hits

Nytt spennende kapittel i blogg-verdenen min!

Hei hei dere! ♥ Håper dere har en så bra dag som dere kan ha. ♥

Jeg fikk en forespørsel her om dagen som jeg ikke har delt med dere, kun av den enkle grunn at jeg først måtte tenke meg om dette var noe jeg ville/ønsket/klarte eller ikke. Men etter å ha lest meg opp litt og mailet litt frem og tilbake bestemte jeg meg at jeg uten tvil ville være med på dette. Såååå, - Jeg skal nå forlate blogg.no og flytte over til en ny bloggportal, jeg har nemlig blitt blogger hos psyk.magasinet!



Dette blir ett spennende og nytt kapittel i blogg-verdenen min! Og jeg er ordentlig spent! Og SÅ takknemlig og glad for at jeg fikk dette tilbudet! ♥ Det blir annerledes kun i den form at jeg nå har noen andre å kommunisere med, andre "likesinnede" som "blogg-kollegaer" og ikke minst det å ha noen i bakgrunnen å spør om hjelp viss jeg støter på noen problemer. (men regner med dette skal gå knirkefritt)  Ja, sett bort ifra det at jeg nå må sette meg inn i ett helt nytt konsept, i og med at dette nye er ett wordpress.dokument, så jeg har endel å sette meg inn i nå, hehe, men det går seg nok til etterhvert! 

Så dette vil være mitt aller siste innlegg her på blogg.no, men jeg kommer til å fortsetter som før, så jeg håper dere alle ønsker å følge meg videre på min nye blogg! ♥

Link: Psykmagasinet - VÅRE BLOGGERE
Link til min nye blogg: Lunach.psykmagasinet.no

Så nå må jeg bare si takk for meg her på blogg.no, så "snakkes" vi videre på psykmagasinet.no!
Takk for meg! 



- Lunaen - 

 

 

SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN #DEL1

Hei og god tirsdags ettermiddag! ♥ Her kommer svarene på spørsmålene dere stilte meg. Det var ganske mange så jeg har valgt ut noen fra dere alle.♥ Takk for gode spm! Liker fokuset som har vært mest på hverdagslige ting, det er alltid kjekt å få spm som ikke bare omhandler helsen min, men også andre ting. Men selvsagt er det bra at dere våger å spør om ting dere lurer på, mye var ang dissosiasjon, og de må jeg nok lage ett helt eget innlegg om da de krever lange utfyllende svar. - De kommer i løpet av uken! 
Well, da starter jeg bare da! 
Og takk igjen, veldig hyggelig med så mange spm! ♥ Dere er så fine!!! ♥

 

Random Questions


♥ Favoritt musikk? 
Jeg har ett hjerte for Norsk musikk, faktisk. Alltid hatt, vet ikke helt hvorfor, men det er mye bra i den norske musikk verden, f.eks Siri Nilsen er en av mine favoritter, tekstene hennes er helt fantastiske! Bjørn Eidsvåg, Rita Eriksen, Elisabeth Andreassen, Marian Aas Hansen, - gud for noen flotte artister! Men jeg er ganske altetende, liker mye forskjellig, - det eneste som kan gjøre at jeg ikke liker musikken er om tekstene er elendige. Jeg lytter til teksten før melodien, hehe, og jeg liker sanger jeg kan gjenkjenne meg i på en eller annen måte. Demi Lovato er desidert min amerikanske favoritt. No doubt about it. Hun er en helt UTROLIG artist og en inspirerende person! ♥

♥ Nevn 3 feel good sanger.

Det må være disse.. Det var i alle fall de jeg kom på akkurat nå ;)  
1. Rachel Platten - Fight Song (Lytt til teksten)

2. Rachel Platten - Stand By You


3. Stavangerkameratene - Bare så du vett det


♥ Gleder du deg til jul?
Ja og nei. Det er en tid jeg ikke har noe godt emosjonelt forhold til. Jeg syns det er en vond og sår tid, samtidig så skal jeg være sammne med mennesker som elsker meg og som jeg elsker. Så jeg må si jeg kan kjenner jeg gleder meg, men jeg gruer meg også. Det er ikke bare vondt, det er en salig blandig av følelser den tiden på året... Men man må gjøre det beste ut av det, og gjøre det som er best for enn selv. 

♥ Når var første gang du hadde sex?

Det var da veldig personlig. Hehe.. Men jeg tenkte faktisk å ta det med likevel, nettopp fordi i denne tiden vi er i nå virker det som at folk debuterer fryktelig tidlig. Ofte tror jeg jenter gjør det tidligere enn de egentlig er klar for. Man skal ikke bare ligge med noen "for å få det overstått", det skal jo være noe fint mellom to mennesker som elsker hverandre. Det tviler jeg på at en 13 åring egentlig vet hva ER. Det å elske ett annet menneske. Jeg gjorde i alle fall ikke det i den alderen.. - Nå skal jo sant sies at jeg vil ikke regne med den første gangen da jeg var 17 år som "første gang". Det var ikke frivilig, og jeg mener da at jeg kan trygt si at min første gang var med min daværende kjæreste når jeg var 20 år. Og nei, jeg syns ikke det er flaut å si det. Man skal ikke gjøre det fordi alle andre gjør det, man skal gjøre det når man selv er klar for det, og med ett menneske man elsker og er trygg på. (mener i alle fall jeg)

♥ Har du lest noen bra bøker det siste året? Hvilke?

Jeg har ikke lest så mange bøker i år, dessverre. Men jeg har lest Sophie Elise sin, syns den var helt okey. Lest Ingeborg Senneseth: Anorektisk. Den anbefaler jeg på det sterkeste! 


♥ 
Hvilket stjernetegn er du? Synes du astrologi er spennende, eller er du blant dem som synes det er noe tull?

Jeg er fiskene. Født i slutten av februar. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i astrologi så det kan jeg egentlig ikke uttale meg om.  


♥ Hva er yndlingsfargen din?

Hehe, det er uten tvil.... Rosa! Pink is the new black, sier bare jeg altså! :D 
 

♥ Hvilke butikker liker du (online og fysiske butikker) , og hva er ditt favorittkjøp?
Jeg er veldig glad i Cubus, jeg. Syns de har kjempe mye fint! ♥Er vell der jeg handler stort sett, og ellers elsker jeg WISH pg Ebay, og kjoler pleier jeg ofte å kjøpe på Nelly.com ;)
Jeg syns denne er veldig fin, så viss favoritt kjøp betyr klær, må det være denne kimonoen fra Cubus.

♥ Hva er yndlingsdyret ditt?
Uten tvil så har jeg en stor forkjærlighet for hunder. 

♥ Har du noen hobbyer ?

Ja, bloggen f.eks. ;)
Jeg skriver endel dikt.
Liker å ta foto og kan sitte i timevis med redigering. Da kobler jeg av :)
Jeg driver mye med scrapbooking, men det er perioder der overskuddet ikke er tilstedet, desverre.
Decopage er også en ting jeg liker veldig godt.

Her ser du f.eks ett bilde jeg har laget, det er d
ecopage på lerret. (bestilling)

Her er ett kort jeg har laget:

Dekorert røyk-eske til brud.


♥ Liker du å spille spill? (På PC, Nintendo eller vanlige brettspill?) I så fall, hvilke?

Nei, aldri likt og aldri brydd meg om det. Men vanlig brettspill er koselig og kortspill, det gjorde vi mye da jeg var innlagt. (måtte jo ha noe å gjøre..) Det gikk mest i Scrabble og Rummikub. Hjernetrim ass, den siste ;) Men kjempe gøy syns jeg!  

 


♥ Hvilke fag likte du da gikk på skole, og hvilke fag likte du ikke?

Norsk, særlig da det var stiloppgaver. Engelsk og gym, ja og så friminuttene, haha!


♥ Har du noen gang hatt pannelugg? Du har så fine øyne, kan tenke meg at du hadde kledd en passe lang lugg som fremhevet øynene på en bra måte. Litt random?
Aw, takk søte deg for fint kompliment! Skjønn du er! ♥ Og ja det har jeg faktisk hatt! Problemet var bare at jeg måtte rette ut luggen hver eneste dag fordi jeg har endel fall i håret. Det ville aldri ligge som den skulle, dermed gav jeg opp. hehe! Prøvd flere ganger med lugg, for syns det er utrolig stilig! Men.. Det ble for mye styr syns jeg. 


♥ Når var sist du var på ferie? (Utlandet)

Jeg var i Spania i Mai. Helt herlig!!


♥ Hva er den beste opplevelsen du hadde på Spaniaturen? Er det andre steder du drømmer om å reise til?

Det beste var faktisk det å komme seg bort. Og det å kunne gå i shorts og kjoler, uten at mennesker glor og snakker om deg. DET var så herlig, følelsen av å være så FRI! Jeg har alltid hatt en drøm om å reise til Australia, og det håper jeg at jeg en gang får oppleve. Ellers vil jeg gjerne se Thailand. 


PS: Svarer på de HELSE-relaterte spørsmålene dere stilte i løpet av uken! ♥

God klem til dere, ønsker dere en så bra dag som dere kan ha! ♥

Ta godt vare på deg selv! Stoooor klem fra

Lunaen - ♥

Takk for at dere finnes! ♥

Latteren satt løst i går, venner som dette gjør livet litt lettere å leve, eller ikke bare litt - men å ha venner som dette gjør livet VERDT å holde fast i når det stormer som verst!  Venner som dette det er en velsignelse. Venner som dette er ikke en selvfølge - og man skal aldri ta det for gitt.  Mennesker som SER deg og LIKER deg for den du er, som godtar alle sider ved deg, og som stiller opp når du behøver det, og som FORSTÅR.
Det er EKTE VENNER, det. Og jeg er UENDELIG takknemlig for disse fine menneskene som jeg er så heldig å få lov å kalle mine venner.


Åååå, de er så fine! Og jeg er så ubeskrivelig glad i dem alle! ♥ ♥ 









Vellykket kveld, så absolutt! ♥ Gleder meg allerede til 2 søndag i advent, da skal vi nemlig lage pepperkake-SLOTT! WOW, det blir gøy!!! 

Akkurat nå er jeg SUPER sliten og verker i både bein og armer, har nemlig hatt tidenes beste fysioterapi-time! Det går fremover, bokstavelig talt ! ;) Hehe! Og jeg må bare si at denne fantastiske dame jeg er så heldig å ha som fysioterapeut? Hun er GULL VERDT! Hadde det ikke vært for hennes optimisme fra DAG 1 så hadde jeg nok ikke kommet meg så raskt som jeg har. Hun er noe av det mest positive, sprudlende og godeste menneske jeg har møtt! Jeg er helt overbevist om at hadde alle mennesker i helsevesenet bydd på seg selv på den måten hun gjør, så hadde vi alle blitt bedre og FØLT oss bedre. Hun er helt UNIK! ♥
 

Nå er det kun å slappe av resten av dagen, kroppen er sliten, så kanskje jeg skal finne en film eller noe. BPA kommer ikveld, og det gleder jeg meg veldig til. Hun er så god og snill at det finnes ikke ord! ♥
For noen fine mennesker jeg har rundt meg nå.. Det er nesten så jeg må klype meg i armen for å forstå at det er virkelig.
Å ha ett team rundt seg her ute som er SÅ omsorgsfulle og inkluderende og forståelsesfulle, ja og som faktisk forstår meg SÅ godt på så kort tid, som ser MEG - og ikke en diagnoser eller som ett problem de må løse, fy søren for en herlig gjeng av medmennesker jeg har av hjelpere nå. - Det er så trygt at det nesten er litt skremmende. Det er ukjent.
Men det er ALT jeg noen gang har ønsket meg. Å bli sett som LUNA. Ikke som en diasgnose eller ett tall i statestikken. 


Takk for at dere finnes. Alle dere som er rundt meg.
Både venner, famile og hjelpere, jeg er så inderlig glad i dere! ♥


- Lunaen - 

Gleder meg SÅ til ikveld! SMIL!!! ♥

Hei fine gode dere, og riktig god søndags formiddag til dere!  

I ettermiddag/kveld skal jeg samle noen av mine nærmeste venner her hos meg for juleverksted, og gjett om jeg gleder meg så inderlig mye!!! For den siste tiden har jeg ikke hatt energi eller krefter nok til å være særlig sosial, og det er lenge siden jeg har sett flere av de.
Så dette blir en veldig koselig og gøyal kveld! 



Jeg fikk hjelp igår til å slå ut klaffene på kjøkkenbordet, og har lagt på en voksduk, fylt bordet med mye stæsj til å lage både kort og hva enn nå måtte ønske å lage! Om man bare vil være samme, så er DET også helt greit. 
Julebrusene på glassflaske står klart i kjøleskapet, julekaker av alle slag er kjøpt inn i tillegg til julebrød. Kakao med krem er også en herlig ting på slike kalde kvelder som vi har nå.
Juleverksted er så utrolig trivelig, det er så kos å være sammen og bare sitte å pussle med ting rundt ett bord, prate, le, høre julemusikken i bakgrunnen, - åååå dette gleder jeg meg ordentlig til! 



Det er jo ikke å legge under en stol at den siste tiden har vært ekstrem tøff. Da er det så godt å ha slike dager som idag, der jeg tar det helt med ro i formiddag - alene. Slik at jeg ikke er sliten når kvelden kommer og derfor klarer å være tilstede i meg selv, og være HER OG NÅ, ja kose meg sammen med de jeg er så inderlig glad i! ♥ 
- De har stått i de tøffeste periodene sammen med meg, og aldri viket unna uansett hva som har hendt. Jeg er ubeskrivelig heldig og enormt takknemlig for å ha venner som dette. De er GULL verdt! Og jeg elsker de alle så ubeskrivelig høyt! 

 

Jeg håper dere får en hyggelig dag og kveld, ta så godt vare på deg selv som du kan! ♥ ♥ 
Masse kjærlighet, varme og gode tanker fra meg! ♥ ♥ ♥ 

 

- Lunaen♥ 

Tre personligheter i en kropp. #Dissosiasjon

- Bli kjent med Irene, 13 åringen.

"Hvorfor får ikke jeg lov å skrive på bloggen til Luna da? Jeg skriver jo ikke noe galt da!"
"Kan vi se film ikveld? Bare du og jeg?"
"Er det trygt å sove i natt? Sikker? Du låser døra sant?!"
"Er så sulten... Har ikke Luna spist idag?! Kan jeg ta meg noe mat?" 
"Takk for at du er her med meg, jeg er glad i deg!"


Og, som tennåringer flest ...

"Jammen!! Forstår ikke hvorfor! Hvorfor må JEG sove alene hver natt!" 
"Nei! Jeg trenger barberblad! Så IKKE kom viss du ikke har med!"
"NEI! det hjelper ikke! Åååå du forstår jo INGENTING!"
"Sier du ja... Men jeg VET du er er mer glad i Luna og vesla enn meg! Det er ikke mulig å være glad i en som meg!"

 


NB: Alt som står i dette innlegget er gjenfortalt av personer nær meg, mine BPA-er, voksen støtteperson, venner og helsepersonell. Eller hva jeg har lest blitt skrive på tekstmeldinger på sms og FBvhatten.

 

13 åringen har mange tanker.. Hver gang jeg ser på tlf når jeg kommer til meg selv, og er alene, ser jeg hvem som har vært tilstede.. For det er ikke vanskelig å se forskjell på skrivemåten og bruk av emojier...
Det er mange ting som går igjen og igjen hos 13 åringen. Hun sliter fryktelig. Trenger mye MYE omsorg kjærlighet og nærhet av de få trygge hun stoler på. Ikke minst trenger hun en hel masse bekreftelse. - Bekreftelse på at hun er verdt noe, at hun er bra nok som hun er, at hun ikke behøver straffe seg selv, at hun ikke har gjort noe galt, og at hun er verdt like mye som alle andre. At noen er glad i henne.

Hun selv mener hun ikke er verdt å elske, hun sier/skriver ofte at hun hater seg selv mer enn noe på jord, at hun aldri burde blitt født, at hun er ett forferdelig grusomt menneske, og hun vil ofte skade seg selv. Spesielt når hun ikke tåler sine egne følelser eller noe uforutsett skjer som skremmer henne, da sier de runt at det er som om hun er helt i sin egen verden. Leter hele leiligheten igjennom etter noe å skade seg med, hun er nesten ikke til å snakke med.

Hun hater når folk hun stoler på går ut døren og hun må være alene.
Hun forstår heller ikke hvorfor hun må være alene så sent på kveld og natt. Hun er jo bare 13 år gammel. 

Min lege sa for litt siden..
"Det er spessielt å være tilstede å se når du skifter, når jeg møter Irene er alt annereledes, for du prater som en tannåring og har ett helt annet kroppsråk og ett annet ordforråd. Da må jeg også endre meg, for da forholder jeg meg til en tennåring plutselig. Når vesla dukker opp, snakker du som ett barn og lurer på ting som barn undrer seg over. Da må jeg svare til henne slik som jeg gjør til barn for at hun skal forstå. - Det er en veldig spessiel opplevelse."


13 åringen liker å skrive. Det gjør vi alle tre. For en stund siden våknet jeg opp og fikk temmelig panikk da jeg såg at hun hadde skrivet her på bloggen. Jeg las bare litt før jeg slettet det. Visste ikke hvor mange som hadde lest det.. men nå har BPA-ene sagt at hun ikke må skrive på bloggen til Luna, men at hun kan skrive i den fin dagbok hun har fått i gave av en voksen person som hun er blitt svært så trygg på.  De snakker ofte sammen, også når hun har det vanskelig, da kan hun ringe henne og si f.eks som en gang før: "Hvorfor tar du ALLTID fra oss barberbladene! Jeg trenger dem!!!!" og hun svarer at det er fordi vi nå jobber hardt for at ingen av oss skal skade oss, vi trenger ikke straffe oss mer, vi har straffet oss nok, osv. Men det er ikke alltid det går inn, og noen ganger sier hun: "Jeg kommer en tur bort til deg nå, ok?" "NEI! Ikke kom, jeg er opptatt!" (Det hun egentlig vil er nok at hun skal komme, men hun vil samtidig at hun skal ta med barberbladene hun tidligere på dagen hadde tatt med seg.) 


Det kan nok fort oppfattes som om hun er en vrien og vrang tennåring der og da, men hun ER egentlig ikke vanskelig, hun HAR det så fryktelig vanskelig, og det er to veldig forskjellige ting.



Irene, liker ikke mennesker så godt. Hun har opplevd ting som gjør at hun må ha hjelp til å komme seg videre. Men hun har endelig slippet inn noen ytterst FÅ. 
Det som er så fint NÅ, er at hun har blitt så glad i og slippet inn ETT menneske helt inn i hjerte sitt. Hun bad personen om å skrive en hilsen fremst i boken (tror jeg, eller de bestemte det sammen, jeg husker ikke helt hvordan det hang sammen men.) Det var vanskelig å bestemme seg for hvilken side det skulle være fordi det var hjerter litt lenger bak i boka, men hun fant ut at hun kunne heller klistre på noen hjerter for det hadde "Luna" hjemme hadde hun sagt. Hjerte- klistermerker.
 

Etter at hun fikk noen å prate med, har hun roet seg betraktelig ift både utagering i leiligheten (knuser ikke ting lenger) og selvskadingen er det blitt lite av. Jeg vet hun kjemper og prøver å forstå, og jeg er så heldig at de rundt meg tar vare på Irene - selv når hun er avvisende. Fordi de har lært henne å kjenne, når hun avviser er det fordi hun er redd - desto større grunn er det å bli.  
 

Det er ikke lett å leve med DID.
 Men jeg har lært meg en måte å takle livet på, og det er å bruke HUMOR. Jeg bruker mye humor i hverdagen, om ikke hadde jeg nok gått til grunne for lengst. Da hadde jeg ikke maktet leve. 
Humor hjelper på det meste, og galgenhumor er en stor del av hverdagen min (og de rundt meg), og jeg tror faktisk det er min største styrke! Å kunne le av meg selv og situasjonen jeg er i. Det er jo morsomme ting som skjer når man er tre personligheter i en kropp. Om ønskelig kan jeg fortelle om noen situasjoner som har fått både meg og de rundt meg til å le! Hehe..


Til uka kan jeg fortelle om 7 åringen, "vesla", viss dere ønsker..
 

- Lunaen - ♥

#Helse #Helsenorge #Psykiatri #Psykiskhelse #DID #Dissosiasjon #Personlig #Blikjentmedmeg #PTSD #KompleksPTSD 

Only human...


Tired
Oh, sometimes I get tired on myself
And I feel like things won't be alright
Lonely
Oh, sometimes I get lonely in your company
'Cause we are the same, you and me



What are we made of?
What have we come to believe?
Tell me, say how you feel
Are we made to hide how we feel inside?
If I cross that line, would you hold me?
What are we made of?
And if I cross that line, would you hold me?



Angry
Oh, sometimes I get angry with myself
But you won't even care as long as you're near
Hopeless
Oh, sometimes it get hopeless thinking you're not here
I want it to end, to be free



What are we made of?
What have we come to believe?
Tell me, say how you feel
Are we made to hide how we feel inside?
If I cross that line, would you hold me?
What are we made of?
And if I cross that line, would you hold me?


- Joakim Lundell - 

Recoverybook konkurranse - the winner is ..... ♥

♥ Recoverybook er en bok utviklet for å hjelpe deg til å bli frisk fra din spiseforstyrrelse. Boka vil guide deg gjennom en ukentlig planleggingsfase, oppgaver, daglig loggføring og evaluering i fem uker. Ved å bruke boka får du raskt en oversikt over dine mønster og triggere. Når du er klar over disse blir det enklere å forstå hva du må jobbe med og du kan lage en plan på hvordan du skal bryte negative mønster. 

- Recoverybook - hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse - 

#I samarbeid med Recoverybook




Jeg har trukket vinneren av konkurranse om Selvhjelpsboken "Recoverybook", og navnet som ble trukket var: !!! EV

- Gratulerer så mye med å vinne denne fantastisk motiverende og inspirerende boken!!!! ♥ Håper den kan hjelpe deg like mye som den hjalp meg på veien mot å nå dine mål for ett mer normalisert forhold til mat, vekt og generelt - hjelp til å få det bedre i ditt liv! GRATULERER SÅ MYE!! ♥ ♥ 



♥ EVERY ACCOMPLIISHMENT STARTS WITH THE DECISION TO TRY! ♥




Jeg kontakter deg på din Email adr ikveld for å få din adr så jeg kan sende deg boken og en liten hilsen ved siden av fra meg! ♥ 



Recoverybook - kan kjøpes HER: Recoverybook - Et verktøy som hjelper deg i kampen mot spiseforstyrrelsen

Klemmer og masse varme fra Lunaen ♥

Når man hvert år gruer seg til jul..hva gjør man da?

Julen kommer uansett om man vil eller ikke. Du har aldri noe valg der- DESEMBER MND kommer, og vi alle må gjøre det beste ut av det. Vi kan ikke unngå den, ja ikke selv om vi så hadde reist til syden som mange gjør. For den er der, det vet du jo. Datoene kommer uansett hvilken destinasjon man oppholder seg i. Du kjenner det inne hjerte ditt. Og ikke alltid føles det så godt, for noen så føles julen forferdelig vond, det er en sårbar tid for så altfor mange her i landet - og vi må prate om det. Vi må inkludere de ensomme, vi må vise respekt og forståelse for de som sliter og syns julehøytiden er tung.
Forventningene er der, fra alle kanter, og også fra deg selv. Og du selv sliter med å forholde deg til alt, handling av gaver, strekker pengene til i år? Det er ett stort problem for mange. Andre sliter med om de klarer komme seg på ut døren og inn på en butikk for å handle i tide? Når sosial-angsten topper seg. Andre igjen, hvor skal jeg være i år? Er det noen som vil/ kommer til å invitere meg?
Så har vi andre, som lurer på om det ok viss han/hun velger å være alene, vil det ble respektert? 


- Alt som omhandler JUL, kan være for mange svært tøft. Kanskje vanskelig for andre som synes julen er så koselig, så herlig og gleder seg hvert år uten en eneste bekymring. Men det er viktig å huske at ikke ALLE har det like lett denne tiden på året. Det må være rom for dem også, mener jeg. 

Jeg selv er en av de. Som gruer meg til jul. Det har jeg gjort i alle de år, kan ikke huske sist jeg faktisk GLEDET meg til jul. Stresset rundt julegaver å innkjøp gjør meg ofte syk(ere), stress er noe av det jeg tåler svært dårlig. Jeg tenker på de jeg har mistet som jeg elsker men ikke kan nå.. Ikke kan sende en julehilsen til selv om det er alt jeg ønsker. Til og med er mange av de i live.. som foreldrene mine... Jeg bekymrer meg og tenker på hvordan de har det.. er de sammen med noen.. hva føler de.. hva tenker de.. Jeg sørger hver julaften. Og jeg har aldri riktig klart å være helt og holdent tilstede i julen det siste 10året..

Men i ÅR vil jeg tenke nytt. Jeg vil prøve å tenke at dette skal være MIN JUL. Ikke tenke på alle forventingene folk muligens har til meg. Jeg skal gjøre det JEG ønsker og vil, være der JEG vil, Ja, jeg skal nemlig gjøre denne julen til MIN jul. - Så idag tok jeg første skritt mot en hyggelig juletid. Jeg laget en gruppe på FBchatten og samlet alle mine nærmeste venner, og nå har vi allerede avtalt at førstkommende søndag skal de som har anledning til det komme hit til meg på juleverksted, julekort skal vi lage, og spise pepperkaker og godis, drikke julebrus å kose oss sammen med julemusikk i bakgrunnen. 10 des. skal i også samles her hos meg, og da skal vi lage VERDENS FINESTE pepperkakehus!!! Gjett om jeg gleder meg!

Denne desember mnd skal bli en bedre enn det har vært det siste ti året. Og jeg skal kose meg, jeg skal være hjemme og ikke innlagt, og jeg skal gjøre denne julen til MIN JUL. ♥ Håper DU som er i lignende situasjon som meg, kanskje også kan tenke at DU har rett på en bedre desember, at det er DIN JUL også - ikke bare alle andres. Gjør det som er BEST FOR DEG. Gjør noe hyggelig for deg selv eller noen du bryr deg om. Prøv å gjøre som meg - lag din egen jul. En som kan føles bedre. En glede. 


Husk by the way konkuransen min: GIVEAWAY! Sliter du med en spiseforstyrrelse og ønsker hjelp til å nå dine mål?​
Trekker vinner IKVELD KL 20.00! SO STAY TUNED!♥ 


Kjærlighet fra,
Lunaen - ♥




 

Se filmene om hvordan barn blir skadet og påvirket av omsorgssvikt og/eller traumatisering.

Hei hei dere, idag vil jeg gjerne dele noen veldig flotte Youtube-videoer som jeg syns forklarer så veldig godt hvorfor noen mennesker blir syke voksne. 

Jeg behøver egentlig ikke si så mye mer enn det, enn at disse vidoene er bra å se både for de som sliter med følelsene sine, altså, som sliter selv- for jo mer man forstår hvordan hjernen og kroppen fungerer og hvorfor man føler og handler som man gjør, jo mer bevisst blir man og jo mer sjanse har man på å få det bedre. De er også flotte å se for de som er venner/familie med mennesker som sliter med å regulere følelsene sine og reaksjonene sine, fordi da er det lettere å hjelpe personen, når man forstår hva som skjer og hvorfor. 
Helsepersonell - SE og LÆR. Dette er fantastiske enkle og gode små videoer som forklarer alt det grunnleggende viktige for å forstå OSS som dere skal hjelpe. 



♦ 1. Hvordan barn blir skadet og påvirket av omsorgssvikt og traumatisering - Forståelse og tiltak 


♦ 2. Traumefeltets mest "hendige" modell

Her er det en GOD forklaring på hva TOLERANSEVINDUET er. Noe vi ALLE mennesker har.

 

 


♦ 3. Reguleringsstøtte

 

♦4. Alfred & Skyggen - en liten film om følelser
 

Håper dere synes de var informativt og hjelpsomt, slik som meg. :)
Stoooor Klem fra Lunaen ♥

Life isn't perfect but your nails can be ;) ♥

Hei dere! Idag har jeg hatt en fin dag, så akkurat nå sitter jeg bare å hviler før jeg skal gjøre litt "hjemmelekse" til terapi-timen imorgen. Idag hadde jeg besøk av søsteren min og tante barnet mitt, en så forståelsesfull søster skal man lete lenge etter. Var super kos å være sammen med dem idag. Takk for at du er søsteren min 

Så kom venninnen min å hentet meg, vi hadde avtalt for noen dager siden at vi skulle legge negler sammen IDAG. Og det ble det! Hun la på seg og jeg på meg. Vi pratet, drakk kaffe og hadde super hyggelig timer sammen. 


♥ Her ser du resultatet, jeg syns de ble kjempe kult!



Siden neglene mine har vært helt ødelagde i det siste året da jeg ikke har orket eller brydd meg så mye om det, slik som før.. Så nå var de så korte at jeg ville feste på tupper å få litt lengde på de. Jeg liker denne lengden, og jeg liker å ha de nesten helt firkantet, jeg syns det er finest på meg og aller viktigest - det er det jeg trives best med. ♥


Så her satt vi, masse stæsj å styr vettu! Skikkelig jentekose dag idag. Det trengte vi alle idag tror jeg ♥♥


 


 





Ble veldig fornøyd med resultatet, glad jeg valgte disse fargene! ♥ 



Nå skal jeg ordne meg noe kvelds mat snart, så skal jeg sette meg å lese kapittel 1 i boken "Tilbake til nåtiden", som er en bok jeg og terapeuten min begynner å jobbe med. Det er en bok om traume reaksjoner og traume- mestring, oppgaver å gjøre ol. Den vil nok hjelpe meg til å få en bedre livskvalitet. (Skal skrive mer om boken senere.) ♥ 

Håper dere har hatt en så bra dag som mulig. Masse klemmer fra L 
Ta vare!

 

- Lunaen - 

DID: "Jeg er som ett kinderegg" #Dissosiasjon

Kinderegg, TRE overaskelser i ett. 
Akkurat som jeg er..
Luna 31, Irene 13, Lisja 7 år.


God formiddag, fine leserene mine! ♥


Dette er ett veldig personlig innlegg,
om ett veldig vanskelig tema. Jeg vil påstå at det er ett vanskelig tema nettopp fordi det er så komplekst og for mange helt totalt uforståelig, og det å forklare slik at andre kan forstå med kun bruk av ord? 
Det er ikke en enkel oppgave, - likevel forsøker jeg.
Igjen. Nettopp av den enkle grunn fordi
 det er ett så viktig tema å opplyse om, fordi det er så mange som sliter med nettopp dette, og fordi det er så innmari lite kunnskap om det, både i helsesektoren og ellers. Jeg tenkte nettopp derfor å bruke tid idag på å forsøke å forklare nærmere hvordan en hverdag med #DID er, ja altså #Dissosiasjon.

DID er veldig komplekst, og ikke enkelt å forstå. Det kan vi vell si oss enige i, alle sammen. 
Noen mennesker syns det er vanskelig å forholde seg til det når de opplever det på nært hold, mens andre takler det bedre.
Men jeg syns det er viktig å huske på at verst er det jo for den personen som nettopp har det slik. Som ufrivillig må leve slik, og har ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Det er en GRUSOM opplevelse å ikke ha kontroll over seg selv, sin egen kropp, sine egne ord og sine egne handlinger. Tro meg, jeg opplever det i perioder DAGLIG..




De som er i nær relasjon til mennesker med DID må også klare å forholde seg til de ulike delene av personen, og det kan være tøft til tider, samtidig kan det også gå veldig veldig greit. Jeg selv har opplevd både positive og negative erfaringer med mennesker når det kommer til dissosiasjon. Men jeg har full forståelse for alle reaksjonene, uansett positive eller negative. Jeg har forståelse for at ikke alle takler det like bra. Jeg selv takler det ikke alltid så bra, heller.Så, hehe.. Det er en vanskelig hverdag til tider, og fører til mye angst og uro, frykt for livet, og mange våken netter..
 

Først og fremst litt fakta: 
Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler. Dissosiasjon kan spille en rolle ved ulike psykiske lidelser, og i alvorlige tilfeller danne grunnlaget for en omfattende oppsplitting av personligheten. Kilde: - Hjelp til hjelp- 




Tiden forsvinner, ikke som i at tiden går fort, men den forsvinner, blir helt helt borte. Som ett sort mørkt hull i hukommelsen.. Jeg klarer ikke hente frem ett eneste minne fra timene som forsvant.. Jeg vil, men jeg kan ikke. Det er umulig. Det er en form for amnesi. Altså, hukommelsestap. 
Jeg kan såvidt erindre at BPA-en var her i går kveld, men jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg VET at hun skulle komme igår, eller om jeg var her og nå LITT... Jeg er usikker.. Jeg vet hun skulle komme i går kveld og være her til kl 22.00, det står nemlig oppført på planen, men jeg kan ikke huske henne, eller hva vi gjorde, eller når jeg la meg...

Så BPA-ene fyller hullene i hukommelsen om jeg ønsker det, viss jeg spør henne når hun kommer kan du f.eks si at: "Irene var her igår. Hun lå i armene mine og vi så en koselig film." 
Eller hun kan fortelle meg at: "Lisja va her, hun sa hun ville fargelegge sommerfuglene. (jeg har sommerfugl-lylenke over ett speil som er over sofaen) Da sa jeg bare at hun måtte først spørre Luna om det var greit." Thank god.....

Neste dag kan jeg få høre at: "Irene var her, hun var stressa og redd. Letet febrilsk overalt etter barberblad fordi hun trengte å straffe seg, jeg klarte til slutt å roe henne så hun lå litt i armene mine før hun la seg under kuledynen, det gikk bra.."



Kveldene er ekstra tøffe og jeg forsvinner mye da, særlig i perioder som det er mye forandringer rundt meg, når jeg er stresset eller har mye angst og indre uro.
 - Det er ofte det som gjør at jeg ikke klarer være tilstede i meg selv til slutt, fordi jeg blir så veldig veldig redd, ikke bare som litt redd som når man er mørkeredd for eksempel, men en helt intens frykt som spiser meg opp. 

Denne helt intense frykten kommer ofte på kveldstid, redd for å være alene, får ofte mye flasbacks fra overgrep, frykt for at noen skal komme å skade meg. Men jeg vet jo at den frykten ikke er rasjonell nå, den er irrasjonell. Fordi jeg er trygg nå. Men der og da, så er det vanskelig å holde seg i nåtid. (Nettopp dette øver jeg meg på akkurat nå hos terapeuten min, og har fått hjemmelekse ift dette. Øve øve øve. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.) 
 

Jeg må i tillegg sjekke dørene at de er låste flere ganger i timen, uansett om det er meg, 13-åringen eller 7-åringen som er tilstede. Jeg vet jo at jeg har låst, men likevel jeg sjekke. Det er blitt til en tvangshandling jeg føler jeg bare gjennomføre, for å føle meg trygg. 



Jeg har nå endelig fått TO trygge BPA-er som er her på ettermiddag og kveld hos meg.
Mange kvelder i uka har jeg en person som jeg er trygg på og som også 13 åringen er blitt trygg på, som er her helt til kl 22.00. Jeg er så glaad for at hun (den nye BPA-en) har mulighet til å ta sene vakter, fordi da roer kroppen seg, og om jeg ikke har sovnet før hun låser seg selv uu, så har jeg i alle fall funnet ro i kroppen og får oftere nå sove ganske bra.

ER så takknemlig og glad for å endelig få riktig hjelp, som kan bidra til BEDRING - UTEN mer legemiddler, uten inneleggelser, uten missforståelser og vonde opplevelser i psykiatrien. Det er godt å bli hørt og sett, få bekreftelser, føle seg trygg og ivare tatt. Kanskje jeg en dag vil begynne å tro at jeg IKKE er ett ugress på denne jord, og at jeg faktisk fortjener å leve, jeg også? 

 

Det går som oftes bra på dagtid. Da dissosierer jeg sjeldent nå. Da er jeg enten hjemme å skriver, trener, har besøk av venner, selvsagt møter opp til legetime og møter osv. Men det er derfor det er godt at BPA er på senvakt og kevld, - nettopp fordi jeg da ofte er temmelig sliten av dagen og ofte "Switcher", så derfor er det trygt at her er noen da. Så vet at alt går greit. Både trygt for meg selv, men også for de rundt meg.♥ De føler seg mye tryggere nå etter at den nye BPA-en er kommet, to uker ca har det gått nå siden hun begynte, og det har vært himmla bra! Kunne aldri funnet en bedre person til jobben. Når 13 åringen i meg stoler så på henne at hun snakker med henne, ligger i armkroken hennes, - altså, DET sier mye. Siden hun er den som er mest sint, frustrert, redd, hater mennesker og vil ikke slippe noen innpå seg, og skader seg heftig. NÅ? Håper vi alle at det skal roe seg. 

Det er ett krevende liv, men jeg bruker mye humor rundt det, det er vell min måte å takle alt som skjer som er utenfor min kontroll. Jeg ler mye og bruker mye galgenhumor, det er en overlevesles mekanisme DET og! Og en innmari bra en, syns nå jeg! :D Hehehe.. Hadde jeg ikke harr humor oppi alt dette, så tror jeg ikke jeg hadde vært i live idag. Det ville blitt for mørkt å trist,da.



Nå kommer søsteren min med den lille prinsessa, så det blir kos! :D Gleder meg sykt mye! :D Så henter en venninne meg, vi skal bort til henne å legge negler. Kvalitetets tid. Er spent, for jeg har ikke vært der etter jeg ble sittende i rullestol. Men de har heis, så det skal gå kjeme fint sa hun. Tror det blir en fin dag, idag! 

Håper dette var litt informerende, selv om jeg vet det er vanskelig å forstå uten å se det med egne øyne.. Det sa en venninne her om dagen: Hadde jeg blitt fortalt dette hadde jeg sikkert ikke klart å forstå det, men etter å ha opplevd det så mye etter at vi ble så nære venner? Det er jo helt tydelig, og så lett å kjenne hver enkelt, for til og med stemmen, måten å prate på, skriften, kroppsbevegelser- alt er jo annerledes. 13 åringen prater og oppfører seg som en tennåring, 7 åringen oppfører seg som ett barn, og dere alle tre liker forskjellig pålegg, farger, klær, osv. 

Så, jeg er som ett kinderegg pleier jeg å tulle med. Tre i EN. Jeg Luna, Irene tennåringen, og 7åringen. Men vi klarer oss nokså bra, alle tre, nå. Får håpe det varer.



- Lunaen - ♥

You ask - I answer! Spørsmålsrunde!

God kveld ♥ er det lenge siden jeg har hatt spørsmålsrunde her på bloggen, så tenkte det kanskje var på tide med det igjen? Viss dere lurer på noe, uansett hva - om det er helt hverdags spmørsmål til psykisk helse, ask - I answer! 

Håper på mange gode spørsmål, og husk: INGEN spørsmål er dumme å spørre om! ♥


Så still gjerne spørsmål om det er noe du lurer på her i kommentarfeltet under dette innlegget, vil du helst spør HELT anonymt fra offentligheten kan du sende inn spørsmål på min innboks på min offentlige FB side HER: Lunach.blogg.no



Husk foresten GIVEAWAY konkuransen, du har ennå noen dager igjen for å melde deg på! Link HER: GIVEAWAY! Sliter du med en spiseforstyrrelse og ønsker hjelp til å nå dine mål?



- Lunaen - ♥

 


"Hvis sårene våre hadde ord, hva hadde de fortalt?"

♦ There are wounds that never show on the body,
that are deeper and more hurtful than anything that bleeds. ♦




Sent i går kveld kom jeg tilfeldigvis over kronikken
"Pasientene ingen vil hjelpe" NRK YTRING, skrivet av sykepleier Sarah Nazeem Eriksen. Jeg kjente umiddelbart på sinne, nei ikke bare sinne, jeg ble faktisk rasende forbanna! Men samtidig kjente jeg også på en lettelse over å ikke være alene om denne vonde erfaringen jeg gang på gang opp igjennom årene har måttet tålt, stått i, og kjempet med nebb og klør for HJELP. Samt kjenner jeg på en enorm fortvilelse, for når skal mennesker som selvskader få den hjelpen de sårt behøver når de er i krise, den hjelpen som de faktisk som alle andre mennesker fortjener og faktisk HAR krav på?! Når ble det greit å ekskludere en pasientgruppe fra å få hjelp i dette landet?
Og når skal noen i psykisk helsevern som ikke er enige i at denne "behandlingen" av syke mennesker slutte å være så FEIGE og faktisk STÅ OPP og si at NOK ER NOK, "Jeg vil ikke være en del av denne umenneskelige oppførselen mot denne sårbare gruppen av mennesker lenger." NÅR har noen tenk å gå inn i seg selv, og innse at systemet svikter og liv som kunne reddes går tapt!? 


Har du ikke lest kronikken ennå, anbefaler jeg deg å lese den HER: Pasientene ingen vil hjelpe

Jeg ble forbanna. Og jeg ER forbanna! Jeg forstod nok en gang at det IKKE har blitt det døyt bedre på disse 13 siste årene siden jeg selv først gang måtte som 15 åring få sydd mine selvpåførte skader, og det skremmer meg at vi ikke i 2017 har kommet lenger enn dette! For det er en ukulturen som befinner seg overalt i psykisk helsevern rundt denne pasientgruppen, og den MÅ tas tak i!
- Du som ansatt skal "overse pasienter som selvskader", "du skal ikke gi oppmerskomhet til slik type adferd",
og dette er ikke kun på EN avdeling ETT sted i landet, men på så altfor altfor mange døgn-avdelinger rundt om i hele landet. Dette vet jeg av personlig erfaring fra flere steder hvor jeg selv har vært innlagt på døgn-avdelinger flere steder i landet, og fordi andre jeg kjenner som sliter med samme problematikk sier de også opplever både krenkelser, lite og ingen forståelse, og møter ofte mye motstand når de ber om hjelp.


Det er ikke få ganger pasienter med symptomet (LES: SYMPTOM) selvskading blir enten:
A: Kastet ut av avdelingen om hun/han har skadet seg selv avdelingen, til tross for at grunnen for innleggelse var jo nettopp fordi fare for alvorlig selvskade var tilstede. (Ja, forstå det den som vil.)  Du blir rett og slett kastet ut av samme grunn som du kom inn for.
B: Blir kjørt fra legevakt eller sykehus i ambulanse/politibil med papirer fra lege/kirurg om at det er fare for liv og helse. Kommer frem til akutt psykiatrisk døgnenhet, samtalen med vakthavende lege er kort, og pasienten blir sendt hjem uten hjelp. (Til tross for sykehusets lege/kirurg mener døgn-opphold er livsnødvendig!) 


♦ I DON'T WANT YOU TO SAVE ME. I WANT YOU TO STAND BY MY SIDE AS I LEARN TO SAVE MYSELF.
 

I kronikken står det følgende:
"Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte, og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.

Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet. 


Jeg har mistet helt troen på psykiatrien.
Jeg har innsett for lenge siden at jeg aldri kommer til å bli møtt med hverken forståelse for mine plager, symptom og min lidelse. Jeg har innsett at å bli møtt med empati og medmenneskelighet er en sjeldenhet viss du er innlagt med denne type problematikk, og jeg har innsett at å be om hjelp når jeg trenger det er det ikke lenger noe poeng i, for jeg blir ikke hørt likevel. Det jeg der imot opplever, er at mennesker UTEN utdanning, uten å være en del av dette systemet, er der imot til STOR hjelp! Når ufaglærte mennesker forstår mer enn en psykiater og psykolog med mange mange års skolegang, ja det er en temmelig absurd OG skremmende erfaring.
 

Selvskading er kun ett symptom på at noe er galt, og hjelper man ikke menneske med den bakenforliggende grunnen for selvskadingen, som ofte er alvorlige traumer, vil denne destruktive adferden opprettholdes. -SÅ enkelt, men tydelig SÅ vanskelig å forstå for mennesker i helsevesenet.


- Lunaen - ♥

Morgen, kakao og tanker rundt farsdag.

Jeg skriver ikke "God morgen" idag,
jeg velger heller å si: MORGEN, alle fine sjeler der ute! ♥


Fordi jeg VET så inderlig god at dette er en svært så tung dag for mange. Derfor sender jeg ut ekstra med varme idag til dere, jeg har tent ett lys for dere, og sender ut tusenvis av gode trygge holde-rundt-klemmer til alle dere der ute som trenger litt ekstra omsorg akkurat idag.
♥  ♥  ♥  



Farsdag er ikke for alle en god dag, og det er mange forskjellige ulike grunner til det. 

Vit: Jeg tenker på dere alle! Dere barna som har mistet deres far, dere barna som har blitt missbrukt av deres egen far. Dere barn og ungdommer som sitter på rommet deres omringet av ansatte på barnehjem og ungdomshjem fordi far (og/eller mor) er for syk til å ta vare på dere, åååå gud som jeg tenker på dere idag!!♥ Det river og sliter i hjerte når jeg tenker på alle dere som prøver å fortrenge at dagen idag finnes, dere som intenst forsøker å tenke: "Det er kun en vanlig dag. Det er søndag. Det er bare søndag..."
Og jeg tenker på alle dere fedrene som har mistet barnet ditt,
og jeg tenker på alle dere fedre som har blitt fratatt deres barn.


♥ 
Dere er alle i mine tanker idag! 


Husk: Dere er ikke alene, det er alltid noen som er villig til å ta en prat om du behøver det! Det er mange som er i lignende situasjon som akkurat DU er i. Vil du være alene, er det forståelig. Men grip tak i noen du stoler på viss du behøver bare å være sammen med noen idag. Avledning som å se en film. Snakke om du ønsker ,være stille om du ikke orker prate. Bare være sammen.

Eller bare gjør som meg, lag deg en god varm kopp kakao. 


(SLIK lager jeg min kakao, det mangler nemlig ikke på hverken krem eller marshmellows eller nesquick-strøssel som topping!)


Gratulerer med dagen, alle fedre der ute. 
 


- Lunaen - 

Valg som skjærer i hjerte. Er VALG alltid det man anser som definisjonen på - valg?



Valg.. Har vi alltid valg... Noen ganger føles det ut som om jeg ikke har valg i situasjoner, men sett uten ifra så har man alltid valg. Men det føles likevel ikke ut som valg... om du forstår.. Det finnes valg man ikke ønsker å måtte ta, men man blir presset til å ta av livet selv. Valg man må ta for å overleve, rett og slett. Valg som er så vanskelig, så tøffe, så såre og vanskelige at de er umulige å ta nærmest, men likevel - så må man ta dem. 

Det er valg jeg føler jeg kveles av. Valg jeg skulle for alt i verden ønske jeg aldri måtte ta, og jeg skulle ønske ingen her i verden måtte.. Valg som er så vonde at man ikke vet om man klarer stå i dem i lengden, valg som skjærer så dypt i hjerteroten at man ikke vet om man overlever uansett hvilken vei man velger - for begge føles ut som om det tar livet av deg..
Det finnes valg, som ingen skulle måtte ta, men likevel har livet ført slik med deg at du har ingen valg i å velge. Du må ta valget, og du må stå for valget du tar.

Valg. Valg er ikke alltid valg. Det er noen valg som er i nærheten av å være uutholdelige. Og følelsen av å bli kvelt for hver gang man må velge dette valget, noen ganger opptil flere ganger om dagen, det knuser hjerte i tusen biter hver gang. 

Og noen ganger vet jeg ikke lenger om det er verdt det.. - Noen netter er uutholdelige. Noen netter tenker jeg at valg jeg har tatt gjør mer vondt enn smerten ved å gå den andre veien hadde gjort. Hvordan velge når begge utfall av valget gjør at du skjærer deg på glasskår, hver eneste dag.. Hvilken vei er best å gå, når begge to fører til ett stup...? 
Noen ganger er valgene du må ta, så nær som umulig å forholde seg til. Noen ganger er valgene du vet er riktige, likevel de som er med på å dra deg ned.. Er det verdt det? Likeså om du hadde valgt det stikk motsatte. Begge veier fører til - den samme intense smerten som skjærer opp hjerte ditt hver eneste dag og natt..

 

Noen valg er umulig for andre å forstå. Noen valg må du stå i alene. Du kan rådføere deg, du kan lytte på anbefalinger og råd. Men du står likevel ensom i det - for kun DU føler smerten. Andre kan kun forestille seg smerten du går igjennom, men de kan aldri riktig forstå. Valg. Ikke alle valg er valg. Noen valg må tas, om man vil eller ikke. Og selv om man har valgt det selv, minsker ikke det smerten du hver dag går igjennom...
 
 

- Lunaen - ♥​

GIVEAWAY! Sliter du med en spiseforstyrrelse og ønsker hjelp til å nå dine mål?

#I samarbeid med Recoverybook


Hei alle hjerter!! ♥
Idag er jeg suuuuper glad for å få lov å gi en gave til en av dere, som kan være til god hjelp og støtte for dere som er i kamp for en hverdag UTEN spiseforstyrrelse! Jeg er SUPER EXCITED!!
 

Nettopp fordi Recoveryboken jeg bestilte for en tid tilbake hjalp meg såååå utrolig mye på veien til å nå målet mitt - nemlig å gå opp i vekt HJEMME, uten sonde-ernæring og uten innleggelse, da jeg har forsøkt og hatt den "hjelpen" hvert år i over 15 ÅR nå, og det har IKKE fungert i mitt tilfelle. Det har kun vært BRANNSLUKKING, og det varer jo ikke i lengden..
- Derimot det å kunne bestemme farten selv, ja altså bruke den tiden DU SELV trenger, lære meg å ta ansvar for eget liv og helse, lære meg å lage til og ordne maten min selv uten at noen smører den på for meg, lære meg å avlede meg selv uten at noen må passe på meg en time etter hvert måltid,- ja, og ikke minst mestringen over å klare det, har hjulpet meg til å fortsette å fortsette helt frem til hit jeg er IDAG.
Noe som er 15 KG mer enn for ett år siden!! 



Jeg vet at boken hjalp meg mye på veien, og tok derfor kontakt med Lise, som selv har slitt med alvorlig spiseforstyrrelse, det er hun som har designet selvhjelpsboken #Recoverybook. Så jeg spurte om hun var villig til å gå inn i ett samarbeid med meg for å gi en av dere en bok helt gratis!
Og jeg er sååååå glad for at både jeg og Lise er helt enige om at DET fortjener dere!♥ Så derfor har jeg nå fått den nye boken i posten og den ligger allerede klar til å sendes til den heldige vinneren!♥

♥ SE SÅ FIN! ♥


 

En dagbok utviklet for mennesker med spiseforstyrrelser

Designet for å motivere og inspirere deg til daglig loggføring
Recoverybook samler alt du trenger for å fokusere på å bli frisk, uavhengig om det er anoreksi, bulimi eller overspising. Recoverybook kombinerer matlogging med måltidsplanlegger, ukesevaluering og oppgaver direkte knyttet til din spiseforstyrrelse og tankemønster.
Boka passer for alle som har en spiseforstyrrelse og kan brukes alene eller i samråd med din behandler.


- Recoverybook - Hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse -


Legger ved noen bilder av innholdet i boken, så dere kan se litt selv hvordan den ser ut.. Det er så fargerik, noe jeg elsker! Den er fullstappet av inspirerende og motiverende Quotes/ Sitater, der er oppgaver å gjøre for å få satt tankene i gang, sette ting i perspektiv, der er avledning i form av fargelegging, og mye mye mer!
Just see for yourself!:


♦ Planlegg ukas kostliste​


♥ THE VOICE IN YOUR HEAD THAT SAYS YOU CAN'T DO IT, IS A LIAR! ♥


♦ Daglig loggføring



♥ YOU WAKE UP EVERY DAY TO FIGHT THE SAME DEMONS THAT LEFT YOU SO TIRED YESTERDAY, AND THAT MY LOVE, IS BRAVERY ♥

♦ Oppgaver før hver uke



♥ IT WILL GET BETTER, DON'T GIVE UP! ♥



♥ I AM NOT DEFINED BY MY RELAPSES, BUT MY DECISION TO REMAIN IN RECOVERY DESPITE THEM ♥​


♦ God plass og mange sider for å skrive ned tanker og følelser underveis.


♦ Evaluer uka som gikk



Les mer detaljert om boken, og historien bak boken på Recoverybook.no sin hjemside, du kan også bestille den der!
Trykk HER: Recoverybook.no - hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse




For å delta i konkuransen om å vinne denne fantastiske selvhjelps boken gjør du følgende:

♥ Lik siden til Recoverybook på FB OG følg Recoverybook på Instagram, tagg gjerne deretter en venn (eller flere) som du tenker kunne ha behov for denne boken og dermed gi dem også en sjanse til å delta.
FB: Recoverybook
Instagram: Recoverybook

♥ Lik blogg-siden min på FB og følg meg på Instagram, tagg gjerne deretter en venn (eller flere) som du tenker kunne ha behov for denne boken og dermed gi dem også en sjanse til å delta. ♥
FB: Lunach.blogg.no
Instagram: Lunaench


Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet i dette innlegget og skrive du er med!♥ 
NB: Husk fornavn og email adresse, så jeg får kontaktet den heldige vinner!


Vinneren trekkes Fredag den 17 November!


♥Husk: Sharing is caring!♥


Masse LYKKE til!
KLEM og GOD LØRDAGS-KVELD fra 


- Lunaen - 


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Spiseforstyrrelse #Recovery #Konkuranse #Recoverybook 

Grateful heart ♥

♥ Thank you! ♥

Jeg vet ikke helt hvordan starte dette innlegget. Jeg vet rett og slett ikke hvordan skrive noe som helst, akkurat nå. Hvordan skal jeg vell kunne klare å fortelle DEG akkurat hvor mye dine ord og din handling, betyr for meg? Jeg vet ikke annet enn å si TUSEN HJERTELIG TAKK.

Takk for at DU, som er for meg en helt ukjent person, ett menneske jeg ikke kjenner, som ikke bor på samme sted som meg, som jeg aldri har møtt, aldri har snakket med, aldri har skrivet en eneste meld med, syns JEG fortjente en rosebukett.




Tusen hjertelig TAKK for at du mener jeg bidrar her i samfunnet med denne lille bloggen min, tusne tusen takk for at du mener at det jeg deler av livet mitt av både oppturer OG nedturer er med på å bryte tabuer. Tusen takk for at du mener jeg har lært deg mye.
 Tusen takk for at du SER meg og føler jeg er VERDT noe i dine øyne, - til tross for at vi ikke kjenner hverandre.

Men aller aller mest: Tusen hjertelig takk for at du viser meg hva nestkjærlighet faktisk ER. Takk for at du idag viste meg at verden fremdeles har vakre mennesker i seg,  

At ett menneske fra ett annet sted i landet, som kun "kjenner meg" via ordene mine gjennom bloggen, velger å gi meg en så fin gave - en hel blomsterbukett med så vakre nydelige roser til helgen, det gjør meg bare så innmari rørt. Jeg hadde tenkt å skrive ett langt innlegg om dette med hvorfor vi mennesker har så mye enklere for å kritisere hverandre, enn å løfte hverandre opp, hvorfor vi ikke snakker hverandre OPP istedte for NED, hvorfor vi ikke fokuserer på alt menneske får til - og ikke alt menneske IKKE får til. Men jeg vil er egentlig ganske tom for ord nå... 



Så jeg vil heller bare takke deg, fra bunnen av mitt hjerte- for at du viser meg at nestkjærlighet, medmenneskelighet og empati blant befolkningen fremdeles finnes. ♥
Tusen hjertelig takk for den vakre nydelige rosebuketten, du må være ett veldig vakkert menneske! ♥ Takk for at du finnes der ute! ♥ 
(Ta gjerne kontakt på innboks på FB siden min, så jeg får skrivet en mer personlig hilsen til deg.)



Og til alle som leser dette innlegget: Vi alle har mye å lære av dette menneske. ♥ Er det noen du syns spesielt om? Er det noen du er svært takknemlig for i livet ditt? VIS og SI det! Om det er bestevenninnen din, ektemannen din, betsemoren din, fastlegen eller what ever- Ikke bare tenk at dette menneske automatisk VET at du mener det og det om han/henne. - Alle behøver å høre at de er satt pris på iblant, at det de gjør blir verdsatt, - alle trenger å høre at noen er gla i dem. Så en oppfordring til dere: La oss lære av denne damen som sendte meg denne vakre hilsenen, la oss ta vare på hverandre og løfte hverandre opp og frem, si positive ting til hverandre og vise kjærlighet, omsorg og varme - dette samfunnet behøver SÅ mye mer av det! ♥ 

- Lunaen - ♥ 

God morgen, alle fine hjerter! ♥ Idag er en spennende dag!

Hei og riktig så god morgen, fininger! ♥​ Håper dere har hatt en god natt i natt og en bra morgenstund.
Idag er det mye planer på tapetet her, så jeg må komme meg i dusjen snart så jeg blir klar i tide! Jeg skal nemlig overnatte to netter borte, og gjett om jeg gleder meg! ♥ Hvile, avslapping, gode samtaler, nydelig middager og trygge netter med god søvn. Gud så godt det skal bli! ♥ ♥ 





Og guess what! Ikveld skal jeg på BADING i varmtvanns basseng!!!
Oi damn, gjett om det blir spennende! For jeg klarer jo ikke å gå ordentlig ennå, - men fysioterapeuten sa at trening i basseng er SUPERT for meg, og at nå som jeg har kommet meg såpass som jeg har så er det HELT RIKTIG tidspunkt å prøve! Jeg er veldig spent, og må innrømme litt nervøs også.. Mye grunnet at jeg ikke har vært i basseng siden jeg var i Spaina og kunne gå uti selv. Heldigvis er dette ett sted hvor det er tilrettelagt for mennesker med fynksjonsnedsettelse, så der er rullestol som man kan bruke til å trilles ut i vannet. Jeg gleder meg masse masse, varmt vann blir godt for kroppen nå i denne kulda altså! ♥ Men jeg er fryktelig nervøs også kjenner jeg nå! 
Wish me luck!! 



Men først nå er det time hos psykologen, så jeg skal nå få i meg frokosten min og en heeeel god del kaffe, så er det å komme seg i dusjen å få ordnet meg til jeg må ut i det guffne været. Når jeg kommer hjem er jeg alltid så sliten etter timen at jeg pleier å sove en god del.. I alle fall ligger jeg i senga helt utmattet.. Heldigvis blir jeg ikke hentet før kl 18.00, så har tid til å pakke i ettermiddag.. 

Vil ønsker dere alle en så god dag som dere kan ha i den situasjonen dere er i.  Og håper dere tar så godt vare på dere selv som dere klarer! Varme klemmer fra meg til den som trenger det ekstra mye idag ♥ 
Heier på dere alle 
♥ ♥ 


- Lunaen - 

L♥VE TO STAY H♥T

Hei gode dere!Beklager jeg skriver så lite nå i forhold til før, og i forhold til hva jeg ønsker.... Jeg er i en litt (veldig) turbulent periode nå der jeg dissosierer ekstremt mye, og i etterkant er jeg så sliten at jeg ikke gjør annet enn å hvile og slappe av så godt det lar seg gjøre... Håper dere har tålmodighet med meg. 

Det er som alltid før, når EN ting går riktig vei (som nå, spiseforstyrrelsen) så går andre symptom til H----- som nå, dissosierer hver dag... Men heldigvis har det ikke vært noen selvskading på mange mnd nå, og det er jo bra.
Men jeg skulle ønske det var fordi jeg følte at jeg ikke behøver eller fortjener smerte, fortjener å skade meg.. Men det er ikke det, jeg føler jeg fortjener det mer enn på lenge....... Men jeg klarer holde igjen fordi jeg vet de rundt meg blir så redd og lei seg..... Men man klarer ikke det i lengden, man må gjøre det for seg selv.
Jeg skulle ønske jeg nå hadde kommet så langt at jeg kunne klare å lavære for en annen grunn enn det, nemlig at jeg følte jeg selv hadde en verdi, at jeg fortjener bedre enn å skjære i meg selv, at jeg ikke har grunn for å straffe meg osv... Men nei, jeg har ennå ikke kommet heeeelt dit. Jeg gjør det fremdeles, for andre. 
Og jeg vet, dessverre, - det smeller til slutt. Slik som alle andre gangene jeg har gjort det for andre...Jeg må jobbe mye med dette, for å unngå at jeg får tilbakefall.
 Jeg skulle ønske jeg kunne føle selv slik som de rundt meg gjør, at jeg ikke trenger å straffe meg... Jeg har ingen grunn til å straffe meg sier de, men likevel klarer jeg ikke tro på det. Jeg tror helt ærlig, helt oppriktig, jeg fortjener å ha straffe meg. Fremdeles...
Og det er leit, at jeg ikke klarer ta til meg det de rundt meg sier.




Vell.. Idag fikk jeg besøk av en av mine bestevenner, og ble kastet tre pakker mot meg... Gjett om jeg fikk sjokk!!!!! TRE deler av Kari Traa ullsett! - Snakk om å bli sjokka!!! - Og glad, selvsagt! Men jeg sa helt tydelig og klart til han at nå fikk han ikke kjøpe noe til jul, at dette måtte være julegaven! Så snilt!!! <3 

Herregud! Så deilig dette ulltøyet er ! Så behagelig å deilig å ha på!!! ♥ Kan ikke få skryte nok av det ♥ Mykt å godt!!




Nå må jeg avslutte før jeg ikke får publisert, kjenner meg sliten av dagen og vet aldri når jeg skifter (dissosierer), så nå får jeg avslutte så jeg i alle fall har fått sagt HEI til dere idag. Stoooor klem til dere alle, krigerne mine! ♥♥


Ønsker dere en god natt!! Måtte dere få gode drømmer, og en god natts søvn! 
God klem fra meg til dere! ♥♥♥

- Lunaen -

En vanskelig dag, men jeg skal komme meg igjennom den! Ha en dag! ♥



GOD morgen kjære dere!♥ Og riktig så god mandag as well!♥ En ny uke på gang, og den er full av positive ting for meg.. Selvom denne dagen er en dag jeg ikke vil forholde meg til.. Noe mer om det vil jeg ikke si. Natten har vært strevsom full av tankekaos, selvklandring og selvhat, null søvn med svært tunge mørke tanker. Men jeg vet hvorfor, og derfor holdt jeg ut uten noen form for selvskade.. - Noen dager i året er verre enn andre, dager der man bare må gjøre det beste ut av det og "ha en dag", og huske på at det kommer en ny dag imorgen som sannsynligvis vil være LITT bedre i alle fall. ♥

Jeg gleder meg til onsdag-fredag, det er trygge fine gode dager. Og jeg holder fast i dem når det stormer idag, og mest trolig imorgen da jeg skal i terapi igjen. Nå har jeg tent stearinlysene på stuen, kokt meg en kanne kaffe og allerede klart å få i meg frokosten min. (Ferdig påsmurt i kjøleskapet fra igår. DIGG!)  For slike dager som idag? Da er det ekstra tøft å få ned noe som helst... Så når det er ferdigpåsmurt letter det på en måte litt..



Er bare innom for å ønske dere alle en så bra uke som mulig! 
Håper dere vet at dere er VERDIFULLE og at dere FORTJENER Å HA DET BRA. 

- Lunaen - 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Traumer #Trigger #PTSD #DID #Dissosiasjon #Nyuke #Håp

UKEN SOM GIKK #8


God søndags-formiddag, fine dere! ♥ Nå er nok en uke gått, og det er tid for å oppsumere uken i korte trekk. Syns ukene bare raser forbi i full fart, vi er allerede kommet til november, helt utrolig hvor fort den siste tiden har gått syns jeg. Eller rettere sagt, dette året. Tiden går så mye fortere jo eldre man blir, merker dere også det? 
Vell, idag er det søndag - det er absolutt en kose-slappe-av-dag hos meg. ;) Jeg vil aller helst bare sitte her i sofaen å skrive, lese, se filmer, høre på musikk med øretelefonene på. Alene tid, kosetid, bare avslapping. Det har vært en tøff uke, mye nytt og krevende, men det har gått så mye bedre enn jeg hadde trodd. Vell, mer om det nedenfor! ;) 

 So, here we go!

♥ Ukens høydepunkt:

Det er uten tvil at det har gått så bra som det har, i forhold til at vi (jeg) denne uken har blitt kjent med den nye BPA-en. Hun er helt SUPER. Valget var riktig denne gangen og, og da må jeg bare si en ting: ALDRI kjims med magefølelsen din, den har som regel rett! Jeg stoler enormt på magefølelsen min, og det har virkelig lønnet seg! Denne uken har vært veldig krevende psykisk, men det har gått over all forventning! Hun er en fantastisk dame med hjerte og hode på rett sted! ♥ Så dette "teamet" vi nå bygger, ja det kjenner jeg virkelig kommer til å bli det beste ever. (Skal skrive ett eget innlegg om akkurat det, hvor viktig det er med teamwork ift pasient/bruker - helsepersonell/hjelpeapperat.)  
♥ Ukens nedtur: ​
At jeg har dissosiert veldig mye. Det er slitsomt, og det er vondt.. Grusomt å miste kontroll over seg selv, miste så mye tid, ikke vite hva man gjør eller sier... Jeg kan ofte le av det, men innerst inne? Så gjør det bare vondt ..... Og er det noe jeg ønsker her i verden, er å bli hel igjen..... Ikke delt i fragmenter... Men ett helt menneske, samlet og sterk. 
Jeg vet det kommer til å komme bedre perioder, der jeg ikke dissosierer hver dag, jeg vet at det er grunnet stresset som har vært i lange tider nå, alt nytt jeg har kjent på, det å informere og fortelle og dele personlige ting med nye mennesker jeg ikke kjenner, det å slippe noen nye innenfor muren min, det er jo alltid skummelt.. Men det har gått fint, tross alt..

 

♥ Ukens opptur: 
Ett sammarbeid her på bloggen. En glede for noen der ute, mer kan jeg ikke si nå. Just stay tuned ;) 


♥ Ukens følelse:
HÅPFULL.
Er det en følelse, egentlig?  Jo, ja, jeg vil i alle fall påstå det! For akkurat denne uken føler jeg på HÅP, på at ting skal bli bedre fremover, at jeg skal få en bedre livskvalitet, føle meg tryggere, og føle mer og oftere på at livet er verdt å leve til tross for mange daglige utfordringer. Jeg er håpfull for fremtiden, og det er lenge leeenge siden jeg har kjent på. Må si det er en utrolig god følelse!

♥ Ukens beste snapchat bilde:

Haha, halloween....

♥ Ukens tanke:

"Det kommer til å gå bra" Ja, det har jeg faktisk tenkt mye på denne uken. At det er ikke over, jeg som ikke trodde jeg en gang skulle fylle 18 år. I alle fall ikke 20. Og her sitter jeg, 31 år gammel, fremdeles i live. Fremdeles kjemper. Det kommer til å gå bra, nettopp fordi jeg har troen på det. At det vil gå bra, det SKAL gå bra. 
 

♥ Ukens sang:  Kesha - Praying


Ønsker dere en så god dag som mulig, ta vare på dere selv!
Stay strong! ♥ Varme, lys og kjærlighet fra,

- Lunaen -

Follow me on FB: Lunach.blogg.no
Follow me on Instagram: Lunaench

 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Ukensomgikk #Liste #DID #Dissosiasjon #PTSD #Personlig #Håp

Er du flink til å sette av tid kun for deg selv?

En dag i stillhet, en dag for ettertanke, en dag for takknemlighet.
En dag for å sortere inntrykk og hente inn nye krefter.




Hei hei kjære gode dere! ♥ Først vil jeg bare takke dere alle for alle de fine tilbake-meldingene jeg har fått den siste tiden, fy søren dere er bare nydelige! Det rører meg langt inn i hjerterota skal dere vite, og jeg setter så uendelig pris på dere! Tuuusen takk for at dere er her, og  vit en ting: Jeg heier på dere alle like mye som dere heier på meg!! ♥ ♥ 
 

Idag har jeg en "alene-dag" frem til BPA i ettermiddag, jeg kjenner den siste uken har vært virkelig tøff for både kropp hode og sjel, så idag trenger jeg bare roe helt ned og ta en "timeout", få hente meg inn igjen uten inntrykk fra noen kant. Det er godt å endelig tillate seg å si "Nei, idag passer det ikke", tillate seg selv å sette grenser og kjenne etter hva man selv trenger akkurat her og nå. Grensesetting er fryktelig vanskelig, jeg jobber fremdeles med å ikke ha dårlig samvittighet for å si nei til ting, men jeg har blitt mye flinkere til å tenke at jeg har også lov å si nei, jeg, som alle andre - må først og fremst ta vare på oss selv og våres behov, for om ikke kan vi heller ikke være til nytte eller glede for andre.

Så det å sette grenser og si nei, er noe vi alle må gjøre iblant. Mange brenner seg ut og blir syke av å være "ja" mennesker, og jeg var en av de. Nå har jeg endelig skjønt at jeg er ikke egoistisk eller slem fordi jeg setter av tid kun for ro og hvile, "Luna-tid" som jeg pleier kalle det, for det er nettopp det jeg for å holde meg mest mulig i vater. Alle trenger vi tid for oss selv, for å innhente nye krefter og bearbeide inntrykk, alle trenger å ta seg en "time-out" inni mellom, noen oftere enn andre. Jeg kunne vært enda flinkere til det, og det er noe jeg må jobbe med, denne forbanna "balansen" alle snakker om. Ja den som er så forferdelig vanskelig å finne.

Men idag har jeg i alle fall en dag for meg selv. Jeg sitter her i pysjen, uten sminke og drikker kaffe. Spiste nettopp en nydelig fiskesuppe til lunch og har lakket neglene mine i en lysegrønn tone. Jeg har tent stearinlysene i stuen og lytter til rolig fin musikk på lavt stille. - Det er en avslappet dag, og det er akkurat det jeg behøver idag. Det er livsnødvendig for å ikke brenne seg ut, jeg merker at tar jeg disse "time-out"ene så holder jeg meg mer samlet, og mer MEG. Derfor kjente jeg idag mårres at idag? Idag skal jeg ikke gjøre noe annet enn å bare samle krefter, også kalt "Luna-tid". 

Er du flink å sette av tid til kun deg selv? Er du flink å sette grenser og våge å si nei når du kjenner du ikke har overskudd? Jeg har i alle fall fått erfare at det er en absolutt nødvendighet for meg å gjøre, om jeg skal klare å holde meg i best mulig form. Jeg syns fremdeles det er vanskelig å si nei noen ganger, men jo mer man øver seg på det jo lettere blir det med tiden. Før kunne jeg få totalt angst fordi jeg var sikker på at nå ville vedkommende jeg sa nei til, "det passer ikke" - ville bli sint på meg, eller ikke likte meg lenger, jeg hadde totalt noia når jeg sa nei de første gangene fordi jeg trodde at alle tenkte at jeg var egoistisk å ett forferdelig menneske. Men når jeg har snakket med andre voksne personer rundt meg, både i helsevesenet og ellers, så sier de til meg at ALLE mennesker sier nei iblant, og at det er hverken egoistisk eller stygt, man MÅ si nei inni mellom, om ikke blir man jo totalt utslitt. 
 

Det er godt å få ha en dag for seg selv. Der man kan bare sysle med ting hjemme, se filmer eller gjøre noe kreativt. Bare slappe av å kose seg. Det er viktig å kose seg i sitt eget selskap, noe jeg gjør faktisk. 
Håper du får en avslappet og god helg, kjære deg.
Og husk: Å si nei er ikke egoistisk, alle gjør det, - det handler faktisk om noe så enkelt, men så vanskelig, som å ta vare på seg selv! 


(Google pic.)

Stor klem og gode ønsker for helgen fra,

Lunaen

SF: Svar på spørsmål etter ønske fra leser. RECOVERY IS POSSIBLE! ♥

Dette er noe av det mest motiverende jeg har lest på lenge. Jeg ble utrolig glad. Det er så godt å se at noen som har vært så syk som deg kan få det bedre! Jeg er selv i en fase der jeg prøver å fri meg fra spiseforstyrrelsen men er også veldig opphengt i kalorier. Jeg har aldri vært så lav i vekt som deg men har gått opp flere kilo og er nå nesten normalvektig. Jeg lurte på om du vil (og orker) å skrive et mer detaljert innlegg om akkurat hvordan du "tok steget" hvis du skjønner hva jeg mener. Det hadde vært utrolig fint og fått noen tips på veien. Sluttet du "på dagen" med å telle kalorier? Hvordan endret du tankesettet ditt med hensyn til vekt? Var det plutselig, eller en lang prosess? Hvordan har du greid og forholde deg til den nye kroppen din? Var du noengang redd for at vektoppgangen ikke skulle slutte? Jeg har selv slitt med til tider en utrolig hunger. Da mener jeg nesten umenneskelig slik at jeg kunne revet av meg armen for bare å ha noen å tygge på. Jeg vet det er vanlig, skjedde det med deg? Det gjør meg bare så vanvittig redd.

Takk for at du skrev dette innlegget.

 

Hei kjære Kristina! Og tusen tusen takk for så fine ord, er så godt å høre at ordene mine og erfaringene jeg har kan gi håp til andre! Og takk for så mange gode og viktige spørsmål! 
Jeg vil veldig gjerne svare deg på hvert eneste spm du stiller, og derfor lager jeg innlegget du ønsket, i håp om at det kan være til hjelp og støtte for deg (og andre i lignende situasjon) ♥ Jeg heier på deg, foresten! ♥ ♥ Lykke til videre, og så håper jeg å høre fra deg igjen om hvordan det går med deg! ♥


♦ 1.
Du spør om hvordan jeg klarte å slutte telle Kalorier. Om jeg sluttet på dagen?

For de som ikke vet, så er dette noe mange (ikke alle), men mange med spiseforstyrrelse gjør. Både teller, regner på, og prøver å unngå for alt i verden både kalorier, karbohydrater og sukker. Jeg husker jeg kunne bruke timevis i butikken, for det var ALTFOR mye kalorier i nærmest alt jeg kikket på. (I forhold til hva jeg kunne tilate meg å spise). Jeg stod og las bak på pakkene og prøvde å regne ut sånn ca hvor mye det ville bli, og alltid endte jeg opp med å legge det tilbake i hylla og ta "det trygge sikre" som jeg alltid pleide kjøpe. Det var frustrerende husker jeg, når jeg egentlig var dritt lei av å kjøpe de samme gamle varene som jeg hver gang i slike dårlige perioder gjorde. Det var ikke sånn at jeg "sluttet på dagen" å telle kalorier, jeg har kanskje heller begynt å telle andre ting. Haha! - For meg handlet det egentlig ikke om kaloriene i seg selv, eller maten - men om kontroll. Å telle gir meg kontroll på NOE når jeg føler jeg ikke har kontroll over hverdagen og livet mitt generelt. Vi har jo alle forskjellige grunner for hvorfor vi utvikler en spiseforstyrrelse, og min grunn var i hovedsak kontroll-behov, og straff. Det handlet aldri om kropp og utseende. Ikke var det at jeg ikke likte mat heller. Jeg kunne bare ikke unne meg mat, for jeg hadde en vrangforestilling om at jeg ikke fortjente mat. Derfor måtte jeg ta det som ikke gav kroppen min nok næring, men bare akkurat nok til å holde den i live. Jeg har fremdeles slike tanker, men ikke på samme måte som før. Nå klarer jeg å la de surre i bakhode og likevel nyte maten. Noe jeg ikke kan huske å ha gjort noen gang før, og det føles befriende.  

Å telle kalorier er ikke lett å "bare slutte" med. Det er en prosess som går gradvis jo mer vekten øker, det var i alle fall slik med meg. Men jeg tror det aller viktigste er at jeg begynte å tenkte mer på at kroppen min trengte ikke bare næring til å holde seg gående, i live, men faktisk næring for å bygge seg opp igjen. For jeg kom til det punktet at jeg var utslitt av å leve slik. Av å bare overleve, kun eksistere, å ha så lite krefter og energi at jeg ikke maktet være med på noenting, at jeg ofte var lange tider innesperret på avdelinger, all tiden den spiseforstyrrelsen har stjålet fra meg, alt spiseforstyrrelsen frarøver meg i livet. Jeg begynte å jobbe med tankene om at jeg, som alle andre, er like mye verdt. Det jobber jeg fremdeles med, men jeg har kommet mye lenger i for hold til selvfølelse og selvverdi. Jeg tror det viktigste du gjør er å bestemme deg. Du bestemme deg: "Vil jeg at dette skal være livet mitt?" , Eller vil jeg ha ett liv med innhold og opplevelser? Hva ønsker jeg ut av livet mitt? - Disse tankene er viktige, og det er DER du må starte.  

♦ 2. Hvordan endret du tankesettet ditt med hensyn til vekt? Var det plutselig, eller en lang prosess?

Det er en enormt lang prossess, og jeg er ennå ikke i mål. Jeg er fremdeles ikke helt komfortabel med meg selv, men det er mye bedre enn før. Jeg har dessuten innsett at det handler ikke om vekt, kalorier, kropp - men alt bak, det handler om meg, det indre- om min usikkerhet på meg selv, mine tidligere traumer som er grunnen for hvorfor jeg tar kontroll over maten. Det handler om mitt elendige selvbilde og manglende selvtillit. Det er DET jeg jobber med, viss vi ikke retter blikket innover å jobber med det som faktisk er grunnen kommer man ingen vei. Man kan ikke bare jobbe med symptomene, man må ta tak i grunnen for hva som gjør at man har fått en spiseforstyrrelse. 

Jeg har før vært på TO spesial avdelinger for spiseforstyrrelse. Men jeg ble ikke bedre, jeg gikk litt opp, men da jeg kom hjem raste jeg igjen. Nettopp fordi det er tilmålt tid på disse spesial postene. Du får 3 mnd på deg å bli bedre lissom. For meg måtte jeg ha mye lenger tid enn det. Og jeg har nå brukt nå ETT ÅR på å komme meg så langt som jeg har, og jeg er ennå ikke helt i mål- men jeg har aldri vært så bra som jeg er den dag idag. Nettopp fordi jeg har brukt den tiden JEG behøvde, jeg ble ikke presset til noe, ingen presset på meg kostlister, ingen overvåket meg mens jeg spiste, ingen satt her i 30 minutter etter måltid for å passe på at jeg ikke kastet opp, alt jeg har gjort har vært på mine egne premiss, og i den farten JEG trengte og hadde behov for. Og det er det som fungerer - i alle fall for meg.
Å ta steg for steg i det tempoet man selv kjenner man trenger. Jeg tror det er viktig at vi selv må få lov å bruke den tiden VI som individ trenger, ikke en oppmålt tid, for vi er alle ulike, og har selvsagt da ulike behov.
For min del var det å ikke ha vekt i huset noe som har vært effektivt, de årene jeg hadde vekt på badet tråket jeg på den hver eneste morgen, og viste den mer enn dagen før? Da var det totalt krise. Jeg fikk beskjed om å ikke ha vekt hjemme, kastet den - og selv om det var en avvennings sakt, som tok tid, er det det beste jeg har gjort for meg selv i Recovery-prossessen. Kast vekten! Du behøver den IKKE. Jeg synest å veie meg to ganger i uken gjorde meg vondt verre da jeg var innlagt, fordi jeg ble så sykelig opptatt av tallene. Jeg ville, og ønsket inderlig, å få ett normalt forhold til kropp og vekt. Og etter jeg kastet vekten, og sluttet å ukentlig veie meg, lettet det mange kg fra mine skuldre. Det er ikke nødvendig så lenge du ikke er sykelig undervektig, jeg forstår man da må følges opp slik at man blir innlagt viss det går for langt - men da mener jeg at pasienten faktisk ikke burde se tallet selv. At man står baklengs. For når man har ett sykelig forhold til vekt og tall - burde man eksponeres for å gi slipp på den kontrollen. Det gjorde jeg, helt selv, og jeg ser at det var det som skulle til. Det er ikke "normalt" å veie seg i hytt og pine, jeg var/er ute etter å få ett mer "normalt" liv. Hva nå det enn er. Men ett liv som ikke oppslukes og kun handler om kontroll, mat, og tall. Jeg var vell bra klar også nå, for å gi slipp. Tiden var på en måte inne nå.   
 

♦ 3. Hvordan har du greid og forholde deg til den nye kroppen din?

Jeg klarer det ganske bra, men jeg syns fremdeles det er vanskelig, og noen dager ønsker jeg meg tilbake. Og har ikke lyst å spise i det hele tatt for å være helt ærlig. Det er beintøft! - Men det handler igjen ikke om utseende som skjønnhet eller idealer osv, det handler mer om det å ike kjenne igjen meg selv. - Det er DET jeg sliter med når jeg kjenner det er vanskelig å forholde meg til "den nye kroppen min". Det er ikke lett når man plutselig har fått former man aldri har hatt før, og ett ansikt som ikke er slik du er vandt til å se deg selv. Samtidig vet jeg at dette er noe som går over, det er bare å være tålmodig, jeg blir kjent med denne "nye meg". Og det er ganske deilig å kunne shave seg under armene på 1/2 minutt enn å stå å streve med det i 5 minutter fordi armhulene er så innhulet at du ikke når til med barberhøvelen ;) haha!!! (Fakta F!)

♦ 4. Var du noengang redd for at vektoppgangen ikke skulle slutte?

Oh my God, ja!!! Det var jeg drit redd for! Jeg var sikker på at jeg kom til å ende opp på å være 250 kg til slutt! Men det fantastiske med kroppen er jo at den faktisk stabiliserer seg, og det har jeg jo erfart! - Jeg har ikke gått opp noe nå på en god stund, den har på en måte stabilisert seg godt her på denne vekten jeg er på. En vekt som er sunn og bra for en på min høyde, og jeg spiser og drikker akkurat det jeg vil og ønsker.
Jeg har endelig oppdaget at jeg ikke kommer til å rase opp til overvekt, for kroppen er ganske utrolig sammensatt - den regulerer seg selv.
 Så IKKE vær redd, du blir ikke 300 kg altså, det er bare SF som lurer deg til å tro! Kroppen stabiliserer seg, og du får jo mest trolig tilbake en mer normal sult/metthets - følelse også.

(Jeg må si at jeg har det mye bedre NÅ, enn jeg noen gang hadde det da jeg var så undervektig som på dette bildet. Det er ikke mer enn 1 og 1/5 år siden dette bilde er tatt, og siden har jeg jobbet beinhardt HJEMME for å nå MINE egne mål. Det aller viktigste for Recovery er at DU VIL DET SELV. Du klarer det ikke om det ikke er noe du virkelig ØNSKER SELV. Alle rundt deg kan pushe deg å tvinge deg, men har du ikke en indre driv SELV så går det ikke.)

♦ 5.
Hunger.  Jeg har selv slitt med til tider en utrolig hunger. Da mener jeg nesten umenneskelig slik at jeg kunne revet av meg armen for bare å ha noen å tygge på. Jeg vet det er vanlig, skjedde det med deg? Det gjør meg bare så vanvittig redd.


Haha, ja!! Men det var mest da jeg var skikkelig under-ernært og sultet meg i ukevis. Da var jeg så sulten i begynnelsen av "fasten" at jeg kunne nok nesten revet av meg armene og beina bare for å ha noe å tygge på, hahahaha! Uff, er jo ikke noe å le av sånn sett, men er rart å se tilbake på det. For det var så sykt vondt å ha det sånn! Jeg unner ikke min verste fiende å ha det slik.. Så ja, det har skjedd meg. Jeg hadde det ofte slik, og det var fryktelig. Nå? Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det slik. Det må være i alle fall ett år siden. Etter jeg ble normal vektig, og har vært her neon mnd nå, så har jeg ikke kjent på den følelsen overhode. Og det er nok fordi kroppen min nå FÅR jo den næringen den behøver for å fungere, før gav jeg den jo såvidt nok til å kunne klare å holde hjerte mitt i stand til å slå. Når du når normal vekt vil mye forandre seg, mentalt er du mer tilstedet, fordi du klarer å konsentrere deg på en helt annen måte enn når kroppen ikke har næring til å prioritere annet enn det mest nødvendige. Som å holde deg i live.

Gir du kroppen din nok næring i løpet av dagen, vil denne følelsen du beskriver her forsvinne av seg selv.


SF er sterkest når du fighter for å komme over den siste kneika, men når du først har bestemt at NOK ER NOK, det har stjålet nok av livet ditt, da må du hente ALLE dine krefter og din styrke for å komme seg over siste etappe. Det er alltid den jeg har slitt med, - men denne gangen klarte jeg det. Jeg er ennå ikke i mål, selv om man er blitt mer normal vektig er det viktig å huske at grunnen for at man har utviklet en SF må behandles og jobbes med, - det sitter i hode. Og jeg jobber med det ennå. Hver eneste dag! Forskjellen fra ifjor til nå, er at jeg har mer energi og krefter til å faktisk ha mulighet til å jobbe med det, fordi jeg har en hjerne som får nok næring til å følge med i terapi, jeg klarer å konsentrere meg mer enn før, jeg klarer å ta til meg mer informasjon, - og jeg har en kropp som tåler mer enn før. 


♥Håper virkelig dette kan være til motivasjon for deg som stillet spm, og andre i lignende situasjon! Det ER så absolutt verdt å ta dette steget! Og DU fortjener ett bedre liv, for å leve med en alvorlig SF vil jeg ikke si er noe liv. Alle fortjener å leve best mulig, og derfor håper jeg at veien jeg har gått kan være til håp for dere der ute som sliter! Jeg heier på dere alle!!!! ♥


Ønsker alle en så god helg som mulig! Ta vare! 
Hjertelig hilsen og klemmer fra,
Lunaen - 

Follow me on FB: lunach.blogg.no
Follow me on Instagram: 
lunaench


#Helse #Spiseforstyrrelse #Anoreksi #Recovery #Leserspørsmål #Håp #Determulig #HelseNorge

Vanskelig å forklare, og vanskelig å forstå...

"Det hjelper ikke at fornuften og iq'en er utviklet, 
når følelsene og behovene ikke er det..."



 

Siden hverdagen stort sett blir styrt av de...

And I miss you, you know..


Det er rart med det... Hvert kapitell i dette livet ender med noe godt, og noe vondt. Det er vell slik livet er, tenker jeg. Det er slik balansen er. Det er aldri kun vondt, eller kun bra, det er en salig blanding av fine opplevelser og minner, men samtidig også vonde. Jo eldre man blir, jo mer klarer man å se mer helhet - i alt det som skjer. Ikke alltid er det så godt, noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var en person som faktisk ser mer enn mange gjør. For jeg ser, føler, sanser - sterkt. Det er en del av det å ha personlighets trekket: Høysensitiv. Og det blandet med PTSD, er ikke en av de beste kombiene man kan ha. MEN samtidig er det jo det, for man merker når man burde beskytte og skjerme seg, man ser ting før de skjer ofte, for alle sanser er ute.

Det som jeg ikke så for meg, skulle noen gang skje, var at de menneskene som i snart ett ti år ville trekker seg ut og bort fra meg. De som har hatt meg som både inneliggende pasient i mange år i strekk, og i etterkant vært nær meg ute i boligen. Og ja, jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår det er vanskelig når de får nye restirksjoner på jobben, de omlegger avdelingen og hvordan de skal utføre arbeidsoppgavene sine. Og at de ikke lenger skulle følge opp brukere på den måten de i alle år har gjort. 
MEN at de ikke en gang kunne gi meg en avsluttning, det er faktisk det verste med det. At jeg ikke en gang var verdt en forklaring på hvorfor de aldri kom når jeg trengte dem og bad om hjelp, - avist gang på gang, uten noen forklaring. Kun en kulde og en avstand som jeg aldri før hadde kjent så sterkt på, siden dette var mennesker som hadde holdt meg i armene mine til jeg sovnet, som tørket tårene mine når jeg gråt. Som smurte maten min når jeg ikke klarte det selv. Som lyttet til alle mine vonde erfaringer i livet - ja, de som våget ta imot ordene mine. De som sa: Vi vil alltid være her for deg når du behøver oss.

Men nå er det bare ord. Ord uten handling blir kun ord. Og jeg var sint i lang langt tid, - nå? Nå er jeg bare trist. Trist for at dette gode samarbeide vi hadde, endte på en så stygg måte. For når man ikke får noen forklaring direkte fra dem som man en gang følte og trodde var glad i deg (siden de sa det) - men man hører det gjennom andre, da føler man seg ganske lite verdt. 
Jeg begynner å tro jeg har en verdi som menneske, og jeg har begynt å stå opp for meg selv. Jeg lar meg ikke lenger bli tråkket på. Men når slik skjer, etter så mange år med løfter som ble holdt så lenge at jeg til slutt faktisk hundre prosent klarte å stole på dem, - til så å ende med - ingen svar, ingen svar på sms, selv hvor mye jeg blottla mine egne følelser om hvor vondt dette gjør.
Hvordan skal jeg da tro jeg var noe mer enn bare ett tall i statestikken for dem?
Hvordan tror de jeg føler meg, når jeg ikke en gang er verdt en forklaring på deres plutselige og brå avvisning?
Hvordan tror de jeg føler meg, når sykehuset fra intensiv avd gang på gang ber de om hjelp,men ingen av de kommer? 


At jeg ikke en gang var verdt nok for en forklaring, av de to nærmeste av de, som lovet på tro og ære skulle være her når jeg behøvde det, forsvant helt uten en gang ett adjø.. Jeg håper aldri dette skjer med noen andre relasjons skadet mennesker, at de har lært av sine feil. For jeg, som alle andre, har føleleser. Vi er mennesker, vi også. Vi er ikke kun ett tall i statestikken - selv om man ofte kan føle seg som det. 

Jeg er verdt en forklaring, og ett adjø. En halv times prat. Er bare fryktelig leit at de to som var mine nærmeste i nesten 10 år, var så feige at de istedet for å komme til meg å si det som det var, heller stakk hode i sanden og trodde (mrkelig nok) det var det beste. Men jeg er ikke lenger sint. Jeg er bare fryktelig såret og lei meg over at det endte på denne måten, når det faktisk kunne ha blitt en vakker avsluttning på ett veldig fint teamwork. ♥ 

- Lunaen - 

SF-Recovery: Når jeg sluttet å veie meg, - det var da jeg begynte å bli bedre.

♦A healthy outside starts from the inside♦
ED-Recovery is possible
Never give up!


Tallet 40 på vekten var utenkelig å skulle tråkke over. Aldri i livet om jeg noen sinne skulle over 40 igjen. Men så kom jeg meg over den kneika, med en sondeslange og ett papir med ordene: Tvangsernæring, gikk jeg gråtende, fortvilet, livredd og full av vrangforestillinger og hallunisasjoner de neste måndene i møte. Men etterhvert som angsten over den første STORE barrieren begynte å roe seg, nærmet jeg meg gradvis og over lenger tid det O store - 50 tallet.
- Det var enda verre enn 40 tallet, i mine anorektiske øyne. Og jeg snublet i flere år, ja i nærmere ett helt ti år skulle gå før jeg våget meg over terskelen. For jo nærmere tallet 50 jeg kom på vekten, jo reddere ble jeg, og mer angst og indre uro trenget seg på, og jo mer fiksert og opptatt ble jeg av tallene. Alt annet ble uvesentlig, og tallene bestemte alt.
Jeg målet min verdi som menneske av hva vekten viste om morgenen, og ikke minst: Tallet på vekten ble i mitt hode min identitet. 

Tallene på vekten var også det som tok beslutninger for hvordan dagen min ble. Hadde jeg gått opp noen hundre gram, ja da kunne jeg likeså godt bare grave meg selv ned i hagen - levdende død. Jeg brydde meg ikke. Dagen var allerede før den hadde startet ødelagt. - Verdenen min raste i grus følte jeg jo mer jeg gikk opp. Om det så kun var 100 gram mer enn uken før, (som tilsvarer mest trolig kun ett glass vann.) Om jeg hadde gått opp i vekt, måtte jeg (tvangspreget som jeg var) skade meg selv, trodde jeg. Ja på en eller annen måte måtte jeg straffe meg selv for vektoppgangen,- om det var med trening som endte i at jeg besvimte eller landet på sykehus, eller om jeg fysisk gikk til angrep på meg selv med barberblad eller kniv? - Det bestemte tallet. For jo mer jeg hadde gått opp? Jo strenger straff måtte jeg gjennomføre. Jo mer alvorlig måtte straffen være. Om jeg så døde av skaden jeg påførte meg, nei det var ikke en gang i mine tanker. For alt som betydde noe der og da var: Tallene. Tallene på vekten. Tallene bestemte. 

Hadde jeg der imot gått ned i vekt kunne jeg senke skuldrene for den dagen. Da kunne jeg til og med kanskje unne meg selv noe "så godt" som 1 kopp brokkoli/blomkål rett i koppen suppe, som jeg likte aller best. For til vanlig var ikke det noe jeg kunne unne meg, jeg måtte selvsagt ta den suppen som var minst kalorier i, selv om det var den jeg likte minst. Det var kun snakk om 2 kcal forskjell, men de 2 små kaloriene som stod bak på suppeposen, de utgjorde alt - i mitt anorektiske helvete.
Tall, tall, tall. 
- Jeg var så opphengt og fanatisk på alle tallene, at jeg gråt noen ganger på legekontoret i fortvilelse om det ikke var partall på vekten. Var det oddetall? Ja da var dagen totalt kaotisk fra start til slutt. 


I år gikk jeg bort fra vekten. Den ukentlige veiingen jeg har hatt de siste 10 årene av mitt liv, tok brått slutt da jeg ble sittende i rullestol. Og som det sies: "Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe" - for det var nettopp dette som gjorde at jeg klarte å ta ett steg videre. Jeg sluttet å veie meg, og tvangen rundt vekt og tall har begynt å normalisere seg mer og mer. Så lenge jeg ikke visste hva tallet var, selv hvor stressende det føltes i starten å ikke ha den kontrollen jeg var så vandt til å ha? Ja så dabbet tvangen rundt tallene på vekten seg litt etter litt. Jeg roet meg, det var på en måte en lettelse på mange måter å slippe å tråkke på den vekten på legekontoret hver eneste onsdags morgen. Det var godt å ikke vite, ikke ha den "byrden" hengende over meg hver uke, at fra mandag av var jeg nærmest ett ukonsentrert utilgjengelig vrak - grunnet at jeg gruet meg til veiingen som var onsdagen. I perioder sultestreiket jeg dagene før veiing i panikk for å ha gått opp noen gram, og brukte jevnlig både avføringsmiddler og vanndrivende for å være sikker på at vekten VAR riktig når jeg tråkket på den onsdags morgen kl 08.45.

Jeg trodde aldri jeg kom til å overleve. Jeg trodde aldri jeg kom til å komme meg over 50 tallet. Jeg trodde jeg aldri kom til å være en av de som kunne gå en hel dag uten å tenke på tallene på vekten og kaloriene i maten. 
- Men her sitter jeg, da. Og spiser french fries og drikker julebrus (med sukker i) uten en gang å felle en tanke på hvor mye kalorier det finne i det. Uten å ha lest bak på pakken om hvor mange biter jeg kan tillate meg å svelge før jeg må kaste opp. Fordi jeg kaster ikke lenger opp, og jeg bryr meg midt i hvor mange kalorier det er i denne julebrusen jeg nyter iskald fra glassflaske ikveld.
Jeg spiser det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Og jeg drikker uten ett snev av dårlig samvittighet julebrus MED sukker i.

Det tok tid å komme meg så langt som jeg har kommet idag, og det har kostet meg mye. Jeg har mistet mange mange år, men jeg er fremdeles i live. Og en ting er i alle fall sikkert: Jeg kommer aldri til å eie en vekt i hele mitt liv igjen.
Tallet på vekten viser ikke min (eller din) VERDI som menneske. Det er dine handlinger, din raushet, din omsorg for andre (osv osv) som gjør, - ikke ett tall på en død ting som (burde) stå nedstøvet under vasken på badet.
 

- Lunaen - 

Follow me on FB: Lunach.blogg.no
Follom me on Instagram: Lunaench


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Helsenorge #SF #Spiseforstyrrelse #ED #Recovery #Anoreksi #Håp

Kari Traa shopping idag med BFF, - God investering!

Hei fine dere! ♥ Idag har vært en relativ DYR dag, haha, økonomisk sett. Men nå er jeg i alle fall klar for kulda som allerede har snike seg raskt innpå oss her i bygda. Snøen er kommet langt ned i fjellene og om natten har det flere ganger vært minus på grdestokken, - så ullundertøy er ett must!
Jeg kjøpte Kari Traa ifjor også, det er jo ikke å legge under en stol at det er noe av det beste på markede ift kvalitet. Dessuten nupper det heller ikke det sette jeg kjøpte idag! Hurra!
Ifjor kjøpte jeg den billigere sorten - som absolutt ikke er varm nok nå, spesielt ikke nå som jeg sitter så mye og er i lite bevegelse. Jeg har veldig dårlig blodsirkulasjon i beina og fryser derfor fryktelig lett på underkroppen, så nå har jeg kjøpt ett helt HERLIG sett ullundertøy, OG en varm og god fleecejakke! Og i tillegg må jeg jo bare si at jeg ELSKER både mønsteret og fargene! Det kvikker jo skikkelig opp i hverdagen! (Vær så god Kari, for gratis reklame, haha!) ;)


Her ser dere Fleecejakken, er den ikke FIIIIN!:






Og når man er på handel med bestekompisen sin, og han er drit sliten og lei, da blir selfiene våre deretter ;) HAHHA!!! (I LOVE YOU BFF!) ;) hihihi!

Og her ser dere ullundertøyet, sååå mykt og deilig å ha på! :





(Alle bilder i innlegget er tatt av @Sindre Fremmerlid.)

Det har vært en super koselig dag sammen med Sindre! ♥ Vi tok en kaffe også på senteret (ute vel og merke), merket det var fryktelig lenge siden jeg har vært der, haha. Husker før i tiden satt vi der jo hele tiden, fatter ikke en gang at jeg orket! Det er så travelt og så mye støy på slike kjøpe senter, så var godt å komme hjem og pakke ut og slenge seg på sofaen med en varm kopp kaffe nå. ♥
I ettermiddag kommer BPA, det gleder jeg meg til! Har kjøpt to nye lyslenker som var på salg, skal vise dere senere når vi har fått hengt dem opp! Det er SOMMERFUGLER! ♥ ♥ ♥ Tror det blir kjempe fint å ha dem hengende i vinduet her på stua! 

Hvordan har dere det idag?
VARME TANKER OG KLEMMER fra en smilende men sliten,
- Luna ♥ Ta vare!


Follow me on FB: Lunach.blogg.no
Follow me on Instagram: Lunaench


#Karitraa #Ullundertøy #Klær #Vinterklær #Ull #Karitraaull #Shopping #BFF #Bestfriends #Agoodday

Kiss And Cry

KISS AND CRY
 



Carley Allison, letter to cancer
: "
In a figure skating competition, the area where you get your scores is called a kiss and cry. It was created by champions who came long before me, who realized its not about what happens when you?re in the box, just how many time you?re in it. How many time you keep putting yourself out there for marks and keep coming back no matter what the results are. Treat funerals like triumphs. What did that mean? It means that life is full of moments in which you can choose to smile or to not smile?. These last 2 years have taught me so much that I refuse to believe the cancer inside of me is a killer. It doesn?t mean it?s nice, but we all can make the choice. And I choose to smile. That?s my triumph.? A lot of things where kisses, cancer was my cry. But that was not my only score. See, you may take me away from all of this, but you also remind me that I got to leave my mark. And that I am surrounded by love."


Bilder fra filmen, dere kan se den på Nettflix - anbefaler den ♥







Den ekte Carley Elle Allison, født 1995 - døde i 2015. Rest in peace♥

GOOD NEEWS! En VELDIG glad og optimistisk LUNA ikveld!


Hei hei fra en veldig sliten, overveldet MEN optimistisk og glad Luna! Smil! ♥
Jeg sitter her med rolig musikk på ørene, julebrus på glass og ett hode fullt av inntrykk som jeg ikke klarer å bearbeide ei dempe og roe, uten å skrive dem ned. Slik er det ofte for meg (og sikkert mange andre), å skrive hjelper for å sortere dagens mange opplevelser, samtaler, - ja alt av sanseinntrykk.


Dagen startet med fysio, ja som jeg har nesten hver mandag. Jeg har trenet hver eneste kveld siden sist som var for faktisk tre uker siden, og gjett om det har gitt store resultat!!! - Hun var så imponert at hun stod med tårer i øynene da jeg viste fremskrittene jeg har tatt! - Vi hadde en kjempe bra og lærerik time idag, og tårer og latter stod løst hos oss alle.
Jeg fikk også nye øvelser jeg skal gjøre, og jeg er veldig glad for at jobben jeg gjør viser resultat!
Fra å nærmest ikke kunne løfte beina opp fra gulvet selv om jeg tok i ALT i min makt, til å nå kunne løfte de mange mange cm opp, er utrolig forbedring! Å kunne klare å gå med rullatoren, og ikke HELT stakato som i begynnelsen, - men med mer FLYT og det at jeg nå faktisk kan KJENNE at beina berører gulvet - FOR er følelse!! HURRA!! - Jeg er SÅ glad for at jobben jeg har gjort VIRKELIG virker, og jeg er SÅ gira på å fortsette å trene da jeg SER at det HJELPER, DET FUNKER, OG jeg kommer til å kunne GÅ igjen!

JEG HAR ENDELIG TROEN! Sånn HELT sikker -
JEG KOMMER TIL Å KLARE GÅ IGJEN! HELL YEAH! ♥

Idag har vært en av de GODE dagene. Ja en av de jeg stadig prater om. En av de man må huske når de tyngste er der. Når man ikke ser noen grunn får å stå opp av sengen i det hele tatt, man ser ikke lys og mørket sluker hele sjelen din. Dette er en av de dagene jeg kommer til å tenke på når de dagene er, for idag har vært en av de gode
- For idag har jeg hatt besøk av den ny ansatte BPA-en. Og takk gud jeg stolte på magefølelsen min, for vi klaffet bra. Jeg kjenner at dette? Det er starten på noe bra, noe. Noe trygt noe. Noe som vil gjøre at jeg har sjanse til å vokse, lære og sår kan få tid til å leges. - For når man føler seg trygg? Ja da tåler man mer. Og man kan makte og man kan våge å gå dypere i ting i behandling når man vet man er trygg og har oppfølging i etterkant, enn viss man vet man skal hjem å være alene.
Nå som jeg har fått tildelt flere timer i uken med BPA, har jeg derfor mer sjanse til å jobbe med de tyngste tingene, fordi jeg vet jeg er trygg etterpå. Jeg er ikke alene, jeg har noen som kan være til støtte og trygghet viss det blir for tøft.
 Jeg tror TRYGGHET er det jeg har størst behov for..

Sååå takknemlig for dager som dette! - Dager hvor jeg føler ting går fremover, og ikke bakover. Hvor jeg føler en slags ro over situasjonen jeg er i, at det kommer til å bli bedre. Kanskje ikke imorgen, eller neste uke, men en gang. En dag. Jeg må bare jobbe meg gjennom mye tøft fremover, men i enden av det - så vil det være verdt det. Jeg bare VET at det kommer til å være verdt kampen. Og jeg gir meg aldri! ♥
 

- Lunaen - 

UKEN SOM GIKK #7


Her kommer UKEN SOM GIKK, litt forsinket, (en dag bare, da) - men bedre sent enn aldri har jeg hørt, så ;) So, let's go! ♥

♥ Ukens høydepunkt:
Overnattingen, som jeg ofte pleier skrive på akkurat dette punktet. Det er fordi å kunne sove trygt er ikke noe som finnes i min hverdag, annet enn når jeg overnatter eller noen er på overnatting. Nettopp fordi da føler jeg meg trygg på at alt går bra. Selvsagt også når vi sitter rundt middags bordet å nyter god mat, god vin som passer til maten, OG ikke minst: Den gode samtalen rundt spisebordet. Det er bare koselig. ♥ Jeg nyter hvert ett sekund, og jeg er såååå takknemlig for at jeg får den pausen jeg trenger hos disse fantastiske menneskene jeg er blitt så inderlig glad i. ♥


♥ Ukens nedtur: ​
At det igjen, skjedde. Enormt svikt i psykitarien, som medførte at ett ungt menneske døde når alt hun ønsket var å få hjelp til å leve. - Det er bare så fryktelig tragisk at jeg har ikke ord... Det verste med dette er jo det at det faktisk KUNNE vært unngått, hun kunne fremdeles vært i live, hadde de bare tatt imot henne når hun ROPTE og skreik om hjelp, - hun ropte så høyt som overhode mulig, men ingen av dem lyttet.. Og nå? Nå er det forsent..... Hun kjempet til siste slutt. Ingen skal si noe annet. Og psykiatrien? Jeg kan ikke en gang skrive ordene jeg tenker om den, for det tar seg ikke fint ut på papiret ............. Jeg er sint. Fordi dette er ikke første menneske som dør under behandling i psykisk helsevern, og desverre heller ikke det siste... :(  

♥ Ukens opptur: 

At opptreningen av beina er i full fart fremover. Idag er det fysioterapi igjen, og jeg gleder meg til å vise henne hvor mye bedre jeg har blitt, og hvor flink jeg har vært å trenet hver eneste dag. Yeahj!! - Det går fremover!
 

♥ Ukens følelse:
Redd. I kjølevannet av nyheten om nylig avdøde Tine, har jeg blitt enda mer redd enn jeg var. Fordi vi sleit med mye av det samme. Og jeg har ofte vært redd for å dø i dissosiativ tilstand, altså - skadet meg selv uten å vite om det, og dø som følge av det. Jeg har hatt flaks mer enn jeg kan telle på to hender at jeg har blitt funnet opp igjennom årene, og fraktet på sykehus i tide. Men nå.. Nå er jeg enda mer redd. For hvor flaks kan jeg ha? Har jeg flere sjangser igjen? Det skremmer meg. Får jeg hjelp ved innleggelse noe sted om jeg behøver det, eller er merkelappen psykiatrien har satt i pannen på meg fremdeles ett hinder? Når det er totalt krise situasjon, vil jeg få hjelp? Jeg tror ikke..... Får jeg opplever stadig stengte dører grunnet: Diagnosene. Symptomene. Passer ikke inn noe sted. Faller mellom alle stoler. - DPS er jeg alltid FOR syk, får jeg høre og avslagene kommer gang på gang. Akutt post? Der er det ett døgn og så ut igjen.. Hvor skal man gjøre av seg når man ikke klarer å ta hånd om seg selv, og er redd for å dø? Når man ønsker så sårt å få lov å leve? Det skremmer meg.. Jeg blir vettskremt.

♥ Ukens beste snapchat bilde:

Uten tvil å motta dette... Akkurat når jeg trengte det. Takk! ♥


♥ Ukens tanke:

"Viss jeg skal klare meg i dette livet, må jeg komme meg LANGT bort ifra psykiatrien." - Den tanken vet jeg flere enn meg har hatt lenge, og flere har også rive seg løs - og: Fått det bedre. Omring deg med mennesker som ser DEG - og ikke kun det psyke ved deg. Vi er ikke sykdommen eller problemene våre, vi er mennesker, vi og. Og heldigvis finnes det mennesker her i verden som ser den personen du ER og ikke kun sykdom og symptomer. Vi ER ikke diagnosen/symptomene våre, vi HAR en diagnose og har symptom. Det er en stor forskjell på det. Se BAK de, så finner du mange andre kvaliteter og egenskaper som må fokuseres på og hentes mer og mer frem i lyset. - Det er først da man kan bli bedre... SE MENNESKE!

Art by: Destinyblue - Out of the woods
 

♥ Ukens irritasjon:
Været, igjen. Vi kan ikke gjøre noe med det, men likevel irriterer det meg - fordi det påvirker både min psykiske OG min fysiske helse. 
 

♥ Ukens sang:  
Meredith Andrews - Can Anybody Hear Me​

 


Ønsker dere alle en så god mandag som mulig!♥ Ta vare, og vit DU ER VERDIFULL! Gi aldri opp! Aldri la noen fortelle deg at DU ikke er bra nok, at du ikke kan, for DU ER BRA NOK AKKURAT SOM DU ER! ♥ 
Legger ved til slutt nå en tale jeg virkelig syns er HELT FANTASTISK, OG SANN.
Lytt til denne kloke mannen. 

♥ William H. McRaven - Change The World​ 

Fantastisk mann, hva? Lytt og lær. Og re opp sengen din ;) 

- Lunaen - ♥

Follow me on FB: Lunach.blogg.no

Follow me on Instagram: Lunaench

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading*