Selvskading - en avhengighet. Min avhengighet.

 "An addiction is an obsession, something that takes over your mind and your every thought. You think that you can't live without it." - Demi Lovato - 

We all get addicted to somthing that takes the pain away.. 
- google- 

 

En av de mest kjente fysiologiske forklaringene på behovet for å skade seg selv, er teorien om endorfinavhengighet. Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som har en smertestillende og beroligende effekt. På samme måte som fysisk aktivitet utløser endorfiner, vil selvskading ha samme utløsende effekt. Forskere mener derfor at selvskadere risikerer å utvikle en fysisk og psykisk avhengighet av endorfiner, på samme måte som man kan bli avhengig av narkotika. - nettros.no -


Jeg vet at det kan være det siste jeg gjør... når jeg skader meg selv. Men midt i all den desperasjon jeg opplever der og da, klarer jeg ikke tenke hverken rasjonelt eller klart. Det har lagt seg som en tåke over all fornuft jeg til vanlig tenker.
Der og da er jeg kun desprat etter å finne ro i kroppen, få fred, når hjerte raser i full fart og hode hamrer, når bildene og filmene i hode ikke vil gi seg og står på reapet i time etter time, - ja når spøkelsene jeg ikke orker eller ønsker å forholde meg til ikke vil slutte å myldre opp mer og mer mens jeg ikke har noen redskaper til å stoppe dem,  - Jeg vet det nå, her jeg sitter og skrabler ned tankene mine til deg, at det jeg gjør mot meg selv er svært farlig og at det faktisk IKKE hjelper meg en dritt i lengden. Men
 der og da? Når jeg ikke klarer roe ned kroppen min som er på høygir, når angsten er altoppslukende og jeg ikke lenger klarer puste lenger enn ned til brystkassen og opp igjen, når stemmene brøler at jeg må straffe meg selv, da vet jeg det ikke. Da er det som om all fornuftig tankegang har forsvunnet.  

Det eneste jeg kan, og kjenner til, for å regulere følelsene mine, er å fysisk skade min egen kropp. Jeg vet og har erfart desverre at da får jeg puste igjen.. Da roer kroppen min seg. Alt vondt inni meg forsvinner, alt stopper opp, livet står på mange måter på vent, - det er som om du holder pusten og luften går ut.


Om jeg dør, trist men sant, så betyr det ingenting der og da- fordi jeg tenker kun på en ting: Jeg må ha luft. Jeg må få luft i lungene, jeg må få puste, som om jeg holder på å drukne og såvidt klarer holde hode over vann med flere meters høye bølger som skyller meg under. 
Når desperasjonen er så stor at man faktisk fysisk går til angrep på sin egen kropp... Den smerten? Den unner jeg ikke min verste fiende en gang..  Jeg ser ikke på det som egen villet-skade, som det står skrevet mange steder.. For jeg vil ikke. Ikke egentlig. Jeg ønsker ikke å måtte ty til selvskade for å klare leve og overleve dette livet. Jeg vil tro ingen ønsker å kutte eller brenne i sin egen hud for å klare hverdagen.. Men desperasjonen tar overhånd noen ganger, ja når smerten blir for intens og for vond. Når det hoper seg opp mer og mer på innsiden. Det er som om en skylapp er lagt over min egen rasjonelle tankegang der og da, og jeg angrer etter hvert eneste episode. Skammen jeg føler og skyldfølelsen når jeg har gjort det, er verre enn selve smerten av sårene jeg har påført meg. Sårene som selvsagt kjennes fryktelig vonde ut i etterkant, spesielt når det stikkes nål på nål i de åpne sårene for å få fikset skadene.. Men det er skammen og skyldfølelsen som får meg til å gråte når jeg ligger der i en ensomhet få kan forstå, på operasjonsbordet og blir lappet sammen igjen.. Fortvilelsen over å ha gjort det "enda en gang". Måtte fortelle det til de man er så inderlig glad i, viten at fortvilelsen deres er nærmest like stor som din egen... 
"Ikke nå igjen" tenker jeg alltid når jeg ligger på operasjons bordet.. "Når skal det være over, dette marerittet. Jeg vil ikke fortsette slik. Jeg orker ikke dette livet mer. Det gjør for vondt. Så altfor vondt.."  Og gråten er totalt ustoppelig når jeg ligger der nærmest hver eneste gang, om jeg ikke dissosierer og blir følelse-løs for å fjerne meg selv fra hele situasjonen.. Den fysiske smerten tåler jeg godt, men den psykiske, den tåler jeg dårligere og dårligere. Skyldfølelsen og den enorme skammen er en ekstra belastning oppi alt det vonde. 

Det er (desverre) den eneste måten jeg kjenner til og vet om for å takle, og overleve, den overveldende intense følelsesmessig smerten jeg kjenner på. Det hoper seg opp mer og mer på innsiden, og til slutt klarer jeg ikke håndtere følelsene mer. Jeg kjenner heller ikke til noen annen måte å regulere meg selv på. For å komme innenfor toleransevinduet igjen. Jeg vet ikke hvordan roe kroppen min, tankekaoset og følelses-stormen på. Jeg vet det er farlig. Jeg vet jeg må på sykehuset og få hjelp etterpå. Jeg vet det er ikke noe som gjør livet mitt bedre, noe som gjør livet mitt enklere. Jeg vet at det som en gang var løsningen min, nå er blitt selve problemet. Jeg VET alt dette, akkurat her og nå. Men der og da? Når det har gått så langt at jeg sitter der med barberbladet i hånden, når jeg føler jeg drukner og ikke får puste lenger, når følelse-hjernen har overtaket og "tenke-hjernen" har gått i dvale, ja over på minus siden, da klarer jeg ikke tenke rasjonelt eller handle såkalt "riktig". Jeg er ikke riktig HER.

Nå er det tre uker siden sist jeg skadet meg. Alle stifter og sting er ute av kroppen min. Og jeg forsøker så godt jeg kan å sette ord på det som er vanskelig istedet for skade. Det hjelper å sette ord på det som er vanskelig, det som gjør så vondt, samtidig er det ikke lett å snakke om det som er vondt - når man ikke er vandt til å fortelle om det.. Ikke føler man har lov eller rett til å si noe. Men så vet jeg, jeg vil og ønsker å leve...

Selvskadingen min handler ikke om ett ønske om å dø, men ett ønske om å leve. 

- Lunaen - 

 

Trenger du øyeblikkelig hjelp? Ring 113
Hjelpetelefon, noen å snakke med når du har det tøft, og/eller har tanker om å selvskade:

Ring gratis:
Mental helse: 116 123

Om  hjelpetelefonen: Mental helse hjelpetelefon

Røde kors: 800 33 321
Om hjelpetelefonen: Røde Kors hjelpetelefon

 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Selvskade #Selvskading #Behandling #Følelser #Personlig #Forståelse #Håp

4 kommentarer

Sarah Nazeem

19.08.2017 kl.21:54

<3 Never give up! <3

Bell

20.08.2017 kl.11:45

Det er faktisk bare du selv som kan stoppe dette, at det ikke skjer flere ganger. Du kan få så mye hjelp du bare roper etter, men det er DU som må gjøre jobben. Som jeg har skjønt så har du faktisk ganske god hjelp og oppfølging i hverdagen din, men du må tørre å bruke dem på rett måte..du må ta ett valg, vil du leve eller vil du dø? For realiteten er den at fortsetter du som du gjør så går det galt en dag! Keg veit det er vanskelig, og jeg veit det er jævlig, men når det blir sånn du vil skade deg, når du trenger å skade deg, så bestem deg for å stå i det, for det går over! Du er sterk, du har vilje, og du har mot, velg å bruke det rett! Det er du selv som er sjefen i livet ditt, tørr å ta kontrollen luna! Men du må ta ett valg, vil du få det bedre eller vil du fortsette livet ditt i denne myra av kjipe greier? Jeg har tro på deg, men det spiller egentlig ingen rolle dersom du selv ikke har det... jeg heier på deg 🌸

Berit Hatlestad

20.08.2017 kl.18:44

Du må aldri gi opp, kjære Luna! ❤️

lunach

20.08.2017 kl.19:10

Berit Hatlestad: Forsøker... år etter år...

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits