Avhengighet og traumer - Min erfaring.

I en artikkel DB la ut idag, den 25.08.2017, står det: "I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme."

På tide, eller?



Jeg personlig mener at man trenger ikke å være ett orakel akkurat for å forstå at det er en bakenforliggende grunn når man handler destruktivt i tennårene/tidlig voksen liv og som voksen. Men, kanskje forstår jeg det fordi jeg selv har levd dette livet, jeg har kjent det på kroppen selv. Jeg som alle andre har en historie, en bakgrunn, men jeg har også flere forskjellige traumer som jeg ikke har fått bearbeidet, tross jeg har levd på instutisjon nesten sammenhengende i underkant av ett tiår, og jeg har oppført meg selvdestruktiv over halve livet jeg har eksistert. I psykiatrien var det ikke mye hjelp å få innså jeg raskt da jeg kom dit som 18 åring. Jeg kom utmagret på en vekt som var lavere enn ett menneske skulle ha overlevd, totalt utsultet, overtrenet, utmattet, ja så og si levende-død, med oppskåret armer ble jeg tvangs innlagt for å redde livet mitt etter å ha besvimt på jobb. 

Desverre var det kun to ting de gjorde. 1. Ja, de reddet livet mitt. 2. De straffet meg på ulike måter viss jeg ikke gjorde som de sa. Nemlig- ikke skade meg selv. Noe jeg forsøkte å lavære, selvsagt. Pliktoppfyllende og redd for straff, men jeg "sprakk" inni mellom når det hadde bygget seg for mye opp på innsiden som jeg ikke fikk pratet med noen om, - nettopp fordi jeg hadde ingen andre verktøy for å håndtere traumene jeg hadde blitt utsatt for. Jeg var ikke den som ville ta plass, jeg tillot meg ikke å ta plass. Så jeg bad sjelden om samtale, for å fortjene maten jeg skulle i følge kostlisten spise, satte jeg meg i siste rekke. Var det ikke nok personal til å gå tur med alle, sa jeg at de andre kunne gå. Jeg kunne fint vente til neste dag, det gjorde ingenting. Jeg serverte både pasienter og ansatte kaffe, og jeg var alltid på tilbuds siden om noe skulle gjøres. Som å brette hånduker og dekke på bordet til både frokost/lunch, middag og kvelds. Jeg ryddet også av. Sammen med peiere som var SÅ fornøyde med at jeg var så "snill og rolig" .. Jeg husker jeg fikk høre a en pleier: "Det er så greit å ha deg her, Luna. Du er så stille og rolig du, er ikke så bråk med deg!" Jeg ble glad der og da, men nå tenker jeg at dette var ikke positivt i det hele tatt. For de som bråket, de som hylte å skreik og gjorde motstand, var også de som ble sett og fikk hjelp. Vi som var stille og sa ikke så mye, vi ble oversett og overlatt til oss selv. Jeg skulle ønske noen hadde sett at også vi som var stille, var der av en grunn. Vi også behøvde noen å prate med. Hjelp. Vi var jo ikke tvangsinnlagt for gøy? Men det virker også som at mange ikke tør å snakke med oss som sliter med selvskading, for ingen spurte de riktige spørsmålene, de viktige spørsmålene. Nei, ikke før NÅ, 13 år senere...

DB skriver i artikkelen: "Den kunnskapen vi har opparbeidet oss over de siste 20 årene har etter vår oppfatning folkehelsepolitisk betydning. Den viser oss hvor avgjørende viktig det er å sikre barn en trygg oppvekst. I tillegg forteller den oss at voksne med utfordringer må møtes av et hjelpeapparat som ikke kun ser nåtidens utfordringer, men også årsakene bak."

Det har vært tøft å bli straffet av voksen personer på de ulike avdelingene som egentlig skulle være de som hjalp deg, støttet, viste omsorg og ta de vanskelige samtalene, ja de som skulle være der for deg. Tilliten forsvant fort.... Når noen av personalet som aldri skulle ha jobbet der, grep tak i meg flere ganger så hardt i armene at jeg fikk vondt, når de gjentatt ganger stod tre/fire rundt meg og kjeftet på meg i stede for å snakke rolig til meg som ett medmenneske etter selvskade episode, de kunne også stenge meg ute fra miljøet og jeg måtte holde rommet som straff for at jeg hadde skadet meg selv. Dette skulle visst hjelpe.....? Jeg måtte spise alle måltidene på rommet, ALENE. Selv på lørdags kveld hvor alle samles i stuen for å kose seg med en leigd film og godis, så ble jeg ekskludert viss jeg hadde skadet meg. Jeg fikk ikke være med....
 - Tilliten forsvant mer og mer da jeg såg medpasienter ble lagt i bakken uten grunn, når en medpasient som ble en av mine nærmeste venninner ble knekt beinet på og dopet ned på lovlig legemiddel slik at hun idag, 13 år senere, har fått påvist hjerneskade etter overmedisineringen. Den overmedisineringen vi alle har i mer eller mindre grad måttet gå igjennom..... Når en annen måtte sy flere sting i pannen fordi personalet hadde slengt han i bakken og hode hans traff veggen....
Jeg hadde traumer før jeg kom i psykiatrien, jeg har en ekstra bagg full av traumer som også må bearbeides og jobbes med - nemlig opplevelsene i psykisk helsevern.  

Jeg ble redd for å være synlig på samtlige avdelinger, og forsøkte gjøre meg mer og mer usynlig i mange år. Til slutt gikk jeg inn i veggen. Jeg pratet ikke, jeg turde ikke be om hjelp når jeg kjente trang til skade, eller når jeg hadde behøvd bare en prat. Jeg var redd, redd for personalet. Selvsagt ikke alle, det var mange flotte sykepleiere og spesielt ekstra-vaktene som jeg den dag idag fremdeles husker som gode hjelpere. Men dessverre var det, og er fremdeles, mennesker som aldri skulle ha jobbet i psykiatrien. Det var ikke kun en, de var temmelig mange som oppførte seg virkelig krenkende mot oss i mange år, på de ulike avdelingene. Og resten av personalet? 
Idioter vil finnes overalt. Men de som er gode med-mennesker som ser på at menneske blir krenket og hånet, og ikke sier noenting eller prøver å stoppe det, det er vell de som skuffer meg mest, jeg syns de er utrolig feige. 

Tenk om de i disse årene heller kunne ha snakket med oss, bli kjent med oss, skapt en relasjon? Forsøkt å finne ut grunnen for hvorfor vi skadet oss selv, sultet oss, overspiste, kastet opp, osv.? Hvor ville vi vært idag? Hvordan ville vi hatt det idag?


Det føltes totalt urettferdig og jeg forstod ikke handlingene eller reaksjonene deres. Jeg reagerte med å enten ikke si noe, - ja bli helt stille og trekket meg skamfull tilbake og unngikk å være ute i miljøet i avd på dagevis, eller så ble jeg rasende sint. Etter mange år begynte jeg å få nok - og stod opp for meg selv. Men det straffet seg selvsagt.. Jeg har tenkt så ufattelig mange ganger disse tankene:
"Hva galt har vell jeg gjort denne legen som sydde meg uten bedøvelse? Gang på gang på gang, i årevis.. Hvorfor ønsket disse legene og kirurgene å sy en ungdom, nå voksen,  mange hundrevis av sting til sammen i årenes løp uten bedøvelsen, mens de snakket nedlatende og kommer med krenkende kommentarer til meg? Såg de ikke at jeg hadde det vondt nok fra før av? Hva galt hadde jeg vell gjort dem, ja annet enn å komme inn på deres kontor for å få nødvendig helsehjelp som alle andre mennesker? Hva gjorde meg så mye mindreverdig enn de som kom med ett brukket ben eller arm...?" 

Jeg har ikke være mye eller lenge borti rus, det var en kort periode som er ett avsluttet kapitell for lenge siden. 
Men en avhengighet er ikke kun rusmiddler, det er også mange andre former for avhengighet. Min form for egen-mestring av traumer, har vært preget mesteparten av både alvorlig spiseforstyrelse og alvorlig selvskading. Begge disse er også en avhengighet, på lik linje som rus er. Vi har alle en likhet vi som sliter med destruktive mestrings-strategier, blant alle ulike individene, traumene og historiene våre - så er det den likheten at vi gjør det for å mestre hverdagen vi ikke mestrer uten ett annet verktøy. Får man ikke hjelp tidligst mulig, er det ingen som oppdager det som har hendt ett menneske, og man bærer det alene i årevis på sine skuldre, vil det til slutt bli for mye å bære alene, og man må gjøre NOE for å holde ut. Får man straff og medisiner i stedet for å bli lært nye bedre hensiktsmessige mestrings metoder, vil man fortsette å opprettholde det destruktive. 

Det finnes alltid, ALLTID en grunn for hvorfor ett menneske er selvdestruktiv, og straff hjelper overhode ikke. I mitt tilfelle, har det gjort at jeg har mistet troen på helsevesenet, jeg er redd for å bli tvangs innlagt nå, jeg er redd for å be om hjelp selv når jeg vet jeg trenger det, dette ene og alene for alle årene jeg var innlagt og ble straffet og kjeftet på når jeg hadde det så vondt at jeg skadet meg selv fysisk på ulike måter. 

DB skriver i artikkelen: 

I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme.
(Håper dette gjelder også i psykisk helsevern....)


DB skriver i artikkelen: Anerkjennelsen av hvilke tidlige opplevelser som ligger bak en dårlig livssituasjon som voksen, strekker seg imidlertid lengre enn til politikken. Den må berøre oss som mennesker. Den må få en betydning for hvordan vi ser hverandre og behandler hverandre i hverdagen. De menneskene vi ser som virkelig sliter. De som sover på gata. De som ikke klarer å holde på en jobb. De som blir selvdestruktive.

Les hele artikkelen fra DB her: Avhengighet og traumer

- Lunaen - 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #Overgrep #Vold #Helsevesen #Hjelpeaperat

6 kommentarer

E

25.08.2017 kl.22:24

Tusen takk for at du deler / alt du deler :)

Er viktig å få frem hvordan helsevesnet er med håp om at det kan bedre seg i fremtiden og ikke minst at folk ikke føler seg alene som har også har vært i slike situasjoner.

Jeg har alltid hatt skrekken for innleggelse husker mine samtaler på BUA med psykolog der eg skulle prate om min spiseforstyrrelse som 13 åring. Det jeg hørte utforbi samtalrommet var ei ung jente som skrek og brølte av frykt og hørte flere pleiere holdt henne. Psykologen min sa " Det er bare ei som blir foret"

Alså jeg ble så paff og har siden den gang ikke tørt åpne meg for noen om mine traumer som forsatt er der...Jeg ble kvitt spiseforstyrrelsemen det ble byttet ut med noe annet.

Man ønsker så gjerne å bli forstått og behandlet forsiktig...før det går for langt.

Ha en god kveld <3

Sarah

26.08.2017 kl.08:32

Håper du vil dele denne på verdidebatt.no (ev. forsøke NRK ytring først, men det er mer vanskelig)

<3

Kjempeviktig tema, kjempegodt skrevet!

Elsa

26.08.2017 kl.19:16

har selv blitt forvist åpå rommet grunnet selvskading, og vet du? Det er helt iorden, det er fAltisk sånn det må vere, fordi det er ikke bare du og jeg som er pasienter på en avd , og de andre har full rett, og de trenger å bli skjerma fra selvskadelse, fordi det er så smittsomt på sånne plasser.. og er ikke noe de andre pasientene skal trenge å se:. Og jeg synes også at dersom det stemmer det du sier med at pleieren skader pasientene på den måten fu sier her, så Anmeld ! Si iallfall fra til noen for det er ikkke greit.. har vært innlagt på mange

AVd i 20 år, sett mye merkelig adferd blant pleiere, men aldri at pleier har skada noen...

lunach

27.08.2017 kl.11:18

Elsa: Når man har på seg klær som skjuler bandasjene, så SER ingen andre pasienter det. Så det syns jeg faktisk ikke er greit overhode. Men helt okey å ha ulike meninger om det.

Dessverre har jeg sett mye som ikke er ok. I tillegg at pleier har skadet pasienter. Det var fryktelig..

Anniken

26.08.2017 kl.20:31

Veldig bra skrevet!! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du har skrevet her. Har selv vært innlagt totalt ca. 8 måneder, og er bare 20 år. Jeg er av den stille og rolige typen som til gjengjeld blir usynlig av personalet i de øyeblikkene der jeg trenger dem mest. Og det gjør bare vondt så mye verre.

Jeg håper at eventuelle senere opplevelser for både deg og meg vil være til mer hjelp enn skade, det er jo tross alt derfor man havner på slike institusjoner. Det skal være trygge rammer, der man blir møtt med omsorg og forståelse, og det er heller ikke urimelig å forvente når man selv er så svake og slitne at det vil være det eneste som kan hjelpe.

Ønsker deg en fin helg videre! Stor klem fra meg ❤️❤️

lunach

27.08.2017 kl.11:21

Anniken: Amen til det du skriver her. Håper du blir både SETT, HØRT og FORSTÅTT i fremtiden. Vi får bare håpe psykiatrien snart VÅKNER OPP....

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits