DID: "Jeg er som ett kinderegg" #Dissosiasjon

Kinderegg, TRE overaskelser i ett. 
Akkurat som jeg er..
Luna 31, Irene 13, Lisja 7 år.


God formiddag, fine leserene mine! ♥


Dette er ett veldig personlig innlegg,
om ett veldig vanskelig tema. Jeg vil påstå at det er ett vanskelig tema nettopp fordi det er så komplekst og for mange helt totalt uforståelig, og det å forklare slik at andre kan forstå med kun bruk av ord? 
Det er ikke en enkel oppgave, - likevel forsøker jeg.
Igjen. Nettopp av den enkle grunn fordi
 det er ett så viktig tema å opplyse om, fordi det er så mange som sliter med nettopp dette, og fordi det er så innmari lite kunnskap om det, både i helsesektoren og ellers. Jeg tenkte nettopp derfor å bruke tid idag på å forsøke å forklare nærmere hvordan en hverdag med #DID er, ja altså #Dissosiasjon.

DID er veldig komplekst, og ikke enkelt å forstå. Det kan vi vell si oss enige i, alle sammen. 
Noen mennesker syns det er vanskelig å forholde seg til det når de opplever det på nært hold, mens andre takler det bedre.
Men jeg syns det er viktig å huske på at verst er det jo for den personen som nettopp har det slik. Som ufrivillig må leve slik, og har ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Det er en GRUSOM opplevelse å ikke ha kontroll over seg selv, sin egen kropp, sine egne ord og sine egne handlinger. Tro meg, jeg opplever det i perioder DAGLIG..




De som er i nær relasjon til mennesker med DID må også klare å forholde seg til de ulike delene av personen, og det kan være tøft til tider, samtidig kan det også gå veldig veldig greit. Jeg selv har opplevd både positive og negative erfaringer med mennesker når det kommer til dissosiasjon. Men jeg har full forståelse for alle reaksjonene, uansett positive eller negative. Jeg har forståelse for at ikke alle takler det like bra. Jeg selv takler det ikke alltid så bra, heller.Så, hehe.. Det er en vanskelig hverdag til tider, og fører til mye angst og uro, frykt for livet, og mange våken netter..
 

Først og fremst litt fakta: 
Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler. Dissosiasjon kan spille en rolle ved ulike psykiske lidelser, og i alvorlige tilfeller danne grunnlaget for en omfattende oppsplitting av personligheten. Kilde: - Hjelp til hjelp- 




Tiden forsvinner, ikke som i at tiden går fort, men den forsvinner, blir helt helt borte. Som ett sort mørkt hull i hukommelsen.. Jeg klarer ikke hente frem ett eneste minne fra timene som forsvant.. Jeg vil, men jeg kan ikke. Det er umulig. Det er en form for amnesi. Altså, hukommelsestap. 
Jeg kan såvidt erindre at BPA-en var her i går kveld, men jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg VET at hun skulle komme igår, eller om jeg var her og nå LITT... Jeg er usikker.. Jeg vet hun skulle komme i går kveld og være her til kl 22.00, det står nemlig oppført på planen, men jeg kan ikke huske henne, eller hva vi gjorde, eller når jeg la meg...

Så BPA-ene fyller hullene i hukommelsen om jeg ønsker det, viss jeg spør henne når hun kommer kan du f.eks si at: "Irene var her igår. Hun lå i armene mine og vi så en koselig film." 
Eller hun kan fortelle meg at: "Lisja va her, hun sa hun ville fargelegge sommerfuglene. (jeg har sommerfugl-lylenke over ett speil som er over sofaen) Da sa jeg bare at hun måtte først spørre Luna om det var greit." Thank god.....

Neste dag kan jeg få høre at: "Irene var her, hun var stressa og redd. Letet febrilsk overalt etter barberblad fordi hun trengte å straffe seg, jeg klarte til slutt å roe henne så hun lå litt i armene mine før hun la seg under kuledynen, det gikk bra.."



Kveldene er ekstra tøffe og jeg forsvinner mye da, særlig i perioder som det er mye forandringer rundt meg, når jeg er stresset eller har mye angst og indre uro.
 - Det er ofte det som gjør at jeg ikke klarer være tilstede i meg selv til slutt, fordi jeg blir så veldig veldig redd, ikke bare som litt redd som når man er mørkeredd for eksempel, men en helt intens frykt som spiser meg opp. 

Denne helt intense frykten kommer ofte på kveldstid, redd for å være alene, får ofte mye flasbacks fra overgrep, frykt for at noen skal komme å skade meg. Men jeg vet jo at den frykten ikke er rasjonell nå, den er irrasjonell. Fordi jeg er trygg nå. Men der og da, så er det vanskelig å holde seg i nåtid. (Nettopp dette øver jeg meg på akkurat nå hos terapeuten min, og har fått hjemmelekse ift dette. Øve øve øve. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.) 
 

Jeg må i tillegg sjekke dørene at de er låste flere ganger i timen, uansett om det er meg, 13-åringen eller 7-åringen som er tilstede. Jeg vet jo at jeg har låst, men likevel jeg sjekke. Det er blitt til en tvangshandling jeg føler jeg bare gjennomføre, for å føle meg trygg. 



Jeg har nå endelig fått TO trygge BPA-er som er her på ettermiddag og kveld hos meg.
Mange kvelder i uka har jeg en person som jeg er trygg på og som også 13 åringen er blitt trygg på, som er her helt til kl 22.00. Jeg er så glaad for at hun (den nye BPA-en) har mulighet til å ta sene vakter, fordi da roer kroppen seg, og om jeg ikke har sovnet før hun låser seg selv uu, så har jeg i alle fall funnet ro i kroppen og får oftere nå sove ganske bra.

ER så takknemlig og glad for å endelig få riktig hjelp, som kan bidra til BEDRING - UTEN mer legemiddler, uten inneleggelser, uten missforståelser og vonde opplevelser i psykiatrien. Det er godt å bli hørt og sett, få bekreftelser, føle seg trygg og ivare tatt. Kanskje jeg en dag vil begynne å tro at jeg IKKE er ett ugress på denne jord, og at jeg faktisk fortjener å leve, jeg også? 

 

Det går som oftes bra på dagtid. Da dissosierer jeg sjeldent nå. Da er jeg enten hjemme å skriver, trener, har besøk av venner, selvsagt møter opp til legetime og møter osv. Men det er derfor det er godt at BPA er på senvakt og kevld, - nettopp fordi jeg da ofte er temmelig sliten av dagen og ofte "Switcher", så derfor er det trygt at her er noen da. Så vet at alt går greit. Både trygt for meg selv, men også for de rundt meg.♥ De føler seg mye tryggere nå etter at den nye BPA-en er kommet, to uker ca har det gått nå siden hun begynte, og det har vært himmla bra! Kunne aldri funnet en bedre person til jobben. Når 13 åringen i meg stoler så på henne at hun snakker med henne, ligger i armkroken hennes, - altså, DET sier mye. Siden hun er den som er mest sint, frustrert, redd, hater mennesker og vil ikke slippe noen innpå seg, og skader seg heftig. NÅ? Håper vi alle at det skal roe seg. 

Det er ett krevende liv, men jeg bruker mye humor rundt det, det er vell min måte å takle alt som skjer som er utenfor min kontroll. Jeg ler mye og bruker mye galgenhumor, det er en overlevesles mekanisme DET og! Og en innmari bra en, syns nå jeg! :D Hehehe.. Hadde jeg ikke harr humor oppi alt dette, så tror jeg ikke jeg hadde vært i live idag. Det ville blitt for mørkt å trist,da.



Nå kommer søsteren min med den lille prinsessa, så det blir kos! :D Gleder meg sykt mye! :D Så henter en venninne meg, vi skal bort til henne å legge negler. Kvalitetets tid. Er spent, for jeg har ikke vært der etter jeg ble sittende i rullestol. Men de har heis, så det skal gå kjeme fint sa hun. Tror det blir en fin dag, idag! 

Håper dette var litt informerende, selv om jeg vet det er vanskelig å forstå uten å se det med egne øyne.. Det sa en venninne her om dagen: Hadde jeg blitt fortalt dette hadde jeg sikkert ikke klart å forstå det, men etter å ha opplevd det så mye etter at vi ble så nære venner? Det er jo helt tydelig, og så lett å kjenne hver enkelt, for til og med stemmen, måten å prate på, skriften, kroppsbevegelser- alt er jo annerledes. 13 åringen prater og oppfører seg som en tennåring, 7 åringen oppfører seg som ett barn, og dere alle tre liker forskjellig pålegg, farger, klær, osv. 

Så, jeg er som ett kinderegg pleier jeg å tulle med. Tre i EN. Jeg Luna, Irene tennåringen, og 7åringen. Men vi klarer oss nokså bra, alle tre, nå. Får håpe det varer.



- Lunaen - ♥

4 kommentarer

14.11.2017 kl.22:40

Du er kjempeflink til å sette ord på det!

lunach

14.11.2017 kl.22:43

Anonym: Tusen takk <3 Forsøker!

Miriam

16.11.2017 kl.01:15

Dette må være en helt forferdelig situasjon å være i. Vi som ikke har DID, klarer ikke å forestille oss hvordan situasjonen er.

Takk for at du deler, Luna.

Klem. :)

lunach

17.11.2017 kl.09:28

Miriam: Det er fryktelig vanskelig å forstå uten å ha være der selv, eller sett det.

Klem tilbake!! :D

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits