Jeg tenker på hvor heldig jeg er, ja selv oppi alt kaoset.



Jeg er veldig priviligert. Jeg er heldig. Velsignet. Fordi jeg har venner som stiller opp for meg, selv når jeg er i det dypeste mørke - selv da, elsker de meg. Det er ett sitat som går så her: "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest".
Jeg er heldig, ja.
Fordi vennene mine som jeg har nå, de elsker meg like høyt uansett hvordan min livs situasjon er. Når jeg er dypt nede, eller høyt oppe. De er her, og når jeg stenger alle ute fordi jeg såvidt klarer å puste? Jo, da venter de. De venter til jeg er klar for verden igjen. 

Jeg er også heldig fordi jeg har to helt fantastiske hjelpere i hverdagen. To mennesker som betyr ekstremt mye for meg. Mne brukerstyrte assistenter. Jeg er også heldig, som faktisk har fått tildelt 10 timer mer. Fordi alle rundt meg ser at jeg behøver mer oppfølging nå. Det er jeg også enig i, så vi skal ansatte en person til.
Jeg har kjempet i mange mnd for å få dette tilbudet av hjelp, og det har vært en lang, tøff og slitsom prosess. Men jeg har klart det, og de to? De takler meg. På en profesjonell og riktig måte. For mange så tenker man at profesjonelt? Det betyr at man holde avstand fra nærhet til brukeren. Men det er noen som faktisk forstår at dette "profesjonelt"? Det er å gi det brukeren har behov for. 
Så de to her? De gir meg en klem når de kommer, og når de går. Og trenger jeg at de holder meg i hånden til jeg sovner for å føle meg trygg? Så gjør de også det. Det kaller jeg profesjonelt. De gir meg akkurat det jeg trenger når de er tilstede. Og de er tilstede, med hele seg. 

Jeg har også fått ett voksen menneske inn i livet mitt, som ikke får betalt for å omgås meg - men stiller opp likevel. Stiller opp både dag og natt. Som holder meg når jeg gråter, og overnatter viss jeg trenger noen. Hun er den jeg spør om jeg lurer på noe, hun er den jeg kan gå til når det er noe jeg trenger å prate om, hun er den som gjør at livet - føles levelig. ♥ Hun, og vennene mine, og BPA-ene mine, de er pusten i lungene mine. De gjør at jeg holder ut, i dette kaoset av ett liv. I denne dype mørke dalen jeg befinner meg i.♥


Jeg er heldig, og priviligert. Velsignet med gode mennesker rundt meg som elsker meg for den jeg er. Og jeg er så evig takknemlig! Love you ♥ Takk for at dere er her, i mørket, sammen med meg. 

- Lunaen - 

Pause


Jeg tar en pause fra verden. Det er alt ifra den virkelige verden, telefon til facebook. 
For mye i hode, for mye til å takle nå. Så jeg tar meg en pause. Og håper dere forstår.. 
Noen ganger trenger man bare ro - trygghet.. Hvile.

Ta vare så lenge. 
Så skal jeg forsøke så godt jeg er i stand til,
å ta vare på meg selv.. Så godt jeg kan.

- Luanen - 

Fanget.

I denne kroppen 
vil ingen noen gang, - ha mulighet til å forstå

For jeg er usynlig
ja langt inni her
i denne voksne, ugjennkjennelige kroppen
som jeg bærer hver dag
Ja bak her er jeg gjemt 
og du kan aldri, du kan aldri
VIRKELIG se meg


Og du kommer aldri til å forstå
Hvem jeg er

For kroppen er kun ett skall
som skjuler hvem JEG er..
og jeg klarer heller ikke forklare deg
slik at du kan forstå

Hvor mye jeg trenger noen
til å bære meg
Hver dag, hver natt...


For ord strekker ikke til
nei,
- du vil aldri kunne finne meg
Ei heller forstå hvor inderlig
jeg trenger deg


Jeg er gjemt bak ett skall
fanget i en voksen kropp som ikke tilsvarer
- følelsene i meg

Nei, du vil aldri kunne....
finne meg.

I denne kroppen 
vil ingen noen gang, - ha mulighet til å forstå


- Lunaen, 2017 - 


#Barngjemtienvoksenkropp #Usynlig #Smerte #Skall #Lekervoksen 

Hver kveld og natt er jeg i fullstendig kampmodus.

Det begynner å mørkne ute, det er kveld.. panikken slår inn hver kveld nå, desperasjonen etter sikkerhet - føle seg trygg, forsvinner når alle andre du er trygg på går til sengs for å hvile og sove. Det begynner å bli mørkt, og tiden nærmer seg.. til du er alene, uten trygghet, uten sikkerhet. Fordi selv om dørene er låst, og du gang på gang sjekker at de er låst - så vet du tryggheten må du finne i deg selv. Inne i din egen kropp. Men hvordan... Når kroppen er i fullstendig kamp modus.


Desperasjonen er så ille at du har ikke tid å svare på tlf eller meldinger, så du kan fort bli irritert bare noen sender en meld selv hvor fin den er.. Du er ikke helt "her", du er desperat etter lindring. Trygghet! Kroppen går i beredskap med en gang mørket dukker opp, og du vet - du er alene, alene med deg selv - som du vet du ikke kan stole på. 
Så hva gjør man, når man ikke en gang kan stole på seg selv. 

Det er mørkt... Jeg leter. Leter alle de samme plassene som jeg har letet kvelden før, og kvelden før der igjen. Hvor er barberbladene mine blitt av. Jo det vet jeg, jeg har valgt selv å gi de bort for min egen sikkerhet. Jeg har fjernet alle barbersaker og lar hårene på kroppen få gro til jeg er trygg på at jeg MED tilsyn kan fjerne de. Likevel, leter jeg, i en desperat tilstand få mennesker kan kjenne seg igjen i. Stresset øker mer og mer jo mer redd jeg er, jeg leter på alle de samme plassene som alle de kveldene jeg har lett før... Jeg må ha ovrsett noe, tenker jeg. NOE må her vell være?


Og jeg kjenner jeg etterhvert blir nærmest sint. Frustrert. Irritabel. Sint på meg selv fordi jeg gav de frivillig bort - jeg er i en tilstand hvor det er umulig å hente meg inn igjen selv. Fordi jeg har aldri lært det. Hver kveld er det det samme, samme rutinene på leting etter sikkerhet, for min sikkerhet? Har alltid vært å ty til barberbladene når smerten river som mest. Det er slik JEG har overlevd. Det er slik JEG også dessverre nesten har mistet livet. 

Men jeg er redd, livredd. Og jeg klarer ikke tenke klart lenger. Jeg er alene med meg selv og jeg takler det ikke. Jeg er redd for mørket. Redd for enda en natt med mareritt jeg skulle ønske jeg kunne slippe snart. Enda en natt alene med smerter både psykisk men også nå fysisk. Uutholdelige begge to. Våkner med hjertebank og svetten siler som om jeg nettopp har kommt ut av dusjen uten å tørket meg.  Og jeg ligger sånn, svetter og fryser om hverandre til jeg sovner av utmattelse, igjen.. Så våkner jeg, igjen.


Og jeg våkner hver morgen mer sliten enn da jeg la meg kvelden før.. Men også glad, for å ha klart enda en natt. Enda en natt hvor jeg har kjempet for å overleve - alene. Når daggry kommer, er det trygt. Da er alle jeg er trygg på våkne, og jeg er ikke alene med meg selv. Selv om jeg er alene hjemme. Nå er det dag. Det er trygt. Kroppen har endelig roet seg..

Jeg håper jeg snart får hvile.. En god natts søvn hadde vært godt nå. En kveld og natt uten å være i fullstendig kampmodus. Jeg må bli trygg i meg selv. For tryggheten må komme innen ifra. Jeg håper jeg en dag får hjelp til å lære meg det. For dette? Det blir for slitsomt i lengden.. 


- Luna -   

Det er kaldt, hva... Nettene.


Kveldene er verst.. Nettene, de kalde ensomme lange timene før dagry endelig viser sitt ansikt.. Det er mørkt, hva.. noen ganger? Når man sitter alene med tankekaoset som man ikke klarer styre, når man setter på musikk for å døyve stemmene som herjer, det er ensomt hva.. når smertene river i enn, både på innsiden og utsiden - og man husker plutselig ting man ikke ønsker å huske, ikke klarer å sette sammen som ett helt bilde.. det er bare brikker - brikker som i ett pusslespill som man ikke klarer finne ut av.. hvor hører dem hjemme..

Uten at man helt klarer sette ord på det, forklare hvordan det er, for når mørket sluker hele livslysten, og man er mer redd for å våkne neste morgen enn å ikke våkne.. Er det det som er å ha nådd bunnen? Er det da bunnen er nådd..

Jeg hater kveldene.. nettene. De lange nettene.. De er kalde, hva. 

- Lunaen - 

Warrior - Back on track!

Hei dere. ♥ Desverre klarte jeg å la to "terapeuter" gå så inn på meg såpass mye da de nevnte bloggen min (lunaen.blogg.no) i en utskrvelses-samtale, med en hånlig latter, som førte til at jeg slettet den... Dermd mistet jeg over ett år med skriverier... Men vet dere hva? Jeg reiser meg igjen, jeg. Tross alt. Det var jeg som gikk ut av det "behandlings rommet" med verdigheten i behold. For jeg var ikke den som satt å krenktet noen, lo av (og ikke med nei), og hånet en som allerede lå nede. Jeg sa; "Men vet dere, nå tror jeg dere har krenket meg nok, jeg. Så jeg tror jeg forlater denne samtalen og så regner jeg med dere bestiller meg en taxi raskest mulig". (Noe sånt, jeg har vansker for å huske ting ordtrett, men noe slik sa jeg, før jeg trillet ut med tårer i øynene..

Og det er det siste jeg orker å snakke om det. De to menneskene fortjener heller ikke at jeg nevner de, egentlig. For det de gjorde, uansett grunn - var ikke okey. Man tester ikke mennesker før man kjenner dem. Grunnen til at jeg i det hele tatt velger å si noe om det, er at det er flere som har sendt meld om at de ikke kommer inn på bloggen min og er bekymret.



Så, bloggen min er desverre borte, men hey - her er jeg!
Jeg lar ikke to uvitne mennesker som ikke kjenner meg ødelegge noe som er bra for meg i en hverdag de ikke kjenner til, og som er til hjelp og støtte for andre i lignende situasjon. Så nei, her er jeg! BACK ON TRACK! Det skal ikke så mye til for å såre nå, ikke når man er så nedkjørt og sliten som jeg er om dagen. Å dytte enn ENDA lenger ned enn man allerede er, det syns jeg er rett og slett stygt.

Og jeg syns faktisk synd på dem. For de må leve med seg selv og sine holdninger hver dag. Istedet for å gjøre som leger skal, etisk korrekt - vise omsorg og forståelse, forsøke sette seg inn i den enkelte pasient sin historie og ta vare på så godt det lar seg gjøre - men istede så gjorde de stikk motsatt. Det må de leve med. Og dessverre fikk jeg nok ett bevis på at de finnes ikke hjelp å få på noen avdelinger, her i livet må man klare seg selv - og med de man har rundt seg som velger å støtte og oppmuntre - ikke håne og krenke for å provosere ett allerede utslitt menneske.

 


Jeg er tilbake. Med denne nye bloggen, syns det var ufattelig kjipt at jeg lot dem get to me, men vet dere hva? Jeg lar ikke to mennesker som ikke en gang kjenner meg ødelegge skrive gleden min! Nei, jeg er tilbake - denne gangen for å bli! Så hei, ny blogg, nye muligheter! Ok? Beklager jeg har vært borte, men her er jeg! Så håper jeg dere vil følge meg på veien videre slik som på den forige ♥


Klem!! ♥


- Lunaen - 

#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse 

Les mer i arkivet » Juni 2017
hits