Det fineste stunden....

Jeg våknet og kjente hjerte rase i full fart slik som det pleier flere ganger hver eneste natt, pulsen var godt over 100 uten tvil og jeg tenkte: "Nå har jeg hatt nok av ett av de verste marerittene igjen..." - Det er faktisk slik at enn ikke alltid husker dem, men de kan likevel være der å hjemsøke deg, du kjenner det på hele kroppen når du våkner. Ja, hvor redd du er, ubeskrivelig engstelig, kroppen så urolig at du ikke klarer sovne på timevis.. Den høye pulsen stresser deg enda mer, og hjertet føles ut som om det skal sprenge seg igjennom brystkassen din å gå i fullstendig oppløsning, - ja helt uten "gyldig grunn".

Men jeg visste jeg var trygg, denne natten. For da jeg så meg litt rundt om i rommet?  Joda, jeg var fremdeles på overnattings-besøk, hos deg. Jeg lå fremdeles på barnerommet i ditt hus, med det rosa fine dynetrekket med blomster på, og de fine putene som stod helt i stil.. Ja rommet som vi alle er så heldige å få låne når vi behøver det, - ja vi som er så ubeskrivelig heldige å få lov å være hos dere når smerten blir for stor å takle alene.
- Det er trygt, tenker jeg med ett. Forsøker roe kroppen som ennå ikke lystrer hjernen. 

Det ligger to gode, snille, ansvarlige, omsorgsfulle og kjærlighe voksne mennesker som er oppriktig glad i meg og sover i rommet ved siden av, jeg var klar over det det, og jeg forsøkte trøste meg selv med det, - mens jeg fant ut at jeg ville forsøke roe nervene ned med en røyk. Jeg visste jeg kunne rope på deg og du ville kommet å holdt meg til kroppen roet seg. Jeg visste jeg kunne trille inn til dere, å du ville følge meg til sengs igjen uten å bli irritert. Du ville bare holdt meg, til søvnen hentet meg inn igjen. 
Men jeg ville la dere sove og hvile.. Jeg ville forsøke først å tenke meg trygg, som traume-dama har lært meg. Så jeg aket meg bort til sengekanten og fikk løftet meg over i rullestolen. Jeg forsøkte å være så stille som overhode mulig for å ikke vekke dere andre i huset.
Da jeg endelig var over dørstokken, og trillet inn på stuen roet pulsen min seg med ett, og hjerte falt til ro. - For der satt du, i skumringen med sterinlysene tent, ett rødvinsglass og noen ost og kjeks på ett lite fat ved siden av. Du smilte så varmt mot meg med de snille omsorgsfulle øynene dine og sa med den rolige stemmen din: "Er du våken, jenta mi? Jeg vekket deg vell ikke?"
- Jeg tok ikke den røyken jeg stod opp for å ta. Nei, jeg trillet heller bort til deg og spurte om jeg fikk ligge i fanget ditt en liten stund på sofaen mens du styret med det du jobbet med.. Og der lå jeg trygt, mens vi pratet om alt og ingenting.

Trygghet, kjærlighet, omsorg, ett varmt blikk, - det er noen ganger alt som skal til for å roe ett skadet hjerte og en liten barnekropp.

- Lunaen - 

Én kommentar

Berit Hatlestad

09.09.2017 kl.15:40

❤️❤️❤️

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits