"Jeg SER du har lagt på deg! Du ser SÅ bra ut!" #Spiseforstyrrelse

Kanskje, og ja, mest trolig, eller - selvsagt ser jeg bedre ut. Jeg såg ut som en levende-død person uten fettlagt til å beskytte meg for kun en kort tid siden, og gudene vet hvor mange år det er siden nå at jeg var på den vekten (nærmer meg normalvekt med stormskritt nå)  som jeg er nå. Så selvsagt SER jeg bedre ut, ja nærmest frisk. Men for å si det slik, dere vet at psykisk sykdom? Det SITTER I HODE, og har faktisk så å si INGENTING med hvordan kroppen min ser ut. Hvordan jeg har det? Kan du ikke SE på størrelsen på kroppen min. At jeg ikke lenger har det jeg ikke en gang visste før en blogger skreiv om dette "Tight-gap", så betyr ikke det at jeg er frisk..... Merkelig nok er det mange som tenker nå når de ser meg, ja - de som ikke kjenner meg, men bekjente og ukjente - at siden jeg ser friskere ut VEKTMESSIG, ja KROPPSLIG, det fysiske- ja da er jeg FRISK(ERE). . . . . . 

(Ja, kroppen min er friskere. Kroppen min har mer krefter til overs til andre organer enn annet å passe på at f.eks hjerte mitt slår og jeg våkner opp neste dag.)


(Det er stor forskjell, kroppslig. Kroppen min har det bedre enn her, da jeg var innlagt og kgene var rast ned på 30-tallet og jeg var tvangsernært med sonde-ernæring for å redde livet mitt.)


Men jeg er langt ifra friskere. Og kampen er hardere som jeg er kroppslig større. Det er den tøffeste perioden er, faktisk. Det å fortsette, fortsette å spise og legge på seg til BMI-en er akkurat der den skal være - 20+. Ikke som jeg har ligget på i en årrekke, helt nede på 12 i BMI har jeg vært de siste årene. Og at jeg i det hele tatt har overlevd, er meg og for de fleste rundt meg ett under. Ja de som har gått veien med meg gjennom helvete og fremdeles står sterkt ved min side - fremdeles ikke ute av helvete, for det sitter som sagt - i hode. Tankene. Å kjempe meg opp i  vekt er en kamp uten like, men å holde den der? Det er en enda hardere kamp. 

Idag har jeg fylt en søppelsekk fult av klær som ikke lenger passer, de er for små. Jeg taklet det, men så er jeg jo blitt etterhvert som tiden og årene har gått ekspert på å fjerne meg fra situasjoner som er ubehagelige ved å slå av følelsene. Jeg har mange forsvarmekanismer, og en av de er rett og slett at jeg noen ganger når det blir for mye på en gang- følelsesløs. Jeg føler og kjenner ingenting, jeg bare ER.
Jeg vet at skal jeg bli friskere i beina mine, at skal jeg en dag klare å GÅ igjen, ja da må jeg spise og gi kroppen min næring. Og alt jeg ønsker akkruat her og nå er å klare å GÅ igjen.

Jeg har ett komplekst sykdomsbilde, når ett av symptomene går bedre - går ett av de andre symptomene dårligere. Så derfor har jeg nå tett oppfølging både ved å nå ha tilsyn på natt. Nettopp fordi selv om jeg har lagt på meg, så er jeg svært syk nå. 
At jeg nærmer meg normal vekt er kjempe bra, men desverre går det da dårligere med andre typer av selvskading. 

Men jeg kjemper fortsatt, og jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er så feilaktig bilde både blant befolkningen og faktisk også innen helsevesenet - å tro at viss ett menneske med anoreksi har lagt på seg så har de det bra og det går bedre? Da tar man grundig feil. 
En spiseforstyrrelse handler sjelden om kropp og utseende. Men om kontroll og holde følelser enten i sjakk, eller unna.


- Lunaen - ♥


#Helse #Anoreksi #Spiseforstyrrelse #Kontroll #Kropp #Psykiskhelse #Psykiatri #Recovery #Håp

Alt forandret seg da jeg våknet etter selvmordsforsøket, da beina mine ikke virket som de skulle.


Å "lage seg en bedre dag" er ikke like enkelt alltid.  Noen dager det det komplett umulig. Når angsten og depresjonen lammer deg totalt, og du har ikke kontroll over din egen kropp og hjerne - når du dissosierer - så er det faktisk ikke mulig å gjennomføre uten BETYDELIG hjelp og tett oppfølging. Men idag, har jeg klart så langt å lage meg en bedre dag... Det er ikke en god dag, slik som da jeg før var fri til å våge gå på butikken alene, eller kunne besøke den jeg ønsket. For alt forandret seg den dagen beina mine sluttet å virke.

Ikke bare sluttet beina å fungere, JEG som menneske sluttet å fungere. Jeg klarer ikke gå og har sittet i rullestol i 2 mnd nå med opptrening hver uke med fysioterapi. Men det var ikke bare beina mine som sluttet å fungere, jeg som menneske sluttet også å fungere, ja som venn. Som søster, som datter.
Jeg kjenner ikke igjen meg selv, for jeg er ikke den jeg en gang var. Jeg håper jeg finner mer og mer tilbake til meg selv, men jeg vet ikke. Jeg vet jeg kommer til å gå igjen, vi satser på at jeg til jul kommer til å klare gå (i alle fall med støtte) , men jeg må innrømme at å gå fra å være fullstendig fysisk funksjonell til å ikke kunne gå - det er temmelig tøft! 
Når man sliter psykisk, med alvorlige traumer og alvorlig dissosiasjon, så er det tøft å att på til få fysiske (sykt intense smerter) og det å ikke kunne bevege seg som man ønsker/behøver.

Jeg er delt i tre. De nærmeste kjenner dem alle. Det er meg, Luna, det er Irene på 13 år, og det er LilleLuna på 7 år. Vi alle deler samme kropp. Så lett å forstå, samtidig så vanskelig. De som har møtt alle delene, ser tydelig forskjell på både kroppspråk og tale og skrift. Det er ikke lett for de utenfor å forstå at man kan splitte selve "selvet" i tre deler. Desverre er det en konsekvens av det jeg har oppplevd i livet. Det er en forsvarsmekanisme som man uten å ønske skaper seg for å overleve.

7 årige "meg", har flere ganger glemt vi ikke kan gå, så hun har falt å slått seg flere ganger når hun har blitt redd å skulle gjemme seg. Og jeg får vondt langt inn i hjerterota, når jeg tenker på at dette er faktisk en 7 åring, som er SÅ redd, at hun glemmer at vi sittter i rullestol nå og løper for å gjemme seg i kleskapet eller under sengen. Hvor redd er hun ikke da?
Det er trist. Jeg husker det ikke, men gjett om hun gjør. Hun gjør. Og jeg får vondt av henne, for ingen 7 åring skulle måtte bo alene og være redd alene.

13 årige meg er derimot tilfreds med å bo alene. Syns det kult. Hun syns vennen min som serverte henne ett glass vin var DRIT KUL, han er bare SÅ KUL ass! hahahha.. Typisk 13 åring. Småfrekk i kjeften kan hun være, lett irritabel å litt småsint, men det er også ett forsvar. Egentlig vil hun bare bli elsket... Hun sa en gang til en av våre voksne nære personer: "Viss du later som du ikke har noe hjerte, holder du folk på avstand. Da kan ingen knuse det igjen. Voksne kan man aldri stole på". 

Så har vi MEG. Som er hovedpersonen i denne kroppen. Som min terapeut forsøker å hjelpe så godt som mulig, å integrerer oss tre som en person. Det er nok ikke mulig, men at vi blir MER hel enn vi er nå? Det skal vi få til. Men det tar tid...
Jeg er en blanding av barn og voksen. Jeg er vell en blanding av oss alle. Og jeg vet faktisk ikke hvor gammel jeg ER. Jeg er 31 år i fødselsår, på papiret, men det er bare en fødselsattest. Livserfaringer kan endre det. Følelsene kan stagnere på ett visst tidspunkt, og ikke alltid er det mulig å rette opp...


Jeg stenger de fleste ute nå, utenom de som "trenger seg på", for å si det slik. Nettopp fordi jeg er så langt nede i mørket at jeg fungerer ikke en gang for meg selv. Det har vært så mange påkjenninger både psykisk og fysisk de siste mnd, at jeg klarer ikke hverken ta kontakt eller ta imot besøk (uten at de hamrer på døren). Det er ikke fordi jeg ikke ønsker, men det går en grense hvor ett menneske ikke takler mer. Og min grense? Den er nådd for lenge siden.. 

Alt handler nå om å overleve. Makte time for time, dag for dag. Til lyset atter igjen kommer... Små lysglimt er det, stort sett hver dag. Men de slokner så fort.. Men jeg vet, INNI MEG, at lyset VIL komme igjen. En dag, så vil det bli lettere å puste, leve... Men akkurat nå, så nyter jeg hver en lysstråle jeg klarer se. 
Jeg har også nettopp flyttet, og det har vært en enorm påkjenning for meg når jeg allerede var så langt nede, som har endt med mange sting i kroppen og en operasjon på sykehus med skader som følge. Jeg tåler dårlig påkjenninger nå, rett og slett fordi jeg har ikke mer å gå på. 
Det tror jeg etthvert menneske ville kjent på samme måte, viss vi var i samme posisjon. 

Men idag har jeg forsøk å gjort det beste ut av dagen, og jeg har klart meg meget bra syns jeg. Så lenge jeg ikke ligger i sengen lammet av frykt (og da mener jeg, lammet!), eller ligger å gråter, men klarer å koke meg en kanne kaffe, stelle meg litt, sitte litt ute - ja da er det en bedre dag. Slik er det nå. 
Og idag, har jeg klart det. Det er jeg takknemlig for. Dager som idag. Da jeg kan klare puste LITT lettere og kanskje møte andre mennesker.

Slike dager som idag er gull verdt. Selv om jeg ikke har det bra, så klarer jeg likevel å fungere LITT. Og DET er alt som betyr noe akkurat NÅ. 

Jeg skal klare dette, og. Jeg er bare sliten av motgang på motgang,
men idag er en av de bedre dagene, og jeg tror jeg skal klare denne dagen uten selvskade.

- Lunaen - ♥

 

Når nattens mørke aldri slutter.


Jeg har ett hvitt ark fremfor meg. Jeg skriver ordene, som ingen ønsker å lese. Og jeg sensurer, og jeg sensurerer enda mer, og til slutt ? Blir arket like tomt og hvitt som det var før jeg begynte.
For det er ikke alt man kan dele, det er ikke alt man ønsker å dele - ei heller KAN dele. Noen ting bevarer man tatt til brystkassen sin, helt til det er så tungt å bære der inne alene at det blir vanskelig å puste. Det blir så fryktelig tungt å puste, når det i metafor føles som en mann på 260 kg står oppe brystkassen din til enhver tid, mens du skal klare å både være sosial å fungere som ett tilsynelatende velfungerende menneske.

Og arket mitt er hvitt igjen. Det er helt blankt, det er helt helt tomt. Jeg har strøket ut hvert ett ord jeg vet ingen ønsker å hverken lytte til eller lese. For det er FOR vondt. - Det er like tomt som innsiden av meg er, nå om dagen. Enten er det så fult av følelser som jeg ikke aner hvordan håndtere så jeg blir liggende i sengen på det nye soverommet jeg ikke kjenner til ennå i frykt og redsel jeg skulle ønske ingen her i verden måtte kjenne på, eller så dissosierer jeg så jeg ikke kjenner noen-ting overhode, ja som nå. Ingen følelser.
Jeg er kald, nå. Kjenner overhode ingenting. Ingen smerte, men ingen glede heller. Tomt. Tomt som en loff. Og det er vell den eneste form for DID (Dissosiasjon) jeg kan si er OK.

Jeg får en pause. Jeg kan puste uten at det gjør vondt. Og jeg kan tenne stearinlysene  og sette på kaffe uten at det tar meg evigheter å klare få det til fordi depresjonen og utmattelsen gjør meg totalt handlingslammet om dagen.

Mørket er ikke kun på nattestid. Mørket varer fra morgen til neste morgen, og jeg forsøker holde fast i de små lysglimtene som finnes. Men å smile i dag? Det klarer jeg ikke. Jeg klarer faktisk fysisk ikke smile ikveld, så jeg burer meg inne - alene. Fordi det er i slike stunder ingen får lov å se meg....
Ingen får se meg i de mørkeste stundene... Da stenger jeg meg inne i meg selv, for meg selv. Kjemper hver sekund for å unngå bryte sammen. 
Klarer jeg smile i morgen?  .....På utsiden vel og merke. Vil du kanskje se meg. Men enn så lenge, nå som jeg er så sliten og utmattet at jeg ikke klarer gi deg ett smil selv om jeg skulle ønske jeg kunne - holder jeg meg inne for meg selv .

Depresjon og suicidalitet er ett helvete, og det en kamp å holde seg i live fra time til time. En time av gangen er nok det, nå. Det er nok det. Vi får holde ut, sammen.
Vi som kjenner mørket heldigivs de fleste slipper kjenne på.

- Jeg holder deg i hånden, du som er i det samme mørket som jeg befinner meg i om dagen. Jeg skulle så gjerne holdt deg i armene mine hver eneste dag og natt og fortalt deg at det er trygt, at livet er  verdt å kjempe seg gjennom dette. Dessverre kan jeg bare gjøre det i tankene mine.
Men vit, jeg vet hvordan det er. Ensomheten man kjenner på når man lever i ett mørket ingen andre kan forstille seg hvordan er , uten å ha kjent på det selv. Jeg forstår, og
du er ikke alene.

Du er ikke alene i mørket.
Jeg er i mørket med deg..


Depresjon,,,,: Les HER

- Lunaen -  ♥


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Depresjon #Suicidal #DID #Dissosiasjon #Angst #tomhet #PTSD #KompleksPTSD #Sliten #Mørkt

Hva er egentlig PTSD og kompleks PTSD?

Kroppslige problemer (fremmed, nummen, smerter) Dissosiasjon ( mister tiden) Problemer med å styre følelsene. Negative endringer i selvbildet, selvfølelsen. Problemer med selvopplevelsen. Selvskading, selvmordstanker, selvmordsforsøk.
Mellommenneskelig sårbarhet,- ikke for nær ? ikke for fjern. Problemer med å trøste seg selv. Seksuelle problemer. Skam, skyldfølelse. Problemer med å sette hendelser inn i en sammenheng.
Hva er PTSD? Det er en tilstand som oppstår som en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet)En usedvanlig truende eller katastrofal hendelse som vil medføre kraftig påvirkning hos de fleste mennesker.
Definisjon av begrepet traume. Hva er traumer?

Hva er posttraumatisk stresslidelse?
3 hovedsymptomgrupper:- gjenopplevelser- triggere- unngåelse- overaktivering- søvnproblemer

Hva er traumer? Hendelser som er mellommenneskelig skadelig:
♦Som involverer fysisk skade eller trussel på livet er mer traumatisk enn andre stressfulle hendelser som f eks naturkatastrofer.
Hendelser som ikke er livstruende, men som inkluderer tilknytningstap og svik av en viktig tilknytningsperson øker risikoen for traumatisering.


PTSD = Post Traumatic Stress Disorder
Posttraumatisk stresslidelse
Post = etter
Traumatisk = traume
Stress = stress/engstelse/redselLidelse
PTSD er en angstlidelse


3 hovedsymptomgrupper
Kriterie B: Tilbakevendende gjenopplevelser av traumet i ?flashbacks?, påtrengende invaderingssymptomer eller mareritt
Kriterie C:Unngåelse av påminnere
Kriterie D: Delvis eller full amnesi for opplevelsen ellervedvarende symptomer på overaktivering (overfølsomhet)


♦ Kriterie B: Hva er gjenopplevelser?

Betyr invadering
Traumet gjenoppleves ved: Tilbakevendende og påtrengende ubehagelige minner (bilder, tanker, sansninger)drømmer/mareritt.

Traumatiske gjenopplevelser kan komme plutselig og nærmest av seg selv. De består nesten bare av bilder og sanseinntrykk. Utløser kroppslige reaksjoner, smerte. Det kjennes nesten som om det samme skjer på nytt,-her og nå.
Gjenopplevelser skjer for alle typer minner, men de ser ut til å være sterkere og trigges lettere for traumatiske minner.
Det kan foregå en seleksjon hvor noe huskes, mens andre ting ikke huskesHva som utelates, varierer og avhenger blant annet av egenrelevans, traumets karakter, individuelle karakteristika og hva som skjer etter traumet.


♦ Hva er triggere? Triggere fører til gjenopplevelser
Triggerne ligner ofte på fysiske stimuli som var til stede rett før eller under traumetEn ?trigger? er en ekstern eller intern hendelse som utløser en ekstrem reaksjon slik som (fight-flight-freeze)


♦Eksempler på triggere:
Matchende stimuli som berøring på deler av kroppen eller feedback fra egne bevegelser.
En kroppslig følelse (f. eks. smerte)
Et ansiktsutrykk
TV-program
Konflikt
Kritikk
En lyd, eller en lukt.

Personen er vanligvis ikke klar over dette. Derfor kommer de påtrengende minnene «som kastet på en».


Symptomer på overaktivering:

Under selve traumet skjer det store forandringer i det hormonelle systemet.
Samt forandringer i hjernens aktiviteter; Kropp og psyke blir rustet til kamp, flukt eller tilstivning (fight, flight, freeze)


Hva er Fight/Flight/freeze?! 

Fight (slåss): 
Vi kan velge å slåss. Vi gjør det oftest når vi tror at vi kan vinne. Når det er en liten dyr som prøver å angripe oss, så vet vi at vi kan vinne bare med å sparke mot den. Men vi kan også slåss på en annen måte, nemlig med å stå imot, f eks å ikke akseptere at noen kjefter på oss, eller å ikke akseptere at noen kommer med urimelige krav, eller ved å si vår mening
Når vi bestemmer oss for å slåss forberede kroppen seg til det: det betyr at muskler får mer blod, og det betyr at hjerter må jobber hardere og dermed banker fortere og sterkere, vi må få kvitt det ekstra varme som kroppen begynner å produsere og derfor svetter vi, vårt hode blir bare opptatt av det som vi vurderer som farlig, vi klarer bare å fokusere på det, alle andre inntrykk blir mindre viktig og vi klarer ikke lenger å konsentrere oss på andre ting. Vi kan få en høyere smerteterskel eller under kampen ikke føle noe som helst smerter. Vi kan føle oss svimmel i hodet.

Flight (flykte): Oftest når vi vurderer at det ikke går an å vinne blir vi opptatt av å flykte. Også her begynner kroppen å forberede seg på det. Litt av samme reaksjoner som ved å slåss (hjertebank, svetting, høyere smerteterskel) men nå blir vi fokusert på utveier.


Freeze (stivne); Den tredje mulighet er å stivne, å spille død (det vel det vi skal gjøre når vi møte en bjørn).Da koble vi av eller ut. Vi kan bli nummen, vi kan føle oss fremmed, vi kan oppleve at vi faktisk forlate vår kropp, stå ovenfor eller ved siden av oss selv. Vi føler oss lammet, klarer ikke lenger å tenke, å konsentrere oss. Og igjen det kan skje ikke bare ved opplevelse av fare for fysisk angrep, men også ved opplevelse av psykisk angrep (kjefting, sinne, kritikk)

Symptomer på overaktivering:
En lever i en konstant alarmberedskap. Et stadig forsøk på å skape balanse mellom invadering av hendelsen i psyken og å unngå den krever store mengder energiKroppen forsøker å redusere stressetKonsekvensene er derfor i utpreget grad kroppslige.

Overaktivering fører til:
søvnproblemer
konsentrasjonsproblemer
hukommelsesproblemer
innlæringsvansker
forvirring
på-vakt beredskap
skvetten
irritasjon
sinne
hjelpesløshet
ensomhet
skyld og skam
isolasjon fra venner og aktiviteter


Tilstanden oppleves ekstremt plagsom og smertefull. Den fører ofte til misbruk av piller og alkohol. Selvmordsfantasier og selvmord. Nedsatt funksjonsnivå.

Søvnproblemer er et av PTSD-pasientens hovedsymptomer:
De fleste marerittene har sterke fellestrekk med de opprinnelige traumatiske opplevelsene. Det vil si at marerittene er å betrakte som nattlige gjenopplevelser.
Det er nylig påvist at pusteproblemer, søvnapné finnes hos mange av PTSD-pasientene. 
Mange føler seg totalt utslitt når morgenen kommer.


PTSD skiller seg fra en rekke andre psykiske lidelser ved at den har en kjent årsakskomponent. Nemlig en hendelse som involverer trussel mot liv, alvorlig skade eller død.
Trygghet er prioritet nr 1.


Kilde: Slideplayer.no.

Trøstesløs.


En bunnløs sorg omfavner meg
Og jeg slipper ikke løs
Jeg er fanget i fortidens klør
jeg er tilbake helt og holdent dit jeg levde før


Og jeg klarer ikke å fungere

jeg går kun på autopilot
Følelsene er i fullstendig krig inni meg
jeg leter etter en trygg og funksjonell utvei


- For en pause, en pause fra smerten
som river meg i stykker innvendig
Trenger en puste pause for å hente krefte
samtidig knuses det hvert sekund biter av mitt hjerte



Dagene kommer, og dagene går
Like fort som de kom er de forbi
Likeså er det med mørket og lyse
- selv varmen klarer nå få meg til å fryse


Det er nærmest umulig å trøste
en som er helt totalt trøstesløs
Den som sørger og frykter på samme tid
ja den som lever i en konstant usynlig indre strid


- Mot seg selv,
mot sin egen fortid..


- Lunaen - ♥

#Dikt #Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Traume #Fortid #Nåtid #PTSD #Indresmerte #Uutholdelig

De 15 sangene jeg ALDRI går lei av.


Music heals the soul, er det noen som sier. Vell, jeg opplever ikke at den leger sjelen min, men den har alltid hjulpet meg enormt på mange områder og reddet meg fra div desturktive "aktiviteter" inni mellom.. Når tankekjøret er så å si uutholdelig eller stemmene herjer som verst, er musikk en veldig god reddning, hjelp, avvledning. 
Men så er jeg svært kresen.. Missforstå meg rett. Jeg liker de fleste sjangere, men teksten må være god. Og jeg liker best når jeg faktisk kan realtere meg til den.. Disse sangene jeg har valgt ut å dele med dere, kan jeg relatere meg til i teksten. Noen betyr mye for meg fordi det er mennesker som betyr mye for meg som har sendt meg de, noen fordi jeg føler meg mindre alene om å ha det vondt og det er det trøst i.. 

Vell, her er de 15 sangene jeg har valgt ut til dere. Håper dere liker de! 
 

♥ 1. Trygve Skaug - Det går over


♥ 2. Alan Walker - Tired

♥ 3. Alan Walker - Alone

♥ 4. Hilde Selvikvåg - Den finaste eg veit

 
♥ 5. Ingebjørg Bratland - Fordi eg elskar deg

♥ 6. Alan Walker - Faded


♥ 7. Alan walker - Sing me to sleep
 
♥ 8. Ed Sheeran - All of the stars

♥ 9. Christina Perri - Human

♥ 10. Rachel Platten - Stand By You

♥ 11. Ina Wroldsen & Broiler - Lay it on me

♥ 12. Anna Kendrick - Titanium
HDlkwwpoqJQ

♥ 13. Marion ravn - Nerven i min sang (Ole Paus original)


♥ 14. Molly Sandén - Why am I crying
♥ 15. Edwina Hayes - Feels like home

Og så ble det visst en til, for denne er en absolutt favoritt. Så vakker... og sår.
♥ 16. Eva Weel Skram - Berre la meg vær
 
Idag ligger jeg, har mye smerter i kroppen så det beste er å ligge mest mulig.. så her har jeg pcen på fanget og treffer heldigvis bokstavene nogen lunde uten å se tastaturet, hehe.. Har vært en uke med mange ting jeg skullg gjerne vært foruten, sykehus, operasjon, heldigvis har alt gått bra - men jeg har mye smerter så er best å ikke bevege seg for mye... Det blir bedre sikkert innen bare en uke, så det går. Får bare ta tiden til hjelp.. Nå trenger kroppen min få hvile, og jeg prøver så godt jeg kan. Nå MÅ jeg la den på hvile.. komme seg.. 
 

- Lunaen - ♥

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



hits