"Metoo" kampanjen.......


#Metoo kampanjen er internasjonal, alle land er med, etter at skuespiller Alyssa Milano oppfordret alle mennesker, kvinner og menn, som har opplevd seksuell trakassering eller overgrep/voldtekt til å sette #Metoo som status i sosiale medier som FB, Instagram ol. 

#metoo er en viktig synliggjøring av hvor mange mennesker, ja både kvinner og menn, har opplevd seksuell trakassering og overgrep. Men også slibrige kommentarer, blotting, klåing, ol.
Kampanjen ble startet da Harvey Weinstein, som er en av de verdens mest kjente og største filmprodusenter i Hollywood ble sparket i sitt eget firma, grunnet flere store Hollywood stjerner har uttalt seg og fortalt hva han har utsatt dem for. - Jeg ble direkte kvalm da jeg las saken om han på VG og Aftenposten, det at han i 3 TIår har fått lov å oppføre seg så krenkende mot kvinnelige skuespillere som ikke våget si imot han, det gjør meg rett og slett forbanna! Han missbrukte den makten han hadde, på en av de mest stygge, krenkende og ødeleggende måten. Han fortjener det han nå får. Etter å ha trakkasert flere dusin kvinner i over så mange år, nei det er som jeg sier - KARMA, jeg tror virkelig på karma. Man får igjen, og det er jeg temmelig glad for.

Jeg selv har skrive på FB og Instagram "Metoo" . Jeg har selv opplevd flere voldtekter...... Ett da jeg var 17 år gammel og fremdeles  jomfru. Min første seksuelle opplevelse var en voldtekt. Det ødelegger forholdet man har til slik intimitet, og gjør det vanskelig på mange måter ift kjærester... - Jeg har opplevd flere ting jeg ikke ønsker å dele akkurat nå, men utenom overgrep har jeg også opplevd klåing, tafsing og menn som har kysset meg ufrivillig, ja eldre "vellykket og rike menn" som tror de kan gjøre som de vil, og få det som de ønsker. Men nei, det er ikke riktig. Det disse mennene gjør? Det er både avskyelig og forkastelig, og det ødelegger så utrolig mange liv! 

Jeg jobber hver eneste dag for å føle meg trygg igjen. Det er mange år siden nå, jeg er 31 nå, men jeg fungerer likevel ikke. Jeg går til traume terapi hver uke for å bearbeide og ta tilbake livet mitt. Det er tøft å snakke om slike grusomheter, man vil jo aller helst bare legge det bak seg og gå videre, men når man sjekker om døren du nettopp låste 20 ganger til hver kveld, "bare for å være sikker", man tør ikke dra noe sted uten man er sammen med trygge folk man vet passer på at ingenting galt skjer, man - ja, man rett og slett OVERBESKYTTER seg selv så mye at det tar egentlig fullstendig kontroll over hele hverdagen og livet ens. 

Jeg syns det er flott at så mange har kastet seg på denne kampanjen, det er viktig å stå frem og si klart og tydelig ifra at DETTE er ikke OK. Og jeg er så innmari stolt av hver og en av dere som våger å fortelle og deler! Det er tøft, sårt og ofte føler man skam og skyld. Jeg jobber fremdeles med å legge skylden der den hører hjemme - hos overgriperne. IKKE meg. Men jeg har ennå en lang vei å gå. Men jeg jobber med saken, og jeg er på god vei.

Har du vært utsatt for overgrep, voldtekt, eller seksuell trakassering? Del og fortell det, det å bære på slike fryktelig skremmende og forferdelige opplevelser spiser enn opp innvendig, tro meg - jeg vet. "Metoo" kampanjen viser at det er altfor altfor mange som blir utsatt for dette, og nå er det viktig at det ikke ENDER med det. Vi må løfte temaet og diskutere jevnlig hva man kan gjøre for å hjelpe både de som utfører slike syke handlinger og offerene for de.


#Metoo

- Luanen - ♥

"Alt vil føles bedre om jeg bare slutter å spise igjen"..

Hello monday! ♥ En ny uke, og jeg henger såvidt med. MEN det viktigste, jeg henger fortsatt med. 

Idag kommer BPA-en kl 16.30 og blir til 19.30. Da skal vi dra å handle litt. Mandag er handle-dag. Siden jeg ikke tør å dra alene så er jeg helt avhengig av følge. Så det blir bra, for nå mangler jeg endel ting her.. Må ha noen middager, selvom jeg akurat nå er ganske så mat lei. Mest trolig grunnet jeg ikke klarer helt å akseptere denne nye kroppen min, at det til stadighet blir tommere i kleskapet da klærne er trange og jeg ikke føler meg komfortabel i dem lenger - og mye er altfor smått. 

15 kg opp? Det er ikke rart at mye ikke lenger passer. Men det absurde er jo at NOE av det JEG trodde ikke passet lenger, ble jeg fortalt av venninne at PASSET. Og jeg tenkte: "Herregud, hun har helt rett. Det er faktisk SLIK denne buksa/genseren SKAL sitte. Det er bare at jeg har vært så tynn at den har hengt og slengt på meg..."
- Men en stor forvandling er det, og jeg lever i pysjamas store deler av tiden - det eneste plagget jeg føler meg helt komfortabel i... Det blir vell lettere med tiden. Jeg skal i alle fall ikke ned igjen, selv om jeg sliter veldig mye med de tankene nå om dagen, at "alt vil føles bedre om jeg bare slutter å spise igjen".. MEN, jeg vet at det er kun spisefrostyrrelsen som lurer meg til å tro det. Jeg vet av erfaring at DET hjelper IKKE. Det gjør alt vondt verre. Men det er likevel en indre kamp og indre dialog som må vinnes, hver eneste dag. Jeg kjemper imot trangen til å snu, jeg vet så innmari godt at jeg behøver all den styrken og kreftene jeg har for å komme meg på beina igjen. Til å bli fysisk frisk igjen, til å kunne klare stå på mine egne to bein og kaste rullestolen. Å rase ned i vekt igjen nå hadde vært totalt krise - da ville det tatt mye lenger tid til jeg klarer gå igjen, nå er det viktgiste opptreningen
 av beina - så mat er første prioritert uansett hva! Jeg skal ikke la spiseforstyrrelsen lokke meg inn i dens tilsynelatende "trygge havn" igjen. For jeg vet, alt den forteller meg er kun løgn og bedrageri. Jeg håper bare jeg er sterk nok til å stå imot til den svinner mer og mer hen.

Jeg lærte på en spiseforstyrrelse enhet som jeg var innlagt på i 5 mnd, at variasjon ift pålegg var viktig. Det har jeg tatt med meg videre i hjemmet. Der fikk vi ikke lov å ta bare ETT pålegg på de TO brødskivene vi skulle spise. Der måtte vi variere. Og på den tid, så spiseforstyrret hjernen min var da, gråt jeg mine modige tårer i fortvilelse over å måtte blande. Måtte velge - mellom valg som ikke tilhørte mitt forskrudde kosthold. Det var ikke noe på den listen som var tillat i mitt hode. Heldigvis er det nå andre tider.. Det er ikke spiseforstyrrelsen som konntrolerer MEG, det er JEG som klarer å holde DEN under kontroll. Det betyr ikke at jeg ikke er spiseforstyrret, men at jeg klarer å holde den under kontroll.

Og jeg er veldig variert i kostholdet nå. Jeg elsker å prøve nye retter. - Jeg blir dessuten ikke særlig motvivert til å spise når sultfølelsen ikke er helt tilstedet viss ikke kjøleskapet har flere valg enn ett eller to pålegg. Det er viktig for kroppen med variasjon, og særlig vi som har hatt langvarig spiseforstyrrelse - lære oss at ingen pålegg er FARLIG.




Jeg har ennå ikke kommet meg på badet. Eller i det hele tatt gjort annet enn å tenne lys,ryddet på kjøkkenet, spist frokost, og nå - blogget. Jeg er sliten om dagen, og veldig tungsinnet. Da går alle kreftene kun til det jeg vet jeg MÅ gjøre. Og det koster alt jeg har akkurat nå. 
Gleder meg til BPA-en kommer, hun er så trygg, rolig og snill. Gud så høyt jeg verdsetter den dama. Tre timer med trygghet idag. Godt ♥

 

Håper dere har en god start på uken idag. Ta vare på deg. Du er verdifull - selv om du kanskje ikke føler det selv alltid. Men- du er. Ha en dag. Om det er alt du klarer, så er det godt nok. ♥

- Lunaen - 

PTSD - Ensomhet


Det verste med å leve med #PTSD er faktisk ikke (for meg vel og merke) marerittene som konstant hjemsøker meg i drømmene, hver eneste natt, som gjør at jeg er minst like sliten om morgenen som når jeg la meg etter nok en slitsom og krevende dag.. Det er heller ikke alle de jævlige flashbacks-ene som kommer strømmende på jevnlig gjennom dagen av den minste lyd eller ett ord eller en lukt som sender meg rett tilbake til overgrepene, - det er heller ikke den dårlige hukommelsen som gjør at jeg mister fullstendig kontroll over hverdagen, avtaler og hverdagslige gjøremål, de som hver dag går i glemmeboken. Nei, det har jeg heldigivs fått ett godt hjelpemiddel for. Nei det er heller ikke den manglende konsentrasjonen min, selv hvor frustrerende det er å ikke klare å følge med i en samtale eller en film grunnet forstyrrende tanker og minner som til stadig dukker opp som små fragmenter i hjernen min. Nei heller ikke dissosiasjonen er det verste, selv hvor jævelig det er å være splittet i flere biter - og de sorte mørke hullene i hukommelsen min som aldri kommer til å fylles - selv hvor mye folk rundt meg forteller hva som har hendt og hva "jeg" har sagt/gjort. Nei, vet du hva det aller verste er?  Det er ensomheten som følger med PTSD. Isolasjonen. Denne alene og annerledes-følelsen. Den indre konflikten som herjer hver eneste bidige dag om å slippe folk inn, stenge folk ute, det å kjenne på den konstante følelsen av å være totalt alene i verden, samtidig som du har så mange fine vakre sjeler rundt deg, men som du likevel ikke klarer slippe helt helt inn i din verden, - du klarer ikke ta vare på vennskapene du vet så inderlig godt hvor heldig du er å være omringet av. Nei, når det står på som verst stenger du verden ute, og de som bryr seg om deg likeså. Og du forstår ikke en gang hvorfor du gang på gang gjør det.. Stenger deg inne i deg selv. Isolerer deg. Forsøker være sosial - men det fører ofte bare til at du føler deg enda mer ensom, enda mer annerledes, enda mer isolert. (Jeg vet, helt sikkert vanskelig å forstå..)

Det er det verste for meg. Denne ensomheten jeg føler på, særlig nå i disse mørke timene av døgnet, året.. Det å føle at man er den eneste som har det på akkurat denne måten, selv om man vet at det desverre er mange mange der ute som helt sikkert kjenner på akkurat den samme følelsen som jeg gjør, ja akkurat her og nå i dette sekund sitter det nok mange og tenker de samme mørke tunge tankene som jeg gjør.. Vi er mange. Denne følelsen av ensomhet, tomhet, maktesløshet, - det å finne lite og ingenting av mening i noenting.. 

Eksistensielle spørsmål dukker til stadighet opp, ofter og oftere. Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg født inn i denne verden? Hva er min misjon her? Finnes det noe annet der ute? Finnes det en Gud? Eller ble vi bare til, av intet? Hva er vell meningen med livet, når hver dag føles ut som en eneste stor uovervinnelig kamp for overlevelse? Når hver dag føles ut som ett spill for galleriet? Smile når det passer seg å smile, le når det passer seg å le. Gråte? Det gjøres kun når gardinene er trukket for og lyset er slukket.. Da kan man falle sammen, da kan man tillate seg å bryte sammen, - da kan man slippe masken og bare - være. 
De store spørsmålene, men ingen svar. Finnes det noe etter dette livet? Har vi levd før, er det ett liv etter dette? Finnes himmelen, og hvordan er det egentlig der? Skal vi videre, bli født på ny, eller er det over - bare helt mørkt og stille, når hjerte vårt slutter slå?
Eksistensielle spørsmål, de store ubesvarte spørsmålene dukker til stadighet opp, vel viten at ingen har svarene du leter etter.

Hva er vell meningen med livet, når hver dag føles ut som om man drukner mer og mer i ett mørke få kan begipe hvor dypt det er, der nede hvor man leter etter hvert ett lysglimt man intenst og sårt behøver, i ett desperat forsøk på å finne noe håp i alt det mørke og tunge, - ja for å holde ut en time til, så enda en time. Enda en dag, og enda ett åndedrag. Ett pust til, og så ett til.
Når dagene, ukene, mnd og årene går, og du føler du likevel står på stedet hvil, selv hvor hardt du jobber hver eneste dag med deg selv og gjør det du blir anbefalt. Alt kun for å overleve, men følelsen av å leve er sjeldnere og sjeldnere tilstede...

Ensomt. Denne verden hvor du ikke klarer slippe folk helt og holdent inn i verdenen din, tankene dine, - selv om du VET og stoler på at de nærmste ville ha tålt det. Tålt deg. Men du klarer bare ikke.. Det finnes en grense, en sperre, en stopp-knapp uten at du trykker på den. Den slår seg på av seg selv. Det er ensomt, å føle at du lever i en helt annen verden enn andre, en bare du eksisterer i, samtidig som du lever i denne "normale" verdenen samtidig, såkalt jorden.
Forvirrende. Slitsomt. Ensomt

 

- Lunaen - ♥

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Kompleksptsd #Traumer #Ensomhet #Personlig #Ærlig #Følelser

Alt, og - Ingenting



Ubrukelig
Brukbar
Stygg
Pen
Levende
død



Sterk
Svak
Asosial
Sosial
Uvanlig
Normal




Livsglad
suicidal
Venninne
datter
hatet
elsket



Tillitsfull
Skeptisk
Tankefull
Tom
Full

Alt

og -

Ingenting.


- Lunaen - 

(Inspirert av ett innlegg av Sophie Elise)

UKEN SOM GIKK #5

Ukens høydepunkt:
Den er ikke vrien å svare på - helt selvsagt ansettelsen av den nye BPA-en min, som skjedde denne uka. Jeg var så ubeksrivelig glad da hun takket JA uten en gang å måtte tenke på det. Dette ønsket hun, og dette ville hun. Og jeg? Jeg gleder meg til å bli kjent med henne å ha henne på laget. Vi skal jo være ett team. Det er det som funker - når både de som skal hjelpe OG brukeren/pasienten får være med på alle bestemmelser ol. TEAMWORK, nei ikke slik som det før har vært, nemlig at alle andre rundt deg i helsevesenet bestemte og bruker/pasient bare gjorde som ble fortalt. Nei, nå er det andre tider. Jeg selv fulgte magefølelsen, og jeg tror jeg valgte akkurat perfekt person til denne jobben. Hun var så rolig, sindig, behagelig å avslapppet. Og det er akkurat det jeg behøver, for vi mennesker bli påvirket av hverandre - uansett om vi vil eller ei. Når vi er sammen, så smitter sinnstemningen fort over på den andre parten. Jeg merket i intervjurunden at hennes ro smittet over på meg. Og det er akkurat hva jeg behøver. Jeg er veldig spent, litt nervøs, men mest glad - for jeg tror vi, jeg og hun nye, kommer til å fungere veldig bra sammen. (Takk for at du takket ja til jobben, jeg gleder meg til å treffe deg igjen!)
Team word on grey wooden table

♥ Ukens nedtur: 

Merker godt nå at vinter depresjonen har begynt å krype seg godt tilrette under huden min og inni hode, ja helt uten å spør om tillatelse. Man kan ikke velge den bort, heller. Den bare kommer, men også - heldigvis, når lysere tider kommer forsvinner den av seg selv igjen.. Men det er tungt når det står på. Tiltaksløs, lite krefter og energi. Lite ork til noenting. Tungt å gjøre de enkleste hverdagslige ting som før var hakket lettere å utføre. Utmattet og vondt i kroppen. Er jo ganske giktisk av meg, så kulda hjelper ikke særlig på den heller - føler meg noen dager som en 80 åring fysisk. haha! Vell, jeg puster, jeg lever, jeg kommer meg nok helskinnet gjennom denne mørketiden og.
 

Ett pust om gangen, så ett til.



♥ 
Ukens opptur:  

At jeg takler det bedre enn jeg hadde forventet, at den trygge voksen personen min ikke er hjemme på 13 dager. Det har nå gått 4 dager, og jeg er jo så "bortskjemt" at jeg er vandt til at hun kommer innom hver eneste dag.
Men gruinga uka før og den første dagen var verst. Da var det mye gråt å trøsting. Men jeg tror det handler mye om innstillingen man har, og det å forberede seg mentalt på at personen skal på ferie, og våge å stole på og tro på henne når hun lover og sier at hun kommer hjem igjen. - Dessuten er jeg fryktelig glad på hennes vegner at hun får sommer sol og varme, da jeg vet det gjør godt for henne.♥ Jeg trodde helt ærlig at jeg kom til å ligge gråtende i sengen i 13 dager, men jeg har innsett at jeg takler dette mye bedre enn jeg fryktet. Heldigvis! Vi melder på messenger og hun ringte igår, så dette har gått og går mye mye bedre enn fryktet! Smil! (Og ganske stolt over meg selv at jeg takler det så godt som jeg gjør) Dessuten hjelper det å holde seg opptatt med ting, som f.eks nå som energien er lite tilstede, så er nettflix og dokumentarer en fin ting å få tiden til å gå litt raskere på, og de tunge tankene blir tilsidesatt når man får fokus over på annet. Igår såg vi foresten en dokumentar som heter "Your worst nightmare", fy faen ass- skremmende å se at slike mennesker finnes i denne verden. Mennesker som er så onde at de jakter og stjeler liv. Skremmende å vite at dette er virkeligheten vi lever i, at slike mennesker kan være vår nærmeste nabo uten at vi er klar over det. Det er mange fucked up mennesker der ute ass. Spennende dokumentar, men også skremmende at det faktisk er fra virkeligheten.

 

♥ Ukens beste snapchat bilde:
Ligner på hello kitty sløyfe ;) hehe!

 

♥ Ukens tanke: Takknemlig!♥

"Kanskje endelig, blir det litt orden rundt meg av hjelpe-personer". Altså, når man har fått innvilget BPA-ordning, så er det ikke slik at det er i orden med en gang. Det er mye mye man må igjennom før ting er på plass. Som tar både tid, krefter og energi. Man må gjennom mange møter med kommunen, man må igjennom mange mange intervjurunder som er beintøffe, der du faktisk må dele mye av deg selv som du egentlig ikke har så lyst å rippe opp i gang på gang. Det er ikke sikkert heller de som kommer på inervju passer akkurat DEG, for mye og mest - handler faktisk om kjemi. Du må stole på magefølelsen din. Det er heller ikke helsepersonell, det er helt vanlige mennesker som mest trolig ikke vet eller kjenner til noe av de du sliter med psykisk. Så du må også forklare, dele, fortelle hva du behøver og hvordan de skal gjøre ting når du f.eks dissosierer i forskjellige former ol. Det er en lang prosess og en BEINTØFF prosess. Den kommer ikke gratis, du må kjempe for det!
- Nå har de sett at dette fungerer bedre for meg enn det jeg hadde før av hjelp i hjemmet, som faktisk var mer til skade enn nytte i veldig mange år. Så derfor har jeg fått innvilget flere timer enn jeg har hatt til nå. Det er jeg så utrolig takknemlig for! Jeg søkte ikke en gang på flere timer, men de som hjelper meg med ansettelse, timelister osv, innså at det ikke strakk til ift mitt behov for oppfølging. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg nå har fått flere timer i uken, og derfor kan ansatte en perosn til.

(Takk til Ørsta kommune som virkelig stiller opp nå, og gjør det som er riktig for MEG og MITT behov. For at dere lyttet til meg da vi hadde ett såkalt "krisemøte" på kommunehuset for snart ett år siden. Takk for at dere lyttet og tok det til etteretning. Takk for at dere velger å bruke ressurser for at jeg skal klare meg og kanskje vokse og gro, og få en tilhørighet her ute i samfunnet ved hjelp av BPA-ordningen. Tusen hjertelig TAKK!)

 

♥ Ukens følelse:
Mestring. Jeg føler at jeg har mestret veldig mye denne uken. Det har vært tøft og tunge tak, men jeg har klart det uten å ty til selvskade når det har vært tøft, jeg har klart å være mye mer tilstedet, "her og nå", jeg har klart å være mer sosial, og jeg har taklet kveldene og nettene bedre selv om søvnene har vært dårlig. Så egentlig, så er jeg veldig stolt over meg selv nå. Denne uken har jeg mestret mye, og jeg er også glad for at jeg ser det selv og klarer å kjenne på at jeg er faktisk stolt over meg selv. 

 

♥ Ukens irritasjon:
Jeg tror ikke det er særlig som har irriitert meg denne uka.. Kommer ikke på noe akkurat nå, det eneste er vell at jeg elsker høsten - men 90 prosent av høsten består jo av regn og kulde, noe jeg IKKE liker. Det er så irriterende at den sure vinden og all nedbøren skal ødelegge denne vakre årstiden! - Men de få dagene hvor det er en varm bris, null regn og solen skinner lett gjennom skyene, det er de dagene som gjør høsten så uendelig vakker. 
 

♥ Ukens sang: Alex & Sierra - You Will Find Me​♥
You leave me room for my imperfections
When I'm a mess and you jump right in
If I drift in the wrong direction
You turn the tide and you calm the wind
Anytime, everytime I get lost
You will find me
You will find me
Anytime, everytime I get lost
You will find me
You will find me


Ha en så god søndag som du kan ha! Never give up ♥

- Lunaen - ♥

Lately - anoreksi, matlaging, fremskritt, osv

Riktig god lørdags kveld, kjære dere! ♥ 
Idag har dagen gått i å sett på dokumentarer på nettflix, jepp, that's right! JEG har klart å se dokumentar og faktisk fått med meg hva handlingen var! hurra! - God avkobling fra sitt eget kaos.

Er sliten om dagen, og det er grunnen for lite blogging. - Er mye bak bloggen jeg ikke deler, og mye av det krever så mye av tankene mine og følelsene, at jeg har lite overskudd til annet enn de daglige gjøremålene. Det har vært beintøft nærmest hver eneste dag og natt siden April, og jeg kjenner på en enorm utmattelse. Det krever alt jeg har å bare komme meg helskinnet igjennom dagene, noe jeg jobber med hver eneste minutt, hver eneste dag. - Men heldigvis så finnes det lysglimt, ja hver eneste dag er det noen små lysstråler, og det er de som gjør at jeg fremdeles er her, fremdeles kjemper hver eneste dag og ikke gir slipp.


Vi, jeg og Arne, en av mine nærmeste venner, har i det siste laget endel middag sammen. Noe som er utrolig hyggelig! Jeg er jo veldig glad i varm mat, men veldig usikker på å lage noe alene. Etter 16 år med alvorlig spiseforstyrrelse er det jo ikke rart at jeg ikke kan eller har lært særlig matlaging. Det sier seg jo litt selv, når man sulter seg og nekter seg selv mat over halve livet. Da er det en del man går glipp av.. Men nå, som jeg er inne i den beste perioden ift mat, vekt og kropp - ja på ca
7 år sa fastlegen min! (Tenk det, første gang jeg er normal vektig på så mange år!!) Mektig stolt egentlig, særlig da jeg har klart det på eget iniativ og egen vilje, uten profesjonell hjelp!

Vell, dessuten er det å lage middag til kun en person veldig kjedelig, OG vanskelig. Og det er jo alltids mye triveligere å spise sammen. Jeg er utrolig glad i fisk, hadde jeg hatt valget mellom fisk og kjøtt ville jeg absolutt uten tvil valgt fisk. Så her om dagen laget vi sammen en fiske middag, gjett om det var både koselig å gjøre det sammen - og spise sammen.

Dette var så sinnsykt godt!!! Vi stekte Lettpanert torsk, kokte poteter, laget hollandaisesaus, og kokte blomkål og brokkoli blanding. Samt så stekte vi løk og sopp i tillegg. Det var helt NYDELIG! Absolutt å annbefale! Nydelig middag! 


Jeg sleit veldig her om dagen, og tenkte at NOE må jeg finne på nå så det ikke går galt. Da fant jeg ut at å lage PITAPIZZA var en god ide! Det er faktisk temmelig enkelt å lage, og så er det jo kjempe godt i tillegg! Du kan jo ha på akkurat hva du ønsker, det er jo ingen mal som er riktig eller galt. Du tar jo bare på akkurat hva du selv liker.



Har faktisk funnet ut at jeg LIKER å lage mat, noe jeg ikke før visste. Jeg synest faktisk det er utrolig gøy og samtidig avslappende å styre på kjøkkenet. Det er også gøy å se at jeg får det til også, selv om det kan ta litt tid. Men det er jo ikke noe stress når man ikke har gjester som skal serveres :) Man får bare ta den tiden man behøver, og KOSE seg med det. 

Det er lørdag idag, jeg har hatt besøk i hele dag av kompisen min, vi har bare sett dokumentarer på nettflix og slappet av. Blir nok tidlig seng idag, nå er jeg alene og skal se kanskje en episode til så forsøke å komme meg i seng. 
Trenger endel søvn da nettene er ganske slitsomme med mye mareritt og angst. Håper på en bedre natt nå.

 

Håper dere får en fin lørdags kveld, ta vare ! ♥ 


- Lunaen - 

Glede og sorg, hånd i hånd.

Det har vært en kronglete vei, og fremdeles er det ennå en lang vei å gå. Men idag kjenner jeg det begynner å forme seg til noe bedre, det kommer kanskje til å bli en orden rundt meg nå av det hjelpe-apperatet jeg har behov for. Det har tatt tid, over ett år nå med intervjurunder og ansettelser, mye frem og tilbake, prøving og feiling, hvor jeg har kjempet med nebb og klør for å holde fast og til tider hvor jeg nærmest har falt under..
Men jeg har klart å løfte meg opp igjen hver eneste gang, og jeg sitter her fremdeles - og kjemper hver eneste dag for en hverdag og ett liv som kan føles levelig - og kanskje føle virkelig jeg LEVER.

Idag falt en ny pusslebit på plass. En stor en, og det er jeg veldig veldig glad og takknemlig for. ♥

Samtidig er det tøffe dager i vente nå, da min nærmeste voksen-person blir borte i 14 dager på ferie. Det er ufattelig tøft for meg, samtidig så vet jeg også at jeg kommer til å klare takle det bedre enn jeg tenker her og nå.
Å savne hverandre er jo helt normalt, og det å felle noen tårer når man sier på gjensyn er også helt ok, det sier jo bare hvor mye man bryr seg om hverandre. ♥ Og det er jo bare fint!

Spesielt det at jeg nå våger å vise slike følelser ovenfor andre mennesker, det er ett steg i riktig rettning. Fordi jeg vet det ikke blir journalført, det blir ikke sett på som noe "sykt" noe, som ett symptom på noe sykt noe, nei- det er helt normalt. Og den følelsen? Den gir meg en god følelse, det å være fri nå til å romme alle følelsene mine uten at det blir kommentert, analysert og satt i en "bås" hvor det skal diskuteres om det er noe "sykt" ved det. Jeg kan gråte nå, og jeg kan le nå. Jeg kan felle store tårer og jeg kan le så høyt jeg bare vil. UTEN at det blir sykelig-gjort. Uten å være redd for en ny diagnose.
- Dere aner ikke hvilken god følelse det er! - Det er rart med det, etter alle årene på psyk hvor det nærmest blir journalført hver eneste gang du gjesper... Ja så er det godt å kunne føle seg fri til å vise og romme sine egne følelser - helt fritt, i viten at det faktisk er helt normalt. Man er bare enn menneske.. som alle andre. Det er frihet, det..


 - Idag har vært en dag med både glede og sorg i hjerte, som helt tydelig går hånd i hånd. Det har vært smil og latter og HIGH FIVE, men det har også vært gråt, tårer og fortvilelse og reddsel. Akkurat slik livet er, det er ikke bare glede og ikke bare sorg - det er en salig blanding av alle følelser. 

Men en bit av pusslespillet har falt på plass idag. Og jeg ser fremover og blikket er rettet mot lyset selv om jeg sitter med tårer i øynene og gråten i hjerte ikveld. Men dette skal jeg klare. Jeg tviler ikke ett sekund. Jeg tar ett steg om gangen, jeg tar ett pust om gangen. Og jeg tar dag for dag.. Time for time. Så skal jeg nok klare finne frem, jeg også.
 

- Lunaen - 

Hvem er jeg.. Finnes jeg? Og, er jeg virkelig så grusom som jeg selv tror jeg er...

Jeg rives i stykker. Av meg selv. Rives mellom den syke og den friske(re). Det er en drakamp som til tider sliter meg fullstendig ut. - Hvem er jeg, egentlig? Bak alle diagnoser og symotom, bak anoreksien, bak selvskadingen, bak dissosiasjonen, de andre personighetene, ja bak alt det destruktive jeg gjør mot meg selv og for å overleve. Ja, hvem er EGENTLIG Luna...?
For underveis i "behandlingen" og årene bak låse dører, med medisiner som sørget for å holde MEG langt (LANGT) borte fra meg selv, ja, der forsvant JEG mer og mer. Hjelp er ikke alltid HJELP...
- Jeg tilpasset meg hvert enkelt menneske jeg var sammen med. Helsepersonell som pasienter, venner som familie. Prøvde iherdig å være den jeg TRODDE den jeg var sammen med VILLE og ØNSKET jeg skulle være... Jeg prøvde iherdig å være såkalt "NORMAL", ja hva det nå enn er..  

Jeg aner den dag i dag ikke hvem jeg er. Alle disse "normale" samtalene jeg har med de "normale" menneskene. For bak all denne forsøkelsen på å "passe inn", være såkalt "normal" i dette samfunnet jeg fremdeles den dag i dag ikke føler noen som helst tilhørighet til, så er det vell ett menneske..... Jeg er vell ett menneske, bak alle disse ansiktene mine, jeg også?  Selv om jeg ikke føler det slik alltid.... Og jeg er fryktelig redd for hvem jeg finner, bak all sykdom og symptom.  

Terapeuten som jeg har fått nå, sa at det menneske hun ser? Det er ikke det jeg ser og er redd for finnes bak der. Men jeg er fremdeles usikker. Ordene "Jævelunge" og "monster" har festet seg i hjernen min og står på reapet døgnet rundt, - og det er det eneste jeg tror finnes under lagene av medisiner, diagnoser, symptomer, SYKDOM SYKDOM SYKDOM... 

Men...... Hvem er jeg, bak alt dette..? Finnes JEG egentlig? 
Hvem er jeg... Og viss jeg finnes, er jeg virkelig så grusom som jeg selv tror jeg er...


- Lunaen - 

3X12 fakta om meg



3X12 fakta om meg
- Lunaen.



♦​


 





Ønsker dere alle en så bra søndag som mulig.
Ta vare!

Klem, Lunaen

UKEN SOM GIKK #4

Ukens høydepunkt:
Overnattingen som alltid, det er det koseligste jeg vet. ♥ Når jeg får være der hos de trygge menneskene jeg kjenner så godt nå og er blitt så innmari gla i og trygg på. ♥ Det er den beste følelsen av alle følelser, og den absolut desidert viktigste for å holde meg noenlunde i form. Trygghet. Da klarer jeg å holde meg mye mer "her og nå", være tilstedet i livet, føle meg roligere og mer balansert. Og jeg klare å riktig KOSE meg. Ja, jeg koser meg veldig der. Vi spiser god hjemmelaget mat, omgås både av voksne og ett herlig barn som kommer løpende mot meg med åpne armer og roper "LUNA, JEG EEEEEEEELSKER DEG!!!" (HVEM smelter ikke da!?) :D 
Det er en så innmari god atmosfære der, at jeg sover trygt hver eneste natt jeg er der. Om jeg ikke får sove, om jeg har det vondt eller vanskelig, vet jeg at jeg kan trille inn på soverommet å spør om hun, den voksne, kan være inne hos meg til jeg sovner igjen. Det har jeg fått beskjed om å ikke nøle med, selv om det er kl 04.00 på natten. Slike mennesker er så verdsatt, virker så få av dem - og jeg er så uendelig ubeskrivelig takknemlig for å få være en del av de. ♥ Jeg gleder meg alltid, og gruer meg alltid til å dra hjem til leiligheten igjen. Men jeg vet også at jeg får overnatte igjen, og det er fint å vite at man klarer å stole på noen. For det er ikke en selvfølge. Det tar tid med tillit. - Uansett, jeg gleder meg til neste overnatting, og i mens har jeg det så godt jeg kan her hjemme i leiligheten. ♥

Ukens nedtur:
Da jeg våknet midt på natten og såg at jeg hadde skadet med selv, i dissosiativ tilstand. Mer ønsker jeg ikke å si om det akkurat nå.. har delt litt om det i dette innlegget HER, LINK: Det jævligste jeg vet

Ukens opptur:  
Å få vite at det er 2,5 mnd siden sist selvskade. (nå er jo statestikken min ødelagt da.) Men likevel, 2,5 mnd er jo utrolig bra jobba, som de rundt meg sier. Og jeg er likevel ikke tilbake på start, det er ikke slik det fungerer. Recovery er ikke bare strake veien opp, det kommer skjær i sjøen underveis, men man må bare godta at slik er det, og så gå videre. Tenke fremover igjen. Nettopp det gjør jeg nå.

Ukens beste snapchat bilde:

Ukens tanke: "Hvis de sier motgang gjør deg sterk, hvor sterk er man nødt til å bli da?"
 

Ukens følelse:
Redd. Fryktelig redd for fremtiden. Redd for å leve, redd for å dø. Redd for hva som venter meg i fremtiden. Mye redd. Både i drømmene og på dagtid...

Ukens irritasjon:

En mann som har vært her på døren, som jeg ikke ønsker å ha noen kontakt med overhode. For å beskytte meg selv... Men det er vrient, ja en veldig vanskelig sak...
 

Ukens sang:  Elvira Nikolaisen - Love I Can't Defend♥


- Lunaen - ♥

Det jævligste jeg vet.

"Hun bråvåknet midt på natten og hev etter pusten, akkurat i det han rev av henne klærne mens hode hennes ble trykket inn i en av sofaputene, nok en drøm, nok ett mareritt, nok en gang våknet hun av den samme drømmen, på det samme tidpunktet, med svetten rennende nedover ansiktet hennes. Nok en gang måtte hun skifte pysj, for både t-skjorten og pysjbuksa var gjennomvåt av svette. Hjerterytmen var skyhøy som alltid, og angsten var ikke til å unngå å kjenne på. Nok en gang var hun klar over at denne natten og, ville gjøre henne mer utslitt og utmattet enn hun allerede var før hun la seg den kvelden. Nok en morgen i vente, hvor hun har drømt den samme drømmen minst 5 til 6 ganger, - og skiftet pysj minst tre av de. Nok en morgen hvor hun skal klare å fungere, men er allerede totalt utslitt før klokken har slår 10.00.. 

Hun orket ikke stå opp for å ta seg en røyk denne natten, slik hun pleier å gjøre for å roe nervene og få tankene over på noe annet. i ett despreat forsøk for å unngå å drømme den sammen grusomme drømmen igjen... Hun var trøtt, sliten, og forsøkte så godt hun kunne å gjøre som hun hadde lært i traume-terapi, "Tenk deg trygg". En oppgave som er lettere sagt enn gjort, men som mange ganger fungerer. Hun forsøkte, la seg ned igjen i sengen og snudde seg på den andre siden mot veggen der lyslenken henger nærmest ... Men det var da hun fikk ordenlig vondt, en ubeskrivelig smerte i venstre arm! 
Hun skreik høyt, og reiv av seg genseren for å se om det var noe galt. 

Igjen, gikk hun i sjokk. Som alltid når dette har skjedd.

Hun hadde dissosiert igjen. Hun visste det, da du så det minst 15 cm lange kuttet på armen med en dybde som få kan forstå at er mulig å påføre seg selv - , uten en gang å vite og kjenne det eller vite om det.. Hun kom seg inn på badet og såg blodet utover badromsgulvet... Der lå en knust lyspære strødd i tusen knas over hele gulvet og noen blodige håndklær.. 
"Faen, faen i helvete" var vell det første hun tenkte før hun bare lukket døren og la seg ned igjen for å forsøke sove igjen. Tanken om å ringe etter hjelp falt henne ikke inn. Det gjør det aldri når dette har skjedd. Kanskje ikke rart, når man våkner opp etter å ha sovet og ikke aner at man selv har endret personlighet og den personligheten har hatt det så vondt inni seg at hun har påført seg selv-påført skade. 
Du kan sammenligne det med at du, du har lagt deg på kvelden. Våkner om morgenen og plutselig oppdager at armen eller låret ditt er stygt oppskåret. Hvem som helst hadde vell da blitt skremt? Gått i en lignende sjokk-tilstand. Det er vell en helt normal reaksjon på en unormal situasjon. 

Om morgenen visste hun ikke hvordan eller hva gjøre. Slik som alltid var hun motvillig til å dra til legen for å få sydd. Det var jo ikke hun som hadde gjort dette, det var jo ikke hun som hadde skåret seg. Det var ikke noe hun ville forholde seg til, samtidig som hun innerst inne visste at å gå rundt med ett så dypt og bredt sår ville føre til både betennelse og mest trolig verre enn som så. Da hun fikk besøk og lå i sengen, og venninnen kom borti armen hylte hun til og trakk til seg armen. Da skjønte venninnen at noe hadde skjedd, og hun fortalte omsider at hun hadde våknet om natten men vet ikke overhode hva som hadde skjedd. Venninnen forstod at dette var fryktelig tøft og vanskelig å forholde seg til, og ikke minst skremmende. Hun klarte likevel å overbevise henne om å be noen i helse-tjenesten om hjelp til å komme seg til legen for å få sjekket såret. 

Næremere to timer på legevakten og 28 sting senere, med antibiotika og sterker smertestillende sitter hun alene med frykten: "Tør jeg legge meg?" "Vil jeg våkne slik i natt igjen?" "Kommer jeg til å overleve neste gang, for hvor mange ganger kan man ha så flaks?" "Vil jeg våkne imorgen tidlig om jeg legger meg i natt?" 

Frykten etter slike dramatiske episoder sitter i en stund.. Det blir ikke lettere med tiden, selv hvor ofte man har opplevd slike episoder. Det blir ikke bedre med tiden. - Det er like skremmende hver eneste gang det skjer. Om hun våkner hjemme i en blodpøl på gulvet, eller om hun våkner på intensiv avdeling på sykehuset uten å vite hvorfor og hva som har hendt.

Fordi hun har ikke vært hjemme. I sin egen kropp, i sitt eget hode. Det er bare ett sort mørkt hull i hukommelsen.."

 

- Lunaen -. ♥

#Dissosiasjon #DID #Traume #Mareritt #Selvskade #Selvskading #Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Voldtekt #Flashbacks #Sorg #Frykt

Tøffe tunge dager


Jeg sliter mye om dagen. Kanskje mer enn jeg ønsker å dele. - Det er derfor jeg er så mye borte herfra... Det er ikke så mye å dele, egentlig. Og overskuddet til å skrive er sjelden tilstede. Jeg har mye, MYE på hjerte, men ikke alt er til å dele offentlig. I alle fall ikke nå, kanskje med tiden, men akkurat nå så er det andre ting som står i fokus. Mandag, var det fysioterapi, ja for å komme på beina igjen, da dissosierte jeg og var 7 åringen hele tiden, så den timen gikk JEG glipp av. Tirsdag var det møte ang å gå igjennom søknadene på BPA, noe som ble avbrytt av en situasjon som har oppstått, - jeg klarte å gjennomførte møte, men dissosierte endel og etterpå måtte jeg fjerne meg fra rommet da jeg begynte å gråte av fortvilelse. (Veldig sliten, og stresset, og da skal det ikke så mye til før tårene kommer...) Så var det onsdag, der klarte jeg ikke gjennomføre å dra til timen, så jeg ringte og avlyste. Tordag igjen var det time hos legen min, den hjalp meg en god del. ♥

Jeg har fra mandag av aller helst bare hatt lyst å avlyse hele denne uken. Jeg har egentlig nok med å faktisk komme meg opp av sengen etter nok en elendig natt hvor jeg er oppe minst en gang i timen, - urolig, sliten, trøtt og - redd. Men opp må man, avtaler man har skal holdes. Forsøke så godt jeg kan å stable seg på bena hver eneste dag. Ett steg om gangen, så skal man nok klare det. Men det er tøft i disse periodene som føles mer eller mindre uutholdelige, og man vet ikke hvordan makte gå igjennom nok en dag, nok en natt. Heldigvis har jeg fått en god pause fra onsdag til torsdag, da var jeg på overnatting - og den avkoblingen trengte jeg virkelig. Å slippe sove alene i leiligheten er så godt når man føler seg redd alene. ♥

Så er det venner, man holder kontakt med noen og noen har man desverre mindre og mindre kontakt med.. I perioder klarer man ikke holde alle like nære, og selv hvor vondt der er, hvor mye man savner dem og skulle ønske man strakk til - så innser man at i perioder så strekker energien og kreftene bare ikke til. Man kan ikke klare alt, selv hvor mye man ønsker og vil. Man må prioritere, og da må man prioritere riktig, og det viktigste. Prioritere helsen. Dvs legeavtaler, terapi, møter osv. Og det viktigste nå ER opptrening av beina og traume-terapien. Det krever egentig alt jeg har, og mer enn som så.
De to tingene frarøver meg sosialt-livet mitt akkurat nå. Desverre har jeg ikke mer energi og krefter igjen til å være den jeg skulle ønske jeg var. Jeg skulle mer enn gjerne vært superwoman, stilt opp og vært tilstedet for alle som ønsker å komme på besøk eller at JEG skal besøke. Men rullestolen og manglende bevegelse og styrke i beina er noe som setter en stopper for meg. Jeg har blitt friskmeldt nå, nå er det opptrening som gjelder. Jeg har ikke lenger de intense smertene jeg hadde, men jeg har ikke muskler igjen etter å ha sittet fastlenket i denne stolen siden midten av mai. 
Bare noen få dager i sykesenga gjør at musklene svekkes... mine er lik 0. Nå er det trening som er det jeg må prioritere mest, pluss terapien på poliklinikken. Det er tøft, og jeg har lite overskudd til annet enn akkurat det.
Jeg blir skuffa over meg selv hver kveld fordi jeg ikke har maktet å si ja til venner, eller tatt iniativ til noe selv, og så bloggen... Lover meg selv hver kveld at IMORGEN skal jeg blogge, men så, så er dagen dårlig - altså, jeg klarer meg noenlunde på dagtid, men når kvelden kommer? Da er det slutt på kreftene, og jeg klarer ikke annet enn å holde ut til jeg sovner.


Men jeg vet jeg er på god vei, selv om jeg inni mellom snubler litt i mine egne ben på veien. Slik er det, recovery går opp og ned, frem og tilbake, men uansett hvor mye jeg snubler noen ganger, vet jeg at jeg er på riktig spor - for første gang på mange år. Og derfor forsøker jeg så godt jeg kan å holde motet oppe, når det blir for tøft er jeg heldig å får støtte av de nærmeste rundt meg. 
Nå begynner prossessen igjen ang BPA neste uke, intervjurunde og jeg kjenner jeg virkelig gruer meg. Men jeg har god støtte med meg så jeg tror denne runden skal gå bedre for seg enn sist. 

Håper dere har hatt en så bra uke som mulig, og at dere får en best mulig helg!
Stå på, og ikke gi dere. ♦ Selv i alt det mørke er det lyspunkt. ♦
Jeg har noe jeg må gjøre idag som er lite hyggelig og jeg gruer meg til, men jeg vet også at det blir bedre når det er overstått. Så får man bare tenke at å snuble litt er ikke verdens undergang, man er ikke kommet tilbake til startpunkt, man fortsetter der man var, legger det bak seg og ser fremover.

- Lunaen - ♥

FB: Lunaen.blogg.no

#Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #DID #Dissosiasjon #PTSD #Traume #Terapi #Hverdag #Depresjon #Håp

Lengsel.

Alt du ønsker er å føle deg trygg
Trygg, ikke redd og engstelig 
Trygg, fremfor elsket 
Trygg fremfor sett og lyttet til
Trygg fremfor mat, søvn og hvile
Trygg. 


Alt du ønsker er å føle deg trygg
Bare da,
kan du finne roen til å 
- senke skuldrene, ikke kjenne på redsel og engstelse
Bare da, kan du føle deg elsket og elske tilbake
Bare da, kan du virkelig bli sett og hørt
Bare da, vil maten smake
og du kan sove søtt gjennom en hel natt

 

- Trygghet.
Den viktigste følelsen av de alle.
Det eneste som behøves,
for å gi en stødig og varig bakkekontakt.



- Lunaen, 2017 -

Følelser er ikke alltid å stole på.

Dagen jeg aldri glemmer. Det er flere år siden nå, men jeg glemmer den aldri. Dagen jeg skjønte at det å stille ett eneste lite spm, kan forandret absolutt ALT. - At ETT spørsmål, ville vært så mye bedre og ikke minst så inderlig mye mindre krevende enn all den innsatsen og energien jeg hadde lagt ned i seks år i dette "forholdet", at ett lite spørsmål ville gjort oss til ett team umiddelbart, bare ved å våge stille det. For alle de kreftene jeg hadde brukt ukentlig i alle disse årene? De var så totalt bortkastet. Dette var dagen jeg skjønte at jeg burde seks år tidligere ha spurt rett ut ved første anledning:

"Gjør jeg deg ille bekvem? Hvorfor føles det ut som om du ikke ønsker å være her hos meg? Hva kan jeg gjøre annerledes for at DU skal føle deg vel her? Hva kan vi gjøre annerledes, slik at VI skal fungere sammen og ha det ok den tiden vi skal være sammen?"


Jeg har tenkt en god del over denne episoden, dette "forholdet", og hvor mye jeg lærte av det. Hvor viktig det er at vi våger å spør direkte om det er noe vi undrer oss over, bekymrer oss eller en følelse vi kjenner plager oss. Hvor stor forskjell ett eneste spm kan utgjør. At det å våge å ha en direkte og åpen dialog, uten å pakke alt inn i silkepapir, selvom det kan føles ubehagelig der og da, så kan det faktisk være nøkkelen til å åpne nye lyse dører.

Det er aldri gøy når man eksploderer på noen, det vet vi vell alle. Alle har vi vell opplevd det, at man ikke klarer å ti stille lenger. Når nok er føles nok? Når man har bite tenna sammen i lang lang tid, og til slutt klarer man ikke mer, og man klarer heller ikke alltid å ta en rolig samlet samtale - man rett og slett nærmest spyr ut alt man har bært på innsiden hele den tiden. Jeg er ikke stolt av det, og jeg må si at å bruker stemmen min så høylytt og med ett sinne som den dagen? Det var så langt ifra greit. Og jeg vil ikke legge skjul på at jeg mang en gang har skammet meg over måten jeg håndterte situasjonen på. Men bak den sinte stemmen min, var det egentlig en usikkerheten og reddsel som skjulte seg i undertonene, som jeg hadde båret på i over seks år. Ja ukentlig i timevis, i hele seks år, hadde jeg tiet og bite tenna sammen. Ja helt frem til denne dagen, den dagen jeg eksploderte på denne hjelpepleieren som var på vakt den ettermiddagen.

- Det hadde bygget seg opp over tid, denne frustrasjonen over å aldri føle at jeg gjorde noe riktig uansett hva jeg forsøkte. At jeg ikke var bra nok for henne. At det var noe jeg gjorde som var så fryktelig galt, og jeg klarte aldri å skjønne hva det var jeg gjorde som var så ille.
Ikke sa hun noe som tilsa at dette var det HUN følte, men det var det JEG følte når vi var sammen.
Du vet den følelsen, når du har besøk og besøket sitter i sofaen din uten å si noenting, og svarer i korthet når du forsøker så godt du kan å komme i dialog? Du merker på hele kroppspråket at denne personen virkelig ikke har det greit i ditt selskap.. Denne ubehagelige stillheten som dirrer i luften klarer du lissom ikke lavære føle på, en energi som er så ubehagelig at den nærmest stikker som kniver i hjerte ditt hver gang dere er sammen.. Ja når du ser at personen vrir seg i sofaen, ja virkelig VIRKELIG føler seg ubekvem i ditt selskap... I ditt hjem, hva gjør man? Når besøket ser jevnlig på klokka eller telefonen mange ganger i timen dere skal tilbringe sammen, når han/hun tror du ikke ser det.. Men du har sett det, du. I hele seks år. Men du har tiet. Du prøver bare ENDA hardere på å forandre deg så personen skal ha det bra, så personen kanskje DENNE dagen vil "like deg". Du skjønner at denne personen ikke har det særlig greit i ditt selskap, men du vet ikke hvorfor. Det er en fryktelig vond følelse.-  Du har følt på det i mange mange år nå og det har gått til det punktet at du har begynt å avlyse besøkene som skal hjelpe deg å få i deg mat da du sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse. Men du føler jo bare ubehag, og det gjør dere jo begge to, forsåvidt. Det merker du jo hver gang, og det gjør vondt å vite at personen ikke har det bra, og det får deg til å føle deg verre - fordi du har jo allerede på skalaen fra 1-10 på minus siden når det gjelder selvtillit og følelse av selvverdi. Denne realsjonen mellom deg og denne ansattte? Den forsterker bare følelsen av å "ikke være bra nok".  

Det er en veldig krevende situasjon å være i. Når man som bruker av ett hjelpeapperat må ta imot besøk av mennesker man ikke føler seg komfortabel sammen med, men likevel ikke har valg. Dette går to veier. Det er ikke alltid omsorgs-arbeideren føler seg komfortabel sammen med brukeren heller. Men man kan ikke velge hvem som er på jobb eller hvem man skal følge opp, når det er turnuser de går i, og vi som brukere noen perioder behøver daglig assistanse av omsorgspersoner. Det krever, av begge parter, når kjemien ikke er tilstedet.

Jeg begynte ofte å avlyse på forhånd når jeg visste det var hun som var på jobb, eller så avsluttet jeg besøket etter bare kort tid, med små hvite løgner om at jeg skulle på besøk eller fikk besøk, eller ikke hadde behov for oppfølging den dagen, var invitert på middag, osv. Små hvite løgner for å slippe "ta meg sammen" , for å slippe forsøke være GOD NOK for pleieren som skulle bistå meg i en vanskelig og krevende periode i livet. - For jeg visste jo hvordan det ville bli. Hvor mye energi det krevde av meg. Hvor sliten jeg ble etter besøket. Og ikke minst, hvor liten jeg følte meg.

- Jeg kunne jo ikke avlyse hver gang, og i stedet for å spør rett ut, som jeg burde og skulle ønske jeg hadde gjort på den tid, så gjorde jeg alt i min makt for å få denne hjelpepleieren til å føle seg vel. Ja jeg kokte kaffe og tilbydde vedkommende kjeks eller andre små ting, prøvde å snakke om forskjellige helt hverdagslige triviell ting som været og tv-programmer. Noen ganger hadde jeg satt på TVen rett før besøket bare for å ha noe å legge øynene på, slik at vi hadde NOE å prate om - det som gikk på tv..  
Vi klaffet lissom aldri, og det ble aldri bedre. Det ble bare for meg fryktelig krevende og energien jeg brukte gjorde meg mer sliten og utmattet enn jeg allerede fra før av var. Det som skulle være til hjelp, ble istedet mer belastende. Jeg følte meg helt utilstrekkelig. Og jeg forandret meg. Jeg satte meg selv til side for at hjelpepleieren skulle ha det bra. Jeg hadde det langt ifra bra selv, jeg brukte mye energi og krefter på å ta meg sammen for hennes del, prøvde å være som jeg trodde hun ville jeg skulle være. Jeg hadde alle sansene ute for å forsøke føle meg frem til riktig fremtoning. Ja, i stedet for å våge spør direkte: "Gjør jeg noe galt, siden vi har det så ekstremt ubehagelig sammen?"

Så eksploderte jeg en ettermiddag. Og så til de grader! - Alt ble sagt, ja helt uten noen som helst filter, uten å legge noe i mellom. Jeg slapp rett og slett en bombe av frustrasjon som jeg hadde båret på i alle disseårene, alt ble nærmest skrike ut hvordan jeg opplevde besøkene av henne, hvordan jeg følte meg når vi var sammen og hvordan jeg hadde det etter hun hadde forlatt huset. Og det var da jeg lærte en svært viktig ting: "Følelser er ikke alltid å stole på". Og: Hadde jeg spurt, (eller hun) ville besøkene disse seks årene vært utrolig koselige.. For i etterkant av denne dagen, ble de faktisk utrolig hyggelige.


Jeg trenger egentlig ikke dele hva hun svarte, hvorfor hun hadde oppført seg som hun hadde. For poenget i denne saken handler ikke om henne, eller meg. Men om hvor mye en ærlig og åpen dialog mellom to mennesker har å si. - Det å våge spør, våge spørre de vanskelige spørsmålene, våge stille spørmål som er ubehagelige - for som oftes er ikke følelser å stole på. Det JEG følte var jo at jeg ikke var bra nok, noe som ligger som en grunnleggende følelse hos meg. Men da vi for første gang etter alle disse årene snakket sammen om annet enn været og TV-programmet, fikk jeg vite HVA som lå bak hennes oppførsel når hun var hos meg. Det handlet ikke om meg i det hele tatt. Og det handlet så langt ifra om at hun ikke likte meg, for hun likte meg hun. Det handlet om henne - og hennes selvtillit, selvfølelse, selvverdi.  -Jeg satt rett og slett som ett spm tegn i flere timer i etterkant av denne samtalen, denne dagen, for alt JEG hadde trodd og følt? Stemente overhode ikke! - Det vart nærmest totalt OMVENDT av hva JEG hadde trodd, følt og tenkt. Og jeg innså den dagen: "Følelser er ikke alltid å stole på", og det å våge å stille tøffe spm? Det kan åpne viktige dører.

Mennesker i omsorgsyrke er kun mennesker de og. Vi er alle bare mennesker. Det er en viktig ting å huske på både som bruker/pasient og ansatt. Vi er bare mennesker, og alle har vi følelser, tanker og alle er vi FORSKJELLIGE.


- Lunaen - ♥

UKEN SOM GIKK #3


Hei søte dere! Her kommer "Uken som gikk". Synest det er ett av de gøyeste innleggene/listene mange av oss bloggerne har, det å oppsumere uken slik er en fin ting, også så fint å se tilbake på i senere tid også.♥ Ønsker dere av hele mitt hjerte en riktig god helg. Her skal jeg bare ta det med ro hjemme. Slappe av og forsøke hente meg inn igjen etter en bra tøff uke... Sitter her nydusjet i pysjen og klar for bare en rolig kveld hjemme. Noen ganger er det det beste man kan gjøre for seg selv. 
 

Vell, da starter jeg bare :) 

Ukens høydepunkt: 
Overnattingen jeg var på fra mandag til onsdag! ♥ Ååå jeg elsker å være der! Koser meg alltid SÅ mye på overnattingsbesøkene.. Er så koselig å spise sammen, så utrolig godt å få sove ut i trygge omgivelser med trygge mennesker i huset. Sitte i vinterhagen å se på den vakreste utsikten, samtidig som du har gode samtaler til langt på kveld/natt. Er så takknemlig for disse "pausene" jeg får av de gode menneskene mine ♥ ♥ Evig takknemlig for både hus og hjerterom ♥ ♥ 

Ukens nedtur:  
De siste tre dagene har vært særdeles tunge.. Når jeg ikke har klart å holde meg innenfor Toleransevinduet.. Det har virkelig vært vondt, for meg og de to som har vært rundt meg og forsøkt å hjelpe meg. Det er tøft når man kommer seg tilbake til seg selv og vite at man har såret den/de man er så inderlig glad i.. Selvom de forstår det ikke er med vondt vilje eller med hensikt, at jeg ikke er helt "tilstedet". Men det er vanskelig for meg å tilgi meg selv, selv om jeg vet at jeg kan ikke noe for det, at dette er noe jeg må lære og øve meg på.. Men jeg sliter veldig med å tilgi meg selv når dette skjer, og har ennå to dager senere ikke klart å legge fra meg dette selvhatet som svirrer sterkere enn på lenge inni meg.. - Men vi klarte det denne gangen også, ingen selvskading tross smerten som river på innsiden som er fryktelig stor om dagen. 

 

Begrepet toleransevinduet refererer til det spennet av aktivering som er optimalt for et individ ? ikke for høyt og ikke for lavt. Det er i denne sonen vi lærer lettest og hvor vi er mest oppmerksomt til stede i situasjoner og relasjoner. Er man over toleransegrensen, er man i en hyperaktivert tilstand, med forhøyet hjerterate, respirasjon og muskeltonus. Er man derimot under grensen, er man i en hypoaktivert tilstand, med redusert hjerterate, respirasjon og muskeltonus. Grensene for når man blir hyper- eller hypoaktivert varierer fra person til person, og de vil også variere hos den enkelte. De påvirkes av erfaringer og emosjonell tilstand, men også av konstitusjonelle faktorer som temperament. Sosial kontekst spiller også inn; de fleste tåler mer når de er sammen med noen de er trygge på. 

De funksjonelle følgene av et sensitivisert alarmsystem og et underutviklet reguleringssystem forstås som nettopp reguleringsvansker. Terskelen for utløsning av sterke affektive tilstander vil ofte være lav, pluss at affektene lett kan «løpe løpsk» fordi personen mangler strategier og nevrale forutsetninger for å finne tilbake til toleransevinduet 

- Tidsskrift for Norsk psykologforening -

Ukens opptur:  
At jeg har fått kjøpt meg skikkelige øretelefoner. Bose QuietComfort. Det hjelper meg når jeg er overveldet eller altfor sliten av lyder og inntrykk. De er de beste øretelefonene med støydemping. Så vi gikk til innkjøp av det nå som jeg endelig hadde råd til det, og gjett om jeg elsker dem! De er nesten HELT støydempende. Jeg har lånt bestekompisen min sine opptil flere ganger ved tidligere innleggelser, da det ble for mye bråk og støy rundt meg, - noe som trigger til flashbacks osv. Nå har jeg ENDELIG fått kjøpt mine helt egne!

Du kan lese mer om de HER: Bose QuietComfort 25


Ukens beste snapchat bilde:
Dagen derpå, haha! (forrige helg, å gud... vil helst bare glemme den helga! :O )

Ukens tanke: 
"Hold ut, ikke gi opp nå!"

Ukens følelse:
Frykt og reddsel.

Ukens irritasjon:
Meg.

Ukens sang: Christina Perri - Jar of Hearts


- Lunaen - 

Fuck PTSD..

Ikke slem, men trist
Ikke bråkete, men uregulert
Ikke sint, med redd
Ikke ond, men utrygg
Ikke intensjonell, men triggerstyrt
Ikke vond vilje, men et uttrykk for smerte


- RVTSsør -

PTSD er ett helvete å leve med, både for meg selv, men også noen ganger når det går utover de som er glad i meg.. Hadde det kun gått utover meg selv hadde det vært på en måte LITT enklere å leve med, men når man sårer de man elsker mest her i livet, uten vondvilje- så gjør det å leve med PTSD tusen ganger verre.. Og selvhatet styrkes for hver gang jeg blir overveldet og er midt i ett traume- som ikke andre vet er grunnen for mine urasjonelle reaksjoner sett uten ifra... For de er jo inni MEG. Det synest jo ikke på utsiden. De ser og opplever og sanser jo ikke det JEG gjør i det øyeblikket. Og derfor gjør det ting så mye verre.. For noen ganger innhenter fortiden meg brutalt at jeg ikke lenger klarer å tenke klart. (Dere som lever med PTSD forstår nok hva jeg snakker om.. og hvor sykt vondt det gjør når dette skjer..)


Man er ikke "Her og nå",  man er ikke tilstedet i nåtiden, man er tilbake i fortiden, man er midt i ett traume - og man reagerer deretter. Og man er redd. Livredd.
- Mennesker med PTSD klarer ikke tenke klart alltid, hjernen vår fungerer annerledes enn andres. Den har koblet seg av noen ganger. Den har aktivert følelses-hjernedelen som overkjører derfor "tenke-hjernen, - det betyr at man ikke lenger klarer tenke rasjonelt, for den delen av hjernen er koblet ut, og man er styrt kun av følelser. Dette er ikke noe man kan noe for, sa terapeuten min i en time jeg hadde for litt siden. Men man kan lære seg metoder for å hente seg inn FØR hjernen aktiverer seg på denne måten. Det tar tid å lære seg det, og det tar mye krefter og mye øvelser. Men det kan gå, og jeg SKAL få det til.



Jeg lever mer i fortiden enn jeg lever i nåtid. Det konstanterte også min terapeut i forige time... Og derfor har jeg noen gang utbrudd som jeg ikke klarer kontrollere, fordi jeg er mitt i ett traume-helvete, og jeg klarer ikke hente meg inn igjen.. Det er da hjernen min har koblet seg "feil". Og jeg HATER virkelig når det skjer, og selv om jeg har klart meg bra en stund, så betyr ikke det at jeg har det enklere, det betyr bare at jeg kjemper som en helt hver time 24 timer i døgnet 7 dager i uken.
Det er så sykt tøft å skulle bearbeide og snakke om traumer, å faktisk gå inn i dem og sette ord på de i terapi. For så å skulle klare seg dagene etterpå - være tilstedet HER OG NÅ, i 2017, mens man akkurat har åpnet skuffer som man aller helst ville latt være å åpne. Dagene etter en terapi time som dette, er en kamp uten like for å velge riktig, klare lukke skuffen for å overleve til neste time, - man vil så gjerne være tilstedet i hverdagen, ikke tenke mer på det, gå videre, - men så finnes det så mange triggere man ikke vet om, ikke kan forutse, og - det går noen ganger veldig galt og hjernen har feilkoblet seg igjen. Noen ganger hater jeg meg selv mer enn jeg trodde var mulig når dette skjer, når jeg i etterkant vet at det har gått utover noen jeg aldri i livet med vilje ville ha såret.

Hvordan forstå det uforståelige, hvordan forklare... Hvordan forklare det som er uforklarelig.. Og hvordan klare å åpne enda en ny skuff neste uke når man ser at reaksjonene blir så ille i etterkant...? Mest av alt idag vil jeg bare avbryte hele behandlingen og slutte å gå til psykolog. Lukke alle skuffer og skap og låse dem alle med kjetting rundt for så å kaste nøkkelen i havet! - Men jeg vet jeg ikke burde det, jeg vet jo at for å bli bedre og håntere livet på en bedre måte, så ER dette veien jeg må gå... Man må bearbeide og snakke om det som er vanskelig, - ja selv om man får det helt jævelig i mange dager i etterkant.. Men om jeg har lyst akkurat nå å bare grave meg ned og nekte å stå opp igjen? Gjett om.. 
Fuck PTSD.. Fuck behandling, fuck ettervirkningene. Fuck hjernens virkning.  - Faen som jeg hater å ikke ha kontroll over meg selv og reaksjonene mine. 

- Lunaen - 

15kg opp og 2 mnd skadefri? Om jeg er glad? - Jeg burde vært... men.......

Når jeg såg dette bilde av meg selv idag, ble jeg nesten skremt. Jeg tenkte: "Oi faen, var jeg virkelig SÅ skrinn?!"  Ja, det var jeg. Jeg var alvorlig undervektig i mange mange år, så gikk jeg litt opp, men så var det noe som satte meg ut av spill på veien som gjorde at jeg falt tilbake til det gamle mestreings mønsteret mitt. Som var å nekte meg selv mat. Nekte meg selv mat var løsningen på alle mine problemer, og å skade meg fysisk. - I 15 år har dette vært min måte å løse hverdagen på. Holde kontroll i alt kaoset i livet mitt. I fortiden - i nåtiden - for fremtiden.


Jeg trodde jeg hadde kontroll, helt til jeg mistet den på veien. For både spiseforstyrrelsen og skadingen hjalp ikke, det har kanskje holdt meg i live, men det har ikke ført meg noe sted - jeg er femdeles på stedet "hvil". Her har jeg vært i 15 år.. Og nå har jeg begynt å komme meg, ser det ut til.... Tror mange. 
Og ja, jeg har gått opp 15 kg, og jeg har klart det helt på egenhånd. Jeg har også akjurat idag 2 mnd uten "egen villet skade" som det så fint kalles på fagspråk, - men det koster.

Og noen dager, spessielt de siste par ukene, har jeg undret meg over: Er det verdt det? Kostnaden av å holde ut?
Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg, og en kamp gjennom hele natten til dagry. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For idag burde jeg vært glad, jeg burde kjent på en enorm mestring, men istedet kjenner jeg kun på frykt, reddsel, og spesielt: utmattelse.

Kampen er så hard, og alle rundt meg er glade og stole for "fremgangen". Jeg skulle ønske jeg selv også følte det. At jeg følte FREMGANG. Men alt jeg føler? Det er en kamp uten ende, en krig som er uendelig, som om jeg hver dag i år har blitt skyllt under vann av en flodbølge å kjempet med nebb og klør for å komme til overflaten igjen. Og slik går dagene. Nettene. Døgnet ha 24 timer i mitt liv. De fleste får pause på natten, så det blir kortere. Jeg kjemper i søvne til og med, ja d få timene jeg får av søvn. 
Og jeg lurer, er det verdt det? Vil det bli bedre? For det føles jaggu ikke slik. 
Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles idag. Jeg kjemper etter pusten og for å "holde ut" enda ett døgn i Recovery. 

Men jeg er hverken glad, eller stolt idag, jeg kjenner meg bare mett. Mett av å kjempe, mett av å forsøke, mett av å høre hvor bra det går. For det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har. Jeg har ikke mer til overs til å ha ett liv. 
Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til.  Hva er det for ett liv...
Ofte nå om dagen tar jeg i meg selv i å tenke at det var bedre da jeg sultet meg, for da var jeg i alle fall ute på kafe og jeg klarte å dra på legesenteret selv uten å måtte ha hjemmebesøk istedet. Jeg hadde venner på besøk, nå orker jeg nesten ikke det en gang. Jeg hadde kontakt med folk, dro på butikken selv,  og jeg kjente meg ikke i nærheten så utmattet og utslitt som jeg gjør idag. Nesten 15 kg tyngre....

Mest trolig vil det endre seg til det bedre .... men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. For jeg er så ubeskrvelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. - 
- Det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært ett tøft ÅR.

Og jeg er ikke glad. Eller stolt. Det eneste jeg er, er totalt utmattet og utslitt. 

- Lunaen -

To knuste hjerter



Og plutselig, helt ut av det blå 
så stod du der...
Like vakker som du alltid har vært
- for meg.


Og jeg ville bare kaste meg i armene dine
gråte og si ordene "jeg savner deg"

- slik jeg før ville gjort
om ting var som de en gang var


 

Men plustelig,
så stod du der...
Og alt jeg ville var å komme meg bort
Gråte, og minne meg selv på å aldri aldri
knytte meg til noe eller noen igjen
- på samme måte som jeg knyttet meg til deg.



- For plustelig
Så stod vi der
Sammen

Men likevel som to fremmede mennesker
og utvekslet kun ett forsiktig "hei"


Mens begge av oss kjente på
at hjertene våres bristet enda litt mer

av alt som står i mellom oss
for å kunne si:


Ikke bare ett ubetydelig "Hei.." 
men noe mer sant,  
kanskje mer som ett: 
"Jeg elsker deg."


- Luna, 07 - 


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #DID #Dissosiasjon #Kjærlighet #Tap #Smerte #Sorg #Savn #Personlig #Småord #Istillloveyou

Når det blir for mye .... tanker og følelser idag ...

Sometimes something hurts so much
It stops hurting at all..



Idag er en av dagene det har blitt litt FOR mye på en gang... Jeg sitter her med øretelefonene plugget i PCen med musikk på, for å stenge ute verden og alle mennesker som finnes i den. Bare prøve å lytte til teksten, tonene... De kjente. Det kjente. Det trygge. Ingen andre lyder kommer igjennnom, jeg kan ikke bli trigget av noenting. For dørene er låst, og lyder trenger ikke igjennom disse øretelefonene. Jeg er trygg.. Jeg er 31 år og det er 2017. Jeg lytter til den musikken jeg selv ønsker og jeg låser døren og slipper inn den jeg selv ønsker. Mitt valg, jeg er voksen nå, i alle fall på papiret.. Og jeg velger selv..

Jeg kjente det allerede før timen hos terapeuten idag. Denne indre uroen som noen dager oppstår ut av ingenting. En energi som fyller hver en celle i kroppen, - ja, den energien som forteller deg at idag for å være helt ærlig? Ikke blir særlig god. Og dessverre ja, idag ble det så absolutt ikke en av de gode dagene. Dessverre var det ikke kun en av de "negative automatiske tankene" som tok sin rett til å fylle hele meg. Nei magefølelsen vår har som regel rett, - og man bør lytte til den.
- Den fikk i alle fall rett idag også.. Tre ting har allerede vært tøffe idag. Tre uforutsette ting på en dag? Det setter meg totalt ut av spill. EN ufortsett ting kan gjøre meg sengeliggende av utmattelse, - idag ble det tre på en gang.. Og jeg kjenner meg ekstremt urolig og klarer ikke hentet meg inn igjen nå, jeg kjenner bare en enorm tomhet som fyller hele meg, en usikkerhet som brenner innvendig, behovet for alene-tid er sterkt tilstede. Ja tid alene helt uten inntrykk fra noen kant. Kjenner jeg ikke har lyst å møte noen, snakke med noen, være sosial, - eller, det blir faktisk ekstremt feil å si, at jeg har ikke lyst? Klart jeg har lyst! 
- Det handler vell om at jeg kjenner jeg ikke har mer overskudd. Jeg klarer ikke smile. Jeg klarer ikke følge med i samtaler. Jeg klarer ikke konsentre meg. Jeg klarer rett og slett ikke være den jeg skulle ønske jeg var, og den jeg forsøker i alle fall å være når jeg ER sammen med andre. 

Jeg er bare tom og redd nå, og veldig preget av mange påkjenninger som kom kastet over meg på en gang.. Jeg hater ufoutsette ting. Det er vell noe av det som gjør meg mest satt ut av spill og mest sliten. Utmattet. Alle har vi behov for en viss forutsigbarhet i hverdagen, for meg er den absolutt hundre prosent nødvendig for at jeg skal klare å følge med å være tilstedet her og nå. Desverre er ikke livet forutsigbart, det er tvert imot. Så jeg tviholder på de faste tingene og forsøker stå i det som blir i mellom, - men jeg kan ikke si annet enn at jeg hater det. Jeg kan ikke fordra det. Og det er vell fordi jeg vet konsekvensene av det...

Jeg blir syk av det. 

Timen hos terapeuten var tøffere enn jeg hadde forventet... Mye tøffere enn jeg valgte å si når jeg satt i bilen på vei hjem, ordene "Det går bra" og svaret "Bra"  tilbake var lissom det jeg klarte å dele og ta imot.. Som alltid.... som alltid kveler jeg ordene og sier det stikk motsatte enn hva jeg egentlig føler.. "Nei, spøkelsene er frem i dagslys nå og jeg kveles av de." 

Kanskje fordi jeg er vandt til å svare: "Det går bra" uansett, muligens med ett lite håp om at mottakeren av svaret vil se det på meg, og svare: "Jeg ser det ikke går bra, vil du snakke om det" , eller i alle fall bare få bekreftet, at noen SER.. Ikke bare tror på svaret, når svaret ofte er ett automatisk svar, noe man dessverre er altfor vandt til å gi fordi den andre parten skal føle seg bedre. Slippe bekymringer. Slippe forholde seg til MIN (og din) smerte. Den er jo min, det er min byrde å bære, min ryggsekk - den skal ikke belaste andre.. - Ikke mer enn den allerede gjør fra før av.. 

Vell.. Mest trolig ble kvelden ikveld så tøff som den er nettopp fordi jeg åpnet meg mer enn jeg noen gang har gjort hos en terapeut.. Henne er en jeg våger å si og fortelle ting til, - fordi vi har på kort tid bygget opp en god og trygg relasjon, jeg stoler på henne, fordi jeg merker og sanser at hun ønsker meg det aller beste, hun ønsker å hjelpe meg, - hun jeg ser at hun SER meg, og hun LYTTER til meg... - Så selv hvor mye skam og skyldfølelse og vonde tanker og følelser jeg har som svirrer som flaggermus i magen, så åpner jeg meg om ting jeg aller helst skulle ønske jeg bare kunne glemme og legge bak meg. Ting jeg mer enn gjerne skulle latt være å tenke på, ting jeg skulle så gjerne ha puttet i en skuff og aldri dratt frem igjen.

Tenk om vi bare kunne gjort det...? Putte alt som gjør vondt fra fortiden i en skuff og der lå de, spøkelsene, og vi slapp å forholde oss til dem. Men så er det vell slik at man må igjennom det, man må snakke om det og man må lære seg å leve med det. Både det gode og det vonde - det er vell slik livet er.. Vi må bare lære oss å leve med. 

Men det er lettere sagt enn gjort.... 



#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #PTSD #Traumer #Dissosiasjon #KompleksPTSD #Psyk #Personlig #Tanker
- Lunaen - ♥

Hometour - Welcome Home To My Living Room♥ 

Hei søte dere!♥ Hvordan har dere det idag? Håper dagen har gått greit så langt, og at dere kan kjenne på en ro når natten kommer.. Jeg har hatt tre timer med BPA på formiddag og fikk da hjelp til å støvsuge leiligheten og div ting jeg ikke får til nå, så hadde jeg besøk av to av mine nærmeste venner, super koselig, vi skravla og drakk kaffe på verandaen, koste oss masse, - men jeg blir fort overveldet når det skjer mye på en gang, og har vansker med å forholde meg til mange mennesker samtidig, - så jeg sov faktisk hele to timer i etterkant. Haha!  

Vell, jeg tenkte jeg idag skulle vise dere litt bildedryss fra stuen min, ja nå som jeg har kommet så fint på plass her i leiligheten. Jeg selv er super fornøyd med resultatet, og som mange av dere vet så elsker jeg pastell farger - og her er det realitivt gjennomført PASTELL.♥ ♥ ♥  

Det er farger som er rolige og behagelige å legge øynene på, og jeg følger difinitivt ikke det som er på mote- her går jeg for det JEG SELV trives med. I og med at det er jo faktisk JEG som skal bo og trives her i mitt eget hjem ;) Jeg gir rent f**n i hva som er IN eller ikke, her er det JEG som skal trives, og da velger jeg helt fint selv hva jeg vil omringe meg av, både av ting, bilder og farger.♥ 




Tror jeg bruker en liten formue på te-lys og kubbelys ass ........ Men det ER jo så koselig !! Spesielt nå på høsten, ÅÅÅ for en herlig tid høsten er! ♥ ♥ ♥  Min absolutt favortitt årstid, til tross for at jeg er mektig mørkeredd :P



Boblevann med smak, namm! ♥ ♥ ♥ 



Jeg har alltid friske blomster i leiligheten, og nesten alltid roser på bordet, - for det gjør meg alltid så glad!! ♥ Og det er viktig syns jeg, man skal gjøre ting som gir enn glede i hverdagen! På kiwi koster de jo alt fra 79 til 150, og de holder lenge viss man passer på å snitte dem ofte og gir dem nytt friskt vann! ♥ Heldigvis er mine BPA-er flink å hjelpe meg å minne meg på det og hjelpe meg med det, hukommelsen vet dere, den er ikke akkurat helt på plass.. :/  









Sofakroken min ♥ ♥  Her koser vi oss masse, jeg og vennene mine.♥ Og det er som regel her jeg sitter når jeg skriver til dere, ;) Noen ganger velger jeg faktisk også å sove her, for sofaen er SÅ god å sove på! ♥ ♥  

Elsker bilde jeg fikk i gave av en venninne av meg:
"YOU ARE AMAZING JUST THE WAY YOU ARE" - en viktig påminnelse vi alle trenger i hverdagen! ♥  


 



Jeg simpelten bare ELSKER denne hvite lille søte Dab-radioen jeg var så ubeskrivelig heldig å få i innflyttings gave av en nær venninne av meg! ♥ ♥  Den er så enkel å bruke, den tar også ekstremt liten plass - OG den har meget god lyd!! ♥ 
- Alt i ett! Helt fantastisk ! ♥ ♥ ♥ Så her er det stort sett kanalene: SOFT og KLEM som står på ;) Suppe-musikk, akkurat slik jeg liker. Rolig og behagelig! ♥ ♥  




"SHE BELIEVED SHE COULD, SO SHE DID" 








Jeg er så glad i denne hyllen, den er ikke symetrisk - noe jeg digger! 



Her er det jeg sitter ganske mye, ja på verandaen. ;) Søteste duken jeg har, Hello Kitty duk jeg bestilte for noen år siden på Ebay, syns den er SÅÅÅÅ skjønn!! ♥ ♥ 
 

Vell, det var en liten omvisning i stuen min..
Hva syns du, ser det okey ut eller?
♥  


- Lunaen - ♥ 

Follow me på Fb at : Lunaen.blogg.no
Instagram: Lunaench

Snapchat: Lunaench

#Home #Mitthjem #Design #Interiør #Pastelhjem #Pastel #Hometour 

Sliter du med selvskading? Check out: Appen CALM HARM ♥


Hei kjære dere! ♥ Beklager kjempe sent innlegg, men dagen har gått helt i ett og jeg har ikke hatt ett eneste ledig alene øyeblikk idag uten om den timen jeg sov. Har vært hos terapeuten i formiddag og var helt kake etterpå, jeg følte meg rett og slett svelgt ned, tygd og gnafset på for så å bli spyttet ut igjen, hah! Men det vil vell si at behandlingen er BRA! Når man etterpå føler seg så UTMATTET og utslitt at man ikke orker tanken på annet enn å få i seg noe mat for så å legge seg? Jepp, det kaller jeg himla God terapi! ♥

Vell, jeg la ut ett bilde på Insta idag, og sa jeg skulle dele ett innlegg idag om en App jeg har begynt å benytte meg av. Dette er ikke noe reklame for å si det slik, dette er kun en personlig anbefaling fra meg fordi jeg selv syns at den hjelper meg når jeg trenger det. - Og kanskje kan den også være til hjelp for DEG? (Det håper jeg i alle fall)
Syns det er viktig å dele informasjon om selvhjelp som kan være andre til nytte, når man selv føler det er nyttig.


Vell, den heter altså CALM HARM, og du kan laste den ned helt gratis på Appstore. Den er for å forhindre selvskade, og den har mange forskjellige funksjoner. Trenger du avledning? Så er der mange forslag for hvordan avlede og få tankene over på andre ting. Trenger du trøst? Vell, trykk på knappen COMFORT. Trenger du å utrykke deg selv? Trykk på knappen EXPRESS YOURSELF, altså - få ut evt følelser som sinne, aggresjon, frustrasjon, tristhet, osv, der er MANGE mange fine gode råd som IKKE skader deg, men gir deg mulighet til å få ut det som du behøver å - ja, rett og slett FÅ UT. 

Der er også en funksjon som jeg benytter meg mest av, og har erfart er ufattelig viktig. Noe som de fleste tar som en selvfølge. Men, det er det ikke for mange, og spesielt ikke for oss som sliter med traumer og PTSD. Den heter BREATH. Den er min absolutt FAVORITT. For pusten er noe av det ALLER viktigste å fokusere på for å roe angsten og stressreaskjoner. 

Legger ved her noen bilder av appen, så kan dere se de ulike metodene. Håper virkelig det kan være hjelp til deg som også sliter med selvskade! Du fortjener så mye bedre enn å skade seg selv, husk det. Du fortjener ett liv som er godt, alle mennesker gjør det - også DU. selv om du kanskje ikke tror det, så er det sannheten. Jeg selv jobber mye med den tanken om dagen, selvhatet mot meg selv er noe jeg jobber mye med..







Det er vell verdt ett forsøk? Jeg syns i alle fall det. Ta vare ! Og husk: Du er bra nok AKKURAT slik du er. ♥
Masse klemmer fra Lunaen, med ønske om en riktig så god natt, - og så håper jeg drømmene er snille og vennlige mot deg i natt.

- Lunaen - ♥

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Selvskade #Selvskading #App #Appstore #Calm #Ro #Calmharm #Personlig #Recovery #PTSD #Kompleksptsd #dissosiasjon #DID

We need a break...



Jeg kan endelig idag føle du slipper taket, kanskje har du gitt opp, eller kanskje ligger du kun i dvale og venter på riktig øyeblikk og tidspunkt for å lure meg inn i din favn igjen. Eller kanskje, så har jeg klart å overseiret deg for denne gang. For en stund, forhåpentligvis en lang lang stund. Kanskje har jeg ikke, og om noen dager er du her og setter meg så ut av spill at DIN måte føles der og da som den eneste og riktig løsningen for å håndtere dagen på. Men jeg håper, og tror, at det nå er en tid hvor jeg får en puste pause fra deg.

For jeg trenger det. Jeg trenger så inderlig en pause fra deg. Og det gjør kroppen min også. Vi trenger å leges, både psyken og kroppen min, før du bryter løs igjen. Og mine pårørende trenger ro, de også. Fra reddselen for å miste meg. Og få tilbake venninnen sin, søsteren sin, i en bedre og tryggere tilstand enn du noen gang har gitt meg. Så vi kan finne på ting igjen, kun være venner uten at de føler de må se til meg for å "passe på"... uten at jeg selv ønsker det. Men de bryr seg, og jeg ville gjort akkurat det samme for dem også. Teamwork på sitt beste. ♥

Men jeg håper det er riktig hva jeg føler ikveld, at det nærmer seg en lettere periode hvor du, - selvskadings-stemmen holder deg i bakgrunnen. Ikke pusher meg over grensen mer. Men at jeg klarer ta kontroll og kan endelig få - en puste pause - fra befalingene dine. Og fra mine egne destruktive tanker om at jeg kun fortjener å ha det vondt, fortjener å bli straffet fordi jeg tidligere har blitt straffet i livet. Jeg håper du kan gi meg og de som er glad i meg, en pause nå. Vi trenger det så sårt. 

Det kjennes lettere ut å stå imot idag, ja den første dagen idag på mange mnd.. Jeg håper så inderlig at det varer, både for meg selv, men mest for de rundt meg som er glad i meg og som jeg er så inderlig glad i. Jeg vil bli fri fra deg. Føle meg fri, lære meg å meste hverdagen på en mer konstruktiv måte enn selvskding er. For den er kun destruktiv, og ikke noe som fører meg fremover i livet. Likevel har den på sammen måte holdt meg i livet, ironisk nok, sa min terapeut en gang. Jeg jobber nå intensivt for å stå imot deg, og jeg kjenner nå, ikveld, en indre kraft jeg ikke har kjent i meg selv på lenge. 

 

Kampviljen er sterker enn på lenge. Jeg skal vinne kontrollen tilbake, selv om jeg kanskje faller på veien som jeg har gjort mange ganger, betyr det ikke at jeg er tilbake på start, jeg legger det bak meg og går videre, og står på videre. Like rakrygget som før. Recovery går ikke strake veien opp, den er kronglete og man møter mye motstand og vanskelige valg på veien. Men det SKAL gå.

Ikveld kjenner jeg en ro jeg har lengtet lenge etter. Og jeg er så evig takknemlig for det. Denne roen over å vite at idag klarer jeg å kjenne på litt glede, - ikke kun smerte, sorg og savn. Stemmene er lavere enn før. Tror det har med vekt oppgangen å gjøre.

Jeg vet mange tror jeg aldri kommer til å bli bedre... Og kanskje har de rett. Men jeg gir i alle fall ikke opp. Jeg har sloss å kjempet så utrolig hardt gjennom en hel årrekke nå, ja, jeg legger meg ned å tar en "puste pause" i blant, fordi jeg blir rett og slett så utslitt at jeg klarer ikke mer. Kreftene tar til slutt slutt. - Men etter en stund, hvor jeg har forsøkt bare hvile og samle krefter, har jeg ny gir til å kjempe på videre. Med ny kraft og ny kampvilje. 

- Lunaen -  ♥

Little progress each day, adds up to big results♥



God morgen, kjære dere. ♥ Stikker innom en liten tur for å ønske dere en god start på dagen! ♥ ♥ ♥  I går var en veldig aktiv dag for meg, både ved å dra ut å stemme, handle og en tur på amfi - snakk om å ligge rett ut resten av ettermiddagen og kvelden. Tror jeg har låst meg inne ganske mye nå, at det å være så sosial er blitt mer skremmende enn det egentlig i realiteten er. Men jeg klarte det i alle fall, og er veldig glad jeg fikk ordnet så mye som jeg fikk i går. 

(Syns de var så søte de lyslyktene med hjerter, og heldigvis for meg var de på salg på Nille i går. Koppen er kjøpt på Europris, de har så mye fint der. Lys og kopper er noe jeg ofte kjøper der. Er så mye fint! ♥)

Jeg tenkte i hele går at jeg skulle til psykologen idag. Men da jeg i går kveld, sent på ettermiddag ennå ikke hadde fått medling fra poliklinikken begynte jeg å lure... Man gjør jo det hver eneste dag før man har time, som påminning, så jeg sjekket ukeplanen og da lo jeg litt av meg selv. Her hadde jeg gått å grudd meg hele dagen, og så er det ikke time før onsdag! hehe! 
Hun jeg nå (endelig) går fast til en gang i uken er der ikke hver dag, før var det tirsdager, men nå har det etter sommerferien blitt byttet til onsdager. Og med den gullfisk hukommelsen min så hadde jeg selvsagt glemt det.. Men men, så da er dagen idag helt fri. Ingenting på planen. Utenom BPA fra 17.00-20.00. Da tenkte jeg at jeg skulle prate litt med henne om å legge en plan for trening vi kan gjøre sammen her i leiligheten hver dag hun er på jobb. For det er flere ting fysioterapeuten har lært meg av ting jeg kan gjøre her hjemme av opptrening, ift å trene opp beina mine til å gå igjen. Men jeg kan ikke gjøre det alene, det har jeg fått streng beskjed om ;) hehe..

Nå er jeg begynt å bli ordentlig utålmodig, og vil så gjerne kunne klare å stå på beina til jul! Helst før! Jeg har ikke lenger de sterke smertene jeg i begynnelsen hadde, derfor kan jeg nå trene mer. Det vil si at siden jeg har sitttet i rullestol i fire mnd nå, så er jo beina helt svekket av muskelmasse. Overkroppen er sterkere enn noen gang, hehe, men beina må trenes opp igjen. Det ser man jo bare på når man har vært sengeliggende på sykehus ett par tre dager hvor shakey man er i beina. Men jeg er optimistisk og det er uten tvil at jeg kommer til å gå igjen snart. Jeg gleder meg!!! Er så gira på å komme meg opp og ut av stolen igjen så jeg kan føle meg mer fri igjen.

Vell, nå skal jeg få i meg litt mer kaffe og så starte dagen snart, komme meg i dusjen å stelle meg litt. Det er målet nå, å komme meg ut av pysjen. Det er viktig med de små tingene.. de utgjør veldig mye av hvordan resten av dagen føles og formes.. Ta godt vare, og ha en så god dag som du kan ha! ♥

Klem fra, Lunaen ♥

Selv om DU ikke ønsker MEG det beste, så ønsker JEG i alle fall deg ALT godt. :)

Det er rart hvordan andre mennesker ikke kan unne andre det beste.. Det er vell DET jeg reagerer mest på når jeg får kommentarer i nedlatende/kritiserende tone i kommentarfeltet.. Når noen lykkes, er jeg alltid glad på deres vegne. Når en av mine venner får jobben hun/han har ønsket seg SÅ lenge, blir jeg super glad på hennes/hans vegne, ja selv om jeg er ufør og skulle mer enn gjerne ønske jeg også kunne, ja var frisk nok til å jobbe. Når mine venner drar på fest, men jeg er for dårlig og ikke klarer delta og bli med - er jeg likevel glad for at de er ute og danser og koser seg! Når venner av meg år etter år drar på sommerferie eller konserter, men jeg ikke hverken har råd til det eller er frisk nok til det, så er jeg likevel glad for at de koser seg på ferien sin og konsertene de drar på!
- Jeg elsker å få snapper og mms med bilder fra det landet de er i, eller turen uansett hvor og hva. - Det gleder meg SÅ at de har det fint og nyter dagene! De fortjener det! ♥  Selv om jeg ikke har mulighet å kjøpe meg mitt eget hjem, blir jeg kjempeglad og stiller opp når noen rundt meg gjør. Det er super stor glede for meg å få telefon av venninen min som roper "HURRA! VI VANT BUDRUNDEN!! HUSET ER VÅRT!!!!" Såklart blir jeg glad!!!!! Også når venner skal ha barn, selv om jeg ikke kan få, - betyr ikke det at jeg ikke unner de rundt meg å få barn. Jeg er så heldig å få være bonustante til mange fine små i vennekretsen. Og jeg får så mye glede av de små skjønne at jeg kunne ikke vært mer heldig! ♥
- Det gjelder også innen helse. Om mennesker får den hjelpen de trenger og behøver, så blir jeg super glad! - For absolutt alle mennesker i denne verden fortjener å ha det best mulig, og oppleve trygghet og ivaretagelse når de behøver det.

Det er vell derfor jeg ikke blir sint når jeg leser i kommentarfeltet mitt at mennesker mener jeg klager, at jeg får mer hjelp enn andre, at jeg ikke nyttigjør meg av det jeg har av tilbud (BPA), at jeg har fått bli på en avd lenger enn mange andre har til tross for, osv, osv. - Jeg blir ikke sint, jeg blir bare trist. Jeg vet ikke hvorfor noen mennesker ikke klarer å unne andre det beste, men det er ofte slik vi jenter/kvinner er hva.. Er det ikke? Drama, sjalusi osv..
At folk der ute ikke unner meg riktig behandling og hjelp, for å forsøke så godt man kan å rette opp i alt som har blitt gjort feil og gjort min tilstand forverret i hele 15 år.. Vell, jeg tenker det sier mer om dem enn det sier om meg.
Jeg blir ikke irritert på de som har vært på Modum Bad og fått en bedre hverdag, selv om jeg har fått beskjed om at jeg er for symptom-preget til å kunne få behnadling der. Jeg takker meg lykkelig over alle som får komme dit og får en hverdag det er mulig å leve i! ♥

For å sette ting i perspektiv: Viss noen med diabetes fikk feilbehandling i femten år, og såvidt overlevde fra år til år, - og det ble oppdaget etter 15 år at dette menneske hadde fått feil behandling alle disse årene, da også feil medisiner, ja feil type insulin og antibiotika og feil sårstell osv både under innleggelser og ute i kommunen - hva hadde skjedd tror du? Jo, det hadde blitt ett fryktelig opprør og ramaskrik! Reine sirkuset! Det hadde blitt litt av ett kaos.. Vell, det er hva som har skjedd meg, og likevel er det mennesker som ikke unner meg - etter 15 år i helvete - å få hjelp for å rette opp i det som har satt meg i en dessverre mye mye dårligere posisjon enn jeg tidligere var i.
Desverrre er det mange med meg som har opplevd lignende.. De fleste har ikke ork til å stå opp å si noe, for de er utslitt av "hjelpen". Noen har fått påvist ME som senskade, hjerneskade av overmedisinering, og flere har desverre ikke orket å kjempe videre, de lever ikke den dag idag.. Det er trist å miste venner fordi de ikke orket å kjempe lenger for å bli hørt i ett systemt som ikke lyttet.
- Det er ganske trist at det er mennesker som ikke unner andre hjelp, fordi andre ikke får tilstrekkelig. 
Jeg skulle ønske alle kunne få den hjelpen de behøver, skreddersydd tilrettelagt hjelp der pasienten selv står i fokus. Får ta egne avgjørelser med veiledning fra fagpersonell, får si både nei og ja uten å bli dømt opp og ned, får velge selv om medisiner er riktig eller ikke. Takke nei til tilbud som man ser ikke er riktig for seg selv og ja til det som føles riktig. etv etc.
Jeg skulle ønske ALLE kunne bli møtt med den respekten alle fortjener, som likeverdige mennesker. Desverre er det ikke slik i dette samfunnet. I helsevesenet. I arbeidslivet. Uansett hvor og hva, så er det alltid mennesker som ikke klarer unne andre det beste, kanskje ofte fordi man selv har det fryktelig vondt. - Det er trist, syns jeg.

Jeg er glad jeg er en av de som klarer være glad på andre vegner. Som det at venninnen min idag er landet trygt på selveste Island og får oppleve å bade i den blå lagune!!!! (Gleder meg sykt til snap derfra!!!) og at bestekompisen min nyter over 30 grader i skyggen i badebassenget med en mojito i hånden i deilige Spania! Smil! ♥ ♥​ ♥​

Ellers,  vil jeg oppfordre alle til å bruke stemmeretten sin idag! Godt valg, folkens! ♥ Blir en spennende dag imorgen å våkne til nyheter om hvem som skal styre landet de neste fire årene! 

Ønsker deg og dine en så bra kveld som du kan ha. ♥ Her blir det tidlig i seng, skal til psykologen imorgen og må forsøke få litt søvn i natt.. God kveld, og riktig så god natt! ♥


- Lunaen -

10 September, Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Verdensdagen for selvmordsforebygging, 10. september. Den internasjonale sammenslutningen for selvmordsforebygging (IASP, International Association for Suicide Prevention) er initiativtaker for Verdensdagen.  Antall registrerte selvmord i Norge i 2015 var 590, 400 menn og 190 kvinner. I 1988 var selvmordsraten i Norge på sitt høyeste med 709 selvmord totalt.


(En av de bedre dagene hvor jeg maktet å stelle meg.)

Hver eneste dag er en kamp mot selvmordstankene og selvskade-tankene. Hver eneste dag er det det samme, jeg løfter mine 53 kg over fra sengen til rullestolen i pysjen.. Smilet er sjelden tilstede, for bak fasaden som vises i media og på butikken som vi alle viser? Der bak, så har vi alle ett annet ansikt. Ett ansikt som man ikke viser alle.. Kanskje de nærmeste får ta en titt, men som regel - ingen.. For persiennene er nede. Gardinene er trukket godt for. Naboen hilser og jeg klarer ikke en gang smile tilbake, men sier God morgen høflig før jeg stirrer raskt ned i telefon igjen med ett håp om at han ikke skal komme bort for å prate. Å være sosial er det siste jeg ønsker. Jeg vil ikke annet enn å være alene på dager som dette. Være mest mulig usynlig, - gjemme meg bort til jeg klarer putte på meg masken og smilet igjen.

Idag klarer jeg ikke en gang komme meg ut av pysjen. Å pusse tennene mine føles som en helt umulig oppgave, - sminken fra gårdsdagen blir værende på til imorgen..
- På de tyngste dagene ser du meg ikke. De tyngste dagene, som idag er en av dem, er jeg ikke tilstede her i livet. Jeg forholder meg ikke til min egen kropp, ei heller til verden utenfor leiligheten. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg er som pauseknappen på fjernsyns kontrollen. Jeg står på pause.
Kroppen og psyken min er delt. Idag er en av de dagene hvor apatien er den eneste følelsen jeg kjenner på. Om jeg i det hele tatt kjenner noenting..  

Jeg triller meg inn på kjøkkenet, tar medisinene mine som hjemmesykepleien leverer hver morgen kl 06.00, men som jeg noen dager ikke orker å hente før flere timer etter jeg har våknet.. Angsten er lammende noen ganger. Fysisk lammende. Jeg kan kjenne abstinensene krype seg inn under huden min sammen med den helvetes angsten, svetten renner og jeg sjelver der jeg ligger anspent og redd, men jeg klarer ikke bevege meg. Jeg ligger der bare, kjemper en indre krig for å vekke kroppen til liv, mens jeg venter på at jeg skal klare reise meg og få følelsen i kroppen tilbake. Kampen har allerede før kl 07.00 0m morgenen begynt. Og du vet allerede da at dette blir en av de tøffeste dagene å holde ut..
Når jeg endelig har kommet meg tilstedet i min egen kropp, fått følelsen i hendene og overkroppen, kommer jeg meg omsider over i rullestolen og triller meg i sakte fart inn på kjøkkenet for å sluke de to Sobrilene som ligger i dosetten, - angstdempende medisin, så en tabelett Lyrica, den også angstdempende og i tilegg smertelindrende, og så de to andre smertestillende som jeg får for nerveskadene jeg selv har påført meg...... 
- Ja, ved å skade min egen kropp. Frivillig. Ufrivillig. Alt ettersom hvordan man ser det...

Jeg trykker deretter på knappen på kaffetrakteren som jeg pleier gjøre klar kvelden før, så jeg får kaffen klar etter at jeg har trillet inn på stuen for å tenne stearinlysene som folk flest gjør kun på kveld.. Idag er en av dagene jeg ikke orket å tenne alle. Jeg tente kun de tre på stuebordet.
Og jeg burde ha tatt meg en brødskive, om ikke to. Men idag ser jeg ikke poenget i å gjøre det. Idag er en dag der alt som holder ett menneske i livet, og hverdagen gående, ikke-eksisterende. Idag er jeg bare. Jeg bare, er. Eksisterer. Idag er en av dagene hvor jeg kun eksisterer. Har du noen gang kjent på den følelsen? Å være så apatisk at det nesten ikke kjennes ut som om du er her, og faren for skade er ytterligere større på dager som dette, jeg vet det.
Jeg vet at jeg idag må kjempe ekstra hardt for å holde ut.. Idag er en kamp for overlevelse, en av de mange mange dagene i løpet av året. Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det på denne måten, samtidig som jeg syns det er vondt å vite at andre også har det slik, så er det også det som på mange måter holder meg her - fordi jeg kan føle en viss tilhørighet.. En som jeg sjelden føler på i det daglige.


(Nydelig armbånd med teksten "Gi aldri opp" som jeg fikk av en av mine BPAer, da jeg kom hjem fra sykehuset etter sist selvmordsforsøk som jeg såvidt overlevde.)

Jeg kjemper idag. Imorgen, og videre fremover. Jeg forsøker så godt jeg kan. Og jeg eksisterer fremdeles.. Hjerte mitt slår. Kroppen min fungerer noen lunde bra, ja jeg er i live selv om jeg idag ikke føler det slik. Og det er vell det som betyr noe, viss noe betyr noe i det hele tatt. - Ja, det at man ikke gir opp. At man på disse tyngste dagene tar en time om gangen, av og til må man ta minutt for minutt.. Og ett pust, så ett til. Dype åndedrag helt ned i magen. 

Selvmordstanker er vanligere enn vi tror. Forskning viser at cirka fem prosent av befolkningen har tanker om å ta sitt eget liv i løpet av et år. I Norge vil det da si at mer enn 250 000 mennesker sliter med selvmordstanker.



Idag er det 10 September, og det er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg tenker idag på alle som har valgt den tunge avgjørelsen å ta sitt eget liv, (RIP), og jeg tenker på alle som sitter akkurat i dette sekund og kjemper en kamp for å makte leve en dag til, - og jeg håper og ber for at hver og en som idag strever med disse tankene klarer å be om hjelp, enten en venn, sine foreldre, eller ringe nødnummeret 112, eller 113.

For, livet ER verdt å leve, det ER verdt å gi livet en sjanse til. Selv om det er vanskelig å se lys på disse tunge mørke dagene, så kommer det dager hvor det blir lettere å puste.. Det har jeg erfart så mange ganger i løpet av mitt 31 år lange liv.. Lyset vil komme tilbake, og følelsene som glede og livslyst vil komme tilbake. Hold ut.. hold ut dagen idag sammen med meg. For dagen idag varer ikke evig, kanskje blir det en litt lysere dag i morgen. Jeg holder deg i hånden viss du behøver det, pust dype åndedrag og hold deg i live. Jeg sier ikke at du skal "tenke positivt" fordi jeg vet at det er ikke mulig for deg som er i det dypeste mørket akkurat nå, men jeg ber deg kun om en ting, og det er: "Hold ut". ♥ Om det er alt du klarer idag? Ja så er det mer enn godt nok.

 


- Lunaen - ♥

Det var ikke min skyld.....eller.


Du visste hva som skjedde
Hva jeg ble utsatt for..
Hva som hadde skjedd..
Men du gjorde.........
- ingenting.



Du stoppet det ikke
Du lot det pågå,
ja år etter år ett år.
Og du sier idag,  - du visste
og jeg klarer ikke hverken forstå
eller tilgi deg


- For du var voksen
du var den som kunne hjulpet
- Men du gjorde, Ingenting


Og her er vi
og later som om alt er greit
mellom oss
Og gjør vårt beste
for å skue alt under ett møkkete
sort og skittent teppe


Mens jeg drukner hver dag
i skammen
Som jeg ikke burde kjenne på
I smerten av svik og savn 
jeg såvidt klarer leve med



- Og jeg holder meg så godt jeg kan samlet
samtidig som jeg er knust i biter
som er umlig å finne plass - 
i dette pusslespillet
for å finne tilbake til meg selv,
Som ett helt, ja ett helt menneske


 

- Lunaen - ♥
 

7 år gammel, og på let etter hvile....


Og barnet i meg
som rommer hele meg i kveld
Ja, det gråter og skriker hver natt
Gråter smertefult og ekte og strekker ut armene
- etter en kjærlig og trygg favn 


Trygghet, kjærlighet- og det å blir holdt beskyttende rundt
Kjenne hud mot hud, varme og små trøstende ord
Ja, det alle barn behøver for å bygge en trygg grunnmur
Så det har mulighet å vokse videre på


Og hver natt, ja år etter år nå
- har barnet gråte seg selv i søvn
med en smerte så grusom få kan forestille seg
Og hver dag bærer barnet en maske
få kan forestille hvor tung den med årene blir å bære

 

Og barnet i meg?
Det smiler ikke lenger nå..

Det er kun på leten etter hvile
etter år i en smerte få kan forstille seg



- Lunaen -  ♥

#Dissosiasjon #Traumer #DID #Barnivoksenkropp #PTSD #KompleksPTSD #Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Tankeogfølelser #Personlig #Suicidal #Dikt

Når man er FOR syk - for å få nødvendig helsehjelp.

"For veldig mange er det en sterk forbindelse mellom selvskading og traumer i barndommen. Noen av forbindelsene man har identifisert omfatter tidlig atskillelse og tap, å bli tatt bort fra hjemmet, alvorlig omsorgssvikt, smertefull medisinsk behandling, å bli misbrukt eller mishandlet. Vi tror mennesker skader seg selv fordi det hjelper dem, og at selvskading er en mestringsmekanisme utviklet for å imøtekomme spesielle behov. For å forstå selvskading i en slik sammenheng må man undersøke følelser og tanker som ligger bak atferden." -Lommelegen.no-




Da jeg tirsdag var hos terapeuten min, som jeg nettopp har begynt å få tillit til og skape en god relasjon til, fikk jeg vite at vi hadde fått svar på søknaden hun sendte om innleggelse for observasjon på DPS (...) Dette fordi vi nå har begynt på utredning, da hun mener og tror at det som står der ikke er riktig og må revurderes. Og det ville da være nyttig at personalet i en døgnavdeling ville observerte meg over tid, ang dissosieringen blant annet. - Men som jeg var forberedt på, ville jeg atter igjen? Få avslag. Noe jeg igjen fikk bekreftet at jeg fikk. Hadde jeg der imot ikke hatt selvskading som symptom, hadde jeg nok fått hjelp ved DPS. Dessverre er det slik at hadde jeg bare vært LITT mindre syk, LITT mindre preget av livets harde realitet, hadde jeg bare vært endel FRISKERE enn jeg er- så hadde jeg fått godkjent søknaden. Og det høres sikkert rart ut for de som ikke kjenner til systemet, og psykisk helsevern, men desverre er dette sannheten. Dessverre får jeg den stadig også bekreftet av mennesker SOM JOBBER i døgn avdeling og poliklinikk, at det er faktumet for meg og mange andre. Sliter man alvorlig psykisk, med sammensatte og komplekse ting - vil man dessverre falle mellom alle stoler, og bli værende ute i sin egen leilighet for å kjempe for overlevelse uten tilstrekkelig hjelp i krise. 


Og det er det dagene stort sett går ut på. Å kjempe for å holde ut enda en dag. Enda en natt. Og når morgenen kommer?  Roper jeg nærmest hurra inni meg fordi jeg har klart enda ett døgn i dette livet som for tiden føles totalt meningsløst. Det er mennesker i livet mitt som gir meg mening i det meningsløse, men de resterende timene i døgnet hvor jeg er alene med meg selv om mine indre demoner, de er en kamp for overlevelse. Som om det kommer konstant bølger som slår meg under vann og jeg kjemper for å komme meg over vannflaten for å få igjen pusten, før enda en bølge slår meg overende. Hver dag er det slik. En krig jeg kjemper for å få hjelp til å få slutt på. For å få ett liv. Men nei, nok ett avslag. Nok en gang er jeg "For syk", det er "For komplekst", "De har ikke kapasitet til å følge opp mennesker med "ekstrem selvskading" osv. Listen er lang.....

Og jeg må ærlig innrømme at jeg forstår meg ikke på dette systemet. Ledelsen. Legene, psykologene, psykiaterene. De med makten. - For det er ikke personalet i avdelingene rundt forbi i dette landet som er problemet, de "på gulvet". De vil så gjerne hjelpe, de. De ønsker å være der, de ønsker å stille opp. Men det er SYSTEMET det er noe galt med. HVORDAN tenker de at man skal bli bedre da, skal jeg bli friskere helt av meg selv da, for så å kunne få hjelp når jeg er moderat syk?
Er det jeg,som pasient/bruker som skal tilpasse meg hjepeapperatet, eller er det hjelpeapperatet som skal tilpasse pasientens/brukerens behov? Det er ett viktig spørsmål, og en debatt som burde tas tak i.
Den dag idag, så er det dessverre slik at de som har alvorlige sammensatte komplekse lidelser må klare seg selv, men de som har moderate psykiske helseplager får hjelp. Burde ikke alle som søker og ber og ønsker hjelp, bli tatt hånd om?
Slik er det ikke idag, og det har det heller ikke vært på lang lang tid...
 

"Det er stor uvitenhet om selvs kading både blant legfolk, pasienter og behandlingsapparatet. Folk som selvskader blir ofte møtt med fordømmelse, sinne og uforstand, noe som gjør lidelsen verre."

Behandling av selvskading er svært sammensatt:

♦ Behandling av bakenforliggende traumer.
♦ Teknikker for å stoppe den skadelige atferden.
♦ Innlæring av og øvelse i andre mestringsstrategier."
 
- Lommelegen.no-


 

Selvskading og dissosiering.
Å dissosiere vil si å avspalte bevissthetsopplevelser, minner og inntrykk. Dette gjør at en opplever seg selv, eller hendelsen på avstand. En føler seg nummen, eller opplever det som om alle følelser forsvinner. Eventuelt at en ikke husker noe i det hele tatt. Dissosiering er en mestringsstrategi mennesker bruker når de blir utsatt for overgrep, eller blir vitne til vold. Kronisk mishandlede mennesker kan ha lært å dissosiere allerede som barn, og bruker denne evnen til å mestre vansker i voksen alder. Av og til tar dissosieringen kontroll over personen. Noen har lært seg å kontrollere dissosieringen ved å bruke selvskade. Andre har lært å bruke selvskade som en måte å dissosiere og komme vekk på.


Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg lar det gå inn på meg, jeg burde vell være vandt til å få avslag på døgnopphold nå...? Men kanskje blir man aldri helt herdet.... Selv hvor mange avslag man får slengt i tryne gang på gang når man roper med hjelp.. Man skulle tro at i denne velferdsstatet burde det finnes hjelp til alle som ønsker og søker om hjelp og behandling, dessverre er det ikke slik det er. 

Noen er rett og slett "For syke", mener de. Jeg, personlig, mener det er ingen som er FOR syk for hjelp og behandling, og uansett hvor mange ganger jeg får avslag og hvor mange ganger jeg får høre at jeg er ett "for komplekst tilfelle" - så kommer jeg aldri til å godta at det er slik realiteten skal være i fremtiden for de som kommer etter meg.  Jeg kan gi opp meg selv, men jeg klarer ikke gi opp andre. For det er nok mennesker som har mistet livet som kunne vært reddet, hadde de bare blitt hørt og sett da de trengte det og oppsøkte hjelpeapperatet. - Desverre er flere av mine venner borte for alltid, grunnet feilbehandling og feilmedisinering og - at de ble ikke hørt og sett da de bad om hjelp. Det sitter tusenvis av pårørende igjen i dette landet, hvert år, som har mistet sin datter, sønn, far, mor, grunnet selvmord - fordi de ikke fikk den hjelpen de trengte da de bad om den og tydelig trengte  den. 
- Det er ikke noe jeg klarer å godta, og det er derfor jeg ikke lar meg munnbinde ang realiteten som finnes i psykisk helsevern få vet om
. Konsekvensen av å være åpen om det bryr jeg meg nå fint lite om, for jeg vet de fleste i avdelingene rundt om i landet er enig med oss som våger fortelle sannheten om systemet. Desverre er det få som våger stå opp og si ifra da de er redde for jobben sin - som jeg også forstår, da alle behøver inntekt til livets opphold. 

Men jeg gir meg ikke. Jeg, fastlegen min og terapeuten min - vil aldri gi oss. Vennene mine og BPA-ene mine, gir meg heller ikke opp. De alle har troen på meg, og de lytter og de ser det psykiatrien lukker øynene for. - Og hver eneste uke gir de meg HÅP og tro på at dette skal vi klare - sammen.

En dag vil de forstå..... Og den dagen håper jeg kommer raskere enn jeg tror.. Psykisk helsevern har en lang vei å gå. De har kommet langt ift for ti år siden. Men dessverre er de ennå ikke i nærheten at der de burde vært. 
Jeg håper og ber for en bedre behandling for alle som behøver det, og at de som ber om det skal bli lyttet til og tatt på alvor - uansett diagnose og symptom. For vi er alle mennesker, bak disse stemplene vi har blitt tildelt... 

Vi er mennesker, vi og...

 

- Lunaen - ♥

Det fineste stunden....

Jeg våknet og kjente hjerte rase i full fart slik som det pleier flere ganger hver eneste natt, pulsen var godt over 100 uten tvil og jeg tenkte: "Nå har jeg hatt nok av ett av de verste marerittene igjen..." - Det er faktisk slik at enn ikke alltid husker dem, men de kan likevel være der å hjemsøke deg, du kjenner det på hele kroppen når du våkner. Ja, hvor redd du er, ubeskrivelig engstelig, kroppen så urolig at du ikke klarer sovne på timevis.. Den høye pulsen stresser deg enda mer, og hjertet føles ut som om det skal sprenge seg igjennom brystkassen din å gå i fullstendig oppløsning, - ja helt uten "gyldig grunn".

Men jeg visste jeg var trygg, denne natten. For da jeg så meg litt rundt om i rommet?  Joda, jeg var fremdeles på overnattings-besøk, hos deg. Jeg lå fremdeles på barnerommet i ditt hus, med det rosa fine dynetrekket med blomster på, og de fine putene som stod helt i stil.. Ja rommet som vi alle er så heldige å få låne når vi behøver det, - ja vi som er så ubeskrivelig heldige å få lov å være hos dere når smerten blir for stor å takle alene.
- Det er trygt, tenker jeg med ett. Forsøker roe kroppen som ennå ikke lystrer hjernen. 

Det ligger to gode, snille, ansvarlige, omsorgsfulle og kjærlighe voksne mennesker som er oppriktig glad i meg og sover i rommet ved siden av, jeg var klar over det det, og jeg forsøkte trøste meg selv med det, - mens jeg fant ut at jeg ville forsøke roe nervene ned med en røyk. Jeg visste jeg kunne rope på deg og du ville kommet å holdt meg til kroppen roet seg. Jeg visste jeg kunne trille inn til dere, å du ville følge meg til sengs igjen uten å bli irritert. Du ville bare holdt meg, til søvnen hentet meg inn igjen. 
Men jeg ville la dere sove og hvile.. Jeg ville forsøke først å tenke meg trygg, som traume-dama har lært meg. Så jeg aket meg bort til sengekanten og fikk løftet meg over i rullestolen. Jeg forsøkte å være så stille som overhode mulig for å ikke vekke dere andre i huset.
Da jeg endelig var over dørstokken, og trillet inn på stuen roet pulsen min seg med ett, og hjerte falt til ro. - For der satt du, i skumringen med sterinlysene tent, ett rødvinsglass og noen ost og kjeks på ett lite fat ved siden av. Du smilte så varmt mot meg med de snille omsorgsfulle øynene dine og sa med den rolige stemmen din: "Er du våken, jenta mi? Jeg vekket deg vell ikke?"
- Jeg tok ikke den røyken jeg stod opp for å ta. Nei, jeg trillet heller bort til deg og spurte om jeg fikk ligge i fanget ditt en liten stund på sofaen mens du styret med det du jobbet med.. Og der lå jeg trygt, mens vi pratet om alt og ingenting.

Trygghet, kjærlighet, omsorg, ett varmt blikk, - det er noen ganger alt som skal til for å roe ett skadet hjerte og en liten barnekropp.

- Lunaen - 

Ikke fortell meg



Og det kommer til slutt til det punktet
der du ikke lenger tåler mer

av å høre hva du har gjort
- og hva du har sagt
Da du ikke var hjemme
i din egen kropp

 

Og det kommer til det punktet
der du er borte så mye i perioder
at du blir redd av alt du hører
- når alt bare er for deg
som store, mørke hull i hukommelsen


Og det kommer til det punktet 
hvor du ikke lenger tør være alene mer
men du tør ikke være sammen med noen, heller
For du vet aldri når du forsvinner, igjen


Og det kommer til slutt til det punktet
hvor du ikke tåler høre mer
hvor du ikke lenger ønsker å
- fylle rommene i hukommelsen din som mangler
Brikkene som andre husker 
men ikke du.

- Får du har ikke vært hjemme...
i din egen kropp.



- Lunach, 2017 -



#PTSD #KompleksPTSD #Amnesi #Hukommelsestap #DID #Dissosiasjon #Minhverdag #Poesi #Helse 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading*



hits