppen min. Og jeg forsøker så godt jeg kan å sette ord på det som er vanskelig istedet for skade. Det hjelper å sette ord på det som er vanskelig, det som gjør så vondt, samtidig er det ikke lett å snakke om det som er vondt - når man ikke er vandt til å fortelle om det.. Ikke føler man har lov eller rett til å si noe. Men så vet jeg, jeg vil og ønsker å leve...

Selvskadingen min handler ikke om ett ønske om å dø, men ett ønske om å leve. 

- Lunaen - 

 

Trenger du øyeblikkelig hjelp? Ring 113
Hjelpetelefon, noen å snakke med når du har det tøft, og/eller har tanker om å selvskade:

Ring gratis:
Mental helse: 116 123

Om  hjelpetelefonen: Mental helse hjelpetelefon

Røde kors: 800 33 321
Om hjelpetelefonen: Røde Kors hjelpetelefon

 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Selvskade #Selvskading #Behandling #Følelser #Personlig #Forståelse #Håp

Misslykket, ubrukelig, verdiløs?

"Jeg kommer jo ingen vei, jeg gå kun i sirkel, år etter år etter år... Jeg er ubrukelig, dette livet er jo helt meningsløst, -det finnes ikke håp for en som meg. Det kommer aldri til å bli bedre, jeg er  totalt misslykket, jeg må være det mest uintelligente menneske som finnes i denne verden, og ikke minst det styggeste. Jeg får jo ikke til noenting, jeg er bare en byrde i dette samfunnet. Jeg går jo bare i ring, og ingenting forandrer seg uansett hvor hardt jeg forsøker." 


- Ja, jeg er rett og slett den største mobberen - mot meg selv.
Noen mennesker er sin egen verste kritiker, sin verste fiende. Og jeg er en av de. For jeg regner med mange av dere som leser her nå kan kjenne seg godt igjen i dette. Mange, så altfor mange har vansker med å se at enn selv er verdt noe, at man kan noe, at man ER noe. - Jeg er en av mange som ikke ser noe av dette i meg selv, kun i alle andre. Jeg forsøker mitt beste, men mitt beste blir aldri (for meg) godt nok. Føler alltid jeg feiler, uansett om andre sier jeg gjorde noe bra. Jeg er så fryktelig redd for å ikke strekke til, uansett hva jeg gjør om det gjelder å være en god venn eller å lage en suppe jeg aldri før har forsøkt å lage. Jeg har en konstant følelse av at jeg kun er en belastning og til bryderi for alle. - Dette er jeg absolutt ikke alene om, mange jeg kjenner har de samme følelsene, og en av mine aller nærmeste venner føler det på akurat samme måte.
"Takk for at du holder ut med meg" sier han inni mellom, og vi har hatt flere gode samtaler om dette de siste ukene.


Det å være syk, og være utenfor både skole og arbeidsliv er tøft. Man vil så gjerne bidra, tilhøre noe, og man prøver igjen og igjen, - men det ender alltid opp med å måtte slutte da man blir sykere og sykere - og det ender med innleggelse på enten somatisk sykehus eller psykiatrisk. Det gjør at man mister enda mer troen på seg selv og selvfølelsen synker enda lenger ned, og selvforakten stiger mer og mer.
- Det er ikke lett å nå opp til samfunnets krav, idealene som er satt - både karieremessig og utseendemessig. Målene er for de aller fleste mennesker uoppnåelige, og for oss som er enten fysisk eller psykisk syke (eller begge deler), er det så å si umulig. 

Misslykket
Ubrukelig
Verden ville bli ett bedre sted uten meg
Jeg fortjener ikke å leve
Jeg får aldri til noenting
Ingenting jeg gjør er bra nok
Jeg burde bli tilbudt aktiv dødshjelp
Jeg koster samfunnet millioner bare for å holdes i live, og for hva?

Jeg har ingenting å bidra med
Jeg er ikke bra nok

Ja, listen bare fortsetter og fortsetter. Jeg kunne nok skrive en hel bok om de stygge tankene som surrer inni meg. Dagene går, ukene, mnd og - år.. Når man har tenkt disse tankene over halve livet sitt, så blir de så innprentet at de blir til slutt sannheten - for deg. Du tror hundre og ti prosent på at dette er fakta. Det er ikke bare noe du tror, det er sannheten. Det er blitt til automatiske tanker, som du ikke en gang lenger trenger å tenke eller si til deg selv. For du vet det, jo. At det er slik. Det har satt seg i hver en celle i kroppen din, i alle årener og sener, i ryggmargen. 



Men idag fikk jeg meg ett lite løft! Jeg er ganske så langt nede i mørket om dagen, og det er det mange grunner til.. Etter jeg ble sittende fastlenket til en rullestol og har mye smerter, driver med opptrening hver mandag, har jeg blitt enda mer symptombelastet. Ikke rart, når man er redd og er vandt til å kunne beskytte seg ved å løpe, gjemme seg, - og plutselig kan du ikke det? Da blir PTSD-symptomene titalls ganger forverret, og det er en av grunnene til at jeg nesten ikke er utfor dør lenger. Jeg er konstant i alarmberedskap, noe som krever alt man har i seg av krefter. Jeg har ikke lenger overskudd til noe.. Men jeg jobber hardt med meg selv hver eneste dag likevel, - både med legesamtaler hver eneste uke og hos terapeuten ukentlig. Samt fysioterapi, og jeg jobber fremdeles med vektoppgang på egenhånd, og få mer kontroll over selvskadingen. Alt dette krever enormt mye! 


Idag da jeg så igjennom bilde mappene mine på PCen, så jeg bildene fra denne tiden ifjor. Og ble rett og slett sjokkert. Jeg har ikke sett på de bildene siden - tja, jeg kan ikke huske sist. Men jeg ble glad, for nå ser jeg jo tydelig at NOE har jeg da klart oppi alt. Jeg har lagt på meg, tja, tipper det må være rundt 10-12 kg siden ifjor på denne tid. Og dette? Har jeg gjort helt på egenhånd. Jeg kunne valgt å søke meg inn på spiseklinikk igjen for å få støtte og hjelp igjennom prossessen, og ble tilbudt hjelp for å søke, - men jeg ville forsøke selv. Alt skulle nå skje på egne premiss, på min egen måte, bruke den tiden jeg behøvde og ikke en tilsatt tid på tre mnd som de fleste spiseklinikker har. Jeg ville også si når målet var nådd: "Jeg klarte det helt på egenhånd. Og det er jeg jævla stolt over! Fuck anorexia!"

Og for første gang i mitt liv, har jeg klart å gå opp HELT på egenhånd. Ingen har kommet for å følge opp med påtvunget kostlister og våket over meg for å se om jeg har på nok smør på brødskiven, ingen har låst toalettet for å passe på at jeg ikke kaster opp. Ingen som tvinger meg til å ligge som ett slakt på sofaen i en halvtime etter hvert måltid. Ingen som har presset meg til en eneste ting, jeg har valgt selv. Og hva skjedde?  Når jeg fikk gjøre det på den måten som passet meg, meg -Luna, som ett eget individ, og ikke en mal som skal fungere på alle med spiseforstyrrelse. Ja, jeg har for første gang i mitt liv kommet meg opp på en mye sunnere vekt helt av egen fri vilje på egenhånd, og målet om å nå normalvekt er jeg ikke langt unna nå! 


Alle mennesker med spiseforstyrrelse, har individuelle grunner for hvorfor man sulter seg/overspiser/kaster opp/overtrener, ALLE er vi forskjellige, og alle trenger vi den tiden vi behøver. Vi må også få ta ansvar selv, få lov å ta egne valg, lære oss å ta valg som er gode for oss selv. - Ikke ett stressløp som gjør at man jo - går opp i vekt, men som regel varer det ikke. Man raser når man kommer hjem og er utskrivet, fordi man har ikke fått den tiden man trengte for å tåle den raske vektoppgangen og alt som fører med.  

Og nei, det har ikke vært lett. Det har vært beintøft hele veien! Og jeg sliter fryktelig med å godta denne nye kroppen jeg skal bli kjent med å bo i.. Men det verste med det er at jo mer man går opp? Jo mer føler man. Og en av grunnene til at jeg har sultet meg er for å dempe følelsene til jeg nærmest ble følelsesløs. Nå må jeg lære meg å forholde meg til alle følelsene mine, både glede,sinne,reddsel, frykt, begeistring osv. Alt er nytt - og jeg sliter og må ha mye hjelp for å lære meg å forholde meg til de voldsomme og sterke følelsene som plutselig overvelder meg til stadighet. 

Men akkurat idag, kan jeg for første gang på lenge kjenne en følelse jeg sjelden kan si jeg føler. Jeg er litt stolt over meg selv. Jeg er stolt over å ha tatt tak selv, og valgt denne veien selv. Jeg gjorde det på egenhånd. Og jeg klarte det! 

- Lunaen -  ♥

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #Anoreksi #Recovery #Fremskritt #Tanker #Personlig #Spiseforstyrrelse #Håp

Solnedgangen skremmer meg..


Hver morgen er jeg overlykkelig
over at natten endelig er over
og at jeg overlevde
- dette mørket få kjenner til...

Utslitt etter nok en natt 
uten tilstrekkelig søvn,
med mareritt som hjemsøker meg
og tar ifra meg søvnen ett menneske behøver

Men jeg våkner, 
og nesten, nesten hver morgen
er jeg takknemlig for det...
At jeg orket enda en natt, 
klarte å klore meg fast i livet, ja enda en natt
klarte å stå imot selvskadingen, enda en natt


Men nå mørknes det igjen...
Og solnedgangen er ikke lenger vakker 
Ja slik den en gang var..

Nå skremmer den meg.
For jeg vet, enda en natt er rett rundt hjørnet
Enda en natt jeg må kjempe
mot demonene som hjemsøker meg
i både flashbacks på dagtid
og mareritt i drømmene

Men imorgen kan jeg puste lettet ut,
håper jeg,
over å forhåpentligvis ha klart enda en natt
i dette marerittet som aldri tar slutt
Og jeg vil bare ha natten overstått nå,
så jeg endelig kan klare

- puste igjen.


- Lunaen - 

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #PTSD #Komplexptsd #DID #Dissosiasjon #Selvskading #Flashbacks #Traumer #Mørke #Skremmer #Redd #Insomnia #Redd

Fortsetter veien mot en bedre livskvalitet

God formiddag, og riktig så god helg til fine tålmodige støttende dere! 

Dere er ikke glemt må dere vite, selv om jeg ikke har skrive her på en stund.. Det er ikke at jeg har skrivesperre eller ikke bryr meg om bloggen lenger, det handler vell mer om at jeg ikke har så mye å dele akkurat nå.. Det er ganske mye som skjer og har skjedd den siste tiden - men som jeg velger å holde for meg selv og mine nærmeste støttespillere. Det er ikke alt jeg deler offentlig, og det er fordi det også innvolverer andre mennesker. Og jeg utleverer ikke alle aspekter av mitt liv. Alle har vi behov for å ha noen deler av livet vårt privat. Også jeg..

Vell. En liten oppdatering er på sin plass føler jeg nå, uansett. Og jeg savner å skrive.. "snakke" med dere. Vet det er mange der ute som bryr seg, og vit jeg virkelig verdsetter hver og en av dere. Er så takknemlig for all støtten dere gir meg, år etter år. Jeg er så rørt over alle fine meldinger dere sender, - vit jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake når jeg er blitt litt sterkere og bedre. Men skal nå forsøke å være litt mer aktiv, da jeg vet at det hjelper både meg selv - og ikke minst som mange av dere sier, det hjelper også dere. Det å føle seg mindre alene om å ha det slik, det betyr mye. Og jeg er så glad for at jeg kan bidra til at dere føler dere mindre ensomme og alene om å slite. Takk for at jeg kan være til og bidra pitte litt for noen av dere.. Det betyr ekstremt mye ♥ Alle mennesker behøver å føle at de kan bidra med noe i samfunnet, det å være til for noen.. Bety noe for andre i deres liv. Gi noe tilbake.

Dagene kommer og går, tiden går og det går fryktelig opp og ned - hver eneste dag. I det ene øyeblikket føles det ut som om livet er begynt å bli hakket bedre, til så å plutselig rase fullstendig sammen. Følelsen av å bli kastet rett i bakken igjen kommer flere ganger daglig, og mye av tiden går til å sove. Triggere gjør livet vanskelig. Vet du ikke hva begrepet TRIGGER er, les en god forklaring HER: Hva er Trigger?
Det skal ikke mye til før jeg ligger nede og må kun fokusere på å puste, puste og holde fast i gulvet. Finne bakkekontakten igjen. Være "her og nå" , forsøke å huske på at det er 2017 - jeg er 31 år, og det er trygt nå. (Dette er ikke alltid lett, og jeg skal øve mer og mer).

Jeg har endelig nå fått en helt suveren behandler, som virkelig tar meg på alvor og med ett dypt og inderlig ønske om å hjelpe meg å bli mer integrert og hel. Lære meg å ta kontroll over reakasjonene mine, lære meg å forholde meg til og håndtere følelser på en konstruktiv måte, istedet for å la dem overvelde meg fullstendig og jeg handler destruktivt. Jeg har MYE jobb fremfor meg, og vi har såvidt akkurat begynt. Det krever enorm mye, men det er den rette veien å gå. Jeg føler endelig jeg har en behandler som SER meg, bak alle diagnoser og symttom, som vil bli kjent med MEG og virkelig har lyst å hjelpe meg. Det er godt å føle man blir tatt på alvor og forstått, og at denne personen er en jeg etterhvert vil få tillit til. Jeg har store tillitsvansker, og det tar tid for meg å stole på noen. Men jeg føler meg tryggere og tryggere på henne, og jeg får nå time hver eneste uke. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å fortsette veien mot helbredelse. Jeg er takknemlig også for at hun er så ærlig med meg å sier rett ut at å bli helt frisk er usansynlig, men at jeg kan få en mye bedre livskvalitet? DET er mulig. Og det er akkurat det vi jobber mot. Det er mye lettere å forholde seg til sannheten, selv hvor kjip den noen ganger kan være å høre. Men det er mye bedre det, enn at noen gir deg falske forhåpninger kun for å trøste deg. 
- Det jeg gjør nå? Er å fortsette spise for å øke vekten så hjernen min får nok næring til å tenke klarere og ergo - klare å fungere bedre i hverdagen og i terapi, - det er noe jeg har gjort lenge nå, og kommet ett veldig godt stykke på veien! Jeg følger ukeplanene med BPA-oppfølging, terapitimer, legebesøk og fysioterapi. Alt dette krever enormt mye av meg, og det å stå imot selvskade er utrolig tøft oppi alt dette. Men jeg har klart meg bra noen uker nå, og kjemper fortsatt for å holde igjen. 

Så, hvordan har dere det i sommer? Tenker på dere som følger meg, og håper dere har klart å kose dere inni mellom i sommer. Nyt de gode øyeblikkene, om så de varer kun en time eller to før verden raser igjen. Det er heldigvis alltid små lyspunkt - og vi får bare fortsette å lete etter de når det stormer som verst. Ta vare, så godt du kan!

Vi blogges.. ♥ Stor hjerte-klem fra Lunaen..



#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Livskvalitet #Tillit #Terapi #Leve #Lysglimt #Håp

Jeg holder deg


Og til deg kan jeg fortelle
at det eneste jeg trenger akkurat
mens jeg ligger her nede
i dette dype mørket


- Er stillheten i nærværet ditt
er hånden din som kan holde min

Ja, mens jeg ligger her nede
ikke forsøk å dra meg for fort opp
Kanskje er jeg ikke klar, helt ennå


Jeg trenger bare at du ligger her
i mørket med meg
For en liten stund
- så hjerte mitt får hvile
og søvnen er trygg
Når armene dine holder meg tett inntil
og hjerte mitt kan slå i takt med ditt


Bare da, får barnet i meg hvile

 

- Luna Ch, 2017 - 

Kompleks PTSD: Når det skjer for mye på en gang.... #Overveldet

Jeg blir fort overveldet. Dessverre er det mange med kompleks PTSD og som i tillegg er høysensitive som blir det. Jeg blir da avvisende og fort irritabel, sur, sint, osv.
- Jeg takler dårlig, svært svært dårlig når det skjer for mye på en gang. For mye for meg? Er nok ikke det samme som FOR MYE for ett menneske uten kompleks PTSD, eller generelt mennesker med PTSD, og ellers høysensitive.

Spesielt uforutsette ting skippler meg, som ett overraskende besøk, selv hvor utrolig hyggelig det er og selv når det er noen av de du elsker mest og høyst i denne verden! Men det kommer brått på, overaskende på, og du må på sekundet omstille deg - for det du hadde sett for deg skulle skje den dagen. Og det er jeg fryktelig dårlig på. Jeg blir kastet tilbake i fortiden, igjen. Og prøver likevel henge med og være "her og nå"- det krever alt du har i deg av styrke å holde fast. 
 
Det skal lite til før jeg blir overveldet, når jeg i går pakket ut ting av plastikkposer og esker som igjen, uforutsett kom, som jeg ikke var forberedt på, - fordi jeg trodde det meste var hentet og pakket ut. Men så ble jeg igjen, overveldet av alle tingene som kom.
Mange av tingene som minner meg på ting som gjør at jeg får flashbacks når jeg pakker dem ut, og jeg prøver - likevel, til tross for alle spøkelsene som dukker opp i hode av bilder og filmer fra fortiden, likevel forsøker jeg så godt jeg kan å smile og le, og være hyggelig. Leke, ha en samtale, osv. Men det skal lite til,  en brå bevegelse, ett blikk. En setning, eller ett ord. Og jeg får bildene og filmene i hode og ordene som gjør at jeg til slutt ikke klarer/tåler mer.

- Fallhøyden er enorm. Og jeg faller ..... Stygt. 


Det kræsjer totalt -  Alt. Alt i meg blir kaos, og jeg behøver tid for meg selv. Tid for å hente meg inn igjen. Det blir for mye for hjernen min og håndtere alle intrykkene både fra utsiden og innsiden. Jeg klarer ikke tenke, roe meg ned, jeg klarer ikke være hverken her og nå eller i fortiden - alt er bare totalt kaos. Og det er da jeg stenger av. Alt i meg skriker: "LA MEG FÅ TID Å HENTE MEG INN. Jeg takler ikke dette!!!! La meg være!" 

Reaksjonene kommer når man er alene. Sinne, fortvilelse, despreasjon, pustevansker, søvnproblemer, Irrasjonelle handlinger, ja bare for å nevne noe.. Fordi hjernen vår har koblet seg ut. Den er overbelatet av inntrykk, både utenifra og innenifra. Hjernen vår scanner tusenvis av inntrykk andre ikke en gang legger merke til. Og alt blir for mye å takle på egenhånd, fordi man klarer ikke selv å sortere alle inntrykkene som har skjedd på disse timene.
For mye på en gang. For mange ting som ikke er avtalt på forhånd, ja faller jeg.... 

Stygt.

Hjernen min er over belaastet.
Tenk deg en PC- hardisken er fullstappet - og der er ikke plass til mer. Hva skjer? ALT stopper opp. Du får ikke overført ferie bildene fra syden turen du har vært på, filmene av barna som for første gang svømmer i bassenget uten baderinger.. For hardisken er full. Og du må sortere, slette og sortere og slette. - Slik er det hos oss med PTSD når det blir for mye på en gang. Hjernen vår blir full. Og vi må sortere... Men det er ikke mulig å sortere når hjernen er overbelatet, den må første lande og finne ro. 


Roen tar tid å finne. For kroppen vil ikke lystre hjernen. Avspaltet. Både kroppen må roe seg, men hjernen også. Man blir desperat etter å "komme seg innenfor toleransevinduet igjen", og ofte blir man avvisende og stenger alle rundt seg ute. For å finne tilbake til seg selv og være "her og nå". Kompleks PTSD er komplisert, og ett helvete å leve med. Og ett helvete for de rundt å forholde seg til.... Jeg mener ikke være sint, sur, aggresiv, avvisende, stenge alle ute, lukke og låse døren for å være alene. Mener ikke såre og skuffe. Jeg prøver.. Så godt jeg kan. Men noen dager blir det for mye, desverre er det en MYE lavere terskel på hvor "for mye" er for mennesker med kompleks PTSD enn mennesker som er psykisk friske.

Jeg skulle ønske jeg og hjernen og kroppen min kunne bare fungere normalt, slik som andres..... Jeg skulle gjort ALT i denne verden for å bli kvitt alle monsterene i fortiden, men de kommer uventet på besøk gjennom lyder, lukter, blikk, ord, bevegesler osv.. Det eneste jeg kan gjøre... er å jobbe hardt for å forsøke å rette opp skadene jeg har blitt påført.. 

Jeg mener det ikke. Jeg prøver ikke være vanskelig.. Jeg har det vanskelig. 

- Lunaen - 

New home.. Prøver å bo meg inn...Og andre tanker...


God morgen, fra meg og den fineste puten, - ehm, pute-bamsen jeg eier- Hello Kitty ! ♥ Sitter her i sofaen og drikker kaffe, i favoritt pysjen min og ser meg rundt. Er dette hjemme? Vil det føles som ett hjem snart? Mitt hjem?
Jeg tror det ... men jeg føler det ikke ennå, det er fremdeles etter en uke, eller er det to nå jeg har bodd her? Jeg aner ikke.. men det er like skummelt og nytt ennå.. Det tar tid å bo seg inn, det tar tid å venne seg til alt som er nytt.
Jeg har begynt å bli sliten av å tilpasse meg nye steder, nye lyder, nytt sted å sove, - nye plasser å bo.. Er vell noe med at jeg vil ha noe varig, ett sted jeg kan bo resten av livet nå - etter å ha vært en kasteball hele livet, hit og dit frem og tilbake, det tar på... og jeg er begynt å bli veldig trøtt nå. Vil helst bare gjemme meg fra omverden å gå under jorden så jeg slipper forholde meg til dette livet... Alle som har en mening, synest og tror det og det er best for meg, tror og synser og snakker.. Det er vell konsekvensen av å være så åpen som jeg er, da er det vell bare å svelge kamelene, det at det sittes på en fredagskveld på pubben og snakkes om jeg kommer hjem fra sykehuset eller ei, og om "hva har hun gjort denne gangen mot seg selv da". . . .Uten å faktisk skrive en liten melding til MEG og spør hvordan det går...

- Jeg legger ikke ut noe steder på internett når jeg er på sykehuset, der og da har jeg mer enn nok med meg selv.. Men folk ser jo ambulansen, og folk snakker.. folk undrer, noen bekymrer seg fordi de oppriktig og ekte bryr seg, - mens noen snakker nedlatende og lurer kun av nyskjerrighetens grunn.. Men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til med akkurat det.  Alt jeg kan? Er å forsøke så godt jeg kan å holde symptomene i sjakk så godt jeg kan oppi alt kaoset som er nå. At jeg har vært på sykehuset mange ganger i det siste? Det vet hele bygda, ja selv uten at JEG selv sier ett eneste ord om det.. Aldri har jeg en eneste gang lagt ut på hverken snapchat eller fb at jeg er der, når jeg er der.. selv hvor mange dager jeg ligger på intensiven.. Likevel snakkes det..Venner blir spurt hvordan det går med meg, noen fordi de bryr seg, andre fordi de som skrivet over - bare er nyskjerrige. - Men det jeg syns er merkelig, er hvorfor spør dem ikke MEG i stedet? Jeg er her, jo... Jeg har telefon. Jeg har pm på fb. Det er bare å sende en melding om det er noe.. Vennene mine blir faktisk ganske lei av alle spm.. De har også fått beskjed av meg å ikke svare, og viss de svarer kan de si at "Du kan jo spør henne selv".  
For vennene mine blir lei av det .... Bare sånn til informasjon...

Vell, tilbake til leiligheten.. Jeg har kommet rimelig godt på plass.. er nesten ferdig utpakket og nedpakket.. nedvaskingen av gamle leiligheten skal diskuteres idag hvordan gjennomføres, sier seg jo selv at når man sitter å rullestol er det ikke akkuurat så enkelt å gjennomføre selv... Nå er det egentlig bare bildene på veggene som er igjen som jeg skal få hjelp til å henge opp i løpet av uken, tror nok det vil hjelpe en hel del på denne manglende "home sweet home" - følelsen. 

Er temmelig sliten nå. Det er så mye nytt å forholde seg til. Men jeg får bare ta tiden til hjelp og tenke at "HER skal jeg bo i mange maange år, dette skal bli MITT hjem." 
Vil absolutt ikke flytte noe sted nå, ikke innlegges eller reise noe sted. Nå vil jeg finne ro. Ro både her jeg er, og i meg selv. 

Jeg lengter etter denne "indre roen" jeg ikke finner igjen. Håper den en dag snart dukker opp så jeg får hvile litt, når jeg er alene.


(Middag igår)

- Lunaen - ♥
 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



hits