Misslykket, ubrukelig, verdiløs?

"Jeg kommer jo ingen vei, jeg gå kun i sirkel, år etter år etter år... Jeg er ubrukelig, dette livet er jo helt meningsløst, -det finnes ikke håp for en som meg. Det kommer aldri til å bli bedre, jeg er  totalt misslykket, jeg må være det mest uintelligente menneske som finnes i denne verden, og ikke minst det styggeste. Jeg får jo ikke til noenting, jeg er bare en byrde i dette samfunnet. Jeg går jo bare i ring, og ingenting forandrer seg uansett hvor hardt jeg forsøker." 


- Ja, jeg er rett og slett den største mobberen - mot meg selv.
Noen mennesker er sin egen verste kritiker, sin verste fiende. Og jeg er en av de. For jeg regner med mange av dere som leser her nå kan kjenne seg godt igjen i dette. Mange, så altfor mange har vansker med å se at enn selv er verdt noe, at man kan noe, at man ER noe. - Jeg er en av mange som ikke ser noe av dette i meg selv, kun i alle andre. Jeg forsøker mitt beste, men mitt beste blir aldri (for meg) godt nok. Føler alltid jeg feiler, uansett om andre sier jeg gjorde noe bra. Jeg er så fryktelig redd for å ikke strekke til, uansett hva jeg gjør om det gjelder å være en god venn eller å lage en suppe jeg aldri før har forsøkt å lage. Jeg har en konstant følelse av at jeg kun er en belastning og til bryderi for alle. - Dette er jeg absolutt ikke alene om, mange jeg kjenner har de samme følelsene, og en av mine aller nærmeste venner føler det på akurat samme måte.
"Takk for at du holder ut med meg"
sier han inni mellom, og vi har hatt flere gode samtaler om dette de siste ukene.


Det å være syk, og være utenfor både skole og arbeidsliv er tøft. Man vil så gjerne bidra, tilhøre noe, og man prøver igjen og igjen, - men det ender alltid opp med å måtte slutte da man blir sykere og sykere - og det ender med innleggelse på enten somatisk sykehus eller psykiatrisk. Det gjør at man mister enda mer troen på seg selv og selvfølelsen synker enda lenger ned, og selvforakten stiger mer og mer.
- Det er ikke lett å nå opp til samfunnets krav, idealene som er satt - både karieremessig og utseendemessig. Målene er for de aller fleste mennesker uoppnåelige, og for oss som er enten fysisk eller psykisk syke (eller begge deler), er det så å si umulig. 

Misslykket
Ubrukelig
Verden ville bli ett bedre sted uten meg
Jeg fortjener ikke å leve
Jeg får aldri til noenting
Ingenting jeg gjør er bra nok
Jeg burde bli tilbudt aktiv dødshjelp
Jeg koster samfunnet millioner bare for å holdes i live, og for hva?

Jeg har ingenting å bidra med
Jeg er ikke bra nok

Ja, listen bare fortsetter og fortsetter. Jeg kunne nok skrive en hel bok om de stygge tankene som surrer inni meg. Dagene går, ukene, mnd og - år.. Når man har tenkt disse tankene over halve livet sitt, så blir de så innprentet at de blir til slutt sannheten - for deg. Du tror hundre og ti prosent på at dette er fakta. Det er ikke bare noe du tror, det er sannheten. Det er blitt til automatiske tanker, som du ikke en gang lenger trenger å tenke eller si til deg selv. For du vet det, jo. At det er slik. Det har satt seg i hver en celle i kroppen din, i alle årener og sener, i ryggmargen. 



Men idag fikk jeg meg ett lite løft! Jeg er ganske så langt nede i mørket om dagen, og det er det mange grunner til.. Etter jeg ble sittende fastlenket til en rullestol og har mye smerter, driver med opptrening hver mandag, har jeg blitt enda mer symptombelastet. Ikke rart, når man er redd og er vandt til å kunne beskytte seg ved å løpe, gjemme seg, - og plutselig kan du ikke det? Da blir PTSD-symptomene titalls ganger forverret, og det er en av grunnene til at jeg nesten ikke er utfor dør lenger. Jeg er konstant i alarmberedskap, noe som krever alt man har i seg av krefter. Jeg har ikke lenger overskudd til noe.. Men jeg jobber hardt med meg selv hver eneste dag likevel, - både med legesamtaler hver eneste uke og hos terapeuten ukentlig. Samt fysioterapi, og jeg jobber fremdeles med vektoppgang på egenhånd, og få mer kontroll over selvskadingen. Alt dette krever enormt mye! 


Idag da jeg så igjennom bilde mappene mine på PCen, så jeg bildene fra denne tiden ifjor. Og ble rett og slett sjokkert. Jeg har ikke sett på de bildene siden - tja, jeg kan ikke huske sist. Men jeg ble glad, for nå ser jeg jo tydelig at NOE har jeg da klart oppi alt. Jeg har lagt på meg, tja, tipper det må være rundt 10-12 kg siden ifjor på denne tid. Og dette? Har jeg gjort helt på egenhånd. Jeg kunne valgt å søke meg inn på spiseklinikk igjen for å få støtte og hjelp igjennom prossessen, og ble tilbudt hjelp for å søke, - men jeg ville forsøke selv. Alt skulle nå skje på egne premiss, på min egen måte, bruke den tiden jeg behøvde og ikke en tilsatt tid på tre mnd som de fleste spiseklinikker har. Jeg ville også si når målet var nådd: "Jeg klarte det helt på egenhånd. Og det er jeg jævla stolt over! Fuck anorexia!"

Og for første gang i mitt liv, har jeg klart å gå opp HELT på egenhånd. Ingen har kommet for å følge opp med påtvunget kostlister og våket over meg for å se om jeg har på nok smør på brødskiven, ingen har låst toalettet for å passe på at jeg ikke kaster opp. Ingen som tvinger meg til å ligge som ett slakt på sofaen i en halvtime etter hvert måltid. Ingen som har presset meg til en eneste ting, jeg har valgt selv. Og hva skjedde?  Når jeg fikk gjøre det på den måten som passet meg, meg -Luna, som ett eget individ, og ikke en mal som skal fungere på alle med spiseforstyrrelse. Ja, jeg har for første gang i mitt liv kommet meg opp på en mye sunnere vekt helt av egen fri vilje på egenhånd, og målet om å nå normalvekt er jeg ikke langt unna nå! 


Alle mennesker med spiseforstyrrelse, har individuelle grunner for hvorfor man sulter seg/overspiser/kaster opp/overtrener, ALLE er vi forskjellige, og alle trenger vi den tiden vi behøver. Vi må også få ta ansvar selv, få lov å ta egne valg, lære oss å ta valg som er gode for oss selv. - Ikke ett stressløp som gjør at man jo - går opp i vekt, men som regel varer det ikke. Man raser når man kommer hjem og er utskrivet, fordi man har ikke fått den tiden man trengte for å tåle den raske vektoppgangen og alt som fører med.  

Og nei, det har ikke vært lett. Det har vært beintøft hele veien! Og jeg sliter fryktelig med å godta denne nye kroppen jeg skal bli kjent med å bo i.. Men det verste med det er at jo mer man går opp? Jo mer føler man. Og en av grunnene til at jeg har sultet meg er for å dempe følelsene til jeg nærmest ble følelsesløs. Nå må jeg lære meg å forholde meg til alle følelsene mine, både glede,sinne,reddsel, frykt, begeistring osv. Alt er nytt - og jeg sliter og må ha mye hjelp for å lære meg å forholde meg til de voldsomme og sterke følelsene som plutselig overvelder meg til stadighet. 

Men akkurat idag, kan jeg for første gang på lenge kjenne en følelse jeg sjelden kan si jeg føler. Jeg er litt stolt over meg selv. Jeg er stolt over å ha tatt tak selv, og valgt denne veien selv. Jeg gjorde det på egenhånd. Og jeg klarte det! 

- Lunaen -  ♥

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #Anoreksi #Recovery #Fremskritt #Tanker #Personlig #Spiseforstyrrelse #Håp

Solnedgangen skremmer meg..


Hver morgen er jeg overlykkelig
over at natten endelig er over
og at jeg overlevde
- dette mørket få kjenner til...

Utslitt etter nok en natt 
uten tilstrekkelig søvn,
med mareritt som hjemsøker meg
og tar ifra meg søvnen ett menneske behøver

Men jeg våkner, 
og nesten, nesten hver morgen
er jeg takknemlig for det...
At jeg orket enda en natt, 
klarte å klore meg fast i livet, ja enda en natt
klarte å stå imot selvskadingen, enda en natt


Men nå mørknes det igjen...
Og solnedgangen er ikke lenger vakker 
Ja slik den en gang var..

Nå skremmer den meg.
For jeg vet, enda en natt er rett rundt hjørnet
Enda en natt jeg må kjempe
mot demonene som hjemsøker meg
i både flashbacks på dagtid
og mareritt i drømmene

Men imorgen kan jeg puste lettet ut,
håper jeg,
over å forhåpentligvis ha klart enda en natt
i dette marerittet som aldri tar slutt
Og jeg vil bare ha natten overstått nå,
så jeg endelig kan klare

- puste igjen.


- Lunaen - 

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #PTSD #Komplexptsd #DID #Dissosiasjon #Selvskading #Flashbacks #Traumer #Mørke #Skremmer #Redd #Insomnia #Redd

Fortsetter veien mot en bedre livskvalitet

God formiddag, og riktig så god helg til fine tålmodige støttende dere! 

Dere er ikke glemt må dere vite, selv om jeg ikke har skrive her på en stund.. Det er ikke at jeg har skrivesperre eller ikke bryr meg om bloggen lenger, det handler vell mer om at jeg ikke har så mye å dele akkurat nå.. Det er ganske mye som skjer og har skjedd den siste tiden - men som jeg velger å holde for meg selv og mine nærmeste støttespillere. Det er ikke alt jeg deler offentlig, og det er fordi det også innvolverer andre mennesker. Og jeg utleverer ikke alle aspekter av mitt liv. Alle har vi behov for å ha noen deler av livet vårt privat. Også jeg..

Vell. En liten oppdatering er på sin plass føler jeg nå, uansett. Og jeg savner å skrive.. "snakke" med dere. Vet det er mange der ute som bryr seg, og vit jeg virkelig verdsetter hver og en av dere. Er så takknemlig for all støtten dere gir meg, år etter år. Jeg er så rørt over alle fine meldinger dere sender, - vit jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake når jeg er blitt litt sterkere og bedre. Men skal nå forsøke å være litt mer aktiv, da jeg vet at det hjelper både meg selv - og ikke minst som mange av dere sier, det hjelper også dere. Det å føle seg mindre alene om å ha det slik, det betyr mye. Og jeg er så glad for at jeg kan bidra til at dere føler dere mindre ensomme og alene om å slite. Takk for at jeg kan være til og bidra pitte litt for noen av dere.. Det betyr ekstremt mye ♥ Alle mennesker behøver å føle at de kan bidra med noe i samfunnet, det å være til for noen.. Bety noe for andre i deres liv. Gi noe tilbake.

Dagene kommer og går, tiden går og det går fryktelig opp og ned - hver eneste dag. I det ene øyeblikket føles det ut som om livet er begynt å bli hakket bedre, til så å plutselig rase fullstendig sammen. Følelsen av å bli kastet rett i bakken igjen kommer flere ganger daglig, og mye av tiden går til å sove. Triggere gjør livet vanskelig. Vet du ikke hva begrepet TRIGGER er, les en god forklaring HER: Hva er Trigger?
Det skal ikke mye til før jeg ligger nede og må kun fokusere på å puste, puste og holde fast i gulvet. Finne bakkekontakten igjen. Være "her og nå" , forsøke å huske på at det er 2017 - jeg er 31 år, og det er trygt nå. (Dette er ikke alltid lett, og jeg skal øve mer og mer).

Jeg har endelig nå fått en helt suveren behandler, som virkelig tar meg på alvor og med ett dypt og inderlig ønske om å hjelpe meg å bli mer integrert og hel. Lære meg å ta kontroll over reakasjonene mine, lære meg å forholde meg til og håndtere følelser på en konstruktiv måte, istedet for å la dem overvelde meg fullstendig og jeg handler destruktivt. Jeg har MYE jobb fremfor meg, og vi har såvidt akkurat begynt. Det krever enorm mye, men det er den rette veien å gå. Jeg føler endelig jeg har en behandler som SER meg, bak alle diagnoser og symttom, som vil bli kjent med MEG og virkelig har lyst å hjelpe meg. Det er godt å føle man blir tatt på alvor og forstått, og at denne personen er en jeg etterhvert vil få tillit til. Jeg har store tillitsvansker, og det tar tid for meg å stole på noen. Men jeg føler meg tryggere og tryggere på henne, og jeg får nå time hver eneste uke. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å fortsette veien mot helbredelse. Jeg er takknemlig også for at hun er så ærlig med meg å sier rett ut at å bli helt frisk er usansynlig, men at jeg kan få en mye bedre livskvalitet? DET er mulig. Og det er akkurat det vi jobber mot. Det er mye lettere å forholde seg til sannheten, selv hvor kjip den noen ganger kan være å høre. Men det er mye bedre det, enn at noen gir deg falske forhåpninger kun for å trøste deg. 
- Det jeg gjør nå? Er å fortsette spise for å øke vekten så hjernen min får nok næring til å tenke klarere og ergo - klare å fungere bedre i hverdagen og i terapi, - det er noe jeg har gjort lenge nå, og kommet ett veldig godt stykke på veien! Jeg følger ukeplanene med BPA-oppfølging, terapitimer, legebesøk og fysioterapi. Alt dette krever enormt mye av meg, og det å stå imot selvskade er utrolig tøft oppi alt dette. Men jeg har klart meg bra noen uker nå, og kjemper fortsatt for å holde igjen. 

Så, hvordan har dere det i sommer? Tenker på dere som følger meg, og håper dere har klart å kose dere inni mellom i sommer. Nyt de gode øyeblikkene, om så de varer kun en time eller to før verden raser igjen. Det er heldigvis alltid små lyspunkt - og vi får bare fortsette å lete etter de når det stormer som verst. Ta vare, så godt du kan!

Vi blogges.. ♥ Stor hjerte-klem fra Lunaen..



#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Livskvalitet #Tillit #Terapi #Leve #Lysglimt #Håp

Jeg holder deg


Og til deg kan jeg fortelle
at det eneste jeg trenger akkurat nå
mens jeg ligger her nede
i dette dype mørket

- Er stillheten i nærværet ditt
er hånden din som kan holde min
Ja, mens jeg ligger her nede
ikke forsøk å dra meg for fort opp
Kanskje er jeg ikke klar, helt ennå

Jeg trenger bare at du ligger her
i mørket med meg
For en liten stund
- så hjerte mitt får hvile
og søvnen er trygg
Når armene dine holder meg tett inntil
og hjerte mitt kan slå i takt med ditt

Bare da, får barnet i meg hvile

- Luna Ch, 2017 - 

Kompleks PTSD: Når det skjer for mye på en gang.... #Overveldet

Jeg blir fort overveldet. Dessverre er det mange med kompleks PTSD og som i tillegg er høysensitive som blir det. Jeg blir da avvisende og fort irritabel, sur, sint, osv.
- Jeg takler dårlig, svært svært dårlig når det skjer for mye på en gang. For mye for meg? Er nok ikke det samme som FOR MYE for ett menneske uten kompleks PTSD, eller generelt mennesker med PTSD, og ellers høysensitive.

Spesielt uforutsette ting skippler meg, som ett overraskende besøk, selv hvor utrolig hyggelig det er og selv når det er noen av de du elsker mest og høyst i denne verden! Men det kommer brått på, overaskende på, og du må på sekundet omstille deg - for det du hadde sett for deg skulle skje den dagen. Og det er jeg fryktelig dårlig på. Jeg blir kastet tilbake i fortiden, igjen. Og prøver likevel henge med og være "her og nå"- det krever alt du har i deg av styrke å holde fast. 
 
Det skal lite til før jeg blir overveldet, når jeg i går pakket ut ting av plastikkposer og esker som igjen, uforutsett kom, som jeg ikke var forberedt på, - fordi jeg trodde det meste var hentet og pakket ut. Men så ble jeg igjen, overveldet av alle tingene som kom.
Mange av tingene som minner meg på ting som gjør at jeg får flashbacks når jeg pakker dem ut, og jeg prøver - likevel, til tross for alle spøkelsene som dukker opp i hode av bilder og filmer fra fortiden, likevel forsøker jeg så godt jeg kan å smile og le, og være hyggelig. Leke, ha en samtale, osv. Men det skal lite til,  en brå bevegelse, ett blikk. En setning, eller ett ord. Og jeg får bildene og filmene i hode og ordene som gjør at jeg til slutt ikke klarer/tåler mer.

- Fallhøyden er enorm. Og jeg faller ..... Stygt. 


Det kræsjer totalt -  Alt. Alt i meg blir kaos, og jeg behøver tid for meg selv. Tid for å hente meg inn igjen. Det blir for mye for hjernen min og håndtere alle intrykkene både fra utsiden og innsiden. Jeg klarer ikke tenke, roe meg ned, jeg klarer ikke være hverken her og nå eller i fortiden - alt er bare totalt kaos. Og det er da jeg stenger av. Alt i meg skriker: "LA MEG FÅ TID Å HENTE MEG INN. Jeg takler ikke dette!!!! La meg være!" 

Reaksjonene kommer når man er alene. Sinne, fortvilelse, despreasjon, pustevansker, søvnproblemer, Irrasjonelle handlinger, ja bare for å nevne noe.. Fordi hjernen vår har koblet seg ut. Den er overbelatet av inntrykk, både utenifra og innenifra. Hjernen vår scanner tusenvis av inntrykk andre ikke en gang legger merke til. Og alt blir for mye å takle på egenhånd, fordi man klarer ikke selv å sortere alle inntrykkene som har skjedd på disse timene.
For mye på en gang. For mange ting som ikke er avtalt på forhånd, ja faller jeg.... 

Stygt.

Hjernen min er over belaastet.
Tenk deg en PC- hardisken er fullstappet - og der er ikke plass til mer. Hva skjer? ALT stopper opp. Du får ikke overført ferie bildene fra syden turen du har vært på, filmene av barna som for første gang svømmer i bassenget uten baderinger.. For hardisken er full. Og du må sortere, slette og sortere og slette. - Slik er det hos oss med PTSD når det blir for mye på en gang. Hjernen vår blir full. Og vi må sortere... Men det er ikke mulig å sortere når hjernen er overbelatet, den må første lande og finne ro. 


Roen tar tid å finne. For kroppen vil ikke lystre hjernen. Avspaltet. Både kroppen må roe seg, men hjernen også. Man blir desperat etter å "komme seg innenfor toleransevinduet igjen", og ofte blir man avvisende og stenger alle rundt seg ute. For å finne tilbake til seg selv og være "her og nå". Kompleks PTSD er komplisert, og ett helvete å leve med. Og ett helvete for de rundt å forholde seg til.... Jeg mener ikke være sint, sur, aggresiv, avvisende, stenge alle ute, lukke og låse døren for å være alene. Mener ikke såre og skuffe. Jeg prøver.. Så godt jeg kan. Men noen dager blir det for mye, desverre er det en MYE lavere terskel på hvor "for mye" er for mennesker med kompleks PTSD enn mennesker som er psykisk friske.

Jeg skulle ønske jeg og hjernen og kroppen min kunne bare fungere normalt, slik som andres..... Jeg skulle gjort ALT i denne verden for å bli kvitt alle monsterene i fortiden, men de kommer uventet på besøk gjennom lyder, lukter, blikk, ord, bevegesler osv.. Det eneste jeg kan gjøre... er å jobbe hardt for å forsøke å rette opp skadene jeg har blitt påført.. 

Jeg mener det ikke. Jeg prøver ikke være vanskelig.. Jeg har det vanskelig. 

- Lunaen - 

New home.. Prøver å bo meg inn...Og andre tanker...


God morgen, fra meg og den fineste puten, - ehm, pute-bamsen jeg eier- Hello Kitty ! ♥ Sitter her i sofaen og drikker kaffe, i favoritt pysjen min og ser meg rundt. Er dette hjemme? Vil det føles som ett hjem snart? Mitt hjem?
Jeg tror det ... men jeg føler det ikke ennå, det er fremdeles etter en uke, eller er det to nå jeg har bodd her? Jeg aner ikke.. men det er like skummelt og nytt ennå.. Det tar tid å bo seg inn, det tar tid å venne seg til alt som er nytt.
Jeg har begynt å bli sliten av å tilpasse meg nye steder, nye lyder, nytt sted å sove, - nye plasser å bo.. Er vell noe med at jeg vil ha noe varig, ett sted jeg kan bo resten av livet nå - etter å ha vært en kasteball hele livet, hit og dit frem og tilbake, det tar på... og jeg er begynt å bli veldig trøtt nå. Vil helst bare gjemme meg fra omverden å gå under jorden så jeg slipper forholde meg til dette livet... Alle som har en mening, synest og tror det og det er best for meg, tror og synser og snakker.. Det er vell konsekvensen av å være så åpen som jeg er, da er det vell bare å svelge kamelene, det at det sittes på en fredagskveld på pubben og snakkes om jeg kommer hjem fra sykehuset eller ei, og om "hva har hun gjort denne gangen mot seg selv da". . . .Uten å faktisk skrive en liten melding til MEG og spør hvordan det går...

- Jeg legger ikke ut noe steder på internett når jeg er på sykehuset, der og da har jeg mer enn nok med meg selv.. Men folk ser jo ambulansen, og folk snakker.. folk undrer, noen bekymrer seg fordi de oppriktig og ekte bryr seg, - mens noen snakker nedlatende og lurer kun av nyskjerrighetens grunn.. Men jeg kan ikke gjøre noe fra eller til med akkurat det.  Alt jeg kan? Er å forsøke så godt jeg kan å holde symptomene i sjakk så godt jeg kan oppi alt kaoset som er nå. At jeg har vært på sykehuset mange ganger i det siste? Det vet hele bygda, ja selv uten at JEG selv sier ett eneste ord om det.. Aldri har jeg en eneste gang lagt ut på hverken snapchat eller fb at jeg er der, når jeg er der.. selv hvor mange dager jeg ligger på intensiven.. Likevel snakkes det..Venner blir spurt hvordan det går med meg, noen fordi de bryr seg, andre fordi de som skrivet over - bare er nyskjerrige. - Men det jeg syns er merkelig, er hvorfor spør dem ikke MEG i stedet? Jeg er her, jo... Jeg har telefon. Jeg har pm på fb. Det er bare å sende en melding om det er noe.. Vennene mine blir faktisk ganske lei av alle spm.. De har også fått beskjed av meg å ikke svare, og viss de svarer kan de si at "Du kan jo spør henne selv".  
For vennene mine blir lei av det .... Bare sånn til informasjon...

Vell, tilbake til leiligheten.. Jeg har kommet rimelig godt på plass.. er nesten ferdig utpakket og nedpakket.. nedvaskingen av gamle leiligheten skal diskuteres idag hvordan gjennomføres, sier seg jo selv at når man sitter å rullestol er det ikke akkuurat så enkelt å gjennomføre selv... Nå er det egentlig bare bildene på veggene som er igjen som jeg skal få hjelp til å henge opp i løpet av uken, tror nok det vil hjelpe en hel del på denne manglende "home sweet home" - følelsen. 

Er temmelig sliten nå. Det er så mye nytt å forholde seg til. Men jeg får bare ta tiden til hjelp og tenke at "HER skal jeg bo i mange maange år, dette skal bli MITT hjem." 
Vil absolutt ikke flytte noe sted nå, ikke innlegges eller reise noe sted. Nå vil jeg finne ro. Ro både her jeg er, og i meg selv. 

Jeg lengter etter denne "indre roen" jeg ikke finner igjen. Håper den en dag snart dukker opp så jeg får hvile litt, når jeg er alene.


(Middag igår)

- Lunaen - ♥
 

"Jeg SER du har lagt på deg! Du ser SÅ bra ut!" #Spiseforstyrrelse

Kanskje, og ja, mest trolig, eller - selvsagt ser jeg bedre ut. Jeg såg ut som en levende-død person uten fettlagt til å beskytte meg for kun en kort tid siden, og gudene vet hvor mange år det er siden nå at jeg var på den vekten (nærmer meg normalvekt med stormskritt nå)  som jeg er nå. Så selvsagt SER jeg bedre ut, ja nærmest frisk. Men for å si det slik, dere vet at psykisk sykdom? Det SITTER I HODE, og har faktisk så å si INGENTING med hvordan kroppen min ser ut. Hvordan jeg har det? Kan du ikke SE på størrelsen på kroppen min. At jeg ikke lenger har det jeg ikke en gang visste før en blogger skreiv om dette "Tight-gap", så betyr ikke det at jeg er frisk..... Merkelig nok er det mange som tenker nå når de ser meg, ja - de som ikke kjenner meg, men bekjente og ukjente - at siden jeg ser friskere ut VEKTMESSIG, ja KROPPSLIG, det fysiske- ja da er jeg FRISK(ERE). . . . . . 

(Ja, kroppen min er friskere. Kroppen min har mer krefter til overs til andre organer enn annet å passe på at f.eks hjerte mitt slår og jeg våkner opp neste dag.)


(Det er stor forskjell, kroppslig. Kroppen min har det bedre enn her, da jeg var innlagt og kgene var rast ned på 30-tallet og jeg var tvangsernært med sonde-ernæring for å redde livet mitt.)


Men jeg er langt ifra friskere. Og kampen er hardere som jeg er kroppslig større. Det er den tøffeste perioden er, faktisk. Det å fortsette, fortsette å spise og legge på seg til BMI-en er akkurat der den skal være - 20+. Ikke som jeg har ligget på i en årrekke, helt nede på 12 i BMI har jeg vært de siste årene. Og at jeg i det hele tatt har overlevd, er meg og for de fleste rundt meg ett under. Ja de som har gått veien med meg gjennom helvete og fremdeles står sterkt ved min side - fremdeles ikke ute av helvete, for det sitter som sagt - i hode. Tankene. Å kjempe meg opp i  vekt er en kamp uten like, men å holde den der? Det er en enda hardere kamp. 

Idag har jeg fylt en søppelsekk fult av klær som ikke lenger passer, de er for små. Jeg taklet det, men så er jeg jo blitt etterhvert som tiden og årene har gått ekspert på å fjerne meg fra situasjoner som er ubehagelige ved å slå av følelsene. Jeg har mange forsvarmekanismer, og en av de er rett og slett at jeg noen ganger når det blir for mye på en gang- følelsesløs. Jeg føler og kjenner ingenting, jeg bare ER.
Jeg vet at skal jeg bli friskere i beina mine, at skal jeg en dag klare å GÅ igjen, ja da må jeg spise og gi kroppen min næring. Og alt jeg ønsker akkruat her og nå er å klare å GÅ igjen.

Jeg har ett komplekst sykdomsbilde, når ett av symptomene går bedre - går ett av de andre symptomene dårligere. Så derfor har jeg nå tett oppfølging både ved å nå ha tilsyn på natt. Nettopp fordi selv om jeg har lagt på meg, så er jeg svært syk nå. 
At jeg nærmer meg normal vekt er kjempe bra, men desverre går det da dårligere med andre typer av selvskading. 

Men jeg kjemper fortsatt, og jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er så feilaktig bilde både blant befolkningen og faktisk også innen helsevesenet - å tro at viss ett menneske med anoreksi har lagt på seg så har de det bra og det går bedre? Da tar man grundig feil. 
En spiseforstyrrelse handler sjelden om kropp og utseende. Men om kontroll og holde følelser enten i sjakk, eller unna.


- Lunaen - ♥


#Helse #Anoreksi #Spiseforstyrrelse #Kontroll #Kropp #Psykiskhelse #Psykiatri #Recovery #Håp

Alt forandret seg da jeg våknet etter selvmordsforsøket, da beina mine ikke virket som de skulle.


Å "lage seg en bedre dag" er ikke like enkelt alltid.  Noen dager det det komplett umulig. Når angsten og depresjonen lammer deg totalt, og du har ikke kontroll over din egen kropp og hjerne - når du dissosierer - så er det faktisk ikke mulig å gjennomføre uten BETYDELIG hjelp og tett oppfølging. Men idag, har jeg klart så langt å lage meg en bedre dag... Det er ikke en god dag, slik som da jeg før var fri til å våge gå på butikken alene, eller kunne besøke den jeg ønsket. For alt forandret seg den dagen beina mine sluttet å virke.

Ikke bare sluttet beina å fungere, JEG som menneske sluttet å fungere. Jeg klarer ikke gå og har sittet i rullestol i 2 mnd nå med opptrening hver uke med fysioterapi. Men det var ikke bare beina mine som sluttet å fungere, jeg som menneske sluttet også å fungere, ja som venn. Som søster, som datter.

Jeg kjenner ikke igjen meg selv, for jeg er ikke den jeg en gang var. Jeg håper jeg finner mer og mer tilbake til meg selv, men jeg vet ikke. Jeg vet jeg kommer til å gå igjen, vi satser på at jeg til jul kommer til å klare gå (i alle fall med støtte) , men jeg må innrømme at å gå fra å være fullstendig fysisk funksjonell til å ikke kunne gå - det er temmelig tøft! 
Når man sliter psykisk, med alvorlige traumer og alvorlig dissosiasjon, så er det tøft å att på til få fysiske (sykt intense smerter) og det å ikke kunne bevege seg som man ønsker/behøver.

Jeg er delt i tre. De nærmeste kjenner dem alle. Det er meg, Luna, det er Irene på 13 år, og det er LilleLuna på 7 år. Vi alle deler samme kropp. Så lett å forstå, samtidig så vanskelig. De som har møtt alle delene, ser tydelig forskjell på både kroppspråk og tale og skrift. Det er ikke lett for de utenfor å forstå at man kan splitte selve "selvet" i tre deler. Desverre er det en konsekvens av det jeg har oppplevd i livet. Det er en forsvarsmekanisme som man uten å ønske skaper seg for å overleve.

7 årige "meg", har flere ganger glemt vi ikke kan gå, så hun har falt å slått seg flere ganger når hun har blitt redd å skulle gjemme seg. Og jeg får vondt langt inn i hjerterota, når jeg tenker på at dette er faktisk en 7 åring, som er SÅ redd, at hun glemmer at vi sittter i rullestol nå og løper for å gjemme seg i kleskapet eller under sengen. Hvor redd er hun ikke da?
Det er trist. Jeg husker det ikke, men gjett om hun gjør. Hun gjør. Og jeg får vondt av henne, for ingen 7 åring skulle måtte bo alene og være redd alene.

13 årige meg er derimot tilfreds med å bo alene. Syns det kult. Hun syns vennen min som serverte henne ett glass vin var DRIT KUL, han er bare SÅ KUL ass! hahahha.. Typisk 13 åring. Småfrekk i kjeften kan hun være, lett irritabel å litt småsint, men det er også ett forsvar. Egentlig vil hun bare bli elsket... Hun sa en gang til en av våre voksne nære personer: "Viss du later som du ikke har noe hjerte, holder du folk på avstand. Da kan ingen knuse det igjen. Voksne kan man aldri stole på". 

Så har vi MEG. Som er hovedpersonen i denne kroppen. Som min terapeut forsøker å hjelpe så godt som mulig, å integrerer oss tre som en person. Det er nok ikke mulig, men at vi blir MER hel enn vi er nå? Det skal vi få til. Men det tar tid...
Jeg er en blanding av barn og voksen. Jeg er vell en blanding av oss alle. Og jeg vet faktisk ikke hvor gammel jeg ER. Jeg er 31 år i fødselsår, på papiret, men det er bare en fødselsattest. Livserfaringer kan endre det. Følelsene kan stagnere på ett visst tidspunkt, og ikke alltid er det mulig å rette opp...


Jeg stenger de fleste ute nå, utenom de som "trenger seg på", for å si det slik. Nettopp fordi jeg er så langt nede i mørket at jeg fungerer ikke en gang for meg selv. Det har vært så mange påkjenninger både psykisk og fysisk de siste mnd, at jeg klarer ikke hverken ta kontakt eller ta imot besøk (uten at de hamrer på døren). Det er ikke fordi jeg ikke ønsker, men det går en grense hvor ett menneske ikke takler mer. Og min grense? Den er nådd for lenge siden.. 

Alt handler nå om å overleve. Makte time for time, dag for dag. Til lyset atter igjen kommer... Små lysglimt er det, stort sett hver dag. Men de slokner så fort.. Men jeg vet, INNI MEG, at lyset VIL komme igjen. En dag, så vil det bli lettere å puste, leve... Men akkurat nå, så nyter jeg hver en lysstråle jeg klarer se. 
Jeg har også nettopp flyttet, og det har vært en enorm påkjenning for meg når jeg allerede var så langt nede, som har endt med mange sting i kroppen og en operasjon på sykehus med skader som følge. Jeg tåler dårlig påkjenninger nå, rett og slett fordi jeg har ikke mer å gå på. 
Det tror jeg etthvert menneske ville kjent på samme måte, viss vi var i samme posisjon. 

Men idag har jeg forsøk å gjort det beste ut av dagen, og jeg har klart meg meget bra syns jeg. Så lenge jeg ikke ligger i sengen lammet av frykt (og da mener jeg, lammet!), eller ligger å gråter, men klarer å koke meg en kanne kaffe, stelle meg litt, sitte litt ute - ja da er det en bedre dag. Slik er det nå. 
Og idag, har jeg klart det. Det er jeg takknemlig for. Dager som idag. Da jeg kan klare puste LITT lettere og kanskje møte andre mennesker.

Slike dager som idag er gull verdt. Selv om jeg ikke har det bra, så klarer jeg likevel å fungere LITT. Og DET er alt som betyr noe akkurat NÅ. 

Jeg skal klare dette, og. Jeg er bare sliten av motgang på motgang,
men idag er en av de bedre dagene, og jeg tror jeg skal klare denne dagen uten selvskade.

- Lunaen - ♥

 

Når nattens mørke aldri slutter.


Jeg har ett hvitt ark fremfor meg. Jeg skriver ordene, som ingen ønsker å lese. Og jeg sensurer, og jeg sensurerer enda mer, og til slutt ? Blir arket like tomt og hvitt som det var før jeg begynte.
For det er ikke alt man kan dele, det er ikke alt man ønsker å dele - ei heller KAN dele. Noen ting bevarer man tatt til brystkassen sin, helt til det er så tungt å bære der inne alene at det blir vanskelig å puste. Det blir så fryktelig tungt å puste, når det i metafor føles som en mann på 260 kg står oppe brystkassen din til enhver tid, mens du skal klare å både være sosial å fungere som ett tilsynelatende velfungerende menneske.

Og arket mitt er hvitt igjen. Det er helt blankt, det er helt helt tomt. Jeg har strøket ut hvert ett ord jeg vet ingen ønsker å hverken lytte til eller lese. For det er FOR vondt. - Det er like tomt som innsiden av meg er, nå om dagen. Enten er det så fult av følelser som jeg ikke aner hvordan håndtere så jeg blir liggende i sengen på det nye soverommet jeg ikke kjenner til ennå i frykt og redsel jeg skulle ønske ingen her i verden måtte kjenne på, eller så dissosierer jeg så jeg ikke kjenner noen-ting overhode, ja som nå. Ingen følelser.
Jeg er kald, nå. Kjenner overhode ingenting. Ingen smerte, men ingen glede heller. Tomt. Tomt som en loff. Og det er vell den eneste form for DID (Dissosiasjon) jeg kan si er OK.

Jeg får en pause. Jeg kan puste uten at det gjør vondt. Og jeg kan tenne stearinlysene  og sette på kaffe uten at det tar meg evigheter å klare få det til fordi depresjonen og utmattelsen gjør meg totalt handlingslammet om dagen.

Mørket er ikke kun på nattestid. Mørket varer fra morgen til neste morgen, og jeg forsøker holde fast i de små lysglimtene som finnes. Men å smile i dag? Det klarer jeg ikke. Jeg klarer faktisk fysisk ikke smile ikveld, så jeg burer meg inne - alene. Fordi det er i slike stunder ingen får lov å se meg....
Ingen får se meg i de mørkeste stundene... Da stenger jeg meg inne i meg selv, for meg selv. Kjemper hver sekund for å unngå bryte sammen. 
Klarer jeg smile i morgen?  .....På utsiden vel og merke. Vil du kanskje se meg. Men enn så lenge, nå som jeg er så sliten og utmattet at jeg ikke klarer gi deg ett smil selv om jeg skulle ønske jeg kunne - holder jeg meg inne for meg selv .

Depresjon og suicidalitet er ett helvete, og det en kamp å holde seg i live fra time til time. En time av gangen er nok det, nå. Det er nok det. Vi får holde ut, sammen.
Vi som kjenner mørket heldigivs de fleste slipper kjenne på.

- Jeg holder deg i hånden, du som er i det samme mørket som jeg befinner meg i om dagen. Jeg skulle så gjerne holdt deg i armene mine hver eneste dag og natt og fortalt deg at det er trygt, at livet er  verdt å kjempe seg gjennom dette. Dessverre kan jeg bare gjøre det i tankene mine.
Men vit, jeg vet hvordan det er. Ensomheten man kjenner på når man lever i ett mørket ingen andre kan forstille seg hvordan er , uten å ha kjent på det selv. Jeg forstår, og
du er ikke alene.

Du er ikke alene i mørket.
Jeg er i mørket med deg..


Depresjon,,,,: Les HER

- Lunaen -  ♥


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Depresjon #Suicidal #DID #Dissosiasjon #Angst #tomhet #PTSD #KompleksPTSD #Sliten #Mørkt

Hva er egentlig PTSD og kompleks PTSD?

Kroppslige problemer (fremmed, nummen, smerter) Dissosiasjon ( mister tiden) Problemer med å styre følelsene. Negative endringer i selvbildet, selvfølelsen. Problemer med selvopplevelsen. Selvskading, selvmordstanker, selvmordsforsøk.
Mellommenneskelig sårbarhet,- ikke for nær ? ikke for fjern. Problemer med å trøste seg selv. Seksuelle problemer. Skam, skyldfølelse. Problemer med å sette hendelser inn i en sammenheng.
Hva er PTSD? Det er en tilstand som oppstår som en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet)En usedvanlig truende eller katastrofal hendelse som vil medføre kraftig påvirkning hos de fleste mennesker.
Definisjon av begrepet traume. Hva er traumer?

Hva er posttraumatisk stresslidelse?
3 hovedsymptomgrupper:- gjenopplevelser- triggere- unngåelse- overaktivering- søvnproblemer

Hva er traumer? Hendelser som er mellommenneskelig skadelig:
♦Som involverer fysisk skade eller trussel på livet er mer traumatisk enn andre stressfulle hendelser som f eks naturkatastrofer.
Hendelser som ikke er livstruende, men som inkluderer tilknytningstap og svik av en viktig tilknytningsperson øker risikoen for traumatisering.


PTSD = Post Traumatic Stress Disorder
Posttraumatisk stresslidelse
Post = etter
Traumatisk = traume
Stress = stress/engstelse/redselLidelse
PTSD er en angstlidelse


3 hovedsymptomgrupper
Kriterie B: Tilbakevendende gjenopplevelser av traumet i ?flashbacks?, påtrengende invaderingssymptomer eller mareritt
Kriterie C:Unngåelse av påminnere
Kriterie D: Delvis eller full amnesi for opplevelsen ellervedvarende symptomer på overaktivering (overfølsomhet)


♦ Kriterie B: Hva er gjenopplevelser?

Betyr invadering
Traumet gjenoppleves ved: Tilbakevendende og påtrengende ubehagelige minner (bilder, tanker, sansninger)drømmer/mareritt.

Traumatiske gjenopplevelser kan komme plutselig og nærmest av seg selv. De består nesten bare av bilder og sanseinntrykk. Utløser kroppslige reaksjoner, smerte. Det kjennes nesten som om det samme skjer på nytt,-her og nå.
Gjenopplevelser skjer for alle typer minner, men de ser ut til å være sterkere og trigges lettere for traumatiske minner.
Det kan foregå en seleksjon hvor noe huskes, mens andre ting ikke huskesHva som utelates, varierer og avhenger blant annet av egenrelevans, traumets karakter, individuelle karakteristika og hva som skjer etter traumet.


♦ Hva er triggere? Triggere fører til gjenopplevelser
Triggerne ligner ofte på fysiske stimuli som var til stede rett før eller under traumetEn ?trigger? er en ekstern eller intern hendelse som utløser en ekstrem reaksjon slik som (fight-flight-freeze)


♦Eksempler på triggere:
Matchende stimuli som berøring på deler av kroppen eller feedback fra egne bevegelser.
En kroppslig følelse (f. eks. smerte)
Et ansiktsutrykk
TV-program
Konflikt
Kritikk
En lyd, eller en lukt.

Personen er vanligvis ikke klar over dette. Derfor kommer de påtrengende minnene «som kastet på en».


Symptomer på overaktivering:

Under selve traumet skjer det store forandringer i det hormonelle systemet.
Samt forandringer i hjernens aktiviteter; Kropp og psyke blir rustet til kamp, flukt eller tilstivning (fight, flight, freeze)


Hva er Fight/Flight/freeze?! 

Fight (slåss): 
Vi kan velge å slåss. Vi gjør det oftest når vi tror at vi kan vinne. Når det er en liten dyr som prøver å angripe oss, så vet vi at vi kan vinne bare med å sparke mot den. Men vi kan også slåss på en annen måte, nemlig med å stå imot, f eks å ikke akseptere at noen kjefter på oss, eller å ikke akseptere at noen kommer med urimelige krav, eller ved å si vår mening
Når vi bestemmer oss for å slåss forberede kroppen seg til det: det betyr at muskler får mer blod, og det betyr at hjerter må jobber hardere og dermed banker fortere og sterkere, vi må få kvitt det ekstra varme som kroppen begynner å produsere og derfor svetter vi, vårt hode blir bare opptatt av det som vi vurderer som farlig, vi klarer bare å fokusere på det, alle andre inntrykk blir mindre viktig og vi klarer ikke lenger å konsentrere oss på andre ting. Vi kan få en høyere smerteterskel eller under kampen ikke føle noe som helst smerter. Vi kan føle oss svimmel i hodet.

Flight (flykte): Oftest når vi vurderer at det ikke går an å vinne blir vi opptatt av å flykte. Også her begynner kroppen å forberede seg på det. Litt av samme reaksjoner som ved å slåss (hjertebank, svetting, høyere smerteterskel) men nå blir vi fokusert på utveier.


Freeze (stivne); Den tredje mulighet er å stivne, å spille død (det vel det vi skal gjøre når vi møte en bjørn).Da koble vi av eller ut. Vi kan bli nummen, vi kan føle oss fremmed, vi kan oppleve at vi faktisk forlate vår kropp, stå ovenfor eller ved siden av oss selv. Vi føler oss lammet, klarer ikke lenger å tenke, å konsentrere oss. Og igjen det kan skje ikke bare ved opplevelse av fare for fysisk angrep, men også ved opplevelse av psykisk angrep (kjefting, sinne, kritikk)

Symptomer på overaktivering:
En lever i en konstant alarmberedskap. Et stadig forsøk på å skape balanse mellom invadering av hendelsen i psyken og å unngå den krever store mengder energiKroppen forsøker å redusere stressetKonsekvensene er derfor i utpreget grad kroppslige.

Overaktivering fører til:
søvnproblemer
konsentrasjonsproblemer
hukommelsesproblemer
innlæringsvansker
forvirring
på-vakt beredskap
skvetten
irritasjon
sinne
hjelpesløshet
ensomhet
skyld og skam
isolasjon fra venner og aktiviteter


Tilstanden oppleves ekstremt plagsom og smertefull. Den fører ofte til misbruk av piller og alkohol. Selvmordsfantasier og selvmord. Nedsatt funksjonsnivå.

Søvnproblemer er et av PTSD-pasientens hovedsymptomer:
De fleste marerittene har sterke fellestrekk med de opprinnelige traumatiske opplevelsene. Det vil si at marerittene er å betrakte som nattlige gjenopplevelser.
Det er nylig påvist at pusteproblemer, søvnapné finnes hos mange av PTSD-pasientene. 
Mange føler seg totalt utslitt når morgenen kommer.


PTSD skiller seg fra en rekke andre psykiske lidelser ved at den har en kjent årsakskomponent. Nemlig en hendelse som involverer trussel mot liv, alvorlig skade eller død.
Trygghet er prioritet nr 1.


Kilde: Slideplayer.no.

Trøstesløs.


En bunnløs sorg omfavner meg
Og jeg slipper ikke løs
Jeg er fanget i fortidens klør
jeg er tilbake helt og holdent dit jeg levde før


Og jeg klarer ikke å fungere

jeg går kun på autopilot
Følelsene er i fullstendig krig inni meg
jeg leter etter en trygg og funksjonell utvei


- For en pause, en pause fra smerten
som river meg i stykker innvendig
Trenger en puste pause for å hente krefte
samtidig knuses det hvert sekund biter av mitt hjerte



Dagene kommer, og dagene går
Like fort som de kom er de forbi
Likeså er det med mørket og lyse
- selv varmen klarer nå få meg til å fryse


Det er nærmest umulig å trøste
en som er helt totalt trøstesløs
Den som sørger og frykter på samme tid
ja den som lever i en konstant usynlig indre strid


- Mot seg selv,
mot sin egen fortid..


- Lunaen - ♥

#Dikt #Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Traume #Fortid #Nåtid #PTSD #Indresmerte #Uutholdelig

De 15 sangene jeg ALDRI går lei av.


Music heals the soul, er det noen som sier. Vell, jeg opplever ikke at den leger sjelen min, men den har alltid hjulpet meg enormt på mange områder og reddet meg fra div desturktive "aktiviteter" inni mellom.. Når tankekjøret er så å si uutholdelig eller stemmene herjer som verst, er musikk en veldig god reddning, hjelp, avvledning. 
Men så er jeg svært kresen.. Missforstå meg rett. Jeg liker de fleste sjangere, men teksten må være god. Og jeg liker best når jeg faktisk kan realtere meg til den.. Disse sangene jeg har valgt ut å dele med dere, kan jeg relatere meg til i teksten. Noen betyr mye for meg fordi det er mennesker som betyr mye for meg som har sendt meg de, noen fordi jeg føler meg mindre alene om å ha det vondt og det er det trøst i.. 

Vell, her er de 15 sangene jeg har valgt ut til dere. Håper dere liker de! 
 

♥ 1. Trygve Skaug - Det går over


♥ 2. Alan Walker - Tired

♥ 3. Alan Walker - Alone

♥ 4. Hilde Selvikvåg - Den finaste eg veit

 
♥ 5. Ingebjørg Bratland - Fordi eg elskar deg

♥ 6. Alan Walker - Faded


♥ 7. Alan walker - Sing me to sleep
 
♥ 8. Ed Sheeran - All of the stars

♥ 9. Christina Perri - Human

♥ 10. Rachel Platten - Stand By You

♥ 11. Ina Wroldsen & Broiler - Lay it on me

♥ 12. Anna Kendrick - Titanium
HDlkwwpoqJQ

♥ 13. Marion ravn - Nerven i min sang (Ole Paus original)


♥ 14. Molly Sandén - Why am I crying
♥ 15. Edwina Hayes - Feels like home

Og så ble det visst en til, for denne er en absolutt favoritt. Så vakker... og sår.
♥ 16. Eva Weel Skram - Berre la meg vær
 
Idag ligger jeg, har mye smerter i kroppen så det beste er å ligge mest mulig.. så her har jeg pcen på fanget og treffer heldigvis bokstavene nogen lunde uten å se tastaturet, hehe.. Har vært en uke med mange ting jeg skullg gjerne vært foruten, sykehus, operasjon, heldigvis har alt gått bra - men jeg har mye smerter så er best å ikke bevege seg for mye... Det blir bedre sikkert innen bare en uke, så det går. Får bare ta tiden til hjelp.. Nå trenger kroppen min få hvile, og jeg prøver så godt jeg kan. Nå MÅ jeg la den på hvile.. komme seg.. 
 

- Lunaen - ♥

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading*



hits