Misslykket, ubrukelig, verdiløs?

"Jeg kommer jo ingen vei, jeg gå kun i sirkel, år etter år etter år... Jeg er ubrukelig, dette livet er jo helt meningsløst, -det finnes ikke håp for en som meg. Det kommer aldri til å bli bedre, jeg er  totalt misslykket, jeg må være det mest uintelligente menneske som finnes i denne verden, og ikke minst det styggeste. Jeg får jo ikke til noenting, jeg er bare en byrde i dette samfunnet. Jeg går jo bare i ring, og ingenting forandrer seg uansett hvor hardt jeg forsøker." 


- Ja, jeg er rett og slett den største mobberen - mot meg selv.
Noen mennesker er sin egen verste kritiker, sin verste fiende. Og jeg er en av de. For jeg regner med mange av dere som leser her nå kan kjenne seg godt igjen i dette. Mange, så altfor mange har vansker med å se at enn selv er verdt noe, at man kan noe, at man ER noe. - Jeg er en av mange som ikke ser noe av dette i meg selv, kun i alle andre. Jeg forsøker mitt beste, men mitt beste blir aldri (for meg) godt nok. Føler alltid jeg feiler, uansett om andre sier jeg gjorde noe bra. Jeg er så fryktelig redd for å ikke strekke til, uansett hva jeg gjør om det gjelder å være en god venn eller å lage en suppe jeg aldri før har forsøkt å lage. Jeg har en konstant følelse av at jeg kun er en belastning og til bryderi for alle. - Dette er jeg absolutt ikke alene om, mange jeg kjenner har de samme følelsene, og en av mine aller nærmeste venner føler det på akurat samme måte.
"Takk for at du holder ut med meg" sier han inni mellom, og vi har hatt flere gode samtaler om dette de siste ukene.


Det å være syk, og være utenfor både skole og arbeidsliv er tøft. Man vil så gjerne bidra, tilhøre noe, og man prøver igjen og igjen, - men det ender alltid opp med å måtte slutte da man blir sykere og sykere - og det ender med innleggelse på enten somatisk sykehus eller psykiatrisk. Det gjør at man mister enda mer troen på seg selv og selvfølelsen synker enda lenger ned, og selvforakten stiger mer og mer.
- Det er ikke lett å nå opp til samfunnets krav, idealene som er satt - både karieremessig og utseendemessig. Målene er for de aller fleste mennesker uoppnåelige, og for oss som er enten fysisk eller psykisk syke (eller begge deler), er det så å si umulig. 

Misslykket
Ubrukelig
Verden ville bli ett bedre sted uten meg
Jeg fortjener ikke å leve
Jeg får aldri til noenting
Ingenting jeg gjør er bra nok
Jeg burde bli tilbudt aktiv dødshjelp
Jeg koster samfunnet millioner bare for å holdes i live, og for hva?

Jeg har ingenting å bidra med
Jeg er ikke bra nok

Ja, listen bare fortsetter og fortsetter. Jeg kunne nok skrive en hel bok om de stygge tankene som surrer inni meg. Dagene går, ukene, mnd og - år.. Når man har tenkt disse tankene over halve livet sitt, så blir de så innprentet at de blir til slutt sannheten - for deg. Du tror hundre og ti prosent på at dette er fakta. Det er ikke bare noe du tror, det er sannheten. Det er blitt til automatiske tanker, som du ikke en gang lenger trenger å tenke eller si til deg selv. For du vet det, jo. At det er slik. Det har satt seg i hver en celle i kroppen din, i alle årener og sener, i ryggmargen. 



Men idag fikk jeg meg ett lite løft! Jeg er ganske så langt nede i mørket om dagen, og det er det mange grunner til.. Etter jeg ble sittende fastlenket til en rullestol og har mye smerter, driver med opptrening hver mandag, har jeg blitt enda mer symptombelastet. Ikke rart, når man er redd og er vandt til å kunne beskytte seg ved å løpe, gjemme seg, - og plutselig kan du ikke det? Da blir PTSD-symptomene titalls ganger forverret, og det er en av grunnene til at jeg nesten ikke er utfor dør lenger. Jeg er konstant i alarmberedskap, noe som krever alt man har i seg av krefter. Jeg har ikke lenger overskudd til noe.. Men jeg jobber hardt med meg selv hver eneste dag likevel, - både med legesamtaler hver eneste uke og hos terapeuten ukentlig. Samt fysioterapi, og jeg jobber fremdeles med vektoppgang på egenhånd, og få mer kontroll over selvskadingen. Alt dette krever enormt mye! 


Idag da jeg så igjennom bilde mappene mine på PCen, så jeg bildene fra denne tiden ifjor. Og ble rett og slett sjokkert. Jeg har ikke sett på de bildene siden - tja, jeg kan ikke huske sist. Men jeg ble glad, for nå ser jeg jo tydelig at NOE har jeg da klart oppi alt. Jeg har lagt på meg, tja, tipper det må være rundt 10-12 kg siden ifjor på denne tid. Og dette? Har jeg gjort helt på egenhånd. Jeg kunne valgt å søke meg inn på spiseklinikk igjen for å få støtte og hjelp igjennom prossessen, og ble tilbudt hjelp for å søke, - men jeg ville forsøke selv. Alt skulle nå skje på egne premiss, på min egen måte, bruke den tiden jeg behøvde og ikke en tilsatt tid på tre mnd som de fleste spiseklinikker har. Jeg ville også si når målet var nådd: "Jeg klarte det helt på egenhånd. Og det er jeg jævla stolt over! Fuck anorexia!"

Og for første gang i mitt liv, har jeg klart å gå opp HELT på egenhånd. Ingen har kommet for å følge opp med påtvunget kostlister og våket over meg for å se om jeg har på nok smør på brødskiven, ingen har låst toalettet for å passe på at jeg ikke kaster opp. Ingen som tvinger meg til å ligge som ett slakt på sofaen i en halvtime etter hvert måltid. Ingen som har presset meg til en eneste ting, jeg har valgt selv. Og hva skjedde?  Når jeg fikk gjøre det på den måten som passet meg, meg -Luna, som ett eget individ, og ikke en mal som skal fungere på alle med spiseforstyrrelse. Ja, jeg har for første gang i mitt liv kommet meg opp på en mye sunnere vekt helt av egen fri vilje på egenhånd, og målet om å nå normalvekt er jeg ikke langt unna nå! 


Alle mennesker med spiseforstyrrelse, har individuelle grunner for hvorfor man sulter seg/overspiser/kaster opp/overtrener, ALLE er vi forskjellige, og alle trenger vi den tiden vi behøver. Vi må også få ta ansvar selv, få lov å ta egne valg, lære oss å ta valg som er gode for oss selv. - Ikke ett stressløp som gjør at man jo - går opp i vekt, men som regel varer det ikke. Man raser når man kommer hjem og er utskrivet, fordi man har ikke fått den tiden man trengte for å tåle den raske vektoppgangen og alt som fører med.  

Og nei, det har ikke vært lett. Det har vært beintøft hele veien! Og jeg sliter fryktelig med å godta denne nye kroppen jeg skal bli kjent med å bo i.. Men det verste med det er at jo mer man går opp? Jo mer føler man. Og en av grunnene til at jeg har sultet meg er for å dempe følelsene til jeg nærmest ble følelsesløs. Nå må jeg lære meg å forholde meg til alle følelsene mine, både glede,sinne,reddsel, frykt, begeistring osv. Alt er nytt - og jeg sliter og må ha mye hjelp for å lære meg å forholde meg til de voldsomme og sterke følelsene som plutselig overvelder meg til stadighet. 

Men akkurat idag, kan jeg for første gang på lenge kjenne en følelse jeg sjelden kan si jeg føler. Jeg er litt stolt over meg selv. Jeg er stolt over å ha tatt tak selv, og valgt denne veien selv. Jeg gjorde det på egenhånd. Og jeg klarte det! 

- Lunaen -  ♥

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #Anoreksi #Recovery #Fremskritt #Tanker #Personlig #Spiseforstyrrelse #Håp

5 kommentarer

fabelastisk

13.08.2017 kl.18:59

Så flott at du klarer å se det gode du gjør! Og ikke minst at du er stolt av deg selv - det er et stort steg på vei ut av det helvete du har levd i. Jeg har jo vært i et sånt mørke selv, men har klart å komme meg ut av det og lever nå et innholdsrikt liv med mening. Det kan du også få! Stå på, jeg heier på deg!

lunach

13.08.2017 kl.19:48

fabelastisk: Jeg håper virkelig jeg også kan få ett liv jeg selv føler jeg trives i. Og ikke bare overleve fra dag til dag. Jeg vil ha ett liv.. hvor jeg ikke kun kjemper for å klare de enkleste hverdags oppgavene.. Håper det en gang blir bedre. For dette mørke, er fryktelig slitsomt å leve i i så mange år..

Sarah Nazeem

14.08.2017 kl.10:09

<3 <3 <3

GO, LUNA!!!! :D

<3 <3 <3

Tom Erik

14.08.2017 kl.11:50

Takk for at jeg fikk lese Bloggen din ! :) du griper meg i dette innleget :) ting kan se mørkt ut. Men om man bare ser fremmover å ikke gir opp, så vil man beseire hva en vil :D stå på !:D alle lykke till deg :D

Marte

14.08.2017 kl.16:23

Du ser så godt ut! for en insats!=D

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits