We need a break...



Jeg kan endelig idag føle du slipper taket, kanskje har du gitt opp, eller kanskje ligger du kun i dvale og venter på riktig øyeblikk og tidspunkt for å lure meg inn i din favn igjen. Eller kanskje, så har jeg klart å overseiret deg for denne gang. For en stund, forhåpentligvis en lang lang stund. Kanskje har jeg ikke, og om noen dager er du her og setter meg så ut av spill at DIN måte føles der og da som den eneste og riktig løsningen for å håndtere dagen på. Men jeg håper, og tror, at det nå er en tid hvor jeg får en puste pause fra deg.

For jeg trenger det. Jeg trenger så inderlig en pause fra deg. Og det gjør kroppen min også. Vi trenger å leges, både psyken og kroppen min, før du bryter løs igjen. Og mine pårørende trenger ro, de også. Fra reddselen for å miste meg. Og få tilbake venninnen sin, søsteren sin, i en bedre og tryggere tilstand enn du noen gang har gitt meg. Så vi kan finne på ting igjen, kun være venner uten at de føler de må se til meg for å "passe på"... uten at jeg selv ønsker det. Men de bryr seg, og jeg ville gjort akkurat det samme for dem også. Teamwork på sitt beste. ♥

Men jeg håper det er riktig hva jeg føler ikveld, at det nærmer seg en lettere periode hvor du, - selvskadings-stemmen holder deg i bakgrunnen. Ikke pusher meg over grensen mer. Men at jeg klarer ta kontroll og kan endelig få - en puste pause - fra befalingene dine. Og fra mine egne destruktive tanker om at jeg kun fortjener å ha det vondt, fortjener å bli straffet fordi jeg tidligere har blitt straffet i livet. Jeg håper du kan gi meg og de som er glad i meg, en pause nå. Vi trenger det så sårt. 

Det kjennes lettere ut å stå imot idag, ja den første dagen idag på mange mnd.. Jeg håper så inderlig at det varer, både for meg selv, men mest for de rundt meg som er glad i meg og som jeg er så inderlig glad i. Jeg vil bli fri fra deg. Føle meg fri, lære meg å meste hverdagen på en mer konstruktiv måte enn selvskding er. For den er kun destruktiv, og ikke noe som fører meg fremover i livet. Likevel har den på sammen måte holdt meg i livet, ironisk nok, sa min terapeut en gang. Jeg jobber nå intensivt for å stå imot deg, og jeg kjenner nå, ikveld, en indre kraft jeg ikke har kjent i meg selv på lenge. 

 

Kampviljen er sterker enn på lenge. Jeg skal vinne kontrollen tilbake, selv om jeg kanskje faller på veien som jeg har gjort mange ganger, betyr det ikke at jeg er tilbake på start, jeg legger det bak meg og går videre, og står på videre. Like rakrygget som før. Recovery går ikke strake veien opp, den er kronglete og man møter mye motstand og vanskelige valg på veien. Men det SKAL gå.

Ikveld kjenner jeg en ro jeg har lengtet lenge etter. Og jeg er så evig takknemlig for det. Denne roen over å vite at idag klarer jeg å kjenne på litt glede, - ikke kun smerte, sorg og savn. Stemmene er lavere enn før. Tror det har med vekt oppgangen å gjøre.

Jeg vet mange tror jeg aldri kommer til å bli bedre... Og kanskje har de rett. Men jeg gir i alle fall ikke opp. Jeg har sloss å kjempet så utrolig hardt gjennom en hel årrekke nå, ja, jeg legger meg ned å tar en "puste pause" i blant, fordi jeg blir rett og slett så utslitt at jeg klarer ikke mer. Kreftene tar til slutt slutt. - Men etter en stund, hvor jeg har forsøkt bare hvile og samle krefter, har jeg ny gir til å kjempe på videre. Med ny kraft og ny kampvilje. 

- Lunaen -  ♥

2 kommentarer

sunnivaccskaug

12.09.2017 kl.23:31

<3

lunach

13.09.2017 kl.09:40

sunnivaccskaug: <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits